Helene Austvoll
Oikos – Økologisk Norge

Hver vår kommer jordbruksoppgjøret over oss, og for en stakket stund settes det fokus på landbruk og matproduksjon. Likevel er perspektivene som presenteres i media smale og fokuserer på bonden som lønnsmottager og næringsdrivende fremfor en forvalter av natur og kultur. Hvordan kan vi igjen bli delaktige i den prosessen hvor mennesket møter natur gjennom sin matkultur i hverdagen?

Avstanden mellom en mer urbanisert hverdag og primærnæringene som forvalter naturressursene som gir oss mat på bordet, blir stadig større globalt. Denne avstanden gjør noe med menneskets kunnskap om matproduksjon og bidrar til fremmedgjøring. Fremmedgjøring bidrar til ansvarsfraskrivelse og avmakt. Mat er kultur og liv. Hvordan vi produserer, tilbereder og spiser mat, sier mye om oss som kultur og mennesker. Kanskje er det ikke rart at vi oftere ser på prislappen på varen enn at vi tenker på hvor den kommer fra, hvem har produsert den, fikk de lønn for strevet og tok de vare på naturen? For hvordan skal vi vite?

Tusenvis av mennesker i hele verden har valgt å vite. Vite hvor maten kommer fra, hvem som produserer den og hvordan. Gjennom andelslandbruk tar mennesker over hele verden del i matproduksjonen i sitt nærmiljø, samtidig som bønder får en tryggere økonomi og en mer meningsfylt hverdag. Dette synliggjør det viktige arbeidet de legger ned i forvaltningen av naturressursene våre.

Ved siden av energiutvinning er det menneskets matproduksjon og kommersialisering av levende liv, som belaster naturen mest. Andelsbruk bidrar til ansvarliggjøring av oss som mennesker i naturen, fremfor forbrukere som utnytter naturen.

Hva innebærer andelslandbruk?

Den britiske organisasjonen Soil Association definerer andelslandbruk, eller Community Supported Agriculture (CSA) som et partnerskap mellom bønder og forbrukere hvor ansvar og belønninger fra jordbruket deles. I praksis vil det si at du ved å betale en bestemt sum tar del i produksjonen på en gård eller et jorde, deltar i driften etter evne, og høster etter behov. Andelslandbruk skiller seg fra den tradisjonelle verdikjeden gjennom kontakten mellom produsenten og andelseierne. Gjennom dialog om produksjon, kvalitet og pris, og deling av avling og risiko knyttet til produksjonen, skapes det gjensidig tillit mellom produsenten og andelseieren. I tillegg kan et slikt partnerskap skape økonomisk trygghet for produsenten og ikke minst fersk mat til deg.

Det unike med andelslandbruk er at du som andelseier først og fremst forplikter deg til å opprettholde en gitt måte å produsere mat på, mens betalingen for en viss mengde produkt kommer i andre rekke.

Andelslandbruk handler om å ta ansvar for vår egen mat, fra gården til spisebordet. Det handler om et felles ansvar for å bygge lokale og rettferdige matsystemer. Gode jordbrukspraksiser, produktivitet og lønnsomhet er forutsetninger for funksjonen til slike matsystem. Det handler om ekte, rettferdig og ren mat.

Alle andelsgårder vil være unike. Måten de er organisert på reflekterer kulturen til det lokale samfunnet, og menneskelige og naturlige ressurser. Det handler om å utvikle nye lokale matsystem, og motivasjonen bak er med på å skape og forme hvert unike system. Soil Association deler andelslandbruk inn i noen hovedkategorier:

• Bondestyrt. Gården organiseres av bonden, og andelseierne kjøper en andel i produksjonen uten betydelig grad av involvering i selve driften. Andelseierne kan bli invitert på dugnad, henter varer på gården eller på organiserte hentesteder og markeder.
• Forbrukerstyrt. Andelseiere deltar i, eller driver produksjonen. Her er ofte en gartner hovedansvarlig for produksjonen, men andelseierne kan delta i planlegging, og noen ganger i selve produksjonen. Det sosiale aspektet står spesielt sterkt her, med samlinger, feiringer og kurs av ulike slag.
• Bonde-kooperativ. Her kan to eller flere gårder samarbeide med å produsere og levere mat til andelseierne. Dette kan gi en større variasjon i utvalget, hvor for eksempel en
  gård produserer meieriprodukter og kjøtt, mens den andre leverer grønnsaker.
• Bonde-forbrukerkooperativ. I et slikt system er andelseierne i mye større grad involvert i produksjonen og gårdsdriften, og de jobber sammen om å produsere og distribuere mat.

Hvorfor utvikler mennesker nye lokale matsystem?
Ideen om å organisere matproduksjon som andelslandbruk vokste fram i Tyskland og Japan på 1960-tallet som en reaksjon på økende urbanisering av jordbruksland, samt bekymringer for mattrygghet. Økende bruk av giftige sprøytemidler i maten, industriell foredling av mat og stadig større avstand mellom jord og bord skapte ønsker for et annet matsystem. Flere og flere mennesker organiserte seg i kooperativ for å støtte og betale de reelle kostnadene for økologisk og sosialt bærekraftig matproduksjon. “Det frie markedet skal erstattes av et system med assosiasjoner, der pris, produksjonsmengde og for øvrig alle næringsmessige forhold mennesker imellom skal bestemmes i felleskap av de berørte parter” (Petter Normann Waage) Andelslandbruk er et konkret eksempel på en slik assosiasjon. Frihet, åpenhet, fellesskap og gjensidighet står som grunnpilarer i andelslandbruk-modellen.

Andelslandbruk i Norge

Fra 1980-tallet og frem til i dag har andelslandbruk spredd seg til USA, og videre til andre land. I USA ble det i 2007 registrert handel med varer fra 12 549 ulike andelsgårder. I Norge finnes det i dag fem formelt etablerte andelslandbruk, og antallet vil antakelig dobles i løpet av 2013. Den globale matproduksjonen sentraliseres og industrialiseres i økende grad, og med det fremmedgjøres mennesker fra sin egen matkultur. Andelslandbruk ble initiert som en reaksjon på nettopp dette, og vil trolig bli mer og mer utbredt med tiden. Nær kontakt mellom matprodusenter og de som spiser maten øker forståelse og kunnskap, og med det et ønske og en vilje om å ta vare på matjorda og naturen – det helt essensielle for å kunne spise i dag og i framtida.

Å delta i en andelsgård er kanskje det nærmeste du kommer å være bonde uten å drive egen gård. Som andelseiere kan vi alle bli en del av bondens virke, og ta ansvar for rettferdig produksjon, fordeling og behandling av naturens goder – selve grunnlaget for en god og rettferdig matkultur.

For mer informasjon om andelslandbrukene i Norge se:

www.andelslandbruk.no eller ta kontakt med Oikos – Økologisk Norge.

Gjennom årtusener har mennesket levd av å dyrke jord. Folk har bosatt seg der forutsetningen for å produsere mat er best. Omtrent halvparten av den beste matjorda i Norge finner vi derfor i tettbygde strøk. Samtidig med at befolkningsveksten har økt, har presset mot disse områdene tiltatt i styrke. De siste årene har mange stemmer ropt ut om boligmangel, og tatt til orde for utbygging på den beste jordbruksjorda. Imidlertid er det få som snakker om jordvern.

Denne uka var jeg tilskuer til en debatt om jordvern på Samfunnet i Ås, med utgangspunkt i IKEA-saken i Vestby. Problemstillinga her var at IKEA ønsker å bygge et stort, nytt varehus på Delijordet, noe av den beste matjorda i distriktet. Det var noen innledninger i forkant av debatten, og flere interessante momenter dukket opp.

Kjell Esser, ved Institutt for Internasjonale Miljø- og Utviklingsstudier på UMB, hadde beregnet hvor lang tid det med dagens nedbyggingstakt vil ta før vi ikke har mer matjord igjen i dette landet. Dersom dagens nedbyggingstakt av matjord fortsetter, vil det i 2080 ikke være matjord igjen. Gjør det noe? Kan vi ikke bare kjøpe mat fra land med bedre forutsetninger for å produsere mat?

Jordvern er blant annet et sikkerhetspolitisk spørsmål. De siste årene har situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet blitt mer ustabil. Prisene varierer sterkt, verdens befolkning øker, og klimaendringer og erosjon (tap/ødeleggelse av jord) truer matproduksjonen i flere deler av verden. Å basere seg på andre lands matproduksjon er derfor risikabelt og usolidarisk. Den eneste muligheten vi har til å sikre matforsyning i framtiden, er for det første å verne den matjorda vi har, og i tillegg holde denne jorda i hevd. Å bygge ned matjord bør derfor ikke være et alternativ. Så hvorfor gjør vi det?

Lav jordpris er en av årsakene til det store presset på matjorda. I Danmark har prisen på jordbruksjord falt kraftig de siste årene. I følge danske Maskinbladet har prisen per areal med matjord (jordpris) falt med 42 prosent fra 2008 til 2012. Dette medfører at disse områdene blir favorisert når det skal bygges.

Debatten på Ås ble arrangert av Spires lokallag der. De har en kampanje denne våren som omhandler oppretting av et Framtidsombud. Spires leder Harald S. B. Hansen pekte på hvordan framtidens matproduksjon og dagens forvaltning av naturressursene henger sammen. For hva er egentlig verdien av jord for framtidige generasjoner? Hvis denne verdien hadde vært inkludert i dagens jordpriser, tviler jeg på at det hadde vært lønnsomt å bygge på selv den mest karrige jordflekken. Intensjonen med Spires framtidsombud er å gi en stemme til framtidige generasjoner, som skal ha en reell innflytelse på beslutninger om ressursforvaltning.

Bare 6 prosent av Norges totale areal kan brukes til å produsere mat, og omtrent halvparten av dette er i dag i bruk som matjord. Hensynet til naturmangfold og klima setter grenser for nydyrking, så gjenværende arealer i både sentrale strøk og utkantene må sikres. Arne Grønlund fra Bioforsk påpekte under Spire-arrangementet at 94 prosent av Norges areal er fullstendig uegnet for matproduksjon, og at det derfor burde være mulig å finne andre, egnede arealer som ikke går på bekostning av framtidig matproduksjon ved nybygging.

Grønlund gikk også inn på spørsmålet om å flytte jorda fra Delijordet. Dette er ikke gjort i stor skala tidligere, og en har derfor begrenset erfaring med hvordan det vil fungere i praksis. Mye tyder på at en slik flytta jord vil få en dårligere produktivitet; jorda ligger best der den er!

Hvert år omdisponeres omtrent 70.000 dekar med dyrka og dyrkbar jord i Norge. Omdisponering kan skje på to måter: enten ved at kommunen vedtar planer om at jorda skal brukes til annet enn landbruksformål, eller ved at enkeltpersoner søker om det. Fordi at bestemmelsen skjer lokalt, blir det en stykkevis, uoversiktlig nedbygging.

Den høye nedbyggingshastigheten forutsetter økt import og produktivitetsvekst på de områdene som fortsatt er i bruk. Økt import medfører en større sårbarhet for matvaresikkerheten til landet. Situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet er som sagt ustabil, men det er også en annen viktig utfordring med import av mat: vi har mindre kontroll over produksjonen. Det er vanskeligere å vite hvor trygg den er, arbeidernes situasjon og hvordan den påvirker miljøet.

Altså blir på mange måter IKEA-saken i Vestby en prinsippsak. Delijordet der de planlegger å bygge er 135 dekar med jord som er godt egnet til kornproduksjon, altså noe av landets beste matjord – som i tillegg ligger nær hovedstaden. Nedbygging er et irreversibelt inngrep. Når skal vi si stopp?*

Ida Karina Kann
Nasjonal talsperson, Grønn Ungdom  || http://www.gronnungdom.no/

*Grønn Ungdom foreslår NÅ.

Før jul deltok jeg i en landbruksdebatt med de andre ungdomspartiene på Agroteknikk-messen 2012. Som vanlig maste Unge Høyre om skattelette. Uansett hva spørsmålet er så er svaret til Høyre alltid skattelette. Mange unge sliter med å ha råd til å kjøpe sin første bolig på grunn av skyhøye boligpriser. Høyre løsning? Skattelette. Norske industriarbeidsplasser flyttes til Kina og Qatar. Høyres løsning? Skattelette. Hvert tredje gårdsbruk er lagt ned siden 1999. Høyres løsning? Skattelette.

Derfor kommer jeg aldri til å glemme da ung bonde fra salen reiste seg og stilte følgende spørsmål til representanten fra Unge Høyre: ”Du sier at du vil gi oss skattelette, men hva hjelper det når du ikke vil gi oss inntekt?”. Her ligger det grunnleggende skillet i norsk landbrukspolitikk. Det er helt riktig at Høyre vil gi skattelette til norsk bønder. Det er imidlertid svært få som kommer til å få nytte av når både Venstre, Høyre og Frp er enige om å både kutte all offentlig landbruksstøtte og fjerne tollsatsene. I praksis innebærer det at det kun vil være mulig å drive landbruk på Jæren, mens resten av landet må legge ned.

Alvoret av en slik politikk er vanskelig å overdrive. Hvis et gårdsbruk først er lagt ned er det ikke bare å knipse med fingrene for å få det tilbake. Høyresidens politikk vil rasere norsk landbruk. Hvis den blir en realitet vil landbruket være borte for lang tid fremover, kanskje for alltid. Generasjoner med kunnskap om matproduksjon vil gå tapt. Dyrkbar mark vil gro igjen. Det er et eksperiment som alene er grunn nok til å holde de borgerlige unna regjeringsmakten ved valget i september.

Jeg utrolig stolt av at SV er med i en regjering som har økt tollsatsene for første gang siden 1994. Det viser både mot og handlekraft. Bønder i Norge må komme foran byråkrater i Brussel. Men det er ikke nok. Sosialistisk Ungdom forventer mer av de rødgrønne regjeringspartiene enn trygg styring og middelmådige jordbruksoppgjør.

Norske bønders realinntekt har stått stille siden 1970-tallet. Av de 15 kronene du betaler i butikken for 1 liter melk får en melkebonde 3-4 kroner. Rimi-Hagen tar profitten. Det er ikke tilfeldig at noen av landets rikeste menn har tjent seg rike på å eie matvarekjeder. I følge Matkjedeutvalget forhandler alle norske og utenlandske leverandører i praksis med fire innkjøpere som kontrollerer adgangen til dagligvaremarkedet i Norge. Konsentrasjonen av makt og eierskap i matvarebransjen er en uholdbar situasjon både for norske forbrukere og bønder.

Det trengs en rekke strukturelle grep for å heve den norske bondens inntekt. En viktig begynnelse vil være å lovregulere eierskapet i matvarebransjen for å legge til rette for mer konkurranse og mindre oligarki. Det vil skyve makt vekk fra de store kjedene over til leverandørene, produsentene og forbrukerne.

Aleksander Eilertsen

Miljøpolitisk leder, Sosialistisk Ungdom

Orgbloggen er en serie der de ulike medlemsorganisasjonene i ANL skriver et innlegg om en sak de fronter.

Spire: Når kjøtt blir viktigere enn mennesker

Av: Mari Gjengedal

Vi har en gitt mengde areal med dyrkbar jord på planeten vår. Det er et faktum ikke alle alltid tenker over, men likevel noe vi etter hvert må forholde oss til. Denne jorden skal nemlig sørge for nok mat til alle mennesker som lever. Fruktbar matjord er en dyrebar og truet ressurs, og det blir stadig mindre av den i takt med at jorderosjonen øker (på grunn av ikke-bærekraftige jordbruksmetoder). Derfor gir det mening at vi ikke bare tar godt vare på den matjorden vi har igjen, men at vi også sørger for at matjorden blir brukt på best mulig måte slik at alle kan spise seg mette.

Det er imidlertid ikke det vi gjør. Tygg litt på denne: samtidig som de siste statistikkene sider at 870 millioner mennesker fremdeles lever i kronisk sult, blir stadig større områder av verdens dyrkbare jord brukt til å dyrke mat som er ment for dyr istedenfor mennesker (og biler, men det skal vi ikke gå nærmere inn på akkurat nå).

Sprøtt, tenker du kanskje. Og hvorfor? Jo, i takt med at en økende middelklasse rundt omkring i verden får større kjøpekraft og etterspør mer kjøtt og andre luksusvarer, blir stadig større områder omdannet fra matåkre til soyaåkre. Denne proteinrike veksten er nemlig blitt den enkle og raske løsningen for rike og fremadstormende land som vil produsere enda mer kjøtt og melk på kortere tid. Slik kan de tilfredsstille etterspørselen og mette kjøtthungeren til alle oss som ”trenger” kylling og biff på bordet hver dag.

Politikerne i Norge prøver å innbille oss at norsk landbruk eksisterer i et vakuum, og ikke henger sammen med resten av verden. For hva har vel kjøtt fra norske dyr med fattige bønder i Brasil å gjøre? Jo, ganske mye hvis du tar med i beregningen at en stadig større andel av norske kyllinger og griser er blitt foret på importert soya, og ikke på norske ressurser.

”Import av åkre” kaller Natur og Ungdom det, og det er lett å skjønne. For stadig større områder av jord utenfor Norges grenser trengs for å mette Norges befolkning. Det er i hvert fall behovet slik som landbrukspolitikken er lagt opp i dag. Og det kan da noen for så vidt kalle en ærlig sak; hadde bare politikerne kalt en spade for en spade. Men det gjør de ikke, for i politikernes hode er visst brasiliansk soya ”norsk”. Men det er faktisk ikke mulig å øke den norske selvforsyningsgraden i takt med at mer og mer norsk kjøtt er blitt laget på utenlandske ressurser, og norske utmarksbeiter gror igjen. Man kan spørre seg selv om ”norske” dyr i dag har noenting med moderlandet å gjøre, når mange av dem kanskje ikke en gang får se dagslys eller norsk landjord, langt mindre smake norsk fôr.

Denne måten å produsere mat på blir et problem når den går ut over mennesker. Det gjør den på to måter: direkte og indirekte. Bønder i Brasil får kjenne soyabehovet vårt på kroppen direkte. Brasils organisasjon for jordløse landarbeidere, MST, forteller hvordan soyaproduskjon og den store jordbruksindustrien i landet overtar jorden som bøndene har vært avhengig av. Ikke bare dyrker de soya istedenfor mat som befolkningen kan spise, men de bytter ut menneskelig arbeidskraft med maskiner. Dermed bidrar ikke bare det industrielle jordbruket til at mindre menneskemat er tilgjengelig i landet, men fratar også menneskers levebrød. Det blir en dobbel katastrofe.

Denne grafen viser forskjellen på tradisjonelt familiejordbruk (til venstre) og industrielt jordbruk (til høyre) i Brasil. Vi ser at familiejordbruket mottar kun 14 % av jordbruksinvesteringene, og bruker kun 24 % av jordbruksarealet, men at det likevel klarer å produsere 70 % av maten brasilianerne spiser, og sysselsetter 74 % av jordbruksarbeiderne. Den industrielle modellen derimot, ser vi at er utrolig lite effektiv til sammenlikning, når vi ser hvor mye mer penger og jordareal dette landbruket får. Det bidrar kun med 30 % av maten, og sysselsetter kun 24 %. Vi ser at det helt klart ikke er det brasilianske folket som drar nytte av dette jordbruket. Så hvorfor får det likevel en så markant større prioritet? Det er for meg og mange andre fremdeles en gåte.

Også indirekte får folk merke følgene av vår matproduksjonsmodell. Det er nemlig ikke slik at det fins ubegrensede ressurser av mat i verden, og ulike typer mat krever i tillegg forskjellige mengder ressurser. Kjøtt er her det store energisluket. Fremtiden i våre hender lærer oss at:

• Et hektar jord kan fø 20–25 mennesker om det dyrkes korn og rotfrukter, men kan bare fø ett menneske om det skal produseres kjøtt og melk på samme areal.
• Det skal 200 ganger så mye vann til for å produsere en kg kjøtt enn for en kg potet.
• Dersom store deler av jordens befolkning skulle leve på et lavkarbokosthold, ville det bare bli nok mat til en fjerdedel.

Dette betyr av vårt storforbruk av ressursbeslagleggende mat indirekte påvirker fattige og sultne ved at vi forsyner oss uforholdmessig grovt at verdens felles matfat. Det gir grunn til å tenke over egne forbruksvaner et par ganger ekstra. Vi har en verden hvor utrolig mange lever i sult, mens vi som lever i overdådig rikdom snyter mat fra de som er fattige for å gi til våre egne dyr.

Politikerne sier at slik må det være, for det ville jo vært forferdelig om forbrukerne i Norge ikke fikk frihet til å velge akkurat det de ville ha. Dette syns jeg er en dårlig unnskyldning og en ansvarsfraskrivelse fra politikerne sin side. Det er naivt å skulle påstå at situasjonen vi har i dag ikke er et resultat av en villet og styrt politikk. Dermed går det også an å endre på den situasjonen. Prisen på importert kraftfôr for eksempel, er ikke tilfeldig, men politisk styrt. Politikerne kan også bestemme under hvilke forhold maten vår skal produseres, og hvor god informasjon norske forbrukere skal få om verdens matsituasjon. Om vi tar med oss vissheten om at det ikke går an å mette verdens befolkning om alle skal spise like mye kjøtt som oss, vet vi også at situasjonen er tvingende nødvendig å endre på. For det er vel virkelig ikke vår gudegitte rett å spise kjøtt til middag hver dag om det betyr at andre må leve i sult?

Det er på tide å tenke globalt om matproduksjonen vår. Valgene vi tar her i Norge har faktisk en betydning for resten av verden.