Virkemidlene i jordbruket sliter med å oppnå jordbrukets mål

Forrige uke arrangerte Alliansen ny landbrukspolitikk debatt under ØkoUka der vi stilte spørsmål ved retningen på jordbrukspolitikken. Kathrine Kinn fra Alliansen ny landbrukspolitikk holdt innledning om hvorfor vi inviterte til en slik debatt. Les innledningen her: 

Debatten ble avholdt på Vippa i Oslo med representant fra Bondelaget, Tine, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Spire


“Hei! Jeg heter som sagt Kathrine og kommer fra Alliansen ny landbrukspolitikk. 


Jeg tenkte jeg skulle si noe om hva Alliansen ny landbrukspolitikk mener om jordbruket og jordbrukspolitikken. Rett og slett hvorfor vi har invitert til debatt her i dag.

For å begynne enkelt. Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord.

Og videre: Jordbruket har et samfunnsoppdrag. Det er derfor vi synes det er greit at felleskapets penger overføres til jordbruket – på samme måte som at fellesskapets penger går til skole, vei, barnehager osv. Samfunnsoppdraget er å produsere tilstrekkelig og næringsrik mat til befolkninga og ikke redusere fremtidige generasjoners mulighet til å gjøre det samme. Men hva skjer når jordbruket ikke lenger oppfyller samfunnsoppdraget? Hva går egentlig fellesskapets penger til da?

Virkemidlene i jordbruket oppfyller ikke jordbrukets mål

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener at måla til jordbrukspolitikken er bra, men virkemidlene for å oppnå dem er helt feil. Virkemidlene styrer jordbruket bort fra de målene som fellesskapet har for sektoren. 

Jordbruket selv og politikere satser på volum. Volumproduksjon skulle gjøre jordbruket robust, lønnsomt og mindre avhengig av tilskudd. Selv om dette  ikke har skjedd så fortsetter vi denne retningen. 

Økt norsk matproduksjon på utenlandske ressurser?

Jeg skal gi et eksempel på hvordan mål og virkemidler ikke henger sammen i jordbrukspolitikken: Økt matproduksjon på norske ressurser er et mål. Likevel ser vi at norske jordbruksarealer går ut av drift. Norske melkekyr øker melkemengden på imponerte kraftfôrråvarer og ikke norske gras.

Hvorfor det? Jo, fordi kraftfôret er billig og blir det billigere å bruke kraftfôr, enn å legge til rette for økt bruk av graset utenfor fjøsdøra. 

Landbruk i hele landet? 

Tilskuddene i jordbruket er enda et virkemiddel for å øke matproduksjon, men all den tid tilskuddene blir fordelt etter antall kilo og liter produsert, så lønner det seg å produsere mer på kraftfôr, enn litt mindre på norsk gras. 

Da lønner det seg heller ikke alltid å produsere mat “i hele landet”, et annet mål for jordbruket. De bratteste bakkene på Vestlandet eller de små teigene på Helgelandskysten er fantastiske ressurser, men taper i kampen om tilskudd som baserer seg på volum. 

Vi skal ha bærekraftig jordbruk, sier landbrukspolitiske mål. Men likevel importerer vi kraftfôrråvarer fra Brasil fordi vi har råd og norske bønder etterspør det. Igjen, virkemidler og mål henger ikke sammen. Å importere kraftfôr fra et land langt vekk, som attpåtil har en av verdens skjeveste jordfordeling – der lokale bønder har tapt kampen mot store multinasjonale selskaper – det er ikke bærekraftig, verken sosialt eller økologisk. Det er faktisk korttenkt og usolidarisk. 

Vi har invitert til debatt fordi vi vil diskutere hvordan jordbrukspolitikken skal se ut. Den årlige diskusjonen om jordbruket pleier å skje i jordbruksforhandlingene hver vår, men debatten der dreier seg sjeldent om helheten og om virkemidlene oppfyller sine mål. Den dreier seg stort sett om kroner og øre, kilo og liter. Blir der brudd går bondeorganisasjonene ut og sier at vi må støtte norsk jordbruk. Men nå mener ANL at vi må spørre hva vi skal støtte. 

Hva slags jordbruk skal fellesskapets penger gå til?

Skal vi støtte at bønder har en drift som er løsrevet fra arealressursene? Fordi vi har lagt opp at tilskudd blir fordelt etter antall kilo og liter produsert? Skal vi støtte at infrastruktur på gårdene går i retning av enda større fjøs og ikke at dyr skal hente næring direkte fra naturen? Jeg minner om at ressursene til jordbruket ligger utenfor fjøsdøra. Skal vi støtte en politikk som gjør at selvforsyningsgraden synker og at arealer går ut av drift? Skal vi støtte et jordbruk der bøndene får mer og mer gjeld og får mindre og mindre gjennom markedsinntektene? 

Nå er det på tide at vi tar debatten om hva jordbruket skal være. Skal vi legge opp til volumproduksjon eller skal vi satse på en jordbrukspolitikk som tar høyde for topografien i Norge? En politikk som gjør at graset på fjellet, der det før var setre, dette graset som er så næringsrikt – skal vi satse på det? Skal vi ha et jordbruk i tråd med FNs anbefalinger – at hvert land skal bidra med sine arealressurser? Skal vi satse på norsk gras? En av de ressursene vi er rikest på? Da må vi i så fall ha riktige virkemidler.

Vi tror på norsk jordbruk!

Vi har troa på norsk jordbruk. Hvis ikke hadde jeg ikke stått her i dag.

For å sitere vår alternative jordbruksmelding litt etter hukommelsen: Jordbrukslandet Norge er fantastisk og et overflødighetshorn. Brunost, bringebærsaft, fenalår og blåmuggost osv. – og nå har jeg ikke nevnt samiske mattradisjoner engang. Vi har bønder som pløyer med vinsj i bratta og bønder som aldri ville finne på å sette plogen i den flate jorda si. Vi har bønder som liker så godt å kjøre traktor, at de brøyter veien for naboen. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu har vist oss bønder som flytter til bruk uten strøm og overlever på seks kyr. Vi har bønder som dyrker økologiske åkerbønner i Trøndelag på tross av de ikke fikk høre det var mulig nord for Oslo. Det renner over av gode historier og mangfold. Vi har massevis av gras, fjell, skog, kyst, li og beite. Vi har dyreraser som trives med å ta seg fram i dette landskapet. Vi har bønder som strutter av arbeidsglede. Alliansen ny landbrukspolitikk har rett og slett troa på norsk jordbruk. 

Jordbrukspolitikken burde engasjere bredt

Å produsere mat er et samfunnsansvar alle må ta del i. Forbrukere, jordbruks- og sivilsamfunnsorganisasjoner må bidra til at samfunnsoppdraget til jordbruket står i sentrum for politikken. Og til jordbruket, som forbruker og organisert, kan jeg og alle vi som er her være deres viktigste allierte. Men da må dere snakke om mer enn kilo og liter, om mer enn krone og øre – vi må snakke om hva vi vil med jordbruket og det skal vi gjøre i denne debatten.”

 

Gras er kjernen i norsk selvforsyning

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 18.09.2017
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 18.09.2017

Jeg skulle ønske matsikkerhet var like høyt på agendaen som klimaendringer er under årets valg. Det er nemlig andre grunner enn bare klimaendringer som gjør at vi forverrer vår egen mulighet til å produsere mat i framtiden, selv om alt henger sammen med alt.

Blant annet at har vi en politisk bestemt kraftfôrpris som gjør at vi utnytter norske grasarealer betydelig mindre enn vi kan og burde. Norsk selvforsyning er avhengig av grovforbasert drøvtyggerproduksjon. Nå har jordbrukspolitikken gjort oss avhengige av proteiner i fôret som importeres fra andre siden av verden. Det er ikke økologisk eller sosialt bærekraftig. Det er heller ikke i tråd med anbefalinger av FN, som mener at alle land skal sikre mat til egen befolkning og produksjonen skal baseres på lokalt ressursgrunnlag. Hva utgjør mye av ressursgrunnlaget til jordbruket i Norge? Gras.

Regjeringen må derfor øke kraftfôrprisen for å øke verdien på graset. Det vil redusere avhengigheten vår til importerte proteiner. Det er politikerens ansvar å sørge for at vi har tiltak på plass som gjør at bønder kan drive jordbruk på en måte som gir oss matsikkerhet. Gjengroing, nedleggelser og langvarig ensidig og intensiv drift reduserer muligheten til dette. Likevel er det slik politikken har blitt.

Dårlig lønnsomhet i næringa og høy gjeld hos norske gårdbrukere rammer selvsagt bønder, men det rammer også hele landets grad av matsikkerhet om flere og flere bønder gir opp kampen mot politikken.

Jeg håper at regjeringen tar på alvor at jordbruket er til for befolkningen. Jeg håper ny- og gjenvalgte politikere på Stortinget bryr seg om landbruk og at det forventes av dem. Vi trenger en bredere og mer tilgjengelig debatt om hvordan Norge kan produsere mat på en mest mulig bærekraftig måte. Det angår alle, ikke bare bønder og landbruksdepartementet.

Og til bøndene, krev deres rett, sier vi i Alliansen ny landbrukspolitikk sin alternative landbruksmelding: God betaling for god kvalitet. Sammen kan vi bygge et norsk jordbruk som kan leve, om ikke evig, så i det minste veldig, veldig lenge.

Av Kathrine Kinn, styremedlem i Alliansen ny landbrukspolitikk