Gjennom årtusener har mennesket levd av å dyrke jord. Folk har bosatt seg der forutsetningen for å produsere mat er best. Omtrent halvparten av den beste matjorda i Norge finner vi derfor i tettbygde strøk. Samtidig med at befolkningsveksten har økt, har presset mot disse områdene tiltatt i styrke. De siste årene har mange stemmer ropt ut om boligmangel, og tatt til orde for utbygging på den beste jordbruksjorda. Imidlertid er det få som snakker om jordvern.
Denne uka var jeg tilskuer til en debatt om jordvern på Samfunnet i Ås, med utgangspunkt i IKEA-saken i Vestby. Problemstillinga her var at IKEA ønsker å bygge et stort, nytt varehus på Delijordet, noe av den beste matjorda i distriktet. Det var noen innledninger i forkant av debatten, og flere interessante momenter dukket opp.
Kjell Esser, ved Institutt for Internasjonale Miljø- og Utviklingsstudier på UMB, hadde beregnet hvor lang tid det med dagens nedbyggingstakt vil ta før vi ikke har mer matjord igjen i dette landet. Dersom dagens nedbyggingstakt av matjord fortsetter, vil det i 2080 ikke være matjord igjen. Gjør det noe? Kan vi ikke bare kjøpe mat fra land med bedre forutsetninger for å produsere mat?
Jordvern er blant annet et sikkerhetspolitisk spørsmål. De siste årene har situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet blitt mer ustabil. Prisene varierer sterkt, verdens befolkning øker, og klimaendringer og erosjon (tap/ødeleggelse av jord) truer matproduksjonen i flere deler av verden. Å basere seg på andre lands matproduksjon er derfor risikabelt og usolidarisk. Den eneste muligheten vi har til å sikre matforsyning i framtiden, er for det første å verne den matjorda vi har, og i tillegg holde denne jorda i hevd. Å bygge ned matjord bør derfor ikke være et alternativ. Så hvorfor gjør vi det?
Lav jordpris er en av årsakene til det store presset på matjorda. I Danmark har prisen på jordbruksjord falt kraftig de siste årene. I følge danske Maskinbladet har prisen per areal med matjord (jordpris) falt med 42 prosent fra 2008 til 2012. Dette medfører at disse områdene blir favorisert når det skal bygges.
Debatten på Ås ble arrangert av Spires lokallag der. De har en kampanje denne våren som omhandler oppretting av et Framtidsombud. Spires leder Harald S. B. Hansen pekte på hvordan framtidens matproduksjon og dagens forvaltning av naturressursene henger sammen. For hva er egentlig verdien av jord for framtidige generasjoner? Hvis denne verdien hadde vært inkludert i dagens jordpriser, tviler jeg på at det hadde vært lønnsomt å bygge på selv den mest karrige jordflekken. Intensjonen med Spires framtidsombud er å gi en stemme til framtidige generasjoner, som skal ha en reell innflytelse på beslutninger om ressursforvaltning.
Bare 6 prosent av Norges totale areal kan brukes til å produsere mat, og omtrent halvparten av dette er i dag i bruk som matjord. Hensynet til naturmangfold og klima setter grenser for nydyrking, så gjenværende arealer i både sentrale strøk og utkantene må sikres. Arne Grønlund fra Bioforsk påpekte under Spire-arrangementet at 94 prosent av Norges areal er fullstendig uegnet for matproduksjon, og at det derfor burde være mulig å finne andre, egnede arealer som ikke går på bekostning av framtidig matproduksjon ved nybygging.
Grønlund gikk også inn på spørsmålet om å flytte jorda fra Delijordet. Dette er ikke gjort i stor skala tidligere, og en har derfor begrenset erfaring med hvordan det vil fungere i praksis. Mye tyder på at en slik flytta jord vil få en dårligere produktivitet; jorda ligger best der den er!
Hvert år omdisponeres omtrent 70.000 dekar med dyrka og dyrkbar jord i Norge. Omdisponering kan skje på to måter: enten ved at kommunen vedtar planer om at jorda skal brukes til annet enn landbruksformål, eller ved at enkeltpersoner søker om det. Fordi at bestemmelsen skjer lokalt, blir det en stykkevis, uoversiktlig nedbygging.
Den høye nedbyggingshastigheten forutsetter økt import og produktivitetsvekst på de områdene som fortsatt er i bruk. Økt import medfører en større sårbarhet for matvaresikkerheten til landet. Situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet er som sagt ustabil, men det er også en annen viktig utfordring med import av mat: vi har mindre kontroll over produksjonen. Det er vanskeligere å vite hvor trygg den er, arbeidernes situasjon og hvordan den påvirker miljøet.
Altså blir på mange måter IKEA-saken i Vestby en prinsippsak. Delijordet der de planlegger å bygge er 135 dekar med jord som er godt egnet til kornproduksjon, altså noe av landets beste matjord – som i tillegg ligger nær hovedstaden. Nedbygging er et irreversibelt inngrep. Når skal vi si stopp?*
Ida Karina Kann
Nasjonal talsperson, Grønn Ungdom || http://www.gronnungdom.no/
*Grønn Ungdom foreslår NÅ.