Month: May 2018

Alliansen ny landbrukspolitikk ga innspill til årets jordbruksforhandlinger på høring 31. mai. De kan leses her:

Alliansen ny landbrukspolitikk takker for muligheten til å gi innspill til jordbruksforhandlingene i år.

Bruken av norske jordressurser i produksjonen av mat i Norge har over lang tid blitt erstattet av importert kraftfôr. Fokuset på volum har gitt lav sjølforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst. Jordbrukspolitikken handler ikke først og fremst om bøndene. Den handler om hva vi vil med norsk jordbruk og hva slags rolle matproduksjonen og bruken av jord skal ha i samfunnet vårt. Stortingets overordna fokus må ligge på samfunnsoppdraget til jordbruket, altså jordbrukspolitikkens formål. I dette ligger bruk av jord helt sentralt. Framfor å fokusere på lønnsomheten til utvalgte husdyrproduksjoner, geografiske områder eller bruksstørrelser, må fokuset til Stortinget være på lønnsomheten ved å bruke jord. Altså skape en politikk for bruk av jord, og hvordan gjøre bruk av jord i Norge lønnsomt. Dette klarer ikke jordbruksoppgjøret i år. Vi vil rette fokus mot setertilskudd, driftsvansketilskudd og sjølvforsyningsgrad.  

Setertilskudd

Vi mener at seterdrifta er viktig for at Norge skal klare å utnytte beiteressurser over hele landet. Med seterdrifta følger gamle tradisjoner og kulturarv. Antall setre i drift har minka fra 100.000 til knapt 1000 på hundre år. Det er flere ting som gjør det vanskelig å drive ei seter i dag, men likevel tror vi det er et stort potensiale i beiteressurser og potensiale for at bonden kan selge et produkt på en annerledes måte i et tøft marked. I tillegg har seterdrifta positive følger for kulturlandskap og turisme. Seterdrifta er et unikt virkemiddel for at vi skal ta vare på kulturarv, kulturlandskap og nytte ressurser vi ellers ikke ville utnytta. Seterdrifta trenger en nasjonal satsing for å løftes.

Vi krever:

• Et nasjonalt setertilskudd
• Investeringsmidler til setre med melkeproduksjon til å sette driftsapparat i stand, gjerding, grøfting, systemer for vann, avløp og strøm
• En arbeidsgruppe som ser på avsetningsmuligheter for setermjølk eller andre seterprodukter

Driftsvansketilskudd

Vi er skuffet over at driftsvansketilskudd ikke kom med i årets jordbruksforhandlinger. Vi bor i et land med ulike produksjonsforhold og ulike utfordringer i ulike deler av landet. For å ta hele landet i bruk trengs et tilskudd som jevner ut fordeler og ulemper som ulike produsenter har. Vi når ikke mål om økt bruk av norske ressurser når det kun finnes jordbruk på det sentrale østland og Jæren. Et driftsvansketilskudd vil øke sjølforsyninsgraden ved at man får økt bruk av norske beiteressurser og færre importerte. Vi mener at det må være flere faktorer som gir uttelling i et slikt driftsvansketilskudd, for eksempel bratthet, høyde over havet, arrondering, biologisk mangfold og klima. Vi krever derfor et driftsvansketilskudd som tar hensyn til faktiske driftvansker.

Sjølforsyningsgraden

Sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk oppgis av myndighetene å være på om lag 50 prosent på kaloribasis. Dette tallet inkluderer også kalorier fra matvarer produsert på importerte kraftfôrråvarer. Den reelle sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk, altså justert for importerte kraftfôrråvarer, ligger på om lag 40 prosent. Norge er med dette blant de landene i Europa med lavest sjølforsyningsgrad. Konsekvensen av at matproduksjonen forvaltes på en måte som gjør at det ikke er lønnsom næringsvei å dyrke jord i Norge, er at antallet gardsbruk reduseres, egne jordbruksarealer legges brakk, importen øker og norsk matvaresikkerhet blir kraftig redusert. Vi produserer stadig mindre og importerer mer av maten vi spiser. Målene med jordbrukspolitikken kan ikke nås med denne prioriteringen.

Å øke selvforsyningen til 50 prosent er bra, men vil ikke skje om det ikke finnes konkrete tiltak, og vil heller ikke skje om det ikke er vedtatt av stortinget.

Vi blir sårbare. Alliansen Ny Landbrukspolitikk ønsker en offensiv jordbrukspolitikk som baseres på det samfunnsoppdraget som fellesskapet har satt for politikkens formål. ANL oppfordrer Stortinget, i forbindelse med behandlingen av jordbruksoppgjøret, til å vedta at den reelle sjølforsyningsgraden skal økes fra 40 til 50 prosent

Det er på tide med et oppgjør med den absurde jordbrukspolitikken som gjør det mer lønnsomt å fôre husdyra våre med soya fra Brasil, enn å ha dem ute på beite.

Når du drikker et glass melk til frokost, tenker du på hvor den kommer fra? På melkekartongen ser du beitende kyr, men faktum er at den norske kua i stadig større grad står inne og spiser kraftfôr, som blant annet inneholder soya fra Brasil. Soya er én av de viktigste ingrediensene i moderne kraftfôr, fordi det inneholder mye protein. Det gjør at dyra vokser raskere, og at kyra produserer mer melk. Ifølge Spires rapport Soyalandet spiser norske kyr så mye soya at det er mer soya bak en liter kumelk enn en liter soyamelk.

Forfattere: Mari Gjerdåker, brigadist for Latin-Amerikagruppene, Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom. 

Kronikk på trykk i Klassekampen 30. mai 2018.

Ødelegger naturmangfold og karbonlagre
Soyaen Norge importerer kommer i hovedsak fra Brasil på områder som tidligere var cerrado. Cerradoen er et savanneliknende område som er seks ganger så stort som Norge. Her finnes hele fem prosent av naturmangfoldet på jorda, og halvparten av plantene her finnes ingen andre steder på jorda. På grunn av økende etterspørsel etter soya og andre monokultur-produkter har imidlertid cerradoen blitt halvert. Det som står igjen er mil på mil med soyaplantasjer, ødelagt jord og forurensa vann på grunn av den omfattende bruken av sprøytemidler. Brasil har verdens største forbruk av sprøytemidler, og soyaindustrien bruker nesten halvparten av Brasils sprøytemidler. Innbyggerne her har blant verdens høyeste giftnivåer i blodet som følge av dette. Cerradoen er også et stort karbonlager, og når den blir omgjort til jordbruksarealer forårsaker det store klimagassutslipp.

Norsk import av soya skaper mer sult i Brasil
Soyaimporten vår truer matsuvereniteten i Brasil. Man skulle tro det var bra for fattige bønder i Brasil at vi kjøpte råvarer fra Brasil, og at det kunne gi inntekter og redusere sult lokalt. I virkeligheten er det totalt motsatt. I Brasil er jordfordelingen ekstremt skjev: Tre prosent av befolkningen eier to tredjedeler av all dyrkbar jord. Siden 90-tallet har multinasjonale selskaper fått stadig større kontroll over jorda, mens småbønder og jordløse fordrives og tvangsflyttes for å gjøre plass til soyaplantasjene. Soyaproduksjonen er lite arbeidskrevende og gir få arbeidsplasser lokalt. Rurale arbeidere må flytte inn til byene, hvor arbeidsledigheten er stor fra før.

Ettersom soyaen i Brasil i hovedsak produseres for eksport, er økt soyaproduksjon ensbetydende med mindre jord og mindre mat for brasilianere selv. Småbønder står for 70 % av maten som spises i Brasil. Flere soyaplantasjer er ensbetydende med økt sult i Brasil. Under matfestivalen Grune Woche i år ba den brasilianske landbrukseksperten Antonio Andrioli europeiske land om å slutte å kjøpe soya til dyrefôr, fordi det vil føre til mindre sult i Brasil.

Gjengrodde kulturlandskap i Norge
Soyaen påvirker også det norske jordbruket. Norsk import av soya legger beslag på jord i Brasil tilsvarende 240 000 fotballbaner. Det er nesten 1/5 av Norges jordbruksareal. I dag er Norge 40 prosent selvforsynt, noe som er historisk lavt. Men store deler av matproduksjonen vår er avhengig av soya og andre råvarer til kraftfôr, som gjør selvforsyningsgraden vår sårbar.

Dagens jordbrukspolitikk gjør det billigere for den norske bonden å la dyra spise soya-kraftfôr heller enn å ta i bruk norske gras- og beiteressurser. Mindre slått og beite gjør at kulturlandskapet vårt gror igjen og forsvinner, som er dårlige nyheter for naturen. En fjerdedel av alle de truede artene i Norge er avhengige av kulturlandskapet for å overleve. Deriblant humlene og biene, som pollinerer maten vår og som vi mennesker er helt avhengige av for å overleve.

Vårt syke globale matsystem

Det er noe grunnleggende galt med matsystemet vårt når det er billigere dyrke soyaen i Brasil, sende den over halve jordkloden og frakte den til en gård i Norge for å fôre husdyra våre, enn å sende kyrne våre ut på beite.

For det finnes alternativer. Både til den overdrevne soyabruken vår, og til matpolitikken vi fører i dag. Vi kan fôre dyra våre på våre egne ressurser og få mat av bedre kvalitet og som ikke står for et gedigent økologisk fotavtrykk. Forskning gjort ved NIBIO viser at beitebruken i Norge i teorien kan dobles. Ved å ha flere dyr på beite bevarer vi naturmangfoldet og øker både dyrevelferden og kvaliteten på maten vår.

Vi trenger en ny jordbrukspolitikk
Altfor lenge har norsk jordbrukspolitikk skapt miljøproblemer og ødelagt for lokal matproduksjon både Norge og Brasil. Nå mer enn aldri trenger vi et oppgjør med det urettferdige matsystemet og med soyaproblemet. Det haster med å få en matpolitikk som favoriserer de mindre gårdsbrukene som bruker lokale ressurser. Det er disse bøndene best ivaretar naturmangfoldet og som ikke minst forsyner folk med mat og reduserer sult over hele verden.

I årets jordbruksoppgjør inngikk bondeorganisasjonene og landbruksdepartementet en avtale mange er fornøyd med, fordi den styrket de mindre gårdsbrukene. Likevel er også årets avtale en videreføring av den samme, urettferdige matpolitikken vi finner over hele verden. Det vi trenger er en reell politikk endring, som setter bærekraftige småbønder først. Og ikke minst er det på tide å ta et oppgjør med en av de største miljøverstingene i norsk jordbruk. Det er på tide med et soyaoppgjør.

I Aftenposten forrige uke prøvde Rediar Almås og Erika Palmer fra Ruralis å skyte ned debatten om kraftfôrpris med advarsler om sure forbrukere og frykt for dyrere mat. Alliansen ny landbrukspolitikk mener at sure forbrukere ikke er en grunn til å legge debatten om norsk matvareberedskap på hylla. Les vårt svar her.

I Aftenposten 19.04 skriver Almås og Palmer fra RURALIS at økt kraftfôrpris vil føre til svekka selvforsyning. Det påstås blant annet at en økning av kraftfôrprisen vil være en kamp mellom Øst- og Vestlandet, der Østlandsbonden blir vinneren og Vestlandsbonden blir taperen. Diskusjonen om kraftfôrpris i norsk jordbruk er ikke en kamp mellom Øst- og Vestlandet, men en kamp mellom norske og utenlandske arealer i produksjonen av norsk mat. Det er en diskusjon om arealene våre skal være lønnsomme i drift, slik at vi kan opprettholde egen bærekraftig matproduksjon.

I årets jordbruksoppgjør skal det tas et viktig veivalg. Skal vi produsere bærekraftig mat av høy kvalitet til en litt høyere pris eller skal vi produsere mest mulig mat til lavest mulig kostnad. Kraftfôrprisen er et viktig politisk verktøy som legger føringer for dette valget fordi det styrer balansen mellom bruk av norske arealer og importert fôr.

Det er dyrere å bruke egne arealer fremfor importert fôr fordi arealene våre er tungdrevne og arbeidskraften kostbar.

I dag bygges ikke infrastruktur på gårdene slik at dyra kan hente næring på beite og i utmark. Det bygges fjøs for besetninger som ikke står i stil til arealgrunnlaget til gården, og der mye av fôret fraktes fra til fjøset fra utlandet. Samtidig forfaller setrene og arealer gror igjen. Rollen til bønder har som landskapspleiere svekkes for hver gård som velger å ha kyra rett utenfor fjøsdøra. Foredlingstradisjoner og lokal kunnskap om å drive jordbruk i distriktene blir borte.

Betalingsviljen for norsk mat avhenger av at jorda er i bruk. Det gjelder både prisen som betales i butikken og overføringer i form av subsidier. Når kvaliteten og bærekraften i norsk mat har blitt vannet ut gjennom en årrekke gjennom økende import av fôr, så stilles det stadig flere spørsmål om både butikkprisen og statlige overføringer. Dette er uheldig når produksjonen har tilpasset seg høye volumer basert på import. Det er utfordrende å finne veien tilbake til lønnsomhet i jordbruket gjennom statlige overføringer, uten at samfunnet får noe tilbake gjennom økt selvforsyning. Jordbruket må derfor finne en tilpasning med lavere produksjonsvolumer og høyere arealbruk for å oppnå lønnsomhet igjen.

Økt kraftfôrpris er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, tiltak for å øke selvforsyningsgraden. Formålet med økte kraftfôrpriser er å gjøre det mer lønnsomt med korn- og grasdyrking og beite og samtidig gjøre det mindre lønnsomt å importere kraftfôr. Det vil alltid være behov for noe kraftfôr, og kostnader til bruk av kraftfôr innenfor moderate mengder kan kompenseres for. For eksempel kan tilskudd som nå kun er knyttet til volumer flyttes over til bruk av arealer. Da vil tilskuddene rettes mot å ivareta samfunnsinteresser som går utover det som forbrukerne er villige til å betale for.

Jordbruket går i en retning som ikke er i tråd med Stortingets og samfunnets interesse. Jordbrukets oppdrag er å sette oss i stand til å leve av og på norsk jord. Jordbruket er derfor mer enn noen gang avhengig av modige og ansvarlige ledere som evner å bruke tilgjengelige virkemidler med klokskap. Næringen er avhengig av en bærekraftig balanse mellom tilbud og etterspørsel for å få lønnsomhet, slik at samfunnsoppdraget kan oppfylles. Noen vil måtte redusere produksjonen sin, men norsk jordbruk i sin helhet og det norske samfunnet vil bli vinnere.