Orgbloggen #4: Verdien av matjord

Gjennom årtusener har mennesket levd av å dyrke jord. Folk har bosatt seg der forutsetningen for å produsere mat er best. Omtrent halvparten av den beste matjorda i Norge finner vi derfor i tettbygde strøk. Samtidig med at befolkningsveksten har økt, har presset mot disse områdene tiltatt i styrke. De siste årene har mange stemmer ropt ut om boligmangel, og tatt til orde for utbygging på den beste jordbruksjorda. Imidlertid er det få som snakker om jordvern.

Image courtesy of Robert Bell / FreeDigitalPhotos.net
Image courtesy of Robert Bell / FreeDigitalPhotos.net

Denne uka var jeg tilskuer til en debatt om jordvern på Samfunnet i Ås, med utgangspunkt i IKEA-saken i Vestby. Problemstillinga her var at IKEA ønsker å bygge et stort, nytt varehus på Delijordet, noe av den beste matjorda i distriktet. Det var noen innledninger i forkant av debatten, og flere interessante momenter dukket opp.

Kjell Esser, ved Institutt for Internasjonale Miljø- og Utviklingsstudier på UMB, hadde beregnet hvor lang tid det med dagens nedbyggingstakt vil ta før vi ikke har mer matjord igjen i dette landet. Dersom dagens nedbyggingstakt av matjord fortsetter, vil det i 2080 ikke være matjord igjen. Gjør det noe? Kan vi ikke bare kjøpe mat fra land med bedre forutsetninger for å produsere mat?

Jordvern er blant annet et sikkerhetspolitisk spørsmål. De siste årene har situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet blitt mer ustabil. Prisene varierer sterkt, verdens befolkning øker, og klimaendringer og erosjon (tap/ødeleggelse av jord) truer matproduksjonen i flere deler av verden. Å basere seg på andre lands matproduksjon er derfor risikabelt og usolidarisk. Den eneste muligheten vi har til å sikre matforsyning i framtiden, er for det første å verne den matjorda vi har, og i tillegg holde denne jorda i hevd. Å bygge ned matjord bør derfor ikke være et alternativ. Så hvorfor gjør vi det?

Lav jordpris er en av årsakene til det store presset på matjorda. I Danmark har prisen på jordbruksjord falt kraftig de siste årene. I følge danske Maskinbladet har prisen per areal med matjord (jordpris) falt med 42 prosent fra 2008 til 2012. Dette medfører at disse områdene blir favorisert når det skal bygges.

Debatten på Ås ble arrangert av Spires lokallag der. De har en kampanje denne våren som omhandler oppretting av et Framtidsombud. Spires leder Harald S. B. Hansen pekte på hvordan framtidens matproduksjon og dagens forvaltning av naturressursene henger sammen. For hva er egentlig verdien av jord for framtidige generasjoner? Hvis denne verdien hadde vært inkludert i dagens jordpriser, tviler jeg på at det hadde vært lønnsomt å bygge på selv den mest karrige jordflekken. Intensjonen med Spires framtidsombud er å gi en stemme til framtidige generasjoner, som skal ha en reell innflytelse på beslutninger om ressursforvaltning.

Bare 6 prosent av Norges totale areal kan brukes til å produsere mat, og omtrent halvparten av dette er i dag i bruk som matjord. Hensynet til naturmangfold og klima setter grenser for nydyrking, så gjenværende arealer i både sentrale strøk og utkantene må sikres. Arne Grønlund fra Bioforsk påpekte under Spire-arrangementet at 94 prosent av Norges areal er fullstendig uegnet for matproduksjon, og at det derfor burde være mulig å finne andre, egnede arealer som ikke går på bekostning av framtidig matproduksjon ved nybygging.

Grønlund gikk også inn på spørsmålet om å flytte jorda fra Delijordet. Dette er ikke gjort i stor skala tidligere, og en har derfor begrenset erfaring med hvordan det vil fungere i praksis. Mye tyder på at en slik flytta jord vil få en dårligere produktivitet; jorda ligger best der den er!

Hvert år omdisponeres omtrent 70.000 dekar med dyrka og dyrkbar jord i Norge. Omdisponering kan skje på to måter: enten ved at kommunen vedtar planer om at jorda skal brukes til annet enn landbruksformål, eller ved at enkeltpersoner søker om det. Fordi at bestemmelsen skjer lokalt, blir det en stykkevis, uoversiktlig nedbygging.

Den høye nedbyggingshastigheten forutsetter økt import og produktivitetsvekst på de områdene som fortsatt er i bruk. Økt import medfører en større sårbarhet for matvaresikkerheten til landet. Situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet er som sagt ustabil, men det er også en annen viktig utfordring med import av mat: vi har mindre kontroll over produksjonen. Det er vanskeligere å vite hvor trygg den er, arbeidernes situasjon og hvordan den påvirker miljøet.

Altså blir på mange måter IKEA-saken i Vestby en prinsippsak. Delijordet der de planlegger å bygge er 135 dekar med jord som er godt egnet til kornproduksjon, altså noe av landets beste matjord – som i tillegg ligger nær hovedstaden. Nedbygging er et irreversibelt inngrep. Når skal vi si stopp?*

Ida Karina Kann
Nasjonal talsperson, Grønn Ungdom  || http://www.gronnungdom.no/

*Grønn Ungdom foreslår NÅ.

Forskningsserien # 2: Willard Cochrane og landbrukets tredemølle

Skrevet av: Harald Høyem, ANL

Hvem var W. Cochrane?

Den amerikanske landbruksøkonomen Willard Cochrane døde den 20. april 2012 i en alder av 97 år. Han startet sin akademiske karriere i California og etter fullført doktorgrad ved Harvard-universitetet holdt han flere professorater, bl.a. ved University of Minnesota, Pennsylvania State University, University of Chicago og Wisconsin.  Han var også John F. Kennedys taleskriver, og senere, landbruksminister.

Willard W. Cochrane. Foto: University of Minnesota

Han fremstod gjennom hele sitt liv som en forsvarer av det familiebaserte jordbruket og  var arkitekten bak «food stamps» og implementerte en rekke programmer designet for stabilisering av kornprisene.  Han kanskje viktigste bidrag er imidlertid teorien om «landbrukets tredemølle» som  beskriver den kontinuerlige kampen for overlevelse bøndene opplever.

Prisvariasjon på landbruksvarer

For å forstå teorien om landbrukets tredemølle, er det praktisk å starte med grunnleggende økonomiske egenskaper ved markeder for jordbruksprodukter.  De innehar noen trekk som gjør dem ulike andre typer markeder.

Et helt grunnleggende problem er store prisvariasjoner som oppstår når det ikke er likhet mellom tilbud og etterspørsel. Små avvik fra punktet der markedet er i likevekt kan få store utslag på prisen. Dette gjør planlegging av landbruksproduksjon på aggregert nivå til en vanskelig oppgave. Hvorfor er prisene på landbruksvarer ustabile?

I det følgende tenker vi oss en jordbrukssektor der dette gjelder:

  • Mange små gårder
  • Ingen markedsregulering
  • Ingen mulighet for å importere mat

Inelastisk tilbud- og etterspørsel

For det første er etterspørselen for mat svært inelastisk mht pris. Det vil si at relativt store endringer i prisen på matvarer, har relativt liten innvirkning på etterspørselen. Dette er fordi mat er noe man alltid behøver (et nødvendig gode), men som regel finnes det en grense (metthet) for hvor mye som etterspørres. Når du er sulten nok, er du villig til å betale hva maten koster. Men når man har råd til å dekke utgiftene til det daglige brød, går gjerne pengene til forbruksvarer og andre goder istedenfor økt matkonsum. Når tilbudet av mat er større enn etterspørselen, må derfor prisen synke relativt mye for at overskuddet skal «spises opp».

Videre er også tilbudet av mange jordbruksprodukter inelastisk på kort sikt hvilket betyr at prisendringer har relativt liten innvirkning på den totale produksjonen av jordbruksvarer.  Tre forklaringer stikker seg ut når man vil forstå hvorfor: 1) arbeidskraft og jord er innsatsfaktorer som er «i full sving». På kort sikt er det altså vanskelig å øke antall arbeidstimer (bønder jobber i snitt lengre dager en gjennomsnittet av befolkningen) og tilsvarende jord (de fleste jordressursene er i bruk, utvidelse krever nydyrking som tar tid) 2) innsatsfaktorene reagerer lite på prisendringer (uformelt sagt: Kua må melkes uansett) 3) jordbruket omgir bøndenes liv i flere dimensjoner enn den økonomiske. Samlet sett gjør dette produksjonen av landbruksvarer inelastisk på kort sikt. Her er det viktig å presisere at elastisiteten vil variere mellom hvilke varer man ser på., mens tilbudet på lang sikt kan endres gjennom økte investeringer i nytt produksjonsutstyr, nydyrking av land etc.

Sammensatt gir inelastistiteten fare for store prissvingninger. Små overskudd krever store reduksjoner i pris for å bli «spist opp», mens liten underdekning kan føre til sterk prisøkning. Lave priser har negative konsekvenser for bøndene, mens høye priser typisk vil føre til et tap for forbrukerne. Dette vil imidlertid avhenge av om bøndene som opplever en prisøkning er netto kjøpere eller selgere av varen. I det første tilfellet vil bonden oppleve et tap, mens det siste tilsvarer en gevinst.

Slike prisvariasjoner leder til to grunnleggende økonomiske problemer: 1) Variasjoner mellom årstidene fører til inntektsproblemer, i det profitten avhenger like mye av tidspunktet man kommer inn i markedet på som hvor effektivt man produserer. 2) Variasjon mellom år fører til et generelt usikkerhetsproblem i bondens planlegging av neste års produksjon. Store prisvariasjoner gjør det vanskelig å vite hva man bør produsere og hvor mye. Siden den enkelte bonde kun tar hensyn til egen produksjon, kan det klokeste valget for en bonde være ødeleggende for alle. Hvis prisen på en vare er høy, f.eks. bygg, ser det økonomisk lønnsomt ut for den enkelte bonde å øke produksjonen av bygg til neste år. Problemet oppstår når mange tenker likt og øker produksjonen av bygg slik at man får et overskudd med tilsvarende prisfall. Usikkerhetsproblemet fører derfor til ineffektiv ressursbruk fordi enkelte varer kommer ut med overskudd, mens andre blir det for lite av. Dette er en av grunnene til markedsreguleringer og monopoldannelser i jordbruket.

Landbrukets tredemølle

I Cochrane (1958) lanseres teorien om landbrukets tredemølle. Fundamentet er forestillingen om et kappløp mellom tilbud og etterspørsel av mat. Tilbudet øker som en konsekvens av forbedret produktivitet i jordbruket, mens etterspørselen endres gjennom befolkningsvekst og endrede matvaner.  Kappløpet har to mulige utfall:

  • Produktiviteten øker mer enn befolkningsveksten
  • Befolkningsveksten øker mer enn produktiviteten

I det første tilfellet vil tilbudet bli større enn etterspørselen og prisene vil falle, hvilket er negativt for bøndene. I det andre, vil etterspørselen bli større enn tilbudet slik at prisene vil øke, hvilket forbrukerne taper på.

Tredemøllen fungerer som følger: I en økonomi med mange små gårder, der alle tar prisene for gitt finnes,  det en gruppe bønder som investerer i ny teknologi . Den senker kostnad per produsert enhet og øker produksjonen. Man kaller gjerne denne gruppen «pionérene». Siden det i første omgang er svært få som benytter det nye produksjonsutstyret, vil samlet tilbud bli nesten uendret. Dermed øker profitten for pionerene som lokker andre bønder til å investere. Men etter hvert blir produksjonen så stor at tilbudet øker nok til at prisene faller, og dermed faller profittøkningen fra det nye utstyret bort. Man står sådan på «stedet hvil», akkurat som på en tredemølle. De som ennå ikke har investert må enten gjøre det for å overleve, eller de lar være og forsvinner sådan ut av produksjonen. Deres bit av markedet blir så overtatt av de gjenværende. Man sitter igjen med færre bønder, større tilbud og samme økonomiske situasjon for produsentene. Så kommer en ny teknologisk innovasjon og prosessen gjentar seg helt til veksten i etterspørselen stopper opp.

Som regel er det bare pionerene som tjener på den teknologiske nyvinningen siden de kan nyte høyere inntjeningen i tiden før resten følger etter. De som tilpasser seg sent tjener ingenting fordi deres inntreden i markedet skjer når alle muligheter for profittøkninger er uttømt og nyinvesteringer kun handler om overlevelse. De som faller ut tjener selvsagt heller ikke på tredemøllen. Siden etterspørselen er inelastisk vil det meste av produktivitetsveksten, forutenom den lille delen som går til pionerene, tilfalle konsumentene gjennom lavere matvarepriser.

Kilder:

Cochrane, W (1958)  «Farm prices: Myth and reality»