Hvorfor bør staten gripe inn i jordbrukssektoren? – Markedsregulering

I jordbruksdebatten har markedsregulator-ordningen blitt et hett tema den siste tiden. Det trekkes ofte frem argumenter fra enkelte hold om at markedsregulering og samvirker er et onde, eller kanskje også, et gys fra den kalde krigen. Sylvi Listhaug er et eksempel på dette. Det blir ofte hevdet at dersom markedet får bestemme vil økonomien i jordbruket ordnes av seg selv. Økonomer snakker om begrepet “likevekt”, og at “så lenge markedet går mot likevekten, hvor likevektsprisen sørger for at tilbud og etterspørsel er like store”, vil utfallet bli best tenkelig for alle. Men er en slik påstand direkte overførbar til jordbrukssektoren, og hvis nei, hvorfor ikke?

Det hovedsakelig to ting som skiller jordbruksmarkedet fra de enkleste markedsmodellene kritikere markedsregulatorene bruker. For det første vil forbrukerne ha en mye lavere priselastisitet enn i andre markeder, som betyr at etterspørselen påvirkes lite av prisen. For det andre vil det gå relativt lang tid mellom bøndene velger størrelsen på produksjonen til de selger varen, samtidig som de har relativt liten mulighet til å påvirke volumet på kort sikt. Dette gjør at likevektene i jordbruksmarkeder som regel er ustabile.

Dette kan illustreres med et eksempel:

Tenk deg mange, ikke alt for store kornbønder, som hver for seg planlegger produksjonsvolum på vårparten gjennom å bestemme hvor mange dekar som skal sås. Avlingen selges ikke før på høstparten, og bøndene har få muligheter til å endre produksjonsvolumet i perioden frem til salget starter. Tenk så at prisene i fjor var relativt høye. Dersom alle bøndene antar at prisene vil holde seg høye også i år, vil de trolig forsøke å dra nytte av dette ved å øke antallet sådde dekar. Tenk så at noen, oppdager midt på sommeren, at produksjonen i år vil bli mye større enn i fjor. Vanligvis ville man da forvente at produsenter av en hvilken som helst annen velger å produsere mindre. Men i dette markedet vil ikke bøndene kunne justere produksjonsvolumet siden frøene allerede er sådd og betalt for. Dermed vil prisen måtte falle når høsten kommer. Prisen vil også måtte falle veldig mye siden etterspørselen påvirkes lite av denne. Dette gjør at selv små overskudd vil kunne føre til drastiske prisfall. Sagt på en annen måte: Når folk har spist seg mette må prisen være veldig lav før de ønsker en porsjon ekstra! Ustabile likevekter oppstår altså når kun små avvik fra likevekten, altså små produksjonsoverskudd, fører til veldig store prisfall.

Så, hva er markedsregulatorens rolle i dette? I et uregulert marked, der mange små produsenter fatter individuelle beslutninger om størrelsen på produksjonen, vil de som regel ikke ta til hensyn til handlingene til alle andre bønder. Dersom prisen er høy, fører det raskt til at alle øker produksjonen slik at et overskudd oppstår. Som nevnt over, vil dette som regel føre til et alvorlig prisfall. En markedsregulators rolle er nettopp å løfte blikket ved å ta til inntekt det totale produksjonsvolumet. Dermed kan de planlegge bedre en den enkelte bonde, hvilket beskytter dem mot prissvingninger.

Uten markedsregulatoren vil prisene endres mye fra år til år, hvilket gjør bondens liv svært usikkert, øker antallet konkurser og kan også føre til uheldig ressursbruk. Dersom man ønsker et landbruk i Norge er vi nødt til å opprettholde markedsregulatorordningen. Det er mye som kan diskuteres hva gjelder den konkrete utførelsen av samfunnsoppdraget de har ansvar for, med tanke på konkurranse, nyskaping og mulighet for småskalaprodusenter til å få solgt sine produkter. Ikke alt er perfekt, men vi håper Sylvi Listhaug ikke gjør det norske landbruket en bjørnetjeneste ved å fjerne deler av dets ryggmarg.