Bøndene til Høyre

Av: Svenn Arne Lie

Endringer i norsk jordbruk 2000-2012

Kilde: Totalkalkylen NILF, Statens Landbruksforvaltning, SSB
Kilde: Totalkalkylen NILF, Statens Landbruksforvaltning, SSB

Det er krise i norsk matproduksjon. Vår nasjonale matvaresikkerhet er betydelig svekka, økonomien i sektoren i ferd med å kollapse og den rødgrønne regjeringa er i konflikt med bøndene.  Mye står på spill foran årets Jordbruksforhandlinger. I tillegg gjør venstresidas landbrukspolitikk  bøndene til Høyrevelgere.

Med den rødgrønne regjeringen pågår det i dag en svært rask nedlegging og omorganisering av norsk matproduksjon, som like raskt endrer bøndenes interesser og politiske tilhørighet. Politikken og utviklingen endrer radikalt på den interne strukturen, interessemotsetningene og allianseperspektivet mellom by og land. En produksjonsstruktur basert på familiebruk som trenger regulering og utjevning, svekkes, mens landbrukspolitikken tilrettelegger for selskapsjordbruk som ønsker stadig mindre regulering i sektoren. Eierne av disse enhetene får egeninteresse av større frihet til selv å bestemme selskapsorganisering, avlønning av arbeidskraft og kjøp av jord for å skape nye større enheter. De som ikke lenger produserer, fordi de har lagt ned, vil gjerne realisere sine eiendomsverdier og endre regelverket for å frigjøre verdier i overgangen fra produksjonsøkonomi til eiendomsverdi – fra jordbruker til jordeier. Fra å være sjøleiende jordbrukere og produsenter, der langsiktig ressursforvaltning av egne arealer har lagt grunnlaget for næringsutvikling, arealbruk, reguleringspolitikk, arbeidsinntekter og ikke minst allianser med fagbevegelse, legger landbrukspolitikken til rette for at stadig flere bønder bare blir jordeiere. Eierskapet til jord og realiseringen av verdiene i denne, gjør at bøndenes sektorinteresser ligner på kapitaleiernes interesser: sikre høy avkastning på investert kapital gjennom å spare kostnader til (innleid) arbeid og (importert) areal.

Når bruksavgangen i tillegg er så omfattende som den er, vil en slik overgang gjelde for en stadig større andel av bøndene. Venstresidas landbrukspolitikk, eller mangel på en, gjør slik sett flere av bøndene til Høyrevelgere. At bondesamvirkene Tine og Nortura nylig har meldt seg inn i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er et klart varsel om hva som skjer. Jordbruket og bøndene blir Høyrevelgere.

*Jordbruker og jordeier*

Til tross for matens status som nødvendighetsgode og matproduksjonens avgjørende samfunnsfunksjon, har landbrukspolitikk historisk sett vært vanskelig for venstresida i Norge. Organiseringen av matproduksjonen og spørsmålet om eierskapet til jord gjorde det lenge problematisk å definere bonden som alliansepartner. Men dette handlet utelukkende om landbrukspolitikken. Da venstresida fikk orden på sin landbrukspolitikk, og kunne etablere alliansen mellom bønder og arbeidere på 1930-tallet, kom også det politiske gjennomslaget.

Fra utsiden betraktes ofte jordbruket som en homogen masse. Dette er feil. Interessemotsetningene innad i sektoren er minst like sterke som mellom jordbruket og andre interesser.  Interessene i matproduksjonen, potensielle alliansepartnere og ønsket landbrukspolitikk, er noe annet for en som lever av å ”eie jord” og en som lever av å ”bruke jord”. Hva slags landbrukspolitikk som føres, avgjør hvorvidt bøndene har sine økonomiske interesser, og identifiserer seg, som jordeier eller jordbruker.

Jordbruket har en rekke samfunnsmål av ikke-økonomisk karakter som markedet alene ikke kan ivareta. Politisk styring er nødvendig slik at bonden, og jordbruket, tilpasser seg en utvikling i tråd med politiske målsettinger. Svaret fra venstresida i det forrige århundret var at staten skulle overta eierskapet til produksjonsmidlene (jorda). Dette gjorde det umulig for bygdene å støtte opp om venstresidas politiske prosjekt.

*Jordbruk til venstre*

Fram til første verdenskrig hadde landbrukspolitikken i Norge vært klart liberalistisk. Tollbeskyttelsene var over tid tatt bort og var så godt som fraværende, subsidier var det lite av. Importen var omfattende og norsk produksjon fallende. Lønnsomheten i jordbruket var svak, matproduksjonen falt og den nasjonale matvaresikkerheten ble svekka.

Det ble åpenbart for stadig flere at situasjonen i jordbruket ikke var en forbigående krise, men systematiske skjevheter som krevde omfattende tiltak. Landbrukspolitikken fikk en mer markant posisjon, også på venstresida. Christopher Hornsrud (Ap) tok avstand fra venstresidas rådende syn på den selveiende bonden som klassemotstander. For Hornsrud ble jordbruket og den selveiende bonden derimot en helt sentral alliansepartner for arbeiderklassen, i kampen mot kapitaleiere og spekulasjonsøkonomien. Hornsrud så ingen grunn til at staten eller kommunen skulle overta produksjonsmidlene som den arbeidende mann selv eide og driftet, og som han ikke brukte til å utbytte andre med. Derimot, mente Hornsrud, hadde staten og fellesskapet som oppgave å hindre at bøndene og jordbruket ble rammet av den kapitalistiske gjeldsbyrden i form av gjeldsdrivende stordrift gjennom at jord ble en gjort til en spekulativ salgsvare.

Johan Nygaardsvold (Ap) fikk også stor betydning for venstresidas nye forståelse for interessefellesskapet mellom bønder og arbeidere utover på 1930-tallet. Han var opptatt av interessemotsetningene mellom jordeiere og jordbrukere. For han var både eiendomsløse proletarer og selveiende bønder arbeidsfolk, som sto som felles parter i konflikt mot de kapitalistiske interessene. Nygaardsvold rettet sterk kritikk mot datidens landbrukspolitikk som la til rette for en såkalt ”moderne drift”, som førte til kapitalintensiv stordrift, overinvesteringer og prisfall. Landbrukspolitikken, og særlig med vekt på hvordan jordbruket ble organisert, ble viktig i denne nyorienteringen på venstresida som både Hornsrud og Nygaardsvold var representanter for.

Sentralt for Ap sin nye landbrukspolitikk, og det nye allianseperspektivet mellom bønder og

arbeidere dette i praksis åpnet for, var erkjennelsen av at både arbeidslivet og jordbruket trengte politisk styring for å balansere maktforhold og interesser innad i samfunnet. Dette var avgjørende for hvorvidt sentrale politiske målsettinger med samfunnsutviklingen kunne nås. Akkurat som i arbeidslivet, anså man det som et politisk ansvar å regulere interessekonflikten mellom produsent, omsetningsledd og forbruker i matproduksjonen. Venstresidas nye landbrukspolitikk var en balanse mellom en politikk som definerte jordbruk som privat næringsvirksomhet, og en sterk erkjennelse av at ulike produksjonsmåter hadde stor betydning for oppnåelse av politiske målsettinger med matproduksjonen. Jorda var en felles ressurs, ikke et privat anliggende. Matproduksjon ble sett i sammenheng med den allmenne økonomiske utviklinga i samfunnet, der bonden i kraft av å være jordbruker (ikke jordeier) spilte en helt avgjørende rolle i landbrukspolitikken og målet om å ivareta jorda som en felles ressurs. Kursskiftet la selve grunnlaget for at parolen om ”By og Land – Hand i Hand” kunne lanseres. Alliansen mellom by og land, arbeidere og jordbrukere, har preget norsk politikk siden.

*Vendepunktet*

Andre verdenskrig markerer et meget skarpt skille. I praksis ble den breie forståelsen til Hornsrud/Nygaardsvold på venstresida forkasta. Den makroøkonomiske samfunnsplanlegging ble knesatt. Et stadig sterkere landbruksbyråkrati, lederskapet i bøndenes egne faglag, samvirker med økonomiske næringsinteresser og toppstyrte partiapparater, overtok definisjonsmakta i landbrukspolitikken. En til da ukjent politisk – byråkratisk styringsambisjon for matproduksjonen gjorde seg gjeldende: Å stimulere til endringer slik at jordbruket kunne yte et større bidrag til den økonomiske veksten i samfunnet totalt. Jordbrukets egne organisasjoner ble bundet av de stadig mer omfattende Jordbruksforhandlingene til å forvalte en landbrukspolitikk der hovedmålet var nedlegging av gardsbruk og overføring av arbeidskraft til andre sektorer.  Matproduksjonens samfunnsfunksjon og mål om nasjonal ressursutnyttelse, produksjonsbalanse, inntektsvilkår, næringsutvikling, og bosetting, ble underordnet dette effektivitetsmålet.

Landbrukspolitikkens virkemidler ble brukt deretter. Tilførsel av statlig drifts- og investeringskapital til jordbruket hadde til hensikt å fremme færre, større bruk. Strukturrasjonaliseringen har ikke vært noen tyngdelov, men en politisk styringsstrategi. Den statlige investeringskapitalen og rentefradrag, har vært et hovedvirkemiddel for å tilrettelegge for økt volumproduksjon på utvalgte bruksstørrelser, på bekostning av de mange gardsbruk som legger opp til organisk utvikling og vekst av produksjon og driftsapparat. Påstanden var, den gang som nå, at dette var veien til bærekraftig bruksstruktur. Lønnsomheten skulle gå opp i takt med størrelsen slik at gardsbruket, og jordbrukssektoren på sikt, ikke trengte overføringer. Det motsatte skjedde. Gjennom rentefradrag og subsidiert statskapital til investeringer i stordrift, kom kravet fra jordbruket om økte subsidier til ei drift som ble stadig mindre markedsmessig lønnsom. Mens subsidiene, investeringene og produksjonen økte, sank antallet gardsbruk og jordbruksarealet.

Med fallende råvarepriser, selskapsetableringer, en utbredt stordriftstvang med statlig subsidiering av bygging og drift av storfjøs og lave kraftfôrpriser, blir inntektspotensialet i jordbruket i teorien og i landbrukspolitikken basert på en produktivitetsvekst som sikres med tre forutsetninger:

  • At kraftfôr importert fra utlandet erstatter gras i Norge
  • Lave arbeidsinntekter i jordbruket.
  • Subsidiert statskapital til å betale for et kostbart produksjonsapparatsom ikke dekkes av sektorens driftsøkonomi

Det produktive norske jordbruket basert på få store bruksenheter og få årsverk på lave inntekter, er et resultat av en politikk som gjør at norske jordbruksarealer erstattes med importert kraftfôr lagd på arealer fra utlandet, og at inntekt erstattes med gjeld. Venstresida har neglisjert denne utviklingen. Dette har totalt sett hatt store konsekvenser for sektoren, og for den helhetlige tilnærmingen til jordbruket.

På sikt har det hatt særlig negative konsekvenser for venstresidas alliansepotensiale med utøvere i jordbruket. I dagens krisesituasjon i jordbruket er venstresida nær blottet for helhetlige alternativer til høyresidas landbrukspolitikk, og kan ikke gjøre annet enn å skremme egne velgere med at ”alternativet er verre”. Med de rødgrønne landbrukspolitikk, med det resultat at verdien av jordbruksarbeid synker og at antallet jordbrukere reduseres, blir det paradoksalt nok mer og mer interessant for bøndene å alliere seg med høyresiden.

 

Forskningsserien # 3: Soya i dyrefôr og ernæringsmessige konsekvenser

Innlegg holdt av Professor Anna Haug, UMB, ved Husdyrforsøksmøtet 7. januar 2013.

Foto: Calle Eklund / Wikimedia Commons

Original tittel:  Serum EPA økte hos forsøkspersoner som spiste kylling i fôret med tilskudd av linolje pluss rapsolje

Av: ANNA HAUG1, NICOLE F. NYQUIST 1 OG ARNE T. HØSTMARK2

1Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap

2Avdeling for samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo

Sammensetningen av kyllingkjøtt bestemmes i stor grad av fôret som gis til
kyllingen. I vanlig kyllingfôr blir soyaolje brukt som en fettkilde. Vi ønsket å
sammenligne kjøtt fra kyllinger fôret med kyllingfôr tilsatt 4% soyaolje et med
et tilsvarende fôr der soyaoljen var byttet ut med 2% rapsolje og 2% linolje.
Kyllingkjøttet ble gitt til forsøkspersoner som spiste en porsjon kyllingkjøtt hver
dag i fire uker.

Det er enighet om at vi trenger mer av de lange omega-3 fettsyrene – fiskefettsyrene- i kostholdet vårt Disse lange omega-3 fettsyrene produseres av mikroalger i havet og de finnes i sjømat. Det mange ikke er klar over er at det produseres en betydelig mengde lange omega-3 fettsyrer (EPA, DPA og DHA) av husdyrene våre, og at husdyra er relativt gode produsenter av disse lange omega-3 fettsyrene. Dyr har maskineriet som skal til for å danne disse fettsyrene i sine celler, og kan omdanne omega-3 fettsyra alfa-linolensyre som finnes i gras, grønne blader, rapsolje og linolje, til EPA, DPA og DHA.

I vanlig kraftfôr finnes det ikke mye av alfa-linolensyre, for korn og soyaolje innholder mest av omega-6 fettsyra linolsyre. Hvis dyra fôres med kraftfôr blir det ikke dannet mye av EPA, DPA og DHA, men imidlertid omdannes linolsyre til omega-6 fettsyren arakidonsyre (AA). Denne fettsyra ligner EPA og den virker som en konkurrent. Hvis soyaoljen i fôret byttes ut med linolje og rapsolje, eller eventuelt, hvis dyra fôres med gras og grovfôr vil dyra selv danne mer av EPA, DPA og DHA, og mindre AA.

Forebygger sykdommer

Omega-3 fettsyrene alfa-linolensyre, EPA, DPA og DHA er i flere studier vist å være viktige for å fremme god helse, da de bygges inn i alle cellemembraner og de har betydning for hjerneutvikling, og for forebygging av kroniske sykdom som hjerte- og karsykdom, kreft, allergier, gir grunnlag for god hjerterytme, mental helse og reproduksjonsevne mv.

Lange omega-3 fettsyrer i kostholdet

Innholdet av disse lange omega-3 fettsyrene er langt fra så høyt i kjøtt som i fisk, men siden vi spiser mer kjøtt i kostholdet enn fisk, bidrar kjøtt mye. Vårt inntak av fisk er ca 35 g/person /dag, mens inntaket av kjøtt er ca 130 g/person /dag, altså spiser vi nesten 4 ganger mer kjøtt enn fisk i gjennomsnitt.

I Australia og i Frankrike er det vist at bidraget i kosten av de lange omega-3 fettsyrene er omtrent like stort fra kjøtt og fra fisk. I Norge er det ikke gjort den samme beregningen, men det er trolig slik at fisk er en større bidragsyter av lange omega-3 fettsyrer enn kjøtt hos oss, men dette avhenger mye av hvor fet fisken vi spiser er. Det finnes mer omega-3 fettsyrer i fet fisk enn i mager fisk. For personer som ikke spiser fisk men bare kjøtt er det imidlertid viktig at kjøtt har et høyt innhold av de lange omega-3 fettsyrene.

60 tonn (?)

Det er vanskelig å gi sikre tall over innholdet av EPA, DPA og DHA i alt kjøtt, men det finnes noen både norske og nordiske studier. Det kan anslås at innholdet av de lange omega-3 fettsyrene er ca 100 -300 mg/kg kjøtt. Det produseres ca 300 mill kg kjøtt per år i Norge. Ut fra dette kan en beregne at det produseres ca 60 tonn av de lange omega-3 fettsyrene EPA, DPA og DHA av husdyr i norske husdyrbesetninger. Vi mener at denne mengden kan økes betydelig.

Kyllinger er «flinke» til å lage fiskefettsyrer

Spesielt er kyllinger ”flinke” til å omdanne alfa-linolensyre til EPA, DPA og DHA. Hos kylling kan vi enkelt fordoble innholdet i kjøtt av både EPA, DPA og DHA og halvere AA innholdet når vi tilsetter alfa-linolensyre fra rapsolje og linolje, og fjerner soyaolje i fôret.

Bedre fôr

Studier ved IHA (også andre steder) viser at innholdet av lange omega-3 fettsyrer i kjøtt kan økes utover det som er vanlig i dag. Dette kan ganske enkelt skje ved at fôr ”normaliseres” til et mer naturlig dyrefôr; ved at vi bytter ut soyaoljen helt eller delvis med linolje og rapsolje, eller at vi gir gras og grovfôr til dyra. Hvis vi gjør dette kan innholdet av de lange omega-3 fettsyrene økes med anslagsvis ca 1/3 hos storfe og gris, og i kylling vil innholdet kunne bli mer enn fordoblet. Dette vil kunne bety at hvis vi spiser slikt kjøtt vil vi, uten at vi behøver å legge om våre kostvaner, kunne få mer omega-3.

Hensikten med forsøket

Vi ønsket å studere hva som skjer med fettsyresammensetningen i blod hos mennesker som spiser kyllingkjøtt fra dyr fôret med tilskudd av raps+linolje i stedet for soyaolje.

Kyllingene

To grupper kyllinger (Ross 308) ble fôret med et hvetebasert kraftfôr tilsatt enten 4% soyaolje (tilsvarende vanlig kyllingfôr), eller 2% linolje + 2% rapsolje. Kyllingene ble slaktet på kyllingslakteriet i Rakkestad. Kyllingene ble analysert for innhold av fettsyrer. Innholdet av omega-3 fettsyrene EPA, DPA og DHA i brystmuskel var 380 mg/kg i ’soyaoljekyllingene’, og 800 mg/ kg kyllingkjøtt i ’raps-+ linoljekyllingene’. Innholdet av AA hadde et omvendt mønster: 730 mg i ’soyaoljekyllingene’, og 430 mg/ kg kyllingkjøtt i ’raps-+ linoljegruppen’. Disse forandringene skjedde uten at smaken av kjøtt ble påvirket.

haug1

Figur 1. Fettsyreinnhold i kyllingfôr, g/kg. Kraftfôr tilsatt 4 % soyaolje (blå stolper), og kraftfôr tilsatt 2% rapsolje og 2% linolje (røde stolper).

haug2

Figur 2. Fettsyreinnhold i kylling brystmuskel, g/kg, i kyllinger som enten har fått kraftfôr tilsatt 4 % soyaolje (blå stolper), eller 2% rapsolje og 2% linolje (røde stolper).

Forsøkspersonene

46 unge friske forsøkspersoner som ikke tok tran eller fiskeoljetilskudd og som ikke spiste mye fet fisk deltok i forsøket. De ble tilfeldig delt inn i to grupper med 23 personer i hver gruppe. Vekt, høyde og blodtrykk ble registrert og forsøkspersonene ga en blodprøve før intervensjonsforsøket (dag 0) og etter forsøket (dag 28). Blodprøvene ble analysert for kolesterol, triglyserider, LDL, HDL, C-reaktivt protein (Tabell 1) og fettsyresammensetningen av serum fosfolipider (Tabell 2). Forsøkspersonene spiste en porsjon kyllingkjøtt (160 g kjøtt) per dag i 28 dager, enten ”soyakylling” eller ”raps+linkylling”. Ingen av deltagerne visste hvilken type kylling de spiste.

Tabell 1. Karakterisering av forsøkspersonene og deres blodverdier etter deltagelse i 4-ukers intervensjonsforsøk.

  Spist soyakylling Spist raps+linkylling
 

 

 

Alder

24 (19-29)

24 (19-29)

Høyde

1.7

1.7

Vekt

68.4

70.9

BMI (kg/m2)

23.1

24.2

Systolisk BT (mmHg)

116

118

Diastolisk BT (mmHg)

71

71

Total kolesterol (mmol/l)

4.6

4.7

LDL (mmol/l)

2.9

3.1

HDL (mmol/l)

1.6

1.6

Triglyserid (mmol/l)

1.1

1.1

C-reaktivt protein (mg/l)

2.5

2.4

Tabell 2. Fettsyresammensetning av serum fosfolipider (% av totale fettsyrer) hos forsøkspersoner etter deltagelse i 4-ukers intervensjonsforsøk.

 Fettsyresammensetning Spist soyakylling n=23 Spist raps+linkylling n=23 p-verdi
Palmitinsyre

29.2

28.8

0.46

Stearinsyre

13.2

13.1

0.87

Oljesyre

9.4

9.5

0.89

Linolsyre

20.3

20.7

0.54

alfa-linolen

0.2

0.4

0.00

AA

10.2

9.7

0.34

EPA

0.8

1.3

0.00

DPA

0.9

1.1

0.06

DHA

4.8

4.6

0.54

Omega-6/3

4.7

4.3

0.17

AA/EPA

13.8

8.7

0.00

Forsøkspersonenes blodverdier

Det ble ikke påvist noen forskjeller i kroppsvekt, blodtrykk, kolesterol, LDL og HDL, triglyserid eller C-reaktivt protein mellom de to forsøksgruppene (Tabell 1).

I serum fosfolipidfettsyrene var det forskjeller mellom forsøksgruppene; de som spiste raps- og linolje-kyllingen fikk høyere innhold av EPA i sitt serum fosfolipid sammenlignet med den andre gruppen forsøkspersoner som spiste vanlig kylling, de fikk også mer alfa-linolensyre og et mer fordelaktig (lavere) forhold mellom omega-6 fettsyren AA og omega-3 fettsyren EPA (Tabell 2).

Forbedret helse

Lange omega-3 fettsyrer fra fisk er en begrenset ressurs i verden, og det er mange som foretrekker å spise kjøtt i stedet for fisk. Derfor bør vi forbedre sammensetningen av kjøtt slik at innholdet av de lange omega-3 fettsyrene er så høy som praktisk mulig. Alle ”monner drar”, og en økning i EPA, DPA og DHA innhold i kjøtt på 30-100 prosent er mulig. Det kan føre til at innholdet av EPA i vårt blod-fosfolipid blir økt, slik som vist i denne studien. Dette kan bidra til forbedret helse og mindre kroniske sykdommer.

Vi mener at myndighetene bør kreve at kraftfôret som gis til husdyr skal inneholde en større mengde alfa-linolensyre og mindre linolsyre enn det som er vanlig i dag. Dette kan oppnås ved å tilsette linolje og rapsolje i stedet for soyaolje til fôret, eller å gi mer gras/grovfôr til dyra.

Konklusjon

Kjøttet vi produserer bør være så sunt som mulig. Et godt fettsyreinnhold i kjøtt sikres ved å gi et naturlig fôr til dyra som inneholder gras/grovfôr og omega-3 rike oljefrøkilder som raps og lin. Befolkningen vil derved få et fettinntak som kan redusere kroniske sykdommer uten at man behøver å forandre sine kostvaner.

Referanse

Haug A, Nyquist NF, Mosti TJ, Andersen M, Høstmark AT. Increased EPA levels in serum phospholipids of humans after four weeks daily ingestion of one portion chicken fed linseed and rapeseed oil. Lipids Health Dis. 2012;11:104

 

Norsk landbruk på 123

nlp

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Trykk på bildet, eller her for å laste ned heftet.

Vi i alliansen har i en tid jobbet med å lage en kort og konsis innføring i norsk landbrukspolitikk. Tanken har vært å gjøre tilgjengelig den spredte og lite bearbeidede informasjonen som eksisterer om norsk landbruk.

Heftet “Norsk landbruk på 123” er sådan tenkt å gi et overblikk over de viktigste områdene i politikken, og er skrevet slik at de som vet lite fra før skal kunne lese den uten store problemer. Samtidig har vi forsøkt å samle noe detaljert informasjon om ulike ordninger, slik at de som vet en del fra før skal kunne slå opp på spesifikke tema og få svar på spørsmål.

Vi er klar over at alle tekster har et forbedringspotensiale og regner med at denne ikke er noe unntak. Forslag til forbedringer eller påpekning av feil/uklarheter mottas med stor takk og kan sendes til haraldhoyem@gmail.com