Regjeringen foreslår nedleggelse av familiejordbruket

jordbruk

Statens tilbud som ble lagt frem i går viser med all tydelighet at Høyre-FrP-regjeringen vil legge norsk landbruk brakk. Med en utfordrende framtid i vente legges retorikk om ”økt selvforsyning av beredskapshensyn” og ”økt rekruttering” på hylla for å støve ned. Alliansen ny landbrukspolitikk stiller seg sterkt kritiske til både virkemidler og overordnet mål om et ”tilbud” til de som bringer mat på bordet, nemlig bonden. Tilbudet representerer en omlegging av norsk landbrukspolitikk. En intensivering og effektivisering av landbruket, økt avhengighet av importerte fôrvarer og redusert rekruttering er konsekvensene.

Avstanden mellom bøndenes krav og Statens tilbud er på over en 1 milliard kroner. Med kun 10 prosent av kravet tilbudt kunne det ikke blitt formidlet et tydeligere signal om hvilken prioritering jordbruket har under det nåværende politiske regimet. Dette bidrar kun til å understreke viktigheten av nye synspunkter i debatten, som kan motvirke den stadig økende sentraliseringen og industrialiseringen av norsk matproduksjon.

Videre må virkemidlene i tilbudet ses som en direkte forlengelse av FrP og Høyres ideologiske prosjekt for nedbygging av det norske jordbruket. En kjapp gjennomgang viser flere forslag som sterkt vil bidra til økt sentralisering som vil være ensbetydende med lavere selvforsyning. I Norge ligger ressursene spredt, og det kreves en desentralisert bruksstruktur for å utnytte dem. All selvforsyning av beredskapshensyn, som det refereres til I regjeringserklæringen, vil måtte ta hensyn til hvordan ressursene i landet er geografisk fordelt og under hvilke forutsetninger det lar seg gjøre å bruke dem. Vi vil nå gjennomgå eksempler på tiltak som vil føre til en geografisk fordeling av jordbruket i utakt med målet om matsikkerhet .

I hovedsak kan forslagene grupperes i to kategorier: De hvor produksjonsbegrensningene endres, og de som fører til endringer i tilskuddene. Hva gjelder det første, foreslås det å endre produksjonstaket for alle melkeforetak til 1 200 000 liter. Dette vil helt klart føre til en sterk sentralisering med større fjøs og mer bruk av kraftfôr og mindre bruk av lokale grasressurser. Med større fjøs vil det også bli vanskeligere å la kyra utnytte beitene som både påvirker matsikkerhet og dyrevelferd i en negativ retning. Videre reduseres andelen kvoter som må bli solgt til staten fra 50 til 20 %. Endringen vil medføre at større bruk kan kjøpe opp mer av produksjonen fra mindre bruk, med samme resultat som tiltaket ovenfor. Regjeringen ønsker også å igangsette en utredning av større regioner for kjøp og salg av kvoter. I dag er det underskudd i enkelte regioner, mens det i andre er overskudd. Dette er fordi bruksavgangen er ulik i landets regioner; der hvor driftsulempene er mindre, er også bruksavgangen mindre slik at flere bønder står klare til å ta over færre kvoter enn i regioner hvor ulempene er større og flere ønsker å slutte. Dersom man åpner opp for større regioner, vil brukene i regionene hvor etterspørselen er høyere kunne tilby en høyere pris enn kjøperne i regionene hvor etterspørselen er lavere. Dermed vil produksjonen sentraliseres.

Det mest alvorlige forslaget er imidlertid målpris på korn som kun gis 5 øres økning. I en næring som allerede sliter sterkt økonomisk, vil ikke dette føre til inntektsøkningen som er nødvendig for å gjenopprette balansen i økonomien, og vil høyst sannsynlig føre til en brakklegging av norsk matjord vi ikke har sett maken til. Videre foreslås det å redusere tilskuddene for korn med 4 øre per kilo, eller 40 millioner kroner totalt. Det er også foreslått å legge bort differensieringen av tilskudd etter mengden areal på gården som vil gjøre det vanskeligere å drive korngårder med mindre areal. Dette gjør situasjonen meget alvorlig. Mange produsenter kan forsvinne på meget kort tid, slik at viktig kunnskap om jordbruksdrift, sammen med arealene går tapt.

Videre foreslås det å kompensere hele økningen i kornpris med økt prisnedskriving slik at nettoeffekten på kraftfôrprisen blir null i nominelle kroner. Dette vil føre til et reelt prisfall på kraftfôr som igjen vil gjøre det mer lønnsomt for bønder å senke grasandelen i fôrseddelen til dyra. Siden store deler av råstoffene brukt i produksjonen av kraftfôr er importert, vil dette føre til en lavere reell selvforsyning og svekket matsikkerhet. Når prisen på kraftfôr senkes, vil dette samtidig påvirke de ulike produksjonene forskjellig. De hvor gras utgjør en større andel av fôrseddelen (som ku, sau og gris) vil relativt til de hvor gras ikke benyttes (som kylling og kalkun) få et lavere fall i kostnader enn sistnevnte. Derfor vil prisen per kg i de kraftfôrbaserte produksjonene falle mer enn for grasbaserte. Dette vil igjen føre til at forbrukerne øker sitt konsum av kylling og kalkun relativt sett mer enn av de grasbaserte. Dermed vil kjøttkonsumet i større grad baseres på en type kjøtt som i mindre grad benytter norske ressurser, og derigjennom svekke matsikkerheten og dyrevelferden i næringa.

På tilskuddssiden foreslås det å flate ut flere av satsene. I dag avtar satsene per dyr med antall dyr, slik at man, forsøker, å gjøre muliggjøre drift på mindre produksjoner. For melkeku foreslås det å innføre tilskudd for 50 kyr for og oppover som vil gjøre det lønnsomt å øke antallet dyr per gardsbruk. Dersom grasressursene som er tilgjengelig på det enkelte bruk, ikke dekker næringsbehovet til de ekstra dyrene vil man måtte kompensere med økt bruk av kraftfôr som igjen vil forringe matsikkerheten og løsrive produksjonen fra ressursgrunnlaget. Satsene for grôvfortilskudd, som gis per dekar, er også foreslått utflatet slik at man får samme sats uavhengig av størrelse på produksjon. Dette skal gjennomføres ved å redusere satsene for mindre areal, og øke for større. Når man totalt sett kutter i budsjettmidlene, vil det bety at man overfører ressurser fra de små til de store brukene.

Alt i alt vil tiltakene føre til større og færre produsenter gjennom overføring av ressurser fra de små til de store brukene. Dette vil gi et mer industrialisert landbruk, dårligere dyrevelferd og redusert matsikkerhet. Det legges opp til et landbruk som baserer seg mer på andres lands ressurser enn dets egne. Statens tilbud drar jordbruket i baklengs inn i framtida, og imøtekommer ikke norsk matproduksjon på en klimasmart og bærekraftig måte En industrialisering av landbruket vil også bety lavere rekruttering fordi inngangsbarrierene blir mye høyere gjennom store investeringskrav. Dermed vil ungdom med arbeidslyst holdes utenfor yrket.

Alliansen er meget bekymret for utviklingen i jordbruket dersom tilbudet går gjennom. På den annen side viser regjeringen Solberg sitt virkelige ansikt. Under valgkampen ble det sagt at landbruket ikke hadde noe å frykte, i regjeringsplattformen står det at matsikkerheten ikke skal svekkes. Nå vet vi at ingen av disse lovnadene har noen rot i virkeligheten.

Ressursene i jordbruket er fellesressurser for kommende og nålevende generasjoner i Norge. Vi har ikke råd til å bytte dem ut mot ideologiske drømmer. Derfor er det mer enn noen gang viktigere at alternativene til dagens foreslåtte kurs kommer frem i lyset.

 Skrevet av: Harald Høyem og Helene Lind Jensen

 

Et oppgjør for framtida!

Fredag 25. april startet jordbruksforhandlingene for fullt. Dette er forhandlinger som skal gå mellom staten og bondeorganisasjonene. Alliansen ny landbrukspolitikk krever at i årets jordbruksoppgjør må framtida være det viktigste. Vi kan ikke bare se oss et år fram i tid, men 10 år. Årets oppgjør kommer til å danne grunnlaget for hva slags matproduksjon vi skal ha i Norge de neste årene.

Et spredt og mangfoldig landbruk, der vi tar matjord og utmarksressurser i bruk er en viktig del av løsningen. Verden står overfor noen av vår tids største utfordringer; klimaendringer, tap av biologisk mangfold og global sult. Skal vi kunne øke selvforsyningsgraden i Norge, er det viktig å basere mest mulig av matproduksjonen på norske naturressurser. Jordbruksforhandlingene kan bli neste skritt i å sikre mat til alle, i dag og i framtida. Så lenge alle land bruker de naturgitte ressursene de har. På denne måten kan Norge føre en landbrukspolitikk som er stabil, bærekraftig og solidarisk.

Spredt og miljøvennlig landbruk over hele landet

Et landbruk som tar hele landet i bruk er det beste for å sikre en miljøvennlig og bærekraftig matproduksjon. Gress- og jordressursene våre er spredt utover hele landet – derfor trenger vi også et aktivt jordbruk over hele landet for å utnytte disse effektivt.  Selvforsyning handler om å dekke det grunnleggende behovet i samfunnet; å kunne forsyne sitt eget land med mat. Skal vi klare det, må vi ta i bruk ressursene der de er. Å bygge ned matjord er en irreversibel handling, derfor må vi forvalte jorda etter beste evne for å sikre norsk matproduksjon også i framtiden. Det er viktig at samlet fulldyrka areal må opprettholdes og økes, og at store arealer ikke legges brakk ved at bruk legges ned. I tillegg er bruk av utmarksarealene en viktig bidragsyter for å kunne oppretteholde naturmangfoldet i kulturlandskapet, hvor 1/3 av våre truede arter lever.

Beite framfor kraftfôr i den norske kjøttproduksjonen

Den norske kjøttproduksjonen er i stor grad basert på kraftfôr. Soyaen som blir brukt i kraftfôret er importert hovedsakelig fra Brasil, hvor den blir dyrket på miljøfiendtlige måter og legger beslag på svære landareal som tidligere var regnskog og savanne. Dyrkinga fører til at store mengder klimagasser blir frigjort og unike arter mister habitatet sitt. Norge gjør seg også avhengig av import, med en svekket selvforsyningsgrad som følge. Å ta utmarksarealene i bruk, framfor å fôre husdyrene med kraftfôr, styrker selvforsyninga, opprettholder kulturlandskapet og bidrar ikke til negative miljøkonsekvenser i Brasil. Den norske kjøttproduksjonen må basere seg på norske ressurser og ikke import. For å sikre at norsk gras blir tatt i bruk framfor importert kraftfôr må Regjeringen gjennomføre tiltak som å øke kraftfôrprisen. Bønder med dyr på beite må også sikres gode erstatningsordninger for rovdyrtap.

Gi oss et jordbruksoppgjør som øker matproduksjon, som tar hele landet i bruk og som gjør det attraktivt å bli bonde. Gi oss et jordbruksoppgjør for framtida!

Nytt notat om forutsetninger i Jordbruksforhandlingene

Alliansen ny landbrukspolitikk har i samarbeid med forfatter Svenn Arne Lie, utarbeidet et nytt notat om inntekter og inntektsmuligheter i landbruket.

Rapporten kan leses her

Fra sammendraget:

Inntektsveksten som forhandles fram i Jordbruksforhandlingene, tilfaller enkelt fortalt de bøndene som oppfyller forutsetningene som legges til grunn. Bak det som ofte framstilles som teknikaliteter, ligger det viktige politiske prioriteringer i forhandlingssystemet som får store konsekvenser for måten maten vår produseres på.

Redusert arbeidsforbruk per produserte enhet og økt volum er avgjørende forutsetninger for den framforhandla veksten i inntektsmuligheter i Jordbruksforhandlingene. Utad framstilles det ofte som om den framforhandla inntektsveksten skal komme ”alle bøndene” til gode, mens det i realiteten kun er de bøndene som responder med økt arbeidsproduktivitet og økt volum som har denne muligheten. De aller fleste bøndene vil ikke kunne oppfylle disse forutsetningene, inntektsavstanden til andre grupper vil derfor øke.

Forutsetningene for økte inntektsmuligheter slik de utformes, har konsekvenser for hvordan maten vår produseres. Den aller viktigste konsekvensen er at en norsk matproduksjon basert på norske jordbruksarealer nedprioriteres, til fordel for matproduksjon basert på importert fôr.  

Rapporten kan leses her

Nytt notat om jordbruksinntekta

Alliansen ny landbrukspolitikk har utarbeidet et nytt notat i samarbeid med forfatter Svenn Arne Lie som gjennomgår ulike beregnignsprinsipper for inntekten i jordbruket og sammenligning av dem.

Fra sammendraget:

“Ulike beregningsprinsipper og kilder gir stor variasjon både i hva som er inntektsnivået og hvordan inntekten i jordbruket utvikler seg over tid. Dette har konsekvenser når inntektssituasjonen i sektoren skal beskrives, og ikke minst når bondens inntekt og inntektsutvikling skal sammenlignes med andre grupper.

Inntektsvilkårene i jordbruket er helt sentralt for å forstå debatten om norsk jordbrukspolitikk fordi det sier noe hvordan de politiske målsettingene med  matproduksjonen kan nås. Dette notatet presenterer en gjennomgang av ulike måter å beregne inntekter på i jordbruket”

Notatet finnes her: http://landbruksalliansen.no/wp-content/uploads/2014/02/Notat_Hva-tjener-bonden_2014_2-1.pdf

Hvorfor bør staten gripe inn i jordbrukssektoren? – Markedsregulering

I jordbruksdebatten har markedsregulator-ordningen blitt et hett tema den siste tiden. Det trekkes ofte frem argumenter fra enkelte hold om at markedsregulering og samvirker er et onde, eller kanskje også, et gys fra den kalde krigen. Sylvi Listhaug er et eksempel på dette. Det blir ofte hevdet at dersom markedet får bestemme vil økonomien i jordbruket ordnes av seg selv. Økonomer snakker om begrepet “likevekt”, og at “så lenge markedet går mot likevekten, hvor likevektsprisen sørger for at tilbud og etterspørsel er like store”, vil utfallet bli best tenkelig for alle. Men er en slik påstand direkte overførbar til jordbrukssektoren, og hvis nei, hvorfor ikke?

Det hovedsakelig to ting som skiller jordbruksmarkedet fra de enkleste markedsmodellene kritikere markedsregulatorene bruker. For det første vil forbrukerne ha en mye lavere priselastisitet enn i andre markeder, som betyr at etterspørselen påvirkes lite av prisen. For det andre vil det gå relativt lang tid mellom bøndene velger størrelsen på produksjonen til de selger varen, samtidig som de har relativt liten mulighet til å påvirke volumet på kort sikt. Dette gjør at likevektene i jordbruksmarkeder som regel er ustabile.

Dette kan illustreres med et eksempel:

Tenk deg mange, ikke alt for store kornbønder, som hver for seg planlegger produksjonsvolum på vårparten gjennom å bestemme hvor mange dekar som skal sås. Avlingen selges ikke før på høstparten, og bøndene har få muligheter til å endre produksjonsvolumet i perioden frem til salget starter. Tenk så at prisene i fjor var relativt høye. Dersom alle bøndene antar at prisene vil holde seg høye også i år, vil de trolig forsøke å dra nytte av dette ved å øke antallet sådde dekar. Tenk så at noen, oppdager midt på sommeren, at produksjonen i år vil bli mye større enn i fjor. Vanligvis ville man da forvente at produsenter av en hvilken som helst annen velger å produsere mindre. Men i dette markedet vil ikke bøndene kunne justere produksjonsvolumet siden frøene allerede er sådd og betalt for. Dermed vil prisen måtte falle når høsten kommer. Prisen vil også måtte falle veldig mye siden etterspørselen påvirkes lite av denne. Dette gjør at selv små overskudd vil kunne føre til drastiske prisfall. Sagt på en annen måte: Når folk har spist seg mette må prisen være veldig lav før de ønsker en porsjon ekstra! Ustabile likevekter oppstår altså når kun små avvik fra likevekten, altså små produksjonsoverskudd, fører til veldig store prisfall.

Så, hva er markedsregulatorens rolle i dette? I et uregulert marked, der mange små produsenter fatter individuelle beslutninger om størrelsen på produksjonen, vil de som regel ikke ta til hensyn til handlingene til alle andre bønder. Dersom prisen er høy, fører det raskt til at alle øker produksjonen slik at et overskudd oppstår. Som nevnt over, vil dette som regel føre til et alvorlig prisfall. En markedsregulators rolle er nettopp å løfte blikket ved å ta til inntekt det totale produksjonsvolumet. Dermed kan de planlegge bedre en den enkelte bonde, hvilket beskytter dem mot prissvingninger.

Uten markedsregulatoren vil prisene endres mye fra år til år, hvilket gjør bondens liv svært usikkert, øker antallet konkurser og kan også føre til uheldig ressursbruk. Dersom man ønsker et landbruk i Norge er vi nødt til å opprettholde markedsregulatorordningen. Det er mye som kan diskuteres hva gjelder den konkrete utførelsen av samfunnsoppdraget de har ansvar for, med tanke på konkurranse, nyskaping og mulighet for småskalaprodusenter til å få solgt sine produkter. Ikke alt er perfekt, men vi håper Sylvi Listhaug ikke gjør det norske landbruket en bjørnetjeneste ved å fjerne deler av dets ryggmarg.

 

Feil medisin fra Miljødirektoratet

Miljødirektoratet la denne uken frem en rapport hvor de anbefaler at norsk forbruk av kjøtt må vris fra de såkalte mørke til lyse sortene. Bakgrunnen for dette er et ønske om å redusere norske utslipp av metan, som er en viktig klimagass. Direktoratet bommer imidlertid grovt når de foreslår å erstatte deler av norsk konsum av rødt kjøtt med hvitt. Det er nemlig stor forskjell på disse kjøttslagene.

Det er klart at forbruket av kjøtt er et globalt klimaproblem som vi må ta på alvor. Løsningen ligger imidlertid ikke å vri produksjonen fra en type kjøtt over til en annen, men å redusere forbruket totalt sett. Samtidig står vi overfor viktige utfordringer knyttet til å produsere nok mat til verdens befolkning i de kommende årene. Disse utfordringene må ha en felles løsning, og den finnes ikke ved økt forbruk av kyllingkjøtt.

Kylling produseres i dag nesten utelukkende på kraftfôr som i stor grad blir importert fra Brasil. Den erstatter regnskog som bidrar til å binde opp CO2, og den blir fraktet over halve kloden i båt før den blir levert til oss. Forsyningen av kraftfôr har derfor egne klimamessige utfordringer. Miljødirektoratet peker imidlertid på at forbruket av kraftfôr er lavere per kilo kjøtt en hva gjelder kyr og sau. Dette er riktig, men det behøver ikke være slik. Politikken har gjennom de siste 30 årene lagt til rette for en stadig lavere kraftfôrpris. Dette gjør at stadig mer beite byttes ut til fordel for kraftfôr, og følgelig øker andelen kraftfôr som brukes i produksjonen av storfe og sau.

Gjennom istedet å øke prisen på kraftfôret kan vi oppnå to ting: For det første vil bøndene i større grad ta i bruk beitene sine. Dette vil føre til at andelen kraftfôr som brukes i produksjonen av kjøtt går ned, samtidig som vi i større grad utnytter våre egne ressurser. Dermed bruker vi både mindre kraftfôr og benytter våre egne ressurser fremfor å importere fôr i fra utlandet. Dette er ikke oppnåelig dersom man vrir større deler av forbruket over på f.eks. kylling da denne dyrearten ikke er i stand til å utnytte gras, ressursen vi har definitivt mest av her til lands. For det andre vil økt bruk av norske ressurser innebære at prisen må stige fordi det er rett og slett er dyrere å bruke norske ressurser. Økt pris betyr lavere etterspørsel etter kjøtt, slik at forbruket reduseres. Kylling er mye billigere å produsere fordi vi kan importere fôret fra utlandet hvor arealene er langt mer produktive og lønns- og kostnadsnivået mye lavere. Å basere kjøttforbruket på kylling er dermed ensbetydende med økt forbruk av kjøtt. Ser man på utvikling i pris for ulike kjøttslag gjennom de siste 30 årene, har realprisen på kylling falt dramatisk, med økt forbruk som konsekvens.

Oppsummert bør vi heller basere produksjonen vår på norske ressurser for å ta vår skjerv i fremskaffelsen av det globale matfatet, fordi dette  langt mer sannsynlig vil redusere forbruket av kjøtt enn hva Miljødirektoratet foreslår, og sist, men ikke minst: Økt bruk av norske grasressurser vil tilsi høyere pris som igjen bør komme bonden til gode gjennom økte inntekter.

Harald Høyem

Arbeidsutvalget i Alliansen ny landbrukspolitikk

Regjeringsplattform – En plan for nedbygging og sentralisering

Mandag 07.10. la Erna Solberg og Siv Jensen frem den nye regjeringens politiske plattform på Sundvollen. Her har Harald Høyem i alliansen ny landbrukspolitikk gjennomgått de viktigste punktene, og hva slags konsekvenser de kan få hvis politikken blir gjennomført. 

Mandag 07.10. la Erna Solberg og Siv Jensen frem den nye regjeringens politiske plattform på Sundvollen. Et eget kapittel er viet matproduksjon og skogbruk hvor de legger opp til at landbrukets hovedformål skal være kostnadseffektiv matproduksjon, en reduksjon av tollvernet, kutt i overføringer og et skille mellom distrikts- og landbrukspolitikk. Dette skal angivelig øke bondens inntekter, øke  selvforsyningen samt bedre rekrutteringen til næringa. Det er imidlertid vår vurdering i Alliansen Ny Landbrukspolitikk at samtlige av forslagene de legger frem, vil føre til stikk motsatt utvikling. Det vil bli lavere inntekter, dårligere rekruttering som betyr færre bønder, lavere selvforsyningsgrad og en meget sterk sentralisering.

Mat er politikk. Det er hevet over enhver tvil at norsk matproduksjon trenger endringer en mer solidarisk, miljøvennlig og lønnsom retning. Dersom tiltakene som ligger i plattformen gjennomføres sitter vi igjen med et fullstendig industrialisert jordbruk som eies av private aksjeselskap hvis øverste prioritet er å øke omsetning for å øke profitt. Matkvalitet, nasjonal forsyningssikkerhet og bruk av egne ressurser vil bli prioritert bort.

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener dette er feil vei å gå og har derfor oppsummert noen av punktene som ligger i plattformen, forsøkt å tolke dem, og forklare hvilken effekt de vil ha på det norske landbruket for å tydeliggjøre at det trengs en annen landbrukspolitikk.

Et importvern er viktig for lønnsomheten i norsk landbruk, men hensynet til norske forbrukere og norsk matvareindustri tilsier at tollmurene bør reduseres.

Et importvern er ikke bare viktig for lønnsomheten i norsk jordbruk, det er helt nødvendig. Vi kan aldri konkurrere på pris da både lønns- og kostnadsnivået samt det driftsmessige grunnlaget alltid vil gjøre matproduksjon dyrt i Norge. I dag ser vi en rekke utfordringer knyttet til manglende lønnsomhet. En reduksjon av tollvernet vil gjøre handlingsrommet for prissetting mindre, som betyr at bøndene vil få mindre betalt for jobben de gjør. Lavere lønnsomhet betyr økt avskalling av arbeidskraft til andre sektorer, altså svekket rekruttering og økt sentralisering.

Tollvernet blir ofte trukket frem som den eneste forklaringen på hvorfor maten i Norge er dyrere enn i andre land. Det fremstilles som en sannhet at kutt i alle tollsatser vil gi like matpriser her hjemme som i utlandet. En slik påstand er i beste fall unyansert. Den viktigste forklaringen på hvorfor maten i Norge er dyrere enn i andre land er ikke tollvernet, men lønns- og kostnadsnivået vårt. Dersom vi importerer en større del av maten, vil vi fortsatt ha dyrere mat her hjemme på grunn av kostnadene knyttet til distribusjon og salg som følger utgiftsnivået for øvrig. Sammenlignet med inntekten vår, er vi nordmenn blant dem i Europa som bruker minst på kjøp av mat.

Samtidig er norsk matvareindustri avhengig av norske råvarer. Det betyr at vi trenger et landbruk over hele landet for å utnytte ressursene våre som industrien kan videreforedle. Norges største fastlandsindustri målt i antall ansatte er nettopp næringsmiddelindustrien og lavere tollmurer på en rekke produkter vil først og fremst bety at disse bedriftene opplever økt konkurranse fra utlandet.

Gjøre budsjettstøtten mer produksjons- og mindre arealavhengig innenfor rammene av internasjonale regelverk. Det vil også komme heltidsbønder til gode.

Mindre arealavhengig budsjettstøtte betyr mer støtte til volum. Dette vil mest sannsynlig før til at norske arealer går ut av produksjon og blir erstattet av økt import av fôrvarer. Det er dyrt å drive jorda i Norge, og sådan dyrt å hente energi til husdyra våre eller råvarer til bearbeiding derifra. Ved reduserte muligheter for å utjevne forskjeller mellom norsk og utenlandsk kostnadsnivå for å drive jorda, vil mer jord her hjemme erstattes med arealer utenlands.   

Produksjonsstøtte gis ofte i form av et tillegg på prisen som bonden mottar for varen han eller hun selger. Siden arealer kan erstattes med import av fôr til bruk i husdyrproduksjonen vil det ikke være en direkte sammenheng mellom antall dekar dyrket mark og antall liter melk eller kilo kjøtt produsert. I melkeproduksjonen kan f.eks. kuas yteevne øke på det samme arealet ved å tilføre mer kraftfôr. Det betyr at en omlegging til produksjonstilskudd har større sannsynlighet for å gavne dem som ikke utnytter våre egne ressurser mest. Disse brukene er samtidig ofte de største brukene, og en omlegging vil overføre tilskudd fra mindre til de største brukene. Resultatet av dette vil trolig bli økte investeringsmuligheter for de største, som igjen gjør dem i stand til å kapre en større andel av markedet på sikt. Det vil igjen bety færre bønder slik at sluttresultatet er sentralisering av produksjonen.

Gjøre jordbruket mindre avhengig av statlige overføringer, redusere jordbrukets kostnadsnivå og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter.

Mindre avhengighet av tilskudd betyr reduserte overføringer fra Statsbudsjettet. Med mindre overføringer kan man enten ha færre bønder som får samme utbetaling eller samme antall bønder som får mindre. Dersom det siste skulle vært tilfelle, vil flere måtte legge ned gardsdrifta fordi de ikke klarer å betale renter og avdrag på investert kapital. Mange bønder kan drive med tap en stund så lenge de får dekket de faste kostnadene (nevnt over) med lavere uttak av «lønn» eller tæring på eventuell kapital. Reduserer man budsjettstøtten vil mange bønder ikke kunne betale de faste kostnadene og vil derfor måtte legge ned driften.

Med færre bønder som mottar den samme utbetalingen vil vi i større grad måtte basere matproduksjonen på importert fôr som svekker vår selvforsyningsgrad. Et argument som brukes er at jordbrukets kostnader skal reduseres. Dette er imidlertid vanskelig av flere grunner.  For eksempel er mange av innsatsfaktorene som brukes vanskelig å prisregulere. Kostander på kunstgjødsel betinges av internasjonale priser, mens diesel til en viss grad kan styres, men er også underlagt svingninger utenfor myndigheter og bønders kontroll. Sterk lønnsvekst i samfunnet ellers vil bety at det blir stadig dyrere å drive jordbruk fordi alle tjenestene som reparasjon, innleid arbeidskraft og veterinærtjenester øker i takt med den generelle lønnsveksten. Til sist vil kostnadene i deler av norsk jordbruk alltid være høye fordi det er dyrt å drive matproduksjon så langt nord. Skal man da få ned kostnadsnivået må man legge ned flere bruk, som vil ramme distriktene og vår evne til å produsere mat på egne ressurser. Et alternativ er lavere lønn til bonden, men det vil selvsagt svekke rekrutteringen dramatisk, og vil ikke bidra til målet om økt selvforsyning.

Til sist kan man hevde at det finnes stordriftsfordeler i norsk landbruk som ennå ikke er utnyttet. Dette kan være riktig på enkelte bruk, mens det for flertallet nok vil stille seg annerledes.

Forenkle støttestrukturen.

Med forenklet støttestruktur vil man trolig ha mindre anledning til å differensiere støtten etter driftsulemper. Dette vil si at jordbruk i deler av landet hvor det er relativt sett vanskeligere å produsere mat enn andre steder vil møte en tøffere hverdag. Dette betyr en svekkelse av distriktslandbruket.

Arbeide for en høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn.

Dette målet er ikke oppnåelig gitt de andre forslagene til Høyre og FrP. Med høyere import av importerte fôrvarer, slik det legger opp til, vil vår egen selvforsyning svekkes, ikke styrkes.

Gjennomgå konsesjoner, kvoteordninger og differensiering av tilskuddssatser i jordbruket.

Trolig kan det tolkes dithen at man ønsker å øke konsesjoner. I dag finnes konsesjoner først og fremst på kraftfôrkrevende produkter som kylling, svin og egg. Disse konsesjonsgrensene har litt økt de siste årene. Øker man konsesjonsgrensene vil tilbudet av matvarer mest sannsynligvis øke langt mer enn etterspørselen. Dette vil så igjen føre til et kraftig prisfall som gir bøndene lavere inntekter. Mest sannsynlig vil kun de største overleve, slik at dette resulterer i en sentralisering av produksjonen. Denne utviklingen vil H og Frp styrke.

 

MINNEORD FOR AMUND VENGER

Amund Venger
Amund Venger
Det er med sorg vi mottok budskapet om at Amund Venger er død. Vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk kjenner til hans historie og bakgrunn blant annet fra Norges Bondelag, Nei til EU og Senterpartiet. Men for oss er hans bidrag for å belyse de politiske sammenhengene i norsk matproduksjon først og fremst aktuelle i vår tid. Amund har inspirert med sitt politiske og kunnskapsrike engasjement fram til den siste tid. Både gjennom en rekke avisinnlegg, intervjuer og foredrag. Da vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk, sammen med Fagforbundet, arrangerte seminaret Næring til Norge i forrige måned, var det med stor begeistring og beundring vi lyttet til Amund sine innlegg om landbrukspolitikk, maktrelasjoner og Jordbruksforhandlinger. Med energi, kunnskap og engasjement berørte han kjerneproblematikk i norsk matproduksjon som få andre tør eller vil snakke om: om stordriftstrang, ressursbruk, frihandel og utvikling. Hans evne til å forstå og formidle tilslørte sammenhenger har vært avgjørende for det økende engasjementet og oppmerksomheten om matproduksjon og landbrukspolitikk.

Minne om Amund Venger lever videre hos alle oss som kjemper for en annen landbrukspolitikk

Alliansen Ny Landbrukspolitikk