Orgbloggen #5 – Vi er alle bønder

Helene Austvoll
Oikos – Økologisk Norge

Hver vår kommer jordbruksoppgjøret over oss, og for en stakket stund settes det fokus på landbruk og matproduksjon. Likevel er perspektivene som presenteres i media smale og fokuserer på bonden som lønnsmottager og næringsdrivende fremfor en forvalter av natur og kultur. Hvordan kan vi igjen bli delaktige i den prosessen hvor mennesket møter natur gjennom sin matkultur i hverdagen?

Avstanden mellom en mer urbanisert hverdag og primærnæringene som forvalter naturressursene som gir oss mat på bordet, blir stadig større globalt. Denne avstanden gjør noe med menneskets kunnskap om matproduksjon og bidrar til fremmedgjøring. Fremmedgjøring bidrar til ansvarsfraskrivelse og avmakt. Mat er kultur og liv. Hvordan vi produserer, tilbereder og spiser mat, sier mye om oss som kultur og mennesker. Kanskje er det ikke rart at vi oftere ser på prislappen på varen enn at vi tenker på hvor den kommer fra, hvem har produsert den, fikk de lønn for strevet og tok de vare på naturen? For hvordan skal vi vite?

Tusenvis av mennesker i hele verden har valgt å vite. Vite hvor maten kommer fra, hvem som produserer den og hvordan. Gjennom andelslandbruk tar mennesker over hele verden del i matproduksjonen i sitt nærmiljø, samtidig som bønder får en tryggere økonomi og en mer meningsfylt hverdag. Dette synliggjør det viktige arbeidet de legger ned i forvaltningen av naturressursene våre.

Ved siden av energiutvinning er det menneskets matproduksjon og kommersialisering av levende liv, som belaster naturen mest. Andelsbruk bidrar til ansvarliggjøring av oss som mennesker i naturen, fremfor forbrukere som utnytter naturen.

 

Hva innebærer andelslandbruk?

Den britiske organisasjonen Soil Association definerer andelslandbruk, eller Community Supported Agriculture (CSA) som et partnerskap mellom bønder og forbrukere hvor ansvar og belønninger fra jordbruket deles. I praksis vil det si at du ved å betale en bestemt sum tar del i produksjonen på en gård eller et jorde, deltar i driften etter evne, og høster etter behov. Andelslandbruk skiller seg fra den tradisjonelle verdikjeden gjennom kontakten mellom produsenten og andelseierne. Gjennom dialog om produksjon, kvalitet og pris, og deling av avling og risiko knyttet til produksjonen, skapes det gjensidig tillit mellom produsenten og andelseieren. I tillegg kan et slikt partnerskap skape økonomisk trygghet for produsenten og ikke minst fersk mat til deg.

Det unike med andelslandbruk er at du som andelseier først og fremst forplikter deg til å opprettholde en gitt måte å produsere mat på, mens betalingen for en viss mengde produkt kommer i andre rekke.

Andelslandbruk handler om å ta ansvar for vår egen mat, fra gården til spisebordet. Det handler om et felles ansvar for å bygge lokale og rettferdige matsystemer. Gode jordbrukspraksiser, produktivitet og lønnsomhet er forutsetninger for funksjonen til slike matsystem. Det handler om ekte, rettferdig og ren mat.

Alle andelsgårder vil være unike. Måten de er organisert på reflekterer kulturen til det lokale samfunnet, og menneskelige og naturlige ressurser. Det handler om å utvikle nye lokale matsystem, og motivasjonen bak er med på å skape og forme hvert unike system. Soil Association deler andelslandbruk inn i noen hovedkategorier:

  • Bondestyrt. Gården organiseres av bonden, og andelseierne kjøper en andel i produksjonen uten betydelig grad av involvering i selve driften. Andelseierne kan bli invitert på dugnad, henter varer på gården eller på organiserte hentesteder og markeder.
  • Forbrukerstyrt. Andelseiere deltar i, eller driver produksjonen. Her er ofte en gartner hovedansvarlig for produksjonen, men andelseierne kan delta i planlegging, og noen ganger i selve produksjonen. Det sosiale aspektet står spesielt sterkt her, med samlinger, feiringer og kurs av ulike slag.
  • Bonde-kooperativ. Her kan to eller flere gårder samarbeide med å produsere og levere mat til andelseierne. Dette kan gi en større variasjon i utvalget, hvor for eksempel en
    gård produserer meieriprodukter og kjøtt, mens den andre leverer grønnsaker.
  • Bonde-forbrukerkooperativ. I et slikt system er andelseierne i mye større grad involvert i produksjonen og gårdsdriften, og de jobber sammen om å produsere og distribuere mat.

Hvorfor utvikler mennesker nye lokale matsystem?
Ideen om å organisere matproduksjon som andelslandbruk vokste fram i Tyskland og Japan på 1960-tallet som en reaksjon på økende urbanisering av jordbruksland, samt bekymringer for mattrygghet. Økende bruk av giftige sprøytemidler i maten, industriell foredling av mat og stadig større avstand mellom jord og bord skapte ønsker for et annet matsystem. Flere og flere mennesker organiserte seg i kooperativ for å støtte og betale de reelle kostnadene for økologisk og sosialt bærekraftig matproduksjon. “Det frie markedet skal erstattes av et system med assosiasjoner, der pris, produksjonsmengde og for øvrig alle næringsmessige forhold mennesker imellom skal bestemmes i felleskap av de berørte parter” (Petter Normann Waage) Andelslandbruk er et konkret eksempel på en slik assosiasjon. Frihet, åpenhet, fellesskap og gjensidighet står som grunnpilarer i andelslandbruk-modellen.

Andelslandbruk i Norge

Fra 1980-tallet og frem til i dag har andelslandbruk spredd seg til USA, og videre til andre land. I USA ble det i 2007 registrert handel med varer fra 12 549 ulike andelsgårder. I Norge finnes det i dag fem formelt etablerte andelslandbruk, og antallet vil antakelig dobles i løpet av 2013. Den globale matproduksjonen sentraliseres og industrialiseres i økende grad, og med det fremmedgjøres mennesker fra sin egen matkultur. Andelslandbruk ble initiert som en reaksjon på nettopp dette, og vil trolig bli mer og mer utbredt med tiden. Nær kontakt mellom matprodusenter og de som spiser maten øker forståelse og kunnskap, og med det et ønske og en vilje om å ta vare på matjorda og naturen – det helt essensielle for å kunne spise i dag og i framtida.

Å delta i en andelsgård er kanskje det nærmeste du kommer å være bonde uten å drive egen gård. Som andelseiere kan vi alle bli en del av bondens virke, og ta ansvar for rettferdig produksjon, fordeling og behandling av naturens goder – selve grunnlaget for en god og rettferdig matkultur.

For mer informasjon om andelslandbrukene i Norge se:

www.andelslandbruk.no eller ta kontakt med Oikos – Økologisk Norge.

Ulike mål på selvforsyning

Innledning
Hva er selforsyningsgrad, selvforsyningsevne og dekningsgrad? Begrepene som beskriver forholdet mellom produksjon, forbruk og matsikkerhet er mange og det er lett å miste oversikten. Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk ønsker å bidra til en mer faktabasert debatt, og har derfor laget denne artikkelen for å avklare begrepsbruken.

 
Selvforsyningsgrad
Selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer
(regnet på energibasis i kalorier) som kommer fra norsk produksjon og kan per definisjon ikke overstige 100 %. Graden vil variere fra år til år på grunn av priser, kvalitet og størrelse på innhøstingen. Det korrigeres ikke for import og eksport av matvarer. Det betyr at eksport av ost og fisk ikke regnes med, ei heller import av kraftfôrråvare o.a. innsatsfaktorer som maskiner, etc. Selvforsyningsgraden gir sådan ikke et helt nøyaktig bilde av mulighetene for å dekke matvarebehovet ved innenlandsk produksjon.
NILF har foretatt beregninger over selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr-råvarer, og (som forventet) kommet frem til at den er lavere enn uten import (37,5 % i 2011).

 
Dekningsgrad
Total norsk produksjon i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer, eller norsk forbruk pluss eksport minus import i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer.  Dekningsgraden ligger normalt en del høyere enn selforsyningsgraden og er tallfestet til ca. 75 %. Det er viktig å være klar over at målet ikke tar hensyn til import av kraftfôr i husdyrproduksjon eller andre innsatsfaktorer til bruk i fiskeriene og jordbruket. Heller ikke dekningsgraden gir et fullgodt bilde av selforsyningsevnen da kostholdet kan legges om i kriseperioder for bedre utnyttelse av ressursene. For eksempel vil en midlertidig overgang til økt andel planteprodukter reversere mye av energitapet i forbindelse med produksjon av animalske produkter, noe som øker tilgjengelig mengde kalorier. Helsedirektoratet anslår at selforsyningsevnen i dag ligger over dekningsgraden.

 
Selvforsyningsevne
Selvforsyningsevnen er definert som mulig tilgang på mat ved avsperring fra internasjonal handel i forhold til nødvendig tilgang på mat ved avsperring (Brunstad m.fl. 1995). Som nevnt vil selforsyningsevnen normalt være høyere enn dekningsgraden. Dette kommer hovedsaklig av to årsaker: For det første kan vi øke konsumet av mat vi produserer relativt sett mye av og redusere det vi produserer relativt sett lite av (uformlet sagt: spise mer potet, mindre sjokolade). For det andre kan vi, som tidligere nevnt, vri kostholdet mot en større andel planteprodukter slik at kaloriene i jordbruket utnyttes bedre. I praksis betyr det økning av planteprodukter og reduksjon av animalske i kostholdet. I dag foreligger den ingen offentlige beregninger av selvforsyningsevnen som vanlige borgere med normal informasjonstilgang kan fremskaffe.
En viktig forutsetning ved selvforsyningsevnen er at produksjonsapparatet kan omstilles. Det betyr at kunnskap, areal, dyr og kapitalutstyr (fjøs, traktorer, etc.) må være i stand til å fremskaffe det varegrunnlaget man behøver raskt nok.

Kilder 

  • Helsedirektoratet (2011): Utviklingen i norsk kosthold: Matforsyningsstatistikk og Forbruksundersøkelser
  • Brunstad, R. I. Gaasland, E. Vårvik (1995): Utvikling eller avvikling? Norsk landbruk ved et veiskille.’

Last ned innlegget her.