Reisebrev frå Østerrike-tur

Kva kan Norge lære av jordbruket i Østerrike?

Med dette spørsmålet i hovudet reiste representantar frå ANL saman med Per Olaf Lundteigen, og Christian Zurbuchen som reiseleiar til nettopp Østerrike. Med midlar frå m.a. TINE, Felleskjøpet og Q-meieria var det sett opp eit reiseprogram med både gardsbesøk, jordbrukspolitiske postar og besøk på ein jordbruksskule

Torsdagkveld, den 14. september, landa vi i Zürich og gruppa møttast på eit hotell der vi gjorde oss klare for neste dag. Då gjekk turen med minibuss til Østerrike, og Zurbuchen, som kjem frå Sveits, fortalde oss om det sveitsiske jordbruket som passerte på utsida. Han fortalde mellom anna om eit slakteprosjekt der ein skulle unngå frakt av levande dyr.

Etter nokre timar køyrde minibussen vår over grenseelva Rhinen og inn på tunet til jordbruksskulen i Voralberg. No var vi altså komme til Østerrike, og det vestlegaste “Bundesland” eller fylke. På landbruksskulen møtte vi ein frå departementet som fortalde oss om jordbrukspolitikk i regionen og landet. Vi fekk høyre om korleis den høge sjølvråderetten i bundeslanda ga moglegheit til at ein lokalt kunne gjere tiltak som opprettheld eit jordbruk i distrikta og fjellregionen, trass medlemskap i EU.

Det blei gjeve tilskot til bøndene i fjellet for å kompensere for meir krevjande driftsforhold. Eit anna sentralt virkemiddel for å oppretthalde gardsbruka, og eit levane bygdesamfunn, var ei storsatsing på deltidsbonden. Så mykje som 80 % av bøndene i Vorarlberg er deltidsbønder. Skulesystemet bygde grunnmuren for å få til dette velfungerande fleirsysleriet. I Østerrike er skulesystemet lagt opp slik at ein kan starte på yrkesskule når ein er 13-14 år. Etter å ha gått t.d. jordbruksskule i 3 år, kan ein bygge på med endå ei yrkesutdanning på to år, slik at ein sit med to yrkesutdanningar når ein er 19 år. Dette gjer at den framtidige bonden slepp å gå på kompromiss med jobben utenfor garden, men vil til dømes vere både ein flink bonde og ein god snikrar.

Dei to neste nettene hadde vi tilhold her nede i Rindalen, og farta i kring i regionen på dagtid. Det første stoppet var Bregenzerwald, eit av distrikta oppe i fjellet. Her vitja vi ein familie som dreiv med økologisk mjølkeproduksjon. Med sine 25 kyr leverte de høy-mjølk, produsert utan kraftfôr og silofôr, til eit lokalt ysteri. Det er vanleg praksis i område å levere til lokale ysteri på denne måten. Det sikrar lokal produksjon av ost, arbeidsplassar i distrikta og gjer ein stoltheit over matproduksjonen hjå folk. Vidare var vi innom Handtverkshuset, og fekk sjå korleis handtverkarane samarbeida med både nye og tradisjonelle teknikkar. Det var inspirerande å sjå at korleis handtverkaren her har høg status. Folk var opptatt av å bruke lokale handverkarar heller enn billeg importert arbeidskraft.

Siste dag gjekk turen vår først til eit småbruk i lisida av Rhindalen. Dei dreiv ein familiegard med 10 mjølkekyr, nokre høner og grønsaker. Tross små einingar hadde dei valt å satse, nyleg hadde dei investert i nytt flott trefjøs med m.a. traverskran for høyet. Så gjekk turen til ein storbonde i dalbotn. Bøndene i sida fekk mykje stønad for å ha moglegheit til å halde drifta i gong, medan dei som hadde gode forhold fekk mindre stønad. På denne garden som vi no var komme til, var det stordrift med gris. Dei siste åra hadde bonden gått ned i tal gris, og heller satsa på å ha dei ute(på terrasse), i tillegg til å slakte i eige slakteri på garden.

Når turen var ferdig satt vi att med ei kjensle av at vi i Noreg kan få mykje att av å sjå til Vorarlberg. Å bygge opp under yrkesfag-arbeidarane er noko av det viktigaste. Får ein til eit utdanningsløp som gjer bonden moglegheit til både å ta utdanning innan bondeyrket, men også eit sideyrke, løftar vi nok status til bonden. I tillegg var det kjekt å sjå kor stolte folk var av, ikkje berre den lokale maten, men også den lokale arbeidaren. Meir produksjon i distrikta gjer eit betre distriktsmiljø. Eit betre distriktsmiljø skapar eit betre fundament for bøndene, og eit betre fundament for bøndene aukar produksjonen i distrikta. La oss følge Østerrike i denne gode runddansen.

Latin-amerikagruppene i Norge som støttemedlem i Alliansen ny landbrukspolitikk

På forrige styremøte i Alliansen ny landbrukspolitikk ble det vedtatt at Latin-amerikagruppene (LAG) skulle bli med som støttemedlem. Vi i ANL er glade for å ha flere alliansepartnere med på laget!

 

Bilde fra Latin-amerikagruppene i Norge sin jordaksjon på Dæhli-jordet i 2014. Foto: Helene Lind Jensen

Latin-Amerikagruppene i Norge er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som baserer seg på frivillig engasjement. De kjemper sammen med befolkningen for en bedre framtid i regionen og sprer informasjon om forholdene i Latin-Amerika. LAG har over lengre tid rettet fokuset mot at den økonomiske veksten i regionen baserer seg på lite bærekraftig forvaltning av naturressurser og landområder. Dette har hatt enorme konsekvenser for urfolk og småbrukere. Store multinasjonale prosjekter innen blant annet jordbruk har forsterket den skjeve fordelingen av jord, og fratar lokalbefolkningens muligheter til å forvalte egne ressurser. Denne formen for ressursran fører til manglende tilbakeføring av verdier til lokalsamfunn og stat. LAG har derfor tatt til orde for å stanse miljøfiendtlige produksjonsformer som blant annet fører til monokulturer, utpining av jord og global oppvarming.

 

Latin-amerikagruppenes samarbeid med bønder i Latin-amerika er et viktig bidrag i kampen for et mer solidarisk jordbruk. Det er viktig med et internasjonalt perspektiv, også når man snakker om nasjonal landbrukspolitikk, og de siste årene har det blant annet oppstått et større fokus på protein-import til kraftfôr i Norge. LAG er mye av grunnen bak dette økte fokuset.

 

“For om lag ti år siden ble LAG sterkt oppfordret til å ta tak i arbeidet med soya-import i norsk landbruk, fra vår samarbeidspartner MST i Brasil. Vi tok kontakt med Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag, miljøorganisasjoner og det hele, til slutt tok til og med Bondelaget tak i soya-problematikken” Marianne Gulli, daglig leder i LAG

 

MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra) er de jordløses bevegelse i Brasil, og jobber for rettferdig fordeling av jord, og jordreform i landet. I 2014 arrangerte LAG også en jordaksjon, etter inspirasjon fra MST, og “okkuperte” Dæhli-jordet i Vestby, en aksjon om norsk mat på norske ressurser, og en protest mot nedbygging av matjord. Dette er jo det vi i landbruksalliansen setter vårt fokus på, norsk mat produsert på norske ressurser. Noe som også bunner ut i soya- og kraftfôrpolitikken. Det er flott at LAG ønsker å være en del av landbruksalliansen, og vi tror at de vil ha en viktig stemme i den jobben vi gjør. Trygg mat og bærekraftig matproduksjon innenfor landets grenser handler også om en bærekraftig politikk på tvers av de. Dette kan LAG hjelpe oss med å oppnå.

 

“Vi håper vi kan bidra med nettopp dette internasjonale perspektivet. Vi ønsker å være en del av ANL fordi vi er en organisasjon som blant annet støtter kamper for lokale og globale alternativer til nyliberalismen, for en økologisk bærekraftig utvikling og mye mer.” Marianne Gulli, daglig leder i LAG

Bilde fra Latin-amerikagruppene i Norge sin jordaksjon på Dæhli-jordet i 2014. Foto: Helene Lind Jensen

Innlegget er skrevet av Marie Henriksen Bogstad i Arbeidsutvalget til Alliansen ny landbrukspolitikk

Virkemidlene i jordbruket sliter med å oppnå jordbrukets mål

Forrige uke arrangerte Alliansen ny landbrukspolitikk debatt under ØkoUka der vi stilte spørsmål ved retningen på jordbrukspolitikken. Kathrine Kinn fra Alliansen ny landbrukspolitikk holdt innledning om hvorfor vi inviterte til en slik debatt. Les innledningen her: 

Debatten ble avholdt på Vippa i Oslo med representant fra Bondelaget, Tine, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Spire


“Hei! Jeg heter som sagt Kathrine og kommer fra Alliansen ny landbrukspolitikk. 


Jeg tenkte jeg skulle si noe om hva Alliansen ny landbrukspolitikk mener om jordbruket og jordbrukspolitikken. Rett og slett hvorfor vi har invitert til debatt her i dag.

For å begynne enkelt. Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord.

Og videre: Jordbruket har et samfunnsoppdrag. Det er derfor vi synes det er greit at felleskapets penger overføres til jordbruket – på samme måte som at fellesskapets penger går til skole, vei, barnehager osv. Samfunnsoppdraget er å produsere tilstrekkelig og næringsrik mat til befolkninga og ikke redusere fremtidige generasjoners mulighet til å gjøre det samme. Men hva skjer når jordbruket ikke lenger oppfyller samfunnsoppdraget? Hva går egentlig fellesskapets penger til da?

Virkemidlene i jordbruket oppfyller ikke jordbrukets mål

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener at måla til jordbrukspolitikken er bra, men virkemidlene for å oppnå dem er helt feil. Virkemidlene styrer jordbruket bort fra de målene som fellesskapet har for sektoren. 

Jordbruket selv og politikere satser på volum. Volumproduksjon skulle gjøre jordbruket robust, lønnsomt og mindre avhengig av tilskudd. Selv om dette  ikke har skjedd så fortsetter vi denne retningen. 

Økt norsk matproduksjon på utenlandske ressurser?

Jeg skal gi et eksempel på hvordan mål og virkemidler ikke henger sammen i jordbrukspolitikken: Økt matproduksjon på norske ressurser er et mål. Likevel ser vi at norske jordbruksarealer går ut av drift. Norske melkekyr øker melkemengden på imponerte kraftfôrråvarer og ikke norske gras.

Hvorfor det? Jo, fordi kraftfôret er billig og blir det billigere å bruke kraftfôr, enn å legge til rette for økt bruk av graset utenfor fjøsdøra. 

Landbruk i hele landet? 

Tilskuddene i jordbruket er enda et virkemiddel for å øke matproduksjon, men all den tid tilskuddene blir fordelt etter antall kilo og liter produsert, så lønner det seg å produsere mer på kraftfôr, enn litt mindre på norsk gras. 

Da lønner det seg heller ikke alltid å produsere mat “i hele landet”, et annet mål for jordbruket. De bratteste bakkene på Vestlandet eller de små teigene på Helgelandskysten er fantastiske ressurser, men taper i kampen om tilskudd som baserer seg på volum. 

Vi skal ha bærekraftig jordbruk, sier landbrukspolitiske mål. Men likevel importerer vi kraftfôrråvarer fra Brasil fordi vi har råd og norske bønder etterspør det. Igjen, virkemidler og mål henger ikke sammen. Å importere kraftfôr fra et land langt vekk, som attpåtil har en av verdens skjeveste jordfordeling – der lokale bønder har tapt kampen mot store multinasjonale selskaper – det er ikke bærekraftig, verken sosialt eller økologisk. Det er faktisk korttenkt og usolidarisk. 

Vi har invitert til debatt fordi vi vil diskutere hvordan jordbrukspolitikken skal se ut. Den årlige diskusjonen om jordbruket pleier å skje i jordbruksforhandlingene hver vår, men debatten der dreier seg sjeldent om helheten og om virkemidlene oppfyller sine mål. Den dreier seg stort sett om kroner og øre, kilo og liter. Blir der brudd går bondeorganisasjonene ut og sier at vi må støtte norsk jordbruk. Men nå mener ANL at vi må spørre hva vi skal støtte. 

Hva slags jordbruk skal fellesskapets penger gå til?

Skal vi støtte at bønder har en drift som er løsrevet fra arealressursene? Fordi vi har lagt opp at tilskudd blir fordelt etter antall kilo og liter produsert? Skal vi støtte at infrastruktur på gårdene går i retning av enda større fjøs og ikke at dyr skal hente næring direkte fra naturen? Jeg minner om at ressursene til jordbruket ligger utenfor fjøsdøra. Skal vi støtte en politikk som gjør at selvforsyningsgraden synker og at arealer går ut av drift? Skal vi støtte et jordbruk der bøndene får mer og mer gjeld og får mindre og mindre gjennom markedsinntektene? 

Nå er det på tide at vi tar debatten om hva jordbruket skal være. Skal vi legge opp til volumproduksjon eller skal vi satse på en jordbrukspolitikk som tar høyde for topografien i Norge? En politikk som gjør at graset på fjellet, der det før var setre, dette graset som er så næringsrikt – skal vi satse på det? Skal vi ha et jordbruk i tråd med FNs anbefalinger – at hvert land skal bidra med sine arealressurser? Skal vi satse på norsk gras? En av de ressursene vi er rikest på? Da må vi i så fall ha riktige virkemidler.

Vi tror på norsk jordbruk!

Vi har troa på norsk jordbruk. Hvis ikke hadde jeg ikke stått her i dag.

For å sitere vår alternative jordbruksmelding litt etter hukommelsen: Jordbrukslandet Norge er fantastisk og et overflødighetshorn. Brunost, bringebærsaft, fenalår og blåmuggost osv. – og nå har jeg ikke nevnt samiske mattradisjoner engang. Vi har bønder som pløyer med vinsj i bratta og bønder som aldri ville finne på å sette plogen i den flate jorda si. Vi har bønder som liker så godt å kjøre traktor, at de brøyter veien for naboen. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu har vist oss bønder som flytter til bruk uten strøm og overlever på seks kyr. Vi har bønder som dyrker økologiske åkerbønner i Trøndelag på tross av de ikke fikk høre det var mulig nord for Oslo. Det renner over av gode historier og mangfold. Vi har massevis av gras, fjell, skog, kyst, li og beite. Vi har dyreraser som trives med å ta seg fram i dette landskapet. Vi har bønder som strutter av arbeidsglede. Alliansen ny landbrukspolitikk har rett og slett troa på norsk jordbruk. 

Jordbrukspolitikken burde engasjere bredt

Å produsere mat er et samfunnsansvar alle må ta del i. Forbrukere, jordbruks- og sivilsamfunnsorganisasjoner må bidra til at samfunnsoppdraget til jordbruket står i sentrum for politikken. Og til jordbruket, som forbruker og organisert, kan jeg og alle vi som er her være deres viktigste allierte. Men da må dere snakke om mer enn kilo og liter, om mer enn krone og øre – vi må snakke om hva vi vil med jordbruket og det skal vi gjøre i denne debatten.”

 

Gras er kjernen i norsk selvforsyning

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 18.09.2017
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 18.09.2017

Jeg skulle ønske matsikkerhet var like høyt på agendaen som klimaendringer er under årets valg. Det er nemlig andre grunner enn bare klimaendringer som gjør at vi forverrer vår egen mulighet til å produsere mat i framtiden, selv om alt henger sammen med alt.

Blant annet at har vi en politisk bestemt kraftfôrpris som gjør at vi utnytter norske grasarealer betydelig mindre enn vi kan og burde. Norsk selvforsyning er avhengig av grovforbasert drøvtyggerproduksjon. Nå har jordbrukspolitikken gjort oss avhengige av proteiner i fôret som importeres fra andre siden av verden. Det er ikke økologisk eller sosialt bærekraftig. Det er heller ikke i tråd med anbefalinger av FN, som mener at alle land skal sikre mat til egen befolkning og produksjonen skal baseres på lokalt ressursgrunnlag. Hva utgjør mye av ressursgrunnlaget til jordbruket i Norge? Gras.

Regjeringen må derfor øke kraftfôrprisen for å øke verdien på graset. Det vil redusere avhengigheten vår til importerte proteiner. Det er politikerens ansvar å sørge for at vi har tiltak på plass som gjør at bønder kan drive jordbruk på en måte som gir oss matsikkerhet. Gjengroing, nedleggelser og langvarig ensidig og intensiv drift reduserer muligheten til dette. Likevel er det slik politikken har blitt.

Dårlig lønnsomhet i næringa og høy gjeld hos norske gårdbrukere rammer selvsagt bønder, men det rammer også hele landets grad av matsikkerhet om flere og flere bønder gir opp kampen mot politikken.

Jeg håper at regjeringen tar på alvor at jordbruket er til for befolkningen. Jeg håper ny- og gjenvalgte politikere på Stortinget bryr seg om landbruk og at det forventes av dem. Vi trenger en bredere og mer tilgjengelig debatt om hvordan Norge kan produsere mat på en mest mulig bærekraftig måte. Det angår alle, ikke bare bønder og landbruksdepartementet.

Og til bøndene, krev deres rett, sier vi i Alliansen ny landbrukspolitikk sin alternative landbruksmelding: God betaling for god kvalitet. Sammen kan vi bygge et norsk jordbruk som kan leve, om ikke evig, så i det minste veldig, veldig lenge.

Av Kathrine Kinn, styremedlem i Alliansen ny landbrukspolitikk

– At jordbruket mister legitimitet gagner ingen på sikt 

Kathrine Kinn på med klare oppfordringer til Senterpartiet
Søndag 30. juli holdt Kathrine fra Alliansen ny landbrukspolitikk appell på Buskerud Senterparti sin valgkampåpning i Kongsberg. Den kan leses her:

 

Tusen takk for at jeg får lov til å komme hit og takk for god mat! Jeg ble invitert hit for å si noen ord om jordbrukspolitikk.

 

Jeg er sikker på at de fleste som er her ønsker at en ny regjering faktisk skal ta hele landet i bruk. Da er det veldig synd at få partier har en politikk for å bruke hele landet.

 

Jeg er ikke bonde. Jeg har ingen planer om å bli bonde. Likevel har jeg sterke meninger om hva norsk jordbruk skal være. Det er fordi norsk jordbruk har et samfunnsoppdrag – et oppdrag som angår oss alle. Samfunnsoppdraget til jordbruket er å produsere næringsrik, ren og trygg mat. Det er å sørge for matsikkerhet i Norge.

 

Derfor vil jeg utfordre Senterpartiet – som forhåpentligvis havner i en nøkkelposisjon etter valget – til å ta inn over seg samfunnsoppdraget til norsk jordbruk. Matsikkerhet.

 

For å få til dette må vi ta hele landet i bruk. Her kan jeg legge til at setningen om å “ta hele landet i bruk” egentlig er det mest meningsløse jeg hører etter de to ordene “grønt skifte”. Alle, fra høyre til venstre, er enige i at hele landet skal brukes, men ingen har en politikk for det.

 

Her og nå har heller ikke Senterpartiet en fullgod politikk for å sikre jordbruk i hele landet. Derfor vil jeg utfordre Senterpartiet til å gjøre noe med det når dere vinner valget.

 

Med nåværende Senterpartipolitikk vil fellesskapets penger brukes til subsidiere volumproduksjon i jordbruket. Volumproduksjon utelukker en hel haug av ressursrike bruk. Det utelukker hele dalsider og enkelte steder ikke bare dalsiden, men hele dalen. Dette kaller dere og andre partier likevel for “å ta hele landet i bruk”.

 

Derfor bør alle som brenner for matproduksjon ved havet, på øya, ved foten av fjellet, på flata, i høyden og i skaukanten følge med nå: Vi må kreve av en fremtidig regjering at fellesskapets penger skal gå til at jord holdes i hevd, at folk er i arbeid med jorda og at matvareberedskapen er høy. Det er markedet som skal betale for volum i matproduksjonen, ikke staten.

 

Volumfokuset i jordbruket har ført til så stor gjeld hos norske bønder at den ikke står til inntekta, den har ført til nedleggelser, mye leiejord, overproduksjon, produksjon løsrevet fra gårdens egne ressurser og lav selvforsyningsgrad.

 

Jeg foreslår at Senterpartiet ser med nye øyene på sin egen jordbrukspolitikk og spør seg om dette er riktig pengebruk. For hvordan er det mulig å gi tilskudd til volumproduksjon i et land som ikke er laga for det? Hvorfor i alle dager skal vi herme i jordbrukspolitikken etter land med en helt annen topografi?

 

Jeg håper at dersom dere får makt etter valget, at dere lager en jordbrukspolitikk som spiller med topografien og ikke i mot. For jeg og flere andre har nemlig innsett at vi er mer glad i den forestillingen vi har av norsk jordbruk, enn hva norsk jordbruk faktisk er. At jordbruket mister legitimitet gagner ingen på sikt.

 

Mange bønder som driver med jordbruk nå, bønder med enormt ressursrike bruk, gjør dette på tross av politikken og ikke på grunn av. Dette må vi snu og jeg håper jeg har Senterpartiet med på laget etter valget.

 

Takk for meg og lykke til på vei til makta!

Leserbrev fra en dalside i Numedal

Kathrine og en av kyra som beiter 800 moh i Numedal.

Styremedlem, Kathrine, i Alliansen ny landbrukspolitikk er til seters gjennom prosjektet Grønt Spatak og har tenkt på mye mer enn maskinmjøking og når neste ku skal kalve. Her er hennes leserbrev fra setra: 

Jeg har blanda følelser etter de tre første dagene med sommerens seterjobb. For det første er det innmari fint å hjelpe en kalvende ku og se at begge overlever. Det er flott å være med på å produsere ren mat og kulturlandskap. Det er ikke gårdsdrifta som gjør meg oppgitt, men det å se ut over dalen. Turen ned til bygda er trist. Turen til nabobygda gjør meg opprørt og på turen tilbake igjen innser jeg at vi som er organisert i jordbruket, partier, fagforeninger og interesseorganisasjoner må kjempe for å snu den negative utviklinga i distriktene.

For det er tydelig at arbeidsplasser distriktene har tapt. Jeg ser på landskapet at satsningen på ressurser som vi er rike på og som er fornybare – skog og gras – har tapt.

Jeg har alltid romantisert tanken om uberørt natur. Hadde jeg sett ut over denne dalen for noen år siden hadde jeg tenkt “åh så flott, her ser det ut som om det aldri har vært folk”. Problemet mitt er at alt ser uberørt ut. Jeg kan ikke ha en romantisk tilnærming til uberørt skog når jeg veit at produkter fra skogen kan erstatte oljeprodukter. Det er selvsagt at en del skog med sjeldne og trua arter må vernes, og det er selvsagt at skogen må utnyttes med langsiktighet og bærekraft som prioriterte mål.

Jeg kommer likevel ikke utenom at skogen er en stor del av framtiden. Satser vi på skogen satser vi dessuten på distriktene. Utnyttelse av skogen skaper lokale arbeidplasser.

I denne dalen er det plass til at folk bor og jobber. At folk kan jobbe og bo andre steder enn nær byene vil redusere behovet for å bygge på matjorda i mer sentrale strøk. Dessuten er det lett for meg å glemme som er fra Lørenskog (stedet som er et kvarter fra alt) at en del folk vil jobbe og bo i i mer grisgrendte strøk enn Lørenskog. Det synes jeg de fortjener å ha muligheten til!

At skogen i så liten grad utnyttes er en politisk villet handling. Vet du at tømmeret som hogges her sendes til Sverige (!) mens vi legger ned egen produksjon? Likevel hører jeg de to ordene “grønt skifte” i hver eneste klimadebatt. Hva er et grønt skifte i et skogland som Norge, uten satsningen på egen skogindustri? Jeg leser i Nationen i dag at talspersonen for Miljøpartiet de Grønne spør seg hvordan distriktene skal være med på det grønne skiftet uten miljøavgifter. Jeg har svaret: skogen. Det er i distriktene de fornybare ressursene ligger.

Da jeg var ferdig med å irritere meg over uutnyttet skog tittet jeg over til skyggesiden av dalen (metaforisk og faktisk). Da hører jeg fra førersetet: “Alle de bruka du ser ser, dem er nedlagt”. Det er en irriterende opplysning å få når du vet at der kunne vi produsert mat om bare politikken la til rette for det. Her kan noen kjapt innvende slikt som “ja, men disse gårdene er vel for lite lønnsomme da?”. For det første: Hva som er lønnsomme gårdsbruk er politisk bestemt. For det andre: Vi bør være villige til å betale mer for matproduksjon i eget land som kan redusere presset på andre lands naturressurser og være beredskap i krisetider. For det tredje: Vi betaler ikke bare for matproduksjon, vi betaler for arbeidsplasser og at kunnskap om å utnytte lokale ressurser holdes i hevd.

Så hvorfor er ikke de små bruka lønnsomme? Norske politikere (til og med i det som ofte omtales som “bondepartiet”, altså Senterpartiet) velger å satse på bønder som kan produsere mye volum. Hvordan er det mulig å gi tilskudd til volumproduksjon i et land som ikke er laga for å produsere mye volum? Hvorfor i alle dager skal vi i landbrukspolitikken herme etter land med en helt annen topografi?

Alliansen ny landbrukspolitikk er et alternativ til volumtankegangen. Derfor bør alle som brenner for levende distrikter og overlevelsen til bruk under gjennomsnittsstørrelse følge med nå: Vi mener at staten bør betale for at jord holdes i hevd, at folk er i arbeid med jorda og at matvareberedskapen er høy. Det er markedet som skal betale for volum, ikke staten.

Folk som driver med landbruk i dalen her, være seg skog eller mat, gjør dette på tross av politikken og ikke på grunn av. Dette må vi snu.

Hva slags jordbruk?

 

Innlegget som sto på trykk i Klassekampen 8. juni 2017. En lengre versjon sto også på trykk i Hallingdølen samme dag og Nationen 10.juni.

Landbruket har vært høyt oppe på dagsorden etter at landbruksorganisasjonene brøt med staten i årets jordbruksoppgjør. Under de siste ukene med demonstrasjoner, aksjoner ogdebattinnlegg blir vi oppfordret til å støtte norsk landbruk. Jeg mener at det er på tide at vi spør oss hva slags jordbruk vi skal støtte.

Slik tilskuddene er innrettet i dag bidrar de til å opprettholde en landbruksstruktur som ikke er bærekraftig – verken sosialt, økonomisk og økologisk. Gårdsbruk som klarer å stille med stort volum får mer tilskudd for å finansiere en drift som i økende grad fremstår som lite lønnsom. Alliansen ny landbrukspolitikk, en allianse av flere ungdomsorganisasjoner og -partier, er kritiske til at vi fortsetter å overføre penger til en modell som ikke fungerer.

Vi mener selvfølgelig at norsk jordbruk skal motta offentlige bevilgninger. Det er kun slik samfunnsoppdraget til jordbruket kan oppfylles. Samfunnsoppdraget til jordbruket er blant annet å produsere mat på en måte som tar høyde for klimaendringer, matsikkerhet, ernæring, biodiversitet, miljø og forurensningsproblemer. Jorda danner grunnlaget for å produsere mat som er ren, trygg og tar hensyn til nevnte utfordringer. Ensidig fokus på kilo og liter undergraver dette samfunnsoppdraget. Alliansen ny landbrukspolitikk vil ha mer tilskudd til bearbeiding av jord, ikke volumproduksjon.

Men dessverre dominerer volumfokuset fullstendig i utformingen av jordbrukspolitikken- også i årets jordbruksoppgjør. Volumfokuset har gitt oss lav selvforsyningsgrad, bønder med mye gjeld, mye leiejord, nedleggelser og overproduksjon. Videre har det ført til at produksjonen har blitt løsrevet fra ressursgrunnlaget og driftsøkonomien. Er dette en trend vi vil fortsette? Hvis svaret på det siste spørsmålet er “nei”, må vi tenke nytt.

Er dette en trend vi vil fortsette? Hvis svaret på det siste spørsmålet er “nei”, må vi tenke nytt.

Fokuset på volum sier noe om satsningen på distriktslandbruket. Et ekte distriktstilskudd er et arealtilskudd som innenfor rammer gir høyere utbetaling jo mer tungdrevet arealet er

Jeg vil kaste en brannfakkel: Problemet er ikke først og fremst at det ikke overføres nok penger til norsk jordbruk, men at overføringene subsidierer en svært kostbar produksjonsstruktur. Konsekvensene er at jordbruket ikke er i nærheten av å oppfylle sine politiske målsetninger.

Av Kathrine Kinn, Styremedlem i ANL.

Se saken slik den så ut på trykk i Klassekampen ved å klikke her.
Innlegget i Hallingdølen kan leses her (krever abonnement). 

Alliansen Ny Landbrukspolitikks innspill til behandlingen av jordbruksoppgjøret

I dag har Silje Strøm og Snorre Log Skage vært på åpen høring om jordbruksoppgjøret for å legge frem Alliansen Ny Landbrukspolitikks innspill.

Her er er våre krav:

Alliansen Ny Landbrukspolitikks innspill til Prop. 141 S

Inntekt

Vi skal ikke si så mye om konkrete tall. Det lar vi være opp til jordbruksorganisasjonene, men vi viser støtte til jordbruksorganisasjonene og mener at inntektsgapet mellom jordbruket og andre næringer må reduseres. Det betyr at jordbrukets inntekter må øke i kroner og ikke prosent.

Et aktivt landbruk forutsetter politisk styring, fordi matproduksjon i et høykostnadsland som Norge ikke evner å konkurrere med land med et vesentlig lavere kostnadsnivå. Ønsker man matproduksjon må man derfor aktivt iverksette tiltak for å sikre dette.

Vi burde satse på jordbruket som skaper arbeidsplasser med utgangspunkt i fornybare ressurser. Matproduksjonen har et vidt sett med samfunnsoppgaver som handler om noe mer enn kilo og liter. Det handler blant annet om produksjonsmåter som tar høyde for klimaendringer, endrede produksjonsforhold og matsikkerhet, ernæring og behov, biodiversitet, tilgang og fordeling av vann, miljø- og forurensningsproblem.

Det store inntektsgapet mellom bønder og andre inntektsgrupper i samfunnet undergraver norsk matproduksjon på sikt. Det er klart at gode inntektsmuligheter har mye å si for om unge skal velge jordbruket som levebrød, og bør være det viktigste fokuset for å få flere inn i yrket.

ANL krever:

  • At jordbrukets inntekter må øke i kroner og ikke prosent.
  • At inntektsgapet mellom jordbruket og andre næringer må reduseres.

Volumtankegangen

ANL er svært kritisk til at tilskudd baserer seg på volum og produksjonseffektivitet. Volumfokuset har ført til stor gjeld blant norske bønder, mye leiejord, nedleggelser og lav selvforsyningsgrad. Volumfokuset er òg tilstede i årets oppgjør. ANL oppfordrer næringskomiteen og Stortinget til å anerkjenne konsekvensene av volumfokuset og tar med Alliansens tidligere innspill om tilskudd til drift av jord og ikke volum.

Det er behov for økt matproduksjon i verden i dag, men enda viktigere er en bedre og mer langsiktig forvaltning av naturressursene. For å oppnå et landbruk som er mer på naturens egne premisser, bør fokuset dreies fra å kun handle om volumproduksjon, til i større grad å omfatte ivaretakelse av naturressursene. Landbruket er noe som skal vare i hundrevis av år, og da må vår generasjon overføre god jord og naturressurser til kommende generasjoner.

Gårdsbruk som klarer å stille opp med stort volum får mer tilskudd for å finansiere en drift som i økende grad fremstår som lite lønnsom. Vi må ha en helt ny retning i landbrukspolitikken og ikke overføre penger til en modell som ikke fungerer.

Samfunnsoppdraget til jordbruket kan ikke oppnås bare gjennom markedsprisene, så dette er ikke en kritikk av at jordbruket får tilskudd. Vi mener derimot at overføringene til jordbruket subsidierer en kostbar produksjonsstruktur, som heller ikke lever opp til mål om å øke matproduksjonen med grunnlag i norske ressurser.

Politikken må gjøre det lønnsomt å drive miljøvennlig jordbruk i norge. Økonomien i norsk jordbruk er i ubalanse, i likhet med jordbruket i resten av verden. Gjelden i det norske jordbruket er på om lag 60 milliarder kroner, samtidig som den totale omsetningen er på om lag 40 milliarder.

Samtidig som økonomien er i stadig mer ubalanse, grunnet et ensidig fokus på volum og effektivisering, har selvforsyningsgraden blitt mindre. Hvis man justerer selvforsyningsgraden for import av fôr er vi bare 40 prosent selvforsynte.

ANL krever:

  • At tilskuddene må basere seg på de ressursene bøndene har tilgjengelig rundt seg, det være seg i Nord-Troms, Vinje eller Valdres, og ikke basere seg på størrelsen på bruket, antall dyr eller på utbygging av bygg.
  • At det blir gjeninnført et tak på hvor mange dyr man får støtte til.
  • At selvforsyningsgrad korrigert for import av fôr skal være resultatmål for økt matproduksjon

Kraftfor versus gras

Vi er i utgangspunktet enige i statens tilbud om å øke kraftforprisen, noe som vil føre til at gras- og beiteressurser vil øke sin verdi. Samtidig er det slik at på lik linje med tetting av inntektsgapet må dette skje etter en planlagt og omforent strategi for at bønder skal kunne leve av å produsere korn og av å slippe dyr på beite. Kraftfôrprisen må øke, men det må gjøres samtidig som generell inntekt økes i kroner, og støtte til beite opprettholdes og økes.

Vi setter pris på økt beitetilskudd for utmark. Norge er et av landene i Europa som er rikest på grasressurser og da må ha en politikk som stimulerer til økt bruk av grasarealer. Vi mener imidlertid at Stortinget må avvise forslaget om avvikling av generelt beitetilskudd. For å sikre en så helhetlig ressursutnyttelse som mulig, bør systemet for beitetilskudd være så finmasket at det kan fange opp alle de som bruker de norske ressursene til å produsere mat. Det bør også være gode ordninger for andre som driver tradisjonell skjøtsel av kulturlandskap.

Regjeringens tilbud inviterer ikke til økt kornproduksjon på mindre bruk, og den initierer ikke matproduksjon på matjord over hele landet. For å hindre at jordbruksarealer går ut av drift, må lønnsomheten for små og mellomstore bruk over hele landet løftes vesentlig.

ANL krever:

  • At små og mellomstore bruk må få et økonomisk løft, ved at man øker differensieringen i tilskuddet til husdyr ved å gi mer til de første og mindre til påfølgende dyr
  • At Stortinget må avvise reduksjon i kulturlandskapstilskuddet
  • At kraftfôrprisen må økes, men dette må skje etter en planlagt og omforent strategi
  • At det generelle beitetilskuddet må opprettholdes.Tilskudd til utmarksbeite må økes i forhold til dagens nivå, uten å gå på kostnad av eksisterende ordninger.

Forhandlingssystemet

I paragraf 75 d. i Grunnloven står det: “Det tilkommer Stortinget å å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter”. Det betyr at Stortinget ene og alene har ansvaret for mål og virkemiddel i jordbrukspolitikken.

Stortinget har ikke bare muligheten til å utarbeide en mer formålstjenlig avtale, men har også ansvaret for at avtalen kommer jorda, dyr, bønder, og det norske folk til gode. Selv om det er forhandlingsinstituttet som er ansvarlig for å forhandle fram jordbruksavtalen, er det til sjuende og sist Stortinget som må godkjenne jordbruksavtalen. Dermed må politikerne vise at de har kunnskap om jordbrukspolitikk og ta ansvar for den.

ANL krever:

  • At Stortinget må ta ansvar for et jordbruk som er bærekraftig økologisk og økonomisk.

Har du en drøm om å drive småbruk i vakre Valdres?

ANL ønsker økt rekruttering til landbruket!

“Huga på gard” er et prosjekt med mål om å bosette og å utvikle gårdsbruk i Valdres gjennom blant annet å vektlegge å ivareta produksjonsjord, kulturlandskap, skog og støl. En del av prosjektet er også en mentorordning, som gir nye brukere kontakt med erfarne bønder.

Vil du kjøpe, leie, bo eller drive gard i Vestre Slidre eller Vang? Ta kontakt med Anne Live G. Garvik på e-post eller telefon: annelive.garvik@gmail.com // 95936189

Klikk inn på linken for mer info:
http://vangivaldres.no/arbeid-og-bustad/gard-og-smaabruk/huga-paa-gard/

Les om bruk i Vestre Slidre og Vang her:
http://www.vangivaldres.no/arbeid-og-bustad/gard-og-smaabruk/bruk-i-vestre-slidre-og-vang/

Norsk mat – ja takk?

Illustratør: Ingvill Eidesen, Tuntreet.

Norsk mat – ja takk?

Av Guro Sterud Stutlien (på trykk i Tuntreet)

Det sies at den bevisste forbruker velger norsk mat. Men er egentlig norsk mat 100% norsk?

Norsk jordbruk er bruk av jord i Norge
Stortinget har de siste årene sagt at økt matproduksjon skal skje med grunnlag i norske ressurser. Likevel øker importen av kraftfôrråvarer til norske husdyr, som nå ligger på 0,9-1,3 millioner tonn i året. Over halvparten av kraftfôrråvarene som brukes i Norge er importert korn, soya og palmeolje.

På vei mot industrilandbruket?
De siste 30 årene har kraftfôrprisen, som er politisk bestemt, blitt betydelig redusert. Dette medfører at det blir mer lønnsomt for bøndene å fôre dyrene sine med store kraftfôrmengder. Det gir kanskje en effektiv matproduksjon, men er det et slik landbruk vi vil ha? Et kostnadseffektivt landbruk med fokus på økt volum? Regjeringa uttaler at norsk selvforsyning er på vei opp, men om man korrigerer for importert fôr er norsk selvforsyningsgrad under 40%. Kraftfôr er en viktig del av fôret til norske husdyr, men det er problematisk at en stadig større del av kraftfôret består av importerte råvarer samtidig som både korn- og grasarealer i Norge går ut av produksjon. Lav kraftfôrpris reduserer verdien på graset, noe som fører til at grasarealene reduseres samtidig som beite utgjør en stadig mindre andel av fôrrasjonen til norske husdyr.

Kraftfôrprisen må økes
Matsikkerhet handler om tilgang til matvarer for befolkningen, men også om tilgang til fôr for husdyrene slik at de kan produsere mat til oss mennesker. En økning i kraftfôrprisen vil gjøre det mer gunstig å utnytte egne arealer framfor å fôre opp husdyrene på importert fôr. Det må lønne seg for den norske bonden å bruke arbeidstimer på både kornproduksjon og grovfôrproduksjon og beiting i utmark på sitt eget bruk. Det er periodevis overproduksjon på melk, sauekjøtt, egg og svinekjøtt i Norge, der egg og svin har kraftfôr som primær innsatsfaktor. Svaret på å få god økonomi i et metta marked er ikke å fortsette å øke volumet – da stuper matprisene som bonden får. Økt kraftfôrpris kan føre til at volumpresset på norsk landbruk reduseres, og dermed kan overproduksjonen fjernes og matprisene føres til et bærekraftig nivå. Flytt subsidiene vekk fra billig, importert kraftfôr og over til det norsk jordbruk skal være – bruk av norsk jord.