Vi kan ikke løse klimaproblemene med å dyrke vår mat på andre lands matjord

Etter sesongpremièren av Folkeopplysningen må vi snakke litt om klima i jordbruket. Og vi må snakke om hvordan vi snakker om klima i jordbruket. Jordbruket burde ha som mål å bli fossilfritt, ikke utslippsfritt. Vi må ikke måle utslipp i jordbruket per produsert enhet. Vi må ikke ha et så «klimasmart» jordbruk at vi i framtida ikke har mat å fø oss med. 

Skrevet av Kathrine Kinn i Alliansen ny Landbrukspolitikk

I fotspora til ei ku som beiter finner vi et biologisk mangfold om arealet skjøttes riktig. Et mangfold helt avhengig av samspillet mellom bonden, dyra og naturen. Ei ku skaper liv i jorda, rett over bakken og ikke minst i lufta. Jord er levende, planter tiltrekker insekter, som igjen tiltrekker seg fugler. Kua skaper liv.

En kylling som fôres på korn, det vil si menneskemat, bidrar ikke til alle disse godene som beitedyra bidrar med. I verste fall dyrkes råvarene i kraftfôret kyllingen eter i monokulturer og med innsatsmidler basert på fossil energi.

I Norge har vi rundt 3 prosent dyrka mark. Her kan vi produsere mer frukt, grønnsaker og bær – og det burde vi. Dyra burde i mindre grad være på de areala som kan brukes direkte til menneskemat uten å ta veien gjennom et dyr, og de burde være mer i utmarka. Dette arealet kan ikke brukes til å dyrke grønnsaker eller korn. Her burde kua, sauen og til og med grisen være. Noe av innmarka burde spares til vinterfôr til dyra som gjør en verdifull jobb i utmarka om våren, sommeren og tidlig høst. Da hjelper beitedyra oss med å holde landskapet åpent, vi tar vare på norske oste- og foredlingstradisjoner som holder på å dø ut, og et mangfold av planter.

Hvorfor skal vi ikke måle disse utslippene per produsert enhet? Jo, fordi da kan plutselig «det riktige» bli å sette kua inn på bås og fôre henne i mye større grad med kraftfôr dyrka på arealer vi kunne dyrka grønnsaker og korn til menneskemat, enn å sende kua ut i skog og mark, og ikke minst – til fjells før de siste 900 aktive setrene vi har igjen også forsvinner. Dersom høyt kraftfôrforbruk fører til mindre utslipp per liter produsert melk og kilo kjøtt kunne, da vi sagt takk og farvel til en viktig del av norsk kulturarv – høsting av utmarka gjennom seterdrift. Budeia kunne vi plassert på museum som et forhistorisk minne, i stedet for å se på budeia som en som gjør det mulig å leve av mat produsert på norsk jord og forvalter av utryddingstrua kulturplanter.

Men da må vi ha en ny jordbrukspolitikk. En politikk som gjør det lønnsomt å ha kua på beite og samtidig ivareta dyrevelferden. Alle som har passa på ei krøtterflokk veit at det er lettere å vokte dem for skader innendørs i et fjøs, enn når de beveger seg mellom kratt, busker, steiner og bratte lier. Vi må tilskudd til gjerder, leskur, vann og åpning av gjengrodde beiter, framfor store fjøs der traktorer som drives av diesel skal kjøre gras pakka inn i plast til dyra inne i fjøset, pluss en dose kraftfôr der råvarene kommer hele veien fra monokulturer i Brasil og andre steder i den store vide verden. Hadde vi vært smarte kunne dette kornet vært brukt til brød og i mindre grad til en drøvtygger som foretrekker gras. Noe kraftfôr bør hun likevel få, men ikke fordi bonden har skaffet seg flere kyr enn det hun/han har areal til og derfor henter inn noe på øke kraftfôrmengden.

La oss si at vi dropper å spise kjøtt. Alle i Norge blir vegetarianere. All dyrka mark går nå til produksjon av menneskemat. Da har vi likevel ikke nok til å fø Norge. Vi må importere. Og vi importerer. Så blir det matmangel i verden – kan vi da akseptere at vi kjøper maten ut av hånda på andre folk? Hva om ingen lenger vil selge maten sin til oss? Har vi dumma oss skikkelig ut har utmarka allerede grodd igjen (som den holder på å gjøre), det samme har innmarksareal som ikke egna seg til grønnsaksdyrking, og kanskje har vi til og med har vi mistet kunnskapen til en generasjon bønder som hadde kunnskap om aktivt beitebasert jordbruk. Norge har mye gras og utmark. Å la gras råtne på rot, framfor å ha dyr som høster naturens overskudd er matsvinn, og ikke minst arrogant mot den matmangelen verden kan møte på i framtida. Det er olje og gass som har skapt klimaproblemene, ikke alle dyr som eter gras (husdyr og ville) i utmarka. Vi skal ikke løse klimaproblemene med å spise mat dyrka på andre lands matjord.

Innspill til jordbruksforhandlingene – Prop. 94 S (2017-2018)

Alliansen ny landbrukspolitikk ga innspill til årets jordbruksforhandlinger på høring 31. mai. De kan leses her:

Helga Hustveit og Gaute Eiterjord presenterer alliansens innspill 31. mai 2018. Foto: Skjermdump fra høringssending, Stortinget.no.

Alliansen ny landbrukspolitikk takker for muligheten til å gi innspill til jordbruksforhandlingene i år.

Bruken av norske jordressurser i produksjonen av mat i Norge har over lang tid blitt erstattet av importert kraftfôr. Fokuset på volum har gitt lav sjølforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst. Jordbrukspolitikken handler ikke først og fremst om bøndene. Den handler om hva vi vil med norsk jordbruk og hva slags rolle matproduksjonen og bruken av jord skal ha i samfunnet vårt. Stortingets overordna fokus må ligge på samfunnsoppdraget til jordbruket, altså jordbrukspolitikkens formål. I dette ligger bruk av jord helt sentralt. Framfor å fokusere på lønnsomheten til utvalgte husdyrproduksjoner, geografiske områder eller bruksstørrelser, må fokuset til Stortinget være på lønnsomheten ved å bruke jord. Altså skape en politikk for bruk av jord, og hvordan gjøre bruk av jord i Norge lønnsomt. Dette klarer ikke jordbruksoppgjøret i år. Vi vil rette fokus mot setertilskudd, driftsvansketilskudd og sjølvforsyningsgrad.  

Setertilskudd

Vi mener at seterdrifta er viktig for at Norge skal klare å utnytte beiteressurser over hele landet. Med seterdrifta følger gamle tradisjoner og kulturarv. Antall setre i drift har minka fra 100.000 til knapt 1000 på hundre år. Det er flere ting som gjør det vanskelig å drive ei seter i dag, men likevel tror vi det er et stort potensiale i beiteressurser og potensiale for at bonden kan selge et produkt på en annerledes måte i et tøft marked. I tillegg har seterdrifta positive følger for kulturlandskap og turisme. Seterdrifta er et unikt virkemiddel for at vi skal ta vare på kulturarv, kulturlandskap og nytte ressurser vi ellers ikke ville utnytta. Seterdrifta trenger en nasjonal satsing for å løftes.

Vi krever:

  • Et nasjonalt setertilskudd
  • Investeringsmidler til setre med melkeproduksjon til å sette driftsapparat i stand, gjerding, grøfting, systemer for vann, avløp og strøm
  • En arbeidsgruppe som ser på avsetningsmuligheter for setermjølk eller andre seterprodukter
Driftsvansketilskudd

Vi er skuffet over at driftsvansketilskudd ikke kom med i årets jordbruksforhandlinger. Vi bor i et land med ulike produksjonsforhold og ulike utfordringer i ulike deler av landet. For å ta hele landet i bruk trengs et tilskudd som jevner ut fordeler og ulemper som ulike produsenter har. Vi når ikke mål om økt bruk av norske ressurser når det kun finnes jordbruk på det sentrale østland og Jæren. Et driftsvansketilskudd vil øke sjølforsyninsgraden ved at man får økt bruk av norske beiteressurser og færre importerte. Vi mener at det må være flere faktorer som gir uttelling i et slikt driftsvansketilskudd, for eksempel bratthet, høyde over havet, arrondering, biologisk mangfold og klima. Vi krever derfor et driftsvansketilskudd som tar hensyn til faktiske driftvansker.

Sjølforsyningsgraden

Sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk oppgis av myndighetene å være på om lag 50 prosent på kaloribasis. Dette tallet inkluderer også kalorier fra matvarer produsert på importerte kraftfôrråvarer. Den reelle sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk, altså justert for importerte kraftfôrråvarer, ligger på om lag 40 prosent. Norge er med dette blant de landene i Europa med lavest sjølforsyningsgrad. Konsekvensen av at matproduksjonen forvaltes på en måte som gjør at det ikke er lønnsom næringsvei å dyrke jord i Norge, er at antallet gardsbruk reduseres, egne jordbruksarealer legges brakk, importen øker og norsk matvaresikkerhet blir kraftig redusert. Vi produserer stadig mindre og importerer mer av maten vi spiser. Målene med jordbrukspolitikken kan ikke nås med denne prioriteringen.

Å øke selvforsyningen til 50 prosent er bra, men vil ikke skje om det ikke finnes konkrete tiltak, og vil heller ikke skje om det ikke er vedtatt av stortinget.

Vi blir sårbare. Alliansen Ny Landbrukspolitikk ønsker en offensiv jordbrukspolitikk som baseres på det samfunnsoppdraget som fellesskapet har satt for politikkens formål. ANL oppfordrer Stortinget, i forbindelse med behandlingen av jordbruksoppgjøret, til å vedta at den reelle sjølforsyningsgraden skal økes fra 40 til 50 prosent

Det er på tide med et soyaoppgjør

Det er på tide med et oppgjør med den absurde jordbrukspolitikken som gjør det mer lønnsomt å fôre husdyra våre med soya fra Brasil, enn å ha dem ute på beite.

Når du drikker et glass melk til frokost, tenker du på hvor den kommer fra? På melkekartongen ser du beitende kyr, men faktum er at den norske kua i stadig større grad står inne og spiser kraftfôr, som blant annet inneholder soya fra Brasil. Soya er én av de viktigste ingrediensene i moderne kraftfôr, fordi det inneholder mye protein. Det gjør at dyra vokser raskere, og at kyra produserer mer melk. Ifølge Spires rapport Soyalandet spiser norske kyr så mye soya at det er mer soya bak en liter kumelk enn en liter soyamelk.

Forfattere: Mari Gjerdåker, brigadist for Latin-Amerikagruppene, Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom. 

Kronikk på trykk i Klassekampen 30. mai 2018.

Ødelegger naturmangfold og karbonlagre
Soyaen Norge importerer kommer i hovedsak fra Brasil på områder som tidligere var cerrado. Cerradoen er et savanneliknende område som er seks ganger så stort som Norge. Her finnes hele fem prosent av naturmangfoldet på jorda, og halvparten av plantene her finnes ingen andre steder på jorda. På grunn av økende etterspørsel etter soya og andre monokultur-produkter har imidlertid cerradoen blitt halvert. Det som står igjen er mil på mil med soyaplantasjer, ødelagt jord og forurensa vann på grunn av den omfattende bruken av sprøytemidler. Brasil har verdens største forbruk av sprøytemidler, og soyaindustrien bruker nesten halvparten av Brasils sprøytemidler. Innbyggerne her har blant verdens høyeste giftnivåer i blodet som følge av dette. Cerradoen er også et stort karbonlager, og når den blir omgjort til jordbruksarealer forårsaker det store klimagassutslipp.

Norsk import av soya skaper mer sult i Brasil
Soyaimporten vår truer matsuvereniteten i Brasil. Man skulle tro det var bra for fattige bønder i Brasil at vi kjøpte råvarer fra Brasil, og at det kunne gi inntekter og redusere sult lokalt. I virkeligheten er det totalt motsatt. I Brasil er jordfordelingen ekstremt skjev: Tre prosent av befolkningen eier to tredjedeler av all dyrkbar jord. Siden 90-tallet har multinasjonale selskaper fått stadig større kontroll over jorda, mens småbønder og jordløse fordrives og tvangsflyttes for å gjøre plass til soyaplantasjene. Soyaproduksjonen er lite arbeidskrevende og gir få arbeidsplasser lokalt. Rurale arbeidere må flytte inn til byene, hvor arbeidsledigheten er stor fra før.

Ettersom soyaen i Brasil i hovedsak produseres for eksport, er økt soyaproduksjon ensbetydende med mindre jord og mindre mat for brasilianere selv. Småbønder står for 70 % av maten som spises i Brasil. Flere soyaplantasjer er ensbetydende med økt sult i Brasil. Under matfestivalen Grune Woche i år ba den brasilianske landbrukseksperten Antonio Andrioli europeiske land om å slutte å kjøpe soya til dyrefôr, fordi det vil føre til mindre sult i Brasil.

Gjengrodde kulturlandskap i Norge
Soyaen påvirker også det norske jordbruket. Norsk import av soya legger beslag på jord i Brasil tilsvarende 240 000 fotballbaner. Det er nesten 1/5 av Norges jordbruksareal. I dag er Norge 40 prosent selvforsynt, noe som er historisk lavt. Men store deler av matproduksjonen vår er avhengig av soya og andre råvarer til kraftfôr, som gjør selvforsyningsgraden vår sårbar.

Dagens jordbrukspolitikk gjør det billigere for den norske bonden å la dyra spise soya-kraftfôr heller enn å ta i bruk norske gras- og beiteressurser. Mindre slått og beite gjør at kulturlandskapet vårt gror igjen og forsvinner, som er dårlige nyheter for naturen. En fjerdedel av alle de truede artene i Norge er avhengige av kulturlandskapet for å overleve. Deriblant humlene og biene, som pollinerer maten vår og som vi mennesker er helt avhengige av for å overleve.

Vårt syke globale matsystem

Det er noe grunnleggende galt med matsystemet vårt når det er billigere dyrke soyaen i Brasil, sende den over halve jordkloden og frakte den til en gård i Norge for å fôre husdyra våre, enn å sende kyrne våre ut på beite.

For det finnes alternativer. Både til den overdrevne soyabruken vår, og til matpolitikken vi fører i dag. Vi kan fôre dyra våre på våre egne ressurser og få mat av bedre kvalitet og som ikke står for et gedigent økologisk fotavtrykk. Forskning gjort ved NIBIO viser at beitebruken i Norge i teorien kan dobles. Ved å ha flere dyr på beite bevarer vi naturmangfoldet og øker både dyrevelferden og kvaliteten på maten vår.

Vi trenger en ny jordbrukspolitikk
Altfor lenge har norsk jordbrukspolitikk skapt miljøproblemer og ødelagt for lokal matproduksjon både Norge og Brasil. Nå mer enn aldri trenger vi et oppgjør med det urettferdige matsystemet og med soyaproblemet. Det haster med å få en matpolitikk som favoriserer de mindre gårdsbrukene som bruker lokale ressurser. Det er disse bøndene best ivaretar naturmangfoldet og som ikke minst forsyner folk med mat og reduserer sult over hele verden.

I årets jordbruksoppgjør inngikk bondeorganisasjonene og landbruksdepartementet en avtale mange er fornøyd med, fordi den styrket de mindre gårdsbrukene. Likevel er også årets avtale en videreføring av den samme, urettferdige matpolitikken vi finner over hele verden. Det vi trenger er en reell politikk endring, som setter bærekraftige småbønder først. Og ikke minst er det på tide å ta et oppgjør med en av de største miljøverstingene i norsk jordbruk. Det er på tide med et soyaoppgjør.

Kraftfôrpris avgjør bruken av jord

I Aftenposten forrige uke prøvde Rediar Almås og Erika Palmer fra Ruralis å skyte ned debatten om kraftfôrpris med advarsler om sure forbrukere og frykt for dyrere mat. Alliansen ny landbrukspolitikk mener at sure forbrukere ikke er en grunn til å legge debatten om norsk matvareberedskap på hylla. Les vårt svar her.

I Aftenposten 19.04 skriver Almås og Palmer fra RURALIS at økt kraftfôrpris vil føre til svekka selvforsyning. Det påstås blant annet at en økning av kraftfôrprisen vil være en kamp mellom Øst- og Vestlandet, der Østlandsbonden blir vinneren og Vestlandsbonden blir taperen. Diskusjonen om kraftfôrpris i norsk jordbruk er ikke en kamp mellom Øst- og Vestlandet, men en kamp mellom norske og utenlandske arealer i produksjonen av norsk mat. Det er en diskusjon om arealene våre skal være lønnsomme i drift, slik at vi kan opprettholde egen bærekraftig matproduksjon.

I årets jordbruksoppgjør skal det tas et viktig veivalg. Skal vi produsere bærekraftig mat av høy kvalitet til en litt høyere pris eller skal vi produsere mest mulig mat til lavest mulig kostnad. Kraftfôrprisen er et viktig politisk verktøy som legger føringer for dette valget fordi det styrer balansen mellom bruk av norske arealer og importert fôr.

Det er dyrere å bruke egne arealer fremfor importert fôr fordi arealene våre er tungdrevne og arbeidskraften kostbar.

I dag bygges ikke infrastruktur på gårdene slik at dyra kan hente næring på beite og i utmark. Det bygges fjøs for besetninger som ikke står i stil til arealgrunnlaget til gården, og der mye av fôret fraktes fra til fjøset fra utlandet. Samtidig forfaller setrene og arealer gror igjen. Rollen til bønder har som landskapspleiere svekkes for hver gård som velger å ha kyra rett utenfor fjøsdøra. Foredlingstradisjoner og lokal kunnskap om å drive jordbruk i distriktene blir borte.

Betalingsviljen for norsk mat avhenger av at jorda er i bruk. Det gjelder både prisen som betales i butikken og overføringer i form av subsidier. Når kvaliteten og bærekraften i norsk mat har blitt vannet ut gjennom en årrekke gjennom økende import av fôr, så stilles det stadig flere spørsmål om både butikkprisen og statlige overføringer. Dette er uheldig når produksjonen har tilpasset seg høye volumer basert på import. Det er utfordrende å finne veien tilbake til lønnsomhet i jordbruket gjennom statlige overføringer, uten at samfunnet får noe tilbake gjennom økt selvforsyning. Jordbruket må derfor finne en tilpasning med lavere produksjonsvolumer og høyere arealbruk for å oppnå lønnsomhet igjen.

Økt kraftfôrpris er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, tiltak for å øke selvforsyningsgraden. Formålet med økte kraftfôrpriser er å gjøre det mer lønnsomt med korn- og grasdyrking og beite og samtidig gjøre det mindre lønnsomt å importere kraftfôr. Det vil alltid være behov for noe kraftfôr, og kostnader til bruk av kraftfôr innenfor moderate mengder kan kompenseres for. For eksempel kan tilskudd som nå kun er knyttet til volumer flyttes over til bruk av arealer. Da vil tilskuddene rettes mot å ivareta samfunnsinteresser som går utover det som forbrukerne er villige til å betale for.

Jordbruket går i en retning som ikke er i tråd med Stortingets og samfunnets interesse. Jordbrukets oppdrag er å sette oss i stand til å leve av og på norsk jord. Jordbruket er derfor mer enn noen gang avhengig av modige og ansvarlige ledere som evner å bruke tilgjengelige virkemidler med klokskap. Næringen er avhengig av en bærekraftig balanse mellom tilbud og etterspørsel for å få lønnsomhet, slik at samfunnsoppdraget kan oppfylles. Noen vil måtte redusere produksjonen sin, men norsk jordbruk i sin helhet og det norske samfunnet vil bli vinnere.

Vil kravet til faglaga gi økt bruk av norsk jord?

Alliansen ny landbrukspolitikk berømmer jordbruksorganisasjonene for å kreve nasjonalt setertilskudd, men mener at kravet ikke har de nødvendige virkemidlene for å løse utfordringer som økt gjeldsvekst, overproduksjon og bedre bruk av norsk jord. Da må flere virkemidler vris fra produksjonsdrivende og over på produkajonsnøytrale tilskudd. 

I går (26/4) kom jordbrukets krav til staten i forbindelse med jordbruksforhandlingene. Uheldigvis kan det se ut som at jordbruket selv ikke ser forskjell på hvilke tilskudd som er med å drive overproduksjonen, og hvilke tilskudd som sørger for økt bruk av norsk jord – hvilken rolle produksjonsnøytrale tilskudd og produksjonsdrivende tilskudd har. Tilskuddene rettes fortsatt i for stor grad inn mot hvor mange kilo og liter som produseres, framfor å utnytte arealer slik at fellesgoder som fruktbar jord, kulturlandskap og beredskap blir mål i seg selv for jordbruket. Alliansen Ny Landbrukspolitikk mener at det er nødvendig å komme med store endringer i jordbrukspolitikken for å sikre sjølforsyning, jordbruks- og kulturarv, kulturlandskap, biologisk mangfold, fruktbar jord og matsikkerhet i åra som kommer.

 Nasjonalt setertilskudd er et riktig virkemiddel

Det er noen lyspunkter i jordbrukets krav. Driftsvansketilskudd og et nasjonalt setertilskudd vil gjøre det mer lønnsomt å ta i bruk mer marginale områder, som er viktige å utnytte om selvforsyningsgraden skal opp og om vi skal nytte våre egne ressurser i størst mulig grad.

Driftsvansketilskudd, som vi ønsker veldig velkomment, må bli et reelt driftsvansketilskudd. Det må kompensere for dårligere vilkår som resultat av topografi, arrondering, teigstørrelse, jordsmonn, klimatiske forhold, høydemeter, etc. Det andre lyspunktet er det nasjonale setertilskuddet. En nasjonal satsning på seterdrifta er på sin plass i et land som ved inngangen til 1900-tallet hadde over 100.000 aktive setre og nå bare har 900. Til sammenligning har ett enkelt område i Østerrike, Vorarlberg, 530 aktive setre. Et nasjonalt setertilskudd er derimot ikke nok, setrene trenger også investeringsmidler for å ruste opp setrene som er i drift og sørge for at de som har økt produksjonen nede i bygda kan øke kapasiteten på setra.

Gir økt produksjon mer til bonden?

Legitimiteten til det norske jordbruket svekkes når norsk jord går ut av drift, når bruk legges ned og kulturlandskap gror igjen, samtidig som vi legger beslag på utenlandsk jord for å forsyne jordbruket med proteiner. Billig soya har blitt en viktig innsatsfaktor i norsk landbruk for å øke produksjonen. Produksjonen har økt, men årsverksinntekt justert for inflasjon viser at inntekta omtrent har stått stille siden slutten av 1970-tallet. Bøndene produserer mer, men tjener mindre. Når skal jordbruket innse at det ikke kan produsere seg til lønnsomhet?

Alliansen Ny Landbrukspolitikk vil at de som jobber lange dager med jorda skal tjene mer og at bønder skal få godt betalt for god kvalitet. De inntektene bøndene får kommer fra to kilder: tilskudd fra staten og priser i markedet. Tilskuddene skal brukes for å gi oss mat produsert sunt, trygt, på norske arealer og uten å forringe arealene – det er samfunnsoppdraget. Markedsprisen skal sikre nødvendig produksjonsvolum og diversifisere på kvalitet i tråd med etterspørselen i markedet. Jordbruket gjør i sitt krav få endringer for å knytte tilskuddene i større grad til samfunnsoppdraget.

Sats på legitimitet og samfunnsoppdraget

Jordbruket må slutte å kreve inntektsvekst basert på produksjonsøkning. Ensidig fokus på mengder og “økt produksjon”, undergraver jordbrukets samfunnsoppdrag, legitimitet, og lokale ressursgrunnlag.

Mer areal, mindre volum!

Snart starter vårens jordbruksforhandlinger. Da må samfunnsoppdraget til jordbrukspolitikken settes i sentrum for en snuoperasjon i norsk jordbruk.

Forfattere: Torgeir Knag Fylkesnes, Torgeir Knag Fylkesnes, Sosialistisk Venstreparti Helga Hustveit, Alliansen Ny Landbrukspolitikk Svenn Arne Lie, forfatter av boka En nasjon av kjøtthuer

På trykk i Klassekampen 5. april 2018

Bruken av norske jordressurser i produksjonen av mat i Norge har over lang tid blitt erstattet av importert kraftfôr. Fokuset på volum har gitt lav sjølforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst.

Volumfokuset dominerer utformingen av de jordbrukspolitiske virkemidlene i Norge. Problemer skal løses med samme medisin: Produsere mer! Virkemidlene er deretter. Tilskudd følger kilo og liter og stadig større produksjonsvolum. Statlig investeringsstøtte gis til kapasitetsøkning i stadig nye større driftsbygninger. Og på toppen av dette kommer en overdreven subsidiering av kraftfôr som reduserer verdien av egen fôrproduksjon, fører til arealnedgang og økt import.

I sum har virkemidlene over tid stimulert til et produksjonsvolum som er løsrevet fra gardens ressursgrunnlag, sektorens driftsøkonomi, avsetningsmuligheter i markedet og, aller viktigst, etablert produksjonsmåter som er i strid med de politiske målsettingene med jordbrukspolitikken.Stadig flere ser at overproduksjon, gjeldsvekst og fallende sjølforsyning ikke kan løses med å be om enda mer penger fra staten til å finansiere en volumfiksert jordbrukspolitikk som bringer oss lenger unna målene. Store endringer i jordbrukspolitikken er nødvendig.

La oss begynne med begynnelsen: Jordbrukspolitikken handler ikke om bøndene, men om samfunnsoppdraget som næringa har på vegne av fellesskapet. Samfunnsoppdraget er en bærekraftig matproduksjon som skal levere matsikkerhet, beredskap, kvalitet og ernæring for alle uten å redusere muligheten for de kommende generasjoner til det samme. Jordbrukspolitikk er politikk for bruk av jord. Ved vårens jordbruksforhandlinger må de første nødvendige stegene tas for å endre jordbrukspolitikken slik at overproduksjonen reduseres og arealbruken økes.

Vi må kreve nye virkemidler der samfunnsoppdraget sikres langs tre hovedlinjer:

1. Tilskudd til jord, ikke volum: Hvorfor skal jordbruket motta tilskudd? Jo, tilskuddene i norsk jordbruk skal brukes for å gjennomføre jordbrukets samfunnsoppdrag når markedsprisene ikke ivaretar dette. Tilskuddene skal ikke finansiere volum, kilo og liter, slik tilfellet er i dag.

Fokuset for tilskuddene må være å sikre god bruk av jord. Ny jord og god agronomi i eksisterende jord må vektlegges mye mer når fellesskapet bevilger tilskudd til jordbruket. Nydyrking, grøfting, marginale arealer, fjellarealer, gjerder, åpning av gjengrodde beiter og «god agronomi», må prioriteres foran tilskudd til volum og kapasitetsøkning i nye driftsbygninger.

2. Mindre volum – bedre pris: Produksjonskostnadene i norsk jordbruk er årlig om lag to milliarder kroner høyere enn markedsinntektene. Produktprisene til bonden er halvert de siste 30 årene, samtidig som volumene øker. Bøndene produserer seg til fant! Trengs det da mer tilskudd til å finansiere en overproduksjon på stadig mer importert kraftfôr?

Importvernet skal sikre at markedsinntektene i produksjonen av matvarer, står i forhold til det norske kostnads- og inntektsnivået. Handlingsrommet i importvernet benyttes ikke i dag når prioriteringen er lave produsentpriser og høye volum.

Dette kan ikke fortsette. Overproduksjonen fører til store tap i markedsinntektene. Med markedsbalanse kunne for eksempel svinebøndene økt sine årlige inntekter med 300 millioner kroner.

Jordbruket, og spesielt store volumprodusenter, må hente mer av sin nettoinntekt fra markedet gjennom økte produsentpriser. Da må volumet ned! Stordriftsfordeler må realiseres i markedet, ikke av tilskuddssystemet.

3. Økt korn og kraftfôrpris – bedre arealbruk: Norge er et grasland. Skal graset brukes, må det være lønnsomt. Prisforholdet mellom gras og kraftfôr avgjør hva husdyra spiser, hvilke, og hvor mye, arealer som brukes. Skal norsk jordbruk baseres på egne ressurser, må planteproduksjonen og egen fôrproduksjon bli mer lønnsom i forhold til importert kraftfôr. Bare slik kan bruken av jord økes og matsikkerheten forsterkes.

Derfor er det nødvendig å slutte med subsidieringa av kraftfôr slik at graset i Norge blir mer verdt, og sikre en bedre økonomi i korndyrking. Virkeligheten slår nå inn med enorm styrke i norsk jordbruk: Volumet må ned. Arealbruken må opp. Årets jordbruksforhandlinger må ta disse realitetene innover seg. Det verste vi kan gjøre, er å fortsette som før.

Gras er stas!


Dette mener ANL er viktig i ÅREts jordbruksforhandlinger:

At faglaga jobber for mer bruk av jord i Norge og mindre i utlandet. Politiske virkemidler må legge til rette for dette.

At faglaga går inn for et driftsvansketilskudd for å løfte bruken av de marginale arealene.

At det blir en egen produksjon på setermjølk, til bedre pris, og at det nedsettes en arbeidsgruppe for å undersøke hva som trengs for å gi seterdrifta et løft.

At takene for driftstilskudd på storfe og sau gjeninnføres for å stimulere til små og mellomstore bruk, som er best egna til å ta hele landet i bruk.

At kombiku med moderat ytelse fremmes som driftsform ved å stimulere og gjøre endringer slik at dette blir den økonomisk gunstigste.

At differensiert pris på kastrater innføres, og at de gunstigste ammeku-tilskuddene modereres.

At kravene til O+-kvalitetstilskuddet på storfe og sau nedskaleres, og at “kvalitetstilskuddet” omdøpes til “kjøttfyldetilskuddet”. Hva dyra spiser og hvordan de lever er faktorer som bør innlemmes i kvalitetsbegrepet.

At penger flyttes vekk fra prisnedskriving på korn og over til eksempelvis areal (grovfôr).

At faglaga jobber for støtteordninger til oppbygging av humus/moldinnholdet i jorda, både for jordforbedring og som et klimatiltak.

At det innføres støtte for å unngå jordarbeiding på høsten, samt støtte til underkultur og fangvekster, særlig i korn- og åkerkulturer.

Jordbrukspolitikk er enklere enn du tror

Har du prøvd å forstå jordbrukspolitikk? Gikk du deg kanskje vill i “de fire søylene” – markedsregulering, juridiske virkemidler, tollvern og økonomiske virkemidler? Jordbrukspolitikk er egentlig enkelt! Kan du svare på disse fire spørsmålene, er du mer enn bra nok kvalifisert til å utforme virkemidlene i jordbrukspolitikken.

Marked: Hvor skal varene selges – i hvilket marked, i hvilket land? Svaret på dette, hvorvidt det er Norge, Skandinavia, EU eller verden, avgjør hvor store mengder som skal produseres. Deretter må man se på hvilke tiltak og virkemidler som egner seg for å ha riktig produksjonsvolum, og slik sikre avsetning og pris. Produserer mer enn det markedet ditt trenger, faller prisene plutselig dramatisk.

Areal: Hva slags arealgrunnlag skal produksjonen baseres på – arealer i Norge eller andre steder? Og hvilke virkemidler skal gjøre at det arealet som du ønsker å bruke, er det som er mest lønnsomt? Hvis du for eksempel mener at norsk jordbruk skal handle om å bruke jord i Norge, så må jordbrukspolitikken tilrettelegge for at produksjonen av mat og fôr foregår på norsk jord. Da er prisforholdet mellom egenprodusert fôr og importert kraftfôr avgjørende.

Arbeid: Hvem skal dyrke jorda og arbeide i fjøset? Hvor mange hender trengs for å drive et godt jordbruk? Skal jordbruket ha like standarder for arbeidsvilkår og inntekter som folk i andre næringer?

Kapital: Hvordan skal tilskudd og markedspris utfylle hverandre i bondens økonomi? Hvorfor skal jordbruket ha tilskudd? Og hvordan skal fellesskapets penger brukes i jordbruket? Hva slags jordbruk er det vi egentlig skal støtte? For eksempel brukes det i dag om lag 600 millioner kroner i tilskudd for å subsidiere billig kraftfôr. Dette er med på å redusere bruken av beite. Samtidig gis det også et eget beitetilskudd på omlag 800 millioner kroner for å holde beitene i hevd. Disse tilskuddene strider mot hverandre, og man har kanskje glemt å spørre seg hva som var hensikten å støtte i utgangspunktet?

Et solidarisk jordbruk

Alliansen ny landbrukspolitikk ønsker bedre bruk av norsk jord og mindre bruk av utenlandsk jord. Målet med norsk jordbruk er å forsyne befolkningen med tilstrekkelig og trygg  mat. Vi skal ikke redusere fremtidige generasjoners muligheter til å kunne gjøre det samme. Det betyr at vi må holde jord i hevd og produsere mat på måter som forbedrer og ivaretar kvaliteten på matjorda.

Dagens jordbrukspolitikk oppfyller ikke dette målet godt nok. Jord går ut av drift og sjølforsyninga vår er avhengig av importerte fôrråvarer. Jordbrukets samfunnsoppdrag må være det overordna målet til jordbruksorganisasjonene, jf. § 1-1 Formålet med avtaleverket for jordbruket:

Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.

Skal fellesskapets mål for jordbruket realiseres, må fagorganisasjonene fremme tiltak og fordele penger på en måte som ikke styrer jordbruket vekk fra måla og økt sjølforsyning. Vi trenger fokus på produksjonsmåter, agroøkologi og et solidarisk jordbruk som bygger på prinsipper som matsuverenitet.

ANL vil ha økt matproduksjon på norske ressurser. Dette må ikke sammenblandes med økt matproduksjon generelt. Vi har overproduksjon på svin, kjøtt og melk. Derfor må vi jobbe for å øke norskandelen i fôret, men òg dempe volum-/produksjonsfremmende tiltak der vi har overproduksjon og være villige til å diskutere hvordan tilskudd kan innrettes for å premiere produksjonmåter som er bra for matjorda. Det må i større grad bli lønnsomt å pleie kulturlandskapet, ta vare på jorda og utnytte de ressursene som i dag er for marginale, framfor store fjøs løsrevet fra ressursgrunnlaget.

Derfor bør man løfte marginale arealer. Investeringer bør kunne gjøres på gårdsnivå uten at bonden må øke produksjonen. Vi foreslår at faglaga går inn for et driftsvansketilskudd som tar høyde for klima, jordsmonn, høydemeter over havet, hvor stor avling som er mulig på gårdens areal og hvor værutsatt gården er.

Videre foreslår Alliansen ny landbrukspolitikk at jordbruksorganisasjonene gir seterdrifta et løft i sitt felleskrav. Arealressursene i utmark og på fjellet er verdifulle i et beredskapsperspektiv og for folkehelsa. Kjøtt produsert på gras gir gunstig fettsyresammensetning. For mange dalstrøk hadde det ikke vært mulig å drive jordbruk uten nærheten til vidder og utmark, som en lett finner igjen i eldre beskrivelser av Hallingdal i dette tilfellet – “Enddå gjekk det vel ikkje um fjelle ikkje låg attåt”. Dette var før  rundballeplasten gjorde det mulig å frakte fôr over lengre avstander fra nedlagte bruk.

Alliansen ny landbrukspolitikk håper at verdien av riktig bruk av jord kommer på dagsorden i jordbruksforhandlingene.  

Ein finn ikkje noko før ein kjem dit det er!

Landbrukspolitikken i Østerrike generelt og Vorarlberg spesielt, er relevant inspirasjon for norsk landbrukspolitikk på grunn av likhetene i naturgitte forutsetninger og politiske målsetninger. Målet med studieturen var å lære mer om landbrukspolitikken i Østerrike og spesielt alpejordbruket i Vorarlberg, for å identifisere tiltak med mulig overføringsverdi til Norge. Målet var også å øke vår kunnskap om hvordan østerrikske produsenter innretter seg mot å produsere varer av høy kvalitet. Programmet for turen ble laget i samarbeid med Christian Zurbuchen, som også var reiseleder og tolk.

Skrevet av: Caroline Berntsen, Vilde Haarsaker & Anna Karlsson

Jordbruket i Vorarlberg

Vorarlberg er den vestligste regionen i Østerrike. Regionen har mye fjell, og mesteparten av befolkningen bor i Rhindalen på grensen til Sveits. I dalene er gårdsbrukene større, men i fjellene er det småbruk som dominerer. Melkeproduksjon er den dominerende produksjonen, og de aller fleste produserer høymelk, såkalt Heumilch, det vil si melk som er produsert uten bruk av silofôr. Dette er på grunn av produksjonen av den klassiske osten Vorarlberger Bergkäse, som ikke kan lages på silomelk. Meieriene/ysteriene betaler mer for høymelk. Også når det gjelder konsummelk kan forbrukeren velge mellom høymelk og “vanlig” melk i butikken.

Foredling skjer i stor grad lokalt, noe som sikrer lokal verdiskaping og arbeidsplasser. Mens Vorarlberg står for fem prosent av Østerrikes melkeproduksjon, finnes 30 prosent av alle ysteriene her. Ysteriene/meieriene er organisert som små samvirker uten noen felles overbygning. Mange bønder leverer melken til sitt lokale meieri, og noen foredler også noe melk selv for direktesalg. Mye melk blir også levert til det store meieriet i Vorarlberg, men de betaler en lavere melkepris. Meieriene henter melka daglig. Dette gjør at enkelte meierier benytter muligheten til å yste upasteurisert, som Käserebellen.

De lokale meieriene har til en viss grad tatt over reguleringen av melkeproduksjonen. De kjøper bare den melka de trenger. Når melkeprisen er lav bruker en del av bøndene melka heller til å fôre opp kalver.

Det er tydelig at jordbruket har høy status og at lokalt produsert og foredlet mat er noe som folk flest er villig til å betale for. Det samme gjelder tradisjonelt håndverk. Det finnes mange små bedrifter som for eksempel driver med trearbeid, og det er en sterk tradisjon for bruk av lokalt tømmer ved nybygg. Turisme er en viktig næring for området, men lokalbefolkningen utgjør likevel et viktig kundegrunnlag.

På Metzler Käse-Molke. Geitefjøset synes til høyre, med solcellepaneler og åpne vegger. I bygningen til venstre er det kinosal og gårdsbutikk.

I Vorarlberg er det 525 støler, hvorav 130 foredler melka på stølen. Resten leverer til meierier. Det er ikke henteplikt på melk, men meieriene henter all melka, blant annet for å sikre tilstrekkelig produksjonsvolum om sommeren. Mange har ansatte på stølene. Meieriene produserer egne stølsprodukter, men ikke konsummelk som er merket spesifikt med at det er stølsmelk.

Mesteparten av gårdene i Vorarlberg er familiedrevne og har ikke ansatt arbeidskraft. 80 prosent av alle bønder har en annen jobb ved siden av, noe som skaper stor “crossover” mellom jordbruket og andre miljøer. De fleste har en fulltidsjobb ved siden av gården og jobber lange dager. Utdanningssystemet legger opp til at de som tar den treårige yrkesutdanningen i landbruk etterpå har mulighet til å ta en andre yrkesutdanning på to i stedet for tre år, på statens regning. Dette for å stimulere til å ta en annen jobb ved siden av gårdsdriften.

Familien Lingenhel har nylig startet opp eget ysteri. Gården har nylig investert i kjøkken, gårdsbutikk, seminarrom og tar imot skoleklasser

Jordbruksutdanning

Vi besøkte den eneste fagskolen for landbruk i Vorarlberg, Bäuerliches Schul- und Bildungszentrum für Vorarlberg (BSBZ), som ligger i Hohenems. Her tilbyr de en treårig og en femårig landbruksutdanning, en treårig husholdningsutdanning, voksenutdanning på deltid over to år og diverse kurs. Elevene på de tre- og femårige programmene begynner når de er 13/14 år gamle, etter åtte år med grunnskole. 40 prosent av elevene har ikke bakgrunn fra landbruket. Frafallet er på fem prosent. Programmene har en helhetlig tilnærming med undervisning knyttet til alle ledd i verdikjeden: dyrehold, dyrking, høsting, slakting, foredling av kjøtt, melk, frukt og grønnsaker, håndverk basert på lokale ressurser, salg og markedsføring gjennom skolens gårdsbutikk. Nesten 100 prosent av elevene på den treårige utdanningen går videre på en toårig håndverksutdannelse etter endt utdannelse. Man kan også velge å ta et seks ukers kurs for å bli godkjent skogarbeider.

Rektor ved skolen la vekt på at de voksne studentene som har andre jobber til daglig er viktige for landbruket og at de fungerer som ambassadører. “De kommer tilbake på jobben sin på mandag og sprudler om det de har lært”. Generelt er det stor bevissthet rundt det å bygge bro mellom jordbruket og øvrig befolkning, fordi man ser at det skaper et felles ønske om å opprettholde småbruksstrukturen i regionen. Man er opptatt av at folk utenfra jordbruket skal lære om og bli involvert i jordbruket. Det er krav om landbruksutdanning for å få lov til å kjøpe jord.

Vorarlbergs jordbrukspolitikk

Jordbrukspolitikken i Vorarlberg har som mål å opprettholde den småskala strukturen i jordbruket, bruke det lokale fôrgrunnlaget og ha en god dyrevelferd. Grunnet de politiske rammene blant annet med EU-medlemskap er jordbruket relativt markedsorientert, og kraftfôrprisen er høy siden den ikke er politisk styrt. Dette gjør at mange bønder unngår å bruke mer kraftfôr enn nødvendig. Bøndene vi møtte på gårdsbesøkene ønsket ikke en høyere avdrått på kyrne sine, blant annet da dette ikke ville lønne seg grunnet økte kostnader knyttet til innkjøp av kraftfôr i kombinasjon med en relativt lav melkepris. I tillegg ble det nevnt at høytytende kyr trenger mer tilsyn, og at dette kan bli en utfordring siden de aller fleste er deltidsbønder. Gjennomsnittlig avdrått for en melkeku i Vorarlberg er 7200 kg/år.

Myndighetene i Vorarlberg har brukt mye tid og krefter på å utvikle et system som passer inn i EU, men som samtidig gir dem fordeler. Vorarlberg sin tilnærming til landbruksstøtte er derfor å “toppe” tilskudd som EU allerede gir. Opprinnelsen til de fleste tilskuddene som bøndene får er derfor tredelt; en andel kommer fra EU, en andel kommer fra den østerrikske staten, og en andel kommer fra regionen Vorarlberg. Det varierer fra støtteordning til støtteordning hvor mye som kommer fra hvor. I tillegg har Vorarlberg valgt å gi støtte også til bruk under 20 dekar, som er for små for å kvalifisere til støtte både fra EU og fra staten. Hele Vorarlberg er integrert inn i Østerrikes program ÖPUL 2015 som er en del av Østerrikes landsbygdsprogram. Her står EU for 50 % og den østerrikske staten står for 50 %. ÖPUL har som mål å sikre en miljøvennlig forvaltning av Østerrikes landbruksareal, og her ligger blant annet miljøfremmende tiltak og tiltak for innskrenking av produksjonsfremmende tiltak, slik som kunstgjødsel. Et annet viktig tilskudd i området er EUs driftsvansketilskudd, som betales ut til bønder for å kompensere for topografi og klima (Areas facing Natural or other Specific constraints – ANCs). I Vorarlberg er mange bruk i denne kategorien, og dette er dermed en viktig støtteordning i regionen.

Vorarlberg har også utarbeidet en strategi med navnet Ökoland Vorarlberg – regional und fair. Strategien ble enstemmig politisk vedtatt. I strategien presenteres en rekke satsinger som skal ta Vorarlberg i en mer bærekraftig retning frem mot 2020. De fokuserer blant annet om livskvalitet hos bondefamilier, tilbud om utdanning og opplæring i jordbruket, entreprenørskap på gårdene, økt samarbeid mellom turisme og handel, og forbedring av jordbruksinntektene – spesielt for fjellgårder.

Mangsysleri og deltidsbønder

Myndighetene har gjort et aktivt valg om å støtte opp under deltidsjordbruket. Også de minste gårdene mottar støtte, det ligger til rette for at man kan ta en yrkesutdanning nr. to etter endt jordbruksutdanning, og støtte til opplæring og utdanning går ikke kun til de som allerede er bønder. Ikke minst blir det innenfor tilskuddspakkene deres gitt støtte til en rekke “diversifiseringstiltak” som aktiviteter rettet mot psykososial helse (i samarbeide med sosial- og helsevesenet), fornybar energi-produksjon, eller å starte opp overnattingsmuligheter på gården. Det var ingen av de gårdene som vi besøkte som ikke enten foredlet og solgte noe av det de produserte direkte, drev med flere forskjellige produksjoner, eller som kombinerte gårdsdriften med utdanningstilbud, overnatting eller noen form for leie av lokaler.

På besøk hos familien Bertsch, som har bygget et nytt fjøs til sine 10 melkekyr. Familien produserer også egg og grønnsaker til direktesalg.

Oppsummering

Vorarlberg/Østerrike og Norge er på ingen måte identiske og hver region har sine utfordringer og muligheter. Likevel mener vi som har vært der at det her finnes flere gode eksempler på tiltak og driftsmåter som vi i Norge kan la oss inspirere av når vi ønsker å endre norsk jordbruk i en både mer sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig retning. I Vorarlberg blir fellesskapets midler i stor grad brukt til å utjevne de naturgitte forutsetningene som finnes mellom de som driver på flatbygda og de som driver i mer utfordrende strøk. Innretningen på støtten er å gi bøndene betalt for å forvalte ressursgrunnlaget; for alle de funksjonene et aktivt jordbruk har, men som markedsprisen på matvarene aldri vil betale for. I Vorarlberg har de også skjønt at ingen er for liten for å drive og at alle ressurser tells, selv om ressursene rundt gården ikke gir nok grunnlag for å drive med det på heltid.