Hvor blir det av regjeringens løfter om å jobbe for økt selvforsyning?

Verden står i en sultkrise med økende matusikkerhet. Når skal regjeringen konkretisere sine løfter om å satse på økt selvforsyning og matberedskap?
I Hurdalsplattformen ble det slått fast at regjeringen vil “legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser og sette et mål for sjølforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent.” Det er over et år siden, og dagens selvforsyningsgrad er bare 40 %, men i tiden som har gått ser vi få tiltak for å nå målet om økt selvforsyningsgrad. Ikke engang en arbeidsgruppe er nedsatt for å jobbe med denne opptrappingsplanen.

I løpet av dette året har krisene som truer matsikkerheten eskalert. Voldsomme flommer har rammet store deler av Vest- og Sentral- Afrika, mens de i Somalia opplever en av de kraftigste tørkene på mange år. Dette skjer samtidig som krigen i Ukraina bremser produksjon og eksport av korn. Klimakrise, krig og konflikter, og økende ulikhet blir til sammen en perfekt storm av kriser som fører verden ut i en global matkrise.

Tidligere i høst ble norske gulrøtter pløyd ned i jorda på grunn av høye strømpriser. Vi har også hatt store kornavlinger i år, men vi har ikke beredskapslager for å lagre det til år med lavere avlinger. Vi har heller ikke eksportert dette kornet til sultrammede områder. Istedenfor går mye av dette kornet til dyrefôr. Samtidig gror utmarksarealene igjen og gårdsbruk legges
ned. Det virker som det er fullstendig mangel på forståelse for de krisene vi står i. Hvordan kan vi rettferdiggjøre at vi i Norge sløser med matressurser på denne måten, mens verden sulter?

Regjeringa nedprioriterer sitt kanskje viktigste oppdrag og løfte: Ansvaret for egen matproduksjon. Mens sulten øker i verden har vi et ansvar for å produsere mer mat på norske ressurser og redusere vårt beslag av areal, energi, vann og andre innsatsfaktorer i andre land.

En viktig presisering i Hurdalsplatformen, som skiller denne regjeringen fra tidligere regjeringer, er at målet for selvforsyning skal være korrigert for import av fôrråvarer. Kraftfôrforbruket i husdyrproduksjonen har skutt i været, fra 350 000 tonn i år 2000 til 850 000 tonn i 2020. Dette består i stor grad av fullverdig menneskemat som soya, korn og oljefrø. I tillegg importeres store mengder fôrråvarer til å fore opp oppdrettslaks, kun 8% av råvarene til fiskefôr produseres i Norge.

I Norge har vi begrenset med dyrket mark, men store arealer med utmarksbeite. Vi må utnytte utmarka til beiting og redusere bruken av importert kraftôr. Dette er nøkkelen for å kunne øke selvforsyningsgraden i Norge. Å flytte husdyra fra innmark til utmark vil frigjøre arealer med god kvalitet til å dyrke mat som kan gå direkte til mennesker heller enn til dyrefôr. Dette vil dermed kunne øke selvforsyningsgraden på grønnsaker, matkorn, frukt og bær.

Det haster med å starte arbeidet med en helhetlig plan for økning av selvforsyningsgraden i Norge. Alliansen ny Landbrukspolitikk mener at dette vil kreve en omstilling av jordbruket og at arbeidet med inntektsutjevning i landbruket må sees i sammenheng med å øke selvforsyningsgraden.

I dag er det mer lønnsomt for bonden å la utmarka vår gro igjen mens kua står på bås og spiser importert fôr. Vi må ha to tanker i hodet på en gang: å sikre lønnsomhet for bonden og samtidig øke selvforsyningsgraden. Inntektsutjevning er nødvendig, men det kan ikke skje på hvilken som helst måte. Utjevningen må henge sammen med en reell økning av selvforsyningsgraden.

Hvis vi skal mate Norges befolkning på større andel norske ressurser på en bærekraftig måte kreves det en omstilling av hele matsystemet fra produksjon til konsum. Det vil kreve tydelig politisk styring og en helhetlig plan for økt selvforsyningsgrad. Nå må regjeringa komme på banen og legge fram og gjennomføre den opptrappingsplanen for matsikkerhet og selvforsyning som de har lovet oss!

Signert av Styremedlemmer i Alliansen ny landbrukspolitikk:
Mari Jensen Aas, Spire
Mari Beitnes, Latin- Amerikagruppene
Benedicte Brun, Norsk permakulturforening
Frøya Torvik, Ungdomsutvalget i Norsk bonde- og småbrukarlag
Viktor Moe Hegerberg, Sosialistisk Ungdom
Ulrikke Torgersen, Grønn Ungdom
Elise Sørensen, Natur og ungdom
Markus Lohne Hustad, Økologisk Norge (støttemedlem)
Sondre Dalen, Attac (støttemedlem)
Eric Brinkhof, Biodynamisk forening (støttemedlem)
Anne Sofie Hovden, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk
Kjetil Marstrander, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk

Alliansen Ny Landbrukspolitikk sitt innspel til høyring om Klimakur 2030


Innspela våre går til dei delane av Klimakur som handlar om jordbruk. Overordna vil me åtvare mot å bruke klima som argument for å forsvare eit industrialisert jordbruk, me opplever at industrialisering går ut over beredskap og berekraft etter andre faktorar. Areal ut av drift bør unngås – mindre volumintensiv drift av jorda og heller fleire tiltak for biologisk mangfald og jordfruktbarheit må vera betre enn reduksjon i jordbruksarealet. Fleire hender i jordbruket gir betre beredskap og evne til miljøomstilling enn færre. Og dyrare kjøtproduksjon er smartare enn avgift på kjøt i sluttleddet.

Overordna vil me åtvare mot å bruke klima som argument for å forsvare eit industrialisert jordbruk, me opplever at industrialisering går ut over beredskap og berekraft etter andre faktorar. Areal ut av drift bør unngås – mindre volumintensiv drift av jorda og heller fleire tiltak for biologisk mangfald og jordfruktbarheit må vera betre enn reduksjon i jordbruksarealet. Fleire hender i jordbruket gir betre beredskap og evne til miljøomstilling enn færre. Og dyrare kjøtproduksjon er smartare enn avgift på kjøt i sluttleddet.

Forøvrig meiner me Klimakur gir mange gode svar på ei naudsynt omstilling for å ta vare på eit leveleg klima for framtida. Ingen av våre argument må tolkas dit at me vil lempe på måloppnåing for reduksjon av klimagassutslepp. Me berre understreker viktigheita av å tenkje berekraft etter fleire faktorar samtidig.

Positivt med tiltaksliste for klimaomstilling

Alle sektorar, herunder jordbruket, må bidra i den gigantiske dugnaden for å unngå katastrofale klimaendringar. Det er positivt at det er vorte samanstilt eit breidt kunnskapsgrunnlag for klimatiltak. Me opplever at Klimakur anerkjenner at klimaeffektane av ulike tiltak kan vera vanskeleg å rekne, fordi ein endå ikkje har nok forsking innan alle felt. Det kan godt hende ein ikkje rekk å opparbeide seg heller før omstillinga må vera godt i gong. Difor er det også viktig å vurdere tiltaka som ein forventar gir god klimaeffekt, sjølv om ein ikkje veit nøyaktig kor mykje – særleg når dei ukvantifiserte tiltaka stemmer godt overens med god agronomi forøvrig. Klimakuren må vera fleksibel og bruke agronomisk og forskingsmessig skjønn ved fråvær av komplette talgrunnlag.

Fokus på sjølvforsyning

Eit av jordbrukets primærmål er å sikre matsuverenitet, altså ein høgast mogleg sjølvforsyning av matvarer for det norske folk – noko som kan koplast både mot berekraft, solidaritet og beredskap. Norges sjølvforsyningsgrad er i dag under 40%. Styrking av sjølvforsyninga må med når me no søkjer omlegging av norsk jordbruk. Omlegginga må ta utgangspunkt i ein heilskapleg og ressurseffektiv tankegang. Auka selvforsyning må samsvare med lågare klimagassutslipp fra jordbruket. Importavhengigheit er korkje god klima-, jordbruks- eller beredskapspolitikk. 

Klimatiltaka må integrerast med andre, viktige miljøtiltak

Klima er éin av fleire truslar i ei djupare, økologisk krise. Å poengtere det betyr ikkje at klima skal neglisjerast for å innfri andre berekraftsmål. Tvert om er det ein føresetnad for å løyse andre kriser at klimaet ikkje kollapsar. Men me reddar ikkje verda av å stanse klimakrisa åleine, særleg når det kjem til jordbrukssystema. Naturkrisa, derunder insektdød, attgroing og avskoging, ferskvasskriser i alle kontinent og krisa med hurtig degradering av fruktbar jord må alle løysast samtidig. I tillegg skal me forsørgje ei vaksande verdsbefolkning. 

Nokre tiltak løyser eitt problem og skapar andre. Når me stakar ut kursen for eit nytt jordbrukssystem er det avgjerande at me finn tiltaka som løyser fleire problem samtidig. Eit openbart døme er regenerativt jordbruk – bygging av karbonrik jord med rikare biologisk mangfald, høgare vasslagringsevne og evne til å tole ekstremvêr. Andre tiltak er smart gjødselhandtering, mangfald i produksjonssystemet og å redde matsvinn og neglisjerte ko-produkt gjennom heile verdikjeda. Klimakur 2030 er innom mykje.

Drøvtyggjaren er eit problem om dei blir for mange eller nyttar feil ressursgrunnlag, som er tilfelle for svært mykje norsk produksjon i dag. Redusert forbruk av raudt kjøt er eit tiltak som kan gje betre berekraft etter fleire faktorar samtidig, men kor suksessfull berekrafta blir ved dette tiltaket kjem an på korleis ein kuttar kjøtet. Det fyrste som bør skje er ein kraftig reduksjon i drøvtyggjaranes forbruk av kraftfôr. Vidare bør fôropptaket frå utmark og marginal innmark aukast på kostnad av innmark med høgare kvalitet, særleg om sommaren, sjølv om dette kan bety lågare grovfôrkvalitet. Innmarka bør nyttast til plantematproduksjon og vinterfôr. Deretter bør ein syte for at drøvtyggjarane får bidra med sine særskilde eigenskapar til positive synargiar i produksjonssystemet – som krinslaup, input-reduksjon og jordbygging, gjennom holistisk beiting, vekstskifte og omfordeling av møk. 

Det er noko uklårt for oss kva Klimakur meiner skal skje med konsumet av husdyrprodukt frå einmaga dyr. Dei er i liten grad nevnt. Einmaga dyr avheng av kraftfôr, og kan ikkje spele same positive rolle i eit agroøkosystem som ein drøvtyggjar. Me har også i Norge begrensa moglegheit til å produsere kraftfôr i takt med det auka kraftfôrforbruket. Forbruket av kylling, svin og egg bør difor reduserast kraftig, og dette ser me på som vel så viktig som reduksjon av raudt kjøt. Det same kan me seie om laks. Lakseoppdretten krev fiskefôr av høgste kvalitet, både soya, raps og villfanga fisk – menneskemat. Klimarekneskapet kan vere så godt som det vil, men laksen gjer ikkje god ressursnytting eller berekraft etter andre faktorar. Klimakur peiker på fisk som ein av varene me skal erstatte raudt kjøt med, og det kan me vera eit stykke på veg einige i, men konsumet av laks bør ned.

Nokre fleire tiltak burde med i Klimakur

  • Regenerativt jordbruk
    Klimakur bør leggje fram eit større mangfald av tiltak som bidreg til regenerativt jordbruk / karbonbinding i jord, og kan mellom anna hente inspirasjon frå Nibio sin rapport Muligheter og utfordringer for økt karbonbinding i jord. Kunnskap på dette feltet er under utvikling, og Klimakur bør oppdaterast fortløpande med ny forsking på feltet.

  • Vekstskifte og kløver som kunstgjødselerstatting
    Produksjon av mineralgjødsel er utsleppsintensivt. Bruk av biologiske prosessar for å fiksere nitrogen frå lufta er eit enkelt og effektfullt tiltak for å redusere behovet for kunstgjødsel, som dessutan har positive effektar på jordas fruktbarheit.

  • Redusert yting for mjølkekyr
    Meir av storfekjøtet bør kome frå dyr som har produsert både kjøt og mjølk. Kombikua har vore Norges klimafortrinn gjennom fleire tiår, fordi den gir fleire produkt på færre innsatsfaktorar. Ammekuutviklinga i Norge er soleis uheldig, då desse gir berre eitt produkt. No utgjer ammekyr ⅓ av Norges storfe, og andelen aukar i takt med at det blir færre og meir høgtytande mjølkekyr. Høgtytande mjølkekyr treng også mykje meir kraftfôr og protein, og er skuld i over halvparten av jordbrukets importerte kraftfôrråvarer, herunder soya. Det er openbare klimaeffektar, så vel som andre miljøeffektar, ved å gå vekk frå den intensive mjølkekua og få andelsmessig fleire mjølkekyr og færre ammekyr.

  • Kastrering av oksar
    Klimakur peiker på beiting som eit klimatiltak. Maskiner slepp å hauste fôret, fordøyeligheita på særleg friskt beite er god, og innmark kan frigjerast til å produsere plantemat til menneske. Oksar over 6 mnd tek i dag ikkje del i beitinga, fordi dei er for farlege. Kastrerast dei kan dei beite – altså nytte andre fôrressursar og bidra i større grad til karbonbinding i jord gjennom holistisk beiting.

  • Matsvinn frå produksjonsleddet
    Klimakur viser til bransjeavtala for matsvinn, og korleis butikkar, serveringsbransje og forbrukarar kan bidra til redusert matsvinn. Me meiner Klimakur også i større grad bør undersøke potensialet for redusert matsvinn frå produksjonsleddet. Om ein nytter heile dyret kan ein gje fleire måltid på færre dyr. Det ligg ei stor ressurssløsing med påfølgande klimaavtrykk i kassering av kje og høner. Frukt, bær og grønt med “ugunstig størrelse eller fasong” blir i stor grad degradert til dyrefôr eller kompost, eller verandes att på jordet. Potensialet for utsleppskutt som ligg i å sørgje for at desse blir menneskemat bør utgreiast, og tiltak for å realisere det foreslås.

Lansering: Seterpolitisk melding!

Foto: Maria Melhus

Alliansen ny landbrukspolitikk har dei siste månadane jobba iherdig for å få ihop Seterpolitisk melding. Det er eit politisk dokument som prøver å syne nokre nye vegar for eit jordbruk på feil kurs. Me ynskjer at seterdrifta må få eit lyft for å skape gode lokale levestader for folk, fe, insekt og plantar. Me i ANL har ei felles forståing for er at kapitalintensiv, industriell stordrift i landbruket ikkje svarar godt til samtidas og framtidas sosiale og miljømessige utfordringar, og at frihandel med mat ikkje kan løyse verdas fattigdoms- og matforsyningsproblem. Her kan du lese sjølve meldinga:

Lanserte nytt prosjekt under ØKOUKA: Seterpolitisk melding!

Alliansen ny landbrukspolitikk inviterte til en seterpolitisk helaften på Bruket i Oslo for å markere starten på et nytt prosjekt – en seterpolitisk melding!

Lanserte prosjektet under ØKOUKA i Oslo

At stølen er en viktig bidragsyter for både kulturlandskapet i Norge, det biologiske mangfoldet og som leverandør av kultur og kvalitetsmat var hovedpunktene da Alliansen Ny Landbrukspolitikk inviterte til seminar på Bruket i Oslo for å diskutere Norges glemte ressurs i anledning seterpolitisk melding: utmarksbeite og seterdrift. De rundt 50 tilhørende ble servert utvalgte oster, hallingdans, felespill og et engasjert panel bestående av tre støldrivere og representanter fra Norsk Institutt for bioøkonomi og Norsk seterkultur. Bakgrunnen var Alliansen ny landbrukspolitikk sitt nye prosjekt for en mer solidarisk matproduksjon som nytter norske ressurser, nemlig en seterpolitisk melding. 

Landskapet vårt har underutnytta potensial

Seminaret ble innledet av Yngve Rekdal fra Norsk institutt for bioøkonomi som tok for omfanget av ressursen utmarksbeitet, og trendene i seterbruken siden årtusenskiftet. Det sentrale trekket her er at selv om en tredjedel av alle norske gårsdbruk fortsatt har seterdrift er det færre som tar ut det fulle potensialet som ligger i utmarksbeite, dette til tross for at ¾ av fastlandsarealet til Norge har gode beitemuligheter.

Rekdal delte interessante tall for publikummet. Han viste til at 45 prosent av landarealet har god eller veldig god beiteverdi, det vil si 138 millioner dekar. Dette tilsvarer ca 900 millioner fôrenheter. I dag tas det ut ca 300 millioner fôrenheter. Alliansen ny landbrukspolitikk problematiserte i sin innledning at norske bruk i større grad planlegger drifta si på innkjøpt og importert fôr mens dette arealet ikke nyttes til sitt fulle.

Store besetninger utfordrer seterdrifta

Norsk seterkultur representert av Hans Bondal, supplerte Rekdal med å påpeke at stordriftrettinga av landbruket i dag har gjort stølen utdatert som landbrukseiendom og blir gjort om til ferieboliger. Skal en støl være en attraktiv produksjonsenhet må det på plass både infrastruktur for å få stølsproduktene ut og oppdateringer av selve boforholdene for å gjøre det lettere å ha folk boende lengst mulig på fjellet, mener Bondal. Alliansen ny landbrukspolitikk har tidligere spilt inn til faglaga at investeringsmidler til infrastruktur på setra bør komme på plass. I tillegg er det et stort behov for et faglig nettverk for stølseiere, ettersom kunnskapen rundt denne driftsforma er på vei inn i glemmeboka, fortsatte Bondal. 

Dette var seterbrukerene enig i. De frammøtte fikk flere beretninger fra seterbrukerene om ulike måter å drifte stølene sine på. Norges klart største seterfylke, Oppland, var godt representert med Ola Tangvik innehaveren av Brimi sæter i Lom, Katharina Sparstad som drifter Sparstadstølen i Vang i Valdres og Kåre Skogstad fra Lomen i Vestre Slidre.

I disse fjellområdene i Oppland har det vært en selvfølge å sende dyra til fjells og flytte etter graset. Nå er det ingen selvfølge lenger, forteller en av seterbrukerene.

Alle tre kunne fortelle om hvilke muligheter som ligger det å ta i bruk stølen, både om mulighetene for produksjon av etterspurte stølsprodukter og turisme som tilleggsnæring, men også utfordringer knyttet til produksjon, økonomi og størrelse på besetninger. 

Seterbrukerene var òg opptatte av hva en støl er og skal være. Hva er det vi vil ha på setra? Kraftfôrautomater og tilleggsforing? Det ble latter i salen da Skogstad fortalte om ei ku av tradisjonell norsk rase som virkelig egna seg i utmarka: – Den ville ikke ha kraftfôr en gang den silda der! Og hva vil vi at en seter skal være? Jo, et sted der man først og fremst skal høste av utmarka.


Kvalitetene til stølsprodukter må synliggjøres

En utfordring for dagens støleiere er manglende synliggjøring av stølsproduktenes kvalitetsforskjell sammenliknet med «vanlig» ost og melk, og utfordringer knyttet til manglende kunnskap og kompetanse hos mattilsynet om foredling på setra, og at vi her har mye å lære av Sveits og Østerrike. Hanne Sickel, som dessverre ikke kunne stille på arrangementet, har i doktorgraden sin funnet at melk produsert på utmarksbeite i fjellet skiller seg kvalitetsmessig fra vanlig konvensjonell melk ved å ha en annen fettsyresammensetning og et høyere antioksidantinnhold. Dette er kvaliteter som melka beholder når den videreforedles til ost, smør eller fløte.

Budeia viktig i kampen mot gjengroing

Bonden skal først og fremst produsere mat, men kan et økt fokus på bonden som landskapspleier øke interessen for stølsdrift? Bonden som landskapspleier kan synliggjøres i at økt beiting og stølsdrift i større grad premieres i tilskudd, og ved å synliggjøre kvalitetsforskjeller i maten produsert på setra og i utmarka for forbrukeren. Sveits og Østerrike er nok engang en inspirasjon. Det blir bønder i alpeområdene trukket fram som landskapspleiere i minst like stor grad som matprodusenter. Selv om ikke alle hyttefolk setter pris på å møte en kuflokk er det når bonden har dyra på beite at hytteeierne får et landskap å se på.

Veien videre for seterpolitisk melding

Samfunnsoppdraget til jordbruket er å produsere ren, trygg og nok mat til befolkninga, og ikke ødelegge fremtidige generasjoner sin mulighet til å gjøre det samme. Når arealer gror igjen reduserer vi framtidige generasjoners mulighet til å produsere mat på samme arealer.

En norsk matproduksjon som baseres i mindre og mindre grad på bruk av egne arealer, og mer og mer importert fôr fra land med matsystemer som er innretta med et snevert fokus på profitt, og ikke trygg og nok mat til befolkninga, er usolidarisk.

En ny politikk for seterdrifta i Norge er nødvendig om verdifulle beiteressurser skal tas i bruk og ikke gå ut av drift. Utover  at setrene tas i bruk, er dette viktige mål for seterdrifta:

  • Rikt biologisk mangfold og rike kulturlandskap.
  • Ivareta kulturarv og tradisjoner.
  • Ivareta og dele kunnskap om et beitebasert jordbruk.
  • Verdiskaping basert på lokale og fornybare ressurser.
  • Levende bygder og gode menneskehabitat.
  • God dyrevelferd.
  • Bidra til en mangfoldig matproduksjon

Alliansen ny landbrukspolitikk kommer snart til å lansere en kronerulling for å finansiere produksjonen av seterpolitisk melding. Følg med på vår facebookside i tiden framover!

Vi kan ikke løse klimaproblemene med å dyrke vår mat på andre lands matjord

Etter sesongpremièren av Folkeopplysningen må vi snakke litt om klima i jordbruket. Og vi må snakke om hvordan vi snakker om klima i jordbruket. Jordbruket burde ha som mål å bli fossilfritt, ikke utslippsfritt. Vi må ikke måle utslipp i jordbruket per produsert enhet. Vi må ikke ha et så «klimasmart» jordbruk at vi i framtida ikke har mat å fø oss med. 

Skrevet av Kathrine Kinn i Alliansen ny Landbrukspolitikk

I fotspora til ei ku som beiter finner vi et biologisk mangfold om arealet skjøttes riktig. Et mangfold helt avhengig av samspillet mellom bonden, dyra og naturen. Ei ku skaper liv i jorda, rett over bakken og ikke minst i lufta. Jord er levende, planter tiltrekker insekter, som igjen tiltrekker seg fugler. Kua skaper liv.

En kylling som fôres på korn, det vil si menneskemat, bidrar ikke til alle disse godene som beitedyra bidrar med. I verste fall dyrkes råvarene i kraftfôret kyllingen eter i monokulturer og med innsatsmidler basert på fossil energi.

I Norge har vi rundt 3 prosent dyrka mark. Her kan vi produsere mer frukt, grønnsaker og bær – og det burde vi. Dyra burde i mindre grad være på de areala som kan brukes direkte til menneskemat uten å ta veien gjennom et dyr, og de burde være mer i utmarka. Dette arealet kan ikke brukes til å dyrke grønnsaker eller korn. Her burde kua, sauen og til og med grisen være. Noe av innmarka burde spares til vinterfôr til dyra som gjør en verdifull jobb i utmarka om våren, sommeren og tidlig høst. Da hjelper beitedyra oss med å holde landskapet åpent, vi tar vare på norske oste- og foredlingstradisjoner som holder på å dø ut, og et mangfold av planter.

Hvorfor skal vi ikke måle disse utslippene per produsert enhet? Jo, fordi da kan plutselig «det riktige» bli å sette kua inn på bås og fôre henne i mye større grad med kraftfôr dyrka på arealer vi kunne dyrka grønnsaker og korn til menneskemat, enn å sende kua ut i skog og mark, og ikke minst – til fjells før de siste 900 aktive setrene vi har igjen også forsvinner. Dersom høyt kraftfôrforbruk fører til mindre utslipp per liter produsert melk og kilo kjøtt kunne, da vi sagt takk og farvel til en viktig del av norsk kulturarv – høsting av utmarka gjennom seterdrift. Budeia kunne vi plassert på museum som et forhistorisk minne, i stedet for å se på budeia som en som gjør det mulig å leve av mat produsert på norsk jord og forvalter av utryddingstrua kulturplanter.

Men da må vi ha en ny jordbrukspolitikk. En politikk som gjør det lønnsomt å ha kua på beite og samtidig ivareta dyrevelferden. Alle som har passa på ei krøtterflokk veit at det er lettere å vokte dem for skader innendørs i et fjøs, enn når de beveger seg mellom kratt, busker, steiner og bratte lier. Vi må tilskudd til gjerder, leskur, vann og åpning av gjengrodde beiter, framfor store fjøs der traktorer som drives av diesel skal kjøre gras pakka inn i plast til dyra inne i fjøset, pluss en dose kraftfôr der råvarene kommer hele veien fra monokulturer i Brasil og andre steder i den store vide verden. Hadde vi vært smarte kunne dette kornet vært brukt til brød og i mindre grad til en drøvtygger som foretrekker gras. Noe kraftfôr bør hun likevel få, men ikke fordi bonden har skaffet seg flere kyr enn det hun/han har areal til og derfor henter inn noe på øke kraftfôrmengden.

La oss si at vi dropper å spise kjøtt. Alle i Norge blir vegetarianere. All dyrka mark går nå til produksjon av menneskemat. Da har vi likevel ikke nok til å fø Norge. Vi må importere. Og vi importerer. Så blir det matmangel i verden – kan vi da akseptere at vi kjøper maten ut av hånda på andre folk? Hva om ingen lenger vil selge maten sin til oss? Har vi dumma oss skikkelig ut har utmarka allerede grodd igjen (som den holder på å gjøre), det samme har innmarksareal som ikke egna seg til grønnsaksdyrking, og kanskje har vi til og med har vi mistet kunnskapen til en generasjon bønder som hadde kunnskap om aktivt beitebasert jordbruk. Norge har mye gras og utmark. Å la gras råtne på rot, framfor å ha dyr som høster naturens overskudd er matsvinn, og ikke minst arrogant mot den matmangelen verden kan møte på i framtida. Det er olje og gass som har skapt klimaproblemene, ikke alle dyr som eter gras (husdyr og ville) i utmarka. Vi skal ikke løse klimaproblemene med å spise mat dyrka på andre lands matjord.

Innspill til jordbruksforhandlingene – Prop. 94 S (2017-2018)

Alliansen ny landbrukspolitikk ga innspill til årets jordbruksforhandlinger på høring 31. mai. De kan leses her:

Helga Hustveit og Gaute Eiterjord presenterer alliansens innspill 31. mai 2018. Foto: Skjermdump fra høringssending, Stortinget.no.

Alliansen ny landbrukspolitikk takker for muligheten til å gi innspill til jordbruksforhandlingene i år.

Bruken av norske jordressurser i produksjonen av mat i Norge har over lang tid blitt erstattet av importert kraftfôr. Fokuset på volum har gitt lav sjølforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst. Jordbrukspolitikken handler ikke først og fremst om bøndene. Den handler om hva vi vil med norsk jordbruk og hva slags rolle matproduksjonen og bruken av jord skal ha i samfunnet vårt. Stortingets overordna fokus må ligge på samfunnsoppdraget til jordbruket, altså jordbrukspolitikkens formål. I dette ligger bruk av jord helt sentralt. Framfor å fokusere på lønnsomheten til utvalgte husdyrproduksjoner, geografiske områder eller bruksstørrelser, må fokuset til Stortinget være på lønnsomheten ved å bruke jord. Altså skape en politikk for bruk av jord, og hvordan gjøre bruk av jord i Norge lønnsomt. Dette klarer ikke jordbruksoppgjøret i år. Vi vil rette fokus mot setertilskudd, driftsvansketilskudd og sjølvforsyningsgrad.  

Setertilskudd

Vi mener at seterdrifta er viktig for at Norge skal klare å utnytte beiteressurser over hele landet. Med seterdrifta følger gamle tradisjoner og kulturarv. Antall setre i drift har minka fra 100.000 til knapt 1000 på hundre år. Det er flere ting som gjør det vanskelig å drive ei seter i dag, men likevel tror vi det er et stort potensiale i beiteressurser og potensiale for at bonden kan selge et produkt på en annerledes måte i et tøft marked. I tillegg har seterdrifta positive følger for kulturlandskap og turisme. Seterdrifta er et unikt virkemiddel for at vi skal ta vare på kulturarv, kulturlandskap og nytte ressurser vi ellers ikke ville utnytta. Seterdrifta trenger en nasjonal satsing for å løftes.

Vi krever:

  • Et nasjonalt setertilskudd
  • Investeringsmidler til setre med melkeproduksjon til å sette driftsapparat i stand, gjerding, grøfting, systemer for vann, avløp og strøm
  • En arbeidsgruppe som ser på avsetningsmuligheter for setermjølk eller andre seterprodukter
Driftsvansketilskudd

Vi er skuffet over at driftsvansketilskudd ikke kom med i årets jordbruksforhandlinger. Vi bor i et land med ulike produksjonsforhold og ulike utfordringer i ulike deler av landet. For å ta hele landet i bruk trengs et tilskudd som jevner ut fordeler og ulemper som ulike produsenter har. Vi når ikke mål om økt bruk av norske ressurser når det kun finnes jordbruk på det sentrale østland og Jæren. Et driftsvansketilskudd vil øke sjølforsyninsgraden ved at man får økt bruk av norske beiteressurser og færre importerte. Vi mener at det må være flere faktorer som gir uttelling i et slikt driftsvansketilskudd, for eksempel bratthet, høyde over havet, arrondering, biologisk mangfold og klima. Vi krever derfor et driftsvansketilskudd som tar hensyn til faktiske driftvansker.

Sjølforsyningsgraden

Sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk oppgis av myndighetene å være på om lag 50 prosent på kaloribasis. Dette tallet inkluderer også kalorier fra matvarer produsert på importerte kraftfôrråvarer. Den reelle sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk, altså justert for importerte kraftfôrråvarer, ligger på om lag 40 prosent. Norge er med dette blant de landene i Europa med lavest sjølforsyningsgrad. Konsekvensen av at matproduksjonen forvaltes på en måte som gjør at det ikke er lønnsom næringsvei å dyrke jord i Norge, er at antallet gardsbruk reduseres, egne jordbruksarealer legges brakk, importen øker og norsk matvaresikkerhet blir kraftig redusert. Vi produserer stadig mindre og importerer mer av maten vi spiser. Målene med jordbrukspolitikken kan ikke nås med denne prioriteringen.

Å øke selvforsyningen til 50 prosent er bra, men vil ikke skje om det ikke finnes konkrete tiltak, og vil heller ikke skje om det ikke er vedtatt av stortinget.

Vi blir sårbare. Alliansen Ny Landbrukspolitikk ønsker en offensiv jordbrukspolitikk som baseres på det samfunnsoppdraget som fellesskapet har satt for politikkens formål. ANL oppfordrer Stortinget, i forbindelse med behandlingen av jordbruksoppgjøret, til å vedta at den reelle sjølforsyningsgraden skal økes fra 40 til 50 prosent

Det er på tide med et soyaoppgjør

Det er på tide med et oppgjør med den absurde jordbrukspolitikken som gjør det mer lønnsomt å fôre husdyra våre med soya fra Brasil, enn å ha dem ute på beite.

Når du drikker et glass melk til frokost, tenker du på hvor den kommer fra? På melkekartongen ser du beitende kyr, men faktum er at den norske kua i stadig større grad står inne og spiser kraftfôr, som blant annet inneholder soya fra Brasil. Soya er én av de viktigste ingrediensene i moderne kraftfôr, fordi det inneholder mye protein. Det gjør at dyra vokser raskere, og at kyra produserer mer melk. Ifølge Spires rapport Soyalandet spiser norske kyr så mye soya at det er mer soya bak en liter kumelk enn en liter soyamelk.

Forfattere: Mari Gjerdåker, brigadist for Latin-Amerikagruppene, Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom. 

Kronikk på trykk i Klassekampen 30. mai 2018.

Ødelegger naturmangfold og karbonlagre
Soyaen Norge importerer kommer i hovedsak fra Brasil på områder som tidligere var cerrado. Cerradoen er et savanneliknende område som er seks ganger så stort som Norge. Her finnes hele fem prosent av naturmangfoldet på jorda, og halvparten av plantene her finnes ingen andre steder på jorda. På grunn av økende etterspørsel etter soya og andre monokultur-produkter har imidlertid cerradoen blitt halvert. Det som står igjen er mil på mil med soyaplantasjer, ødelagt jord og forurensa vann på grunn av den omfattende bruken av sprøytemidler. Brasil har verdens største forbruk av sprøytemidler, og soyaindustrien bruker nesten halvparten av Brasils sprøytemidler. Innbyggerne her har blant verdens høyeste giftnivåer i blodet som følge av dette. Cerradoen er også et stort karbonlager, og når den blir omgjort til jordbruksarealer forårsaker det store klimagassutslipp.

Norsk import av soya skaper mer sult i Brasil
Soyaimporten vår truer matsuvereniteten i Brasil. Man skulle tro det var bra for fattige bønder i Brasil at vi kjøpte råvarer fra Brasil, og at det kunne gi inntekter og redusere sult lokalt. I virkeligheten er det totalt motsatt. I Brasil er jordfordelingen ekstremt skjev: Tre prosent av befolkningen eier to tredjedeler av all dyrkbar jord. Siden 90-tallet har multinasjonale selskaper fått stadig større kontroll over jorda, mens småbønder og jordløse fordrives og tvangsflyttes for å gjøre plass til soyaplantasjene. Soyaproduksjonen er lite arbeidskrevende og gir få arbeidsplasser lokalt. Rurale arbeidere må flytte inn til byene, hvor arbeidsledigheten er stor fra før.

Ettersom soyaen i Brasil i hovedsak produseres for eksport, er økt soyaproduksjon ensbetydende med mindre jord og mindre mat for brasilianere selv. Småbønder står for 70 % av maten som spises i Brasil. Flere soyaplantasjer er ensbetydende med økt sult i Brasil. Under matfestivalen Grune Woche i år ba den brasilianske landbrukseksperten Antonio Andrioli europeiske land om å slutte å kjøpe soya til dyrefôr, fordi det vil føre til mindre sult i Brasil.

Gjengrodde kulturlandskap i Norge
Soyaen påvirker også det norske jordbruket. Norsk import av soya legger beslag på jord i Brasil tilsvarende 240 000 fotballbaner. Det er nesten 1/5 av Norges jordbruksareal. I dag er Norge 40 prosent selvforsynt, noe som er historisk lavt. Men store deler av matproduksjonen vår er avhengig av soya og andre råvarer til kraftfôr, som gjør selvforsyningsgraden vår sårbar.

Dagens jordbrukspolitikk gjør det billigere for den norske bonden å la dyra spise soya-kraftfôr heller enn å ta i bruk norske gras- og beiteressurser. Mindre slått og beite gjør at kulturlandskapet vårt gror igjen og forsvinner, som er dårlige nyheter for naturen. En fjerdedel av alle de truede artene i Norge er avhengige av kulturlandskapet for å overleve. Deriblant humlene og biene, som pollinerer maten vår og som vi mennesker er helt avhengige av for å overleve.

Vårt syke globale matsystem

Det er noe grunnleggende galt med matsystemet vårt når det er billigere dyrke soyaen i Brasil, sende den over halve jordkloden og frakte den til en gård i Norge for å fôre husdyra våre, enn å sende kyrne våre ut på beite.

For det finnes alternativer. Både til den overdrevne soyabruken vår, og til matpolitikken vi fører i dag. Vi kan fôre dyra våre på våre egne ressurser og få mat av bedre kvalitet og som ikke står for et gedigent økologisk fotavtrykk. Forskning gjort ved NIBIO viser at beitebruken i Norge i teorien kan dobles. Ved å ha flere dyr på beite bevarer vi naturmangfoldet og øker både dyrevelferden og kvaliteten på maten vår.

Vi trenger en ny jordbrukspolitikk
Altfor lenge har norsk jordbrukspolitikk skapt miljøproblemer og ødelagt for lokal matproduksjon både Norge og Brasil. Nå mer enn aldri trenger vi et oppgjør med det urettferdige matsystemet og med soyaproblemet. Det haster med å få en matpolitikk som favoriserer de mindre gårdsbrukene som bruker lokale ressurser. Det er disse bøndene best ivaretar naturmangfoldet og som ikke minst forsyner folk med mat og reduserer sult over hele verden.

I årets jordbruksoppgjør inngikk bondeorganisasjonene og landbruksdepartementet en avtale mange er fornøyd med, fordi den styrket de mindre gårdsbrukene. Likevel er også årets avtale en videreføring av den samme, urettferdige matpolitikken vi finner over hele verden. Det vi trenger er en reell politikk endring, som setter bærekraftige småbønder først. Og ikke minst er det på tide å ta et oppgjør med en av de største miljøverstingene i norsk jordbruk. Det er på tide med et soyaoppgjør.

Kraftfôrpris avgjør bruken av jord

I Aftenposten forrige uke prøvde Rediar Almås og Erika Palmer fra Ruralis å skyte ned debatten om kraftfôrpris med advarsler om sure forbrukere og frykt for dyrere mat. Alliansen ny landbrukspolitikk mener at sure forbrukere ikke er en grunn til å legge debatten om norsk matvareberedskap på hylla. Les vårt svar her.

I Aftenposten 19.04 skriver Almås og Palmer fra RURALIS at økt kraftfôrpris vil føre til svekka selvforsyning. Det påstås blant annet at en økning av kraftfôrprisen vil være en kamp mellom Øst- og Vestlandet, der Østlandsbonden blir vinneren og Vestlandsbonden blir taperen. Diskusjonen om kraftfôrpris i norsk jordbruk er ikke en kamp mellom Øst- og Vestlandet, men en kamp mellom norske og utenlandske arealer i produksjonen av norsk mat. Det er en diskusjon om arealene våre skal være lønnsomme i drift, slik at vi kan opprettholde egen bærekraftig matproduksjon.

I årets jordbruksoppgjør skal det tas et viktig veivalg. Skal vi produsere bærekraftig mat av høy kvalitet til en litt høyere pris eller skal vi produsere mest mulig mat til lavest mulig kostnad. Kraftfôrprisen er et viktig politisk verktøy som legger føringer for dette valget fordi det styrer balansen mellom bruk av norske arealer og importert fôr.

Det er dyrere å bruke egne arealer fremfor importert fôr fordi arealene våre er tungdrevne og arbeidskraften kostbar.

I dag bygges ikke infrastruktur på gårdene slik at dyra kan hente næring på beite og i utmark. Det bygges fjøs for besetninger som ikke står i stil til arealgrunnlaget til gården, og der mye av fôret fraktes fra til fjøset fra utlandet. Samtidig forfaller setrene og arealer gror igjen. Rollen til bønder har som landskapspleiere svekkes for hver gård som velger å ha kyra rett utenfor fjøsdøra. Foredlingstradisjoner og lokal kunnskap om å drive jordbruk i distriktene blir borte.

Betalingsviljen for norsk mat avhenger av at jorda er i bruk. Det gjelder både prisen som betales i butikken og overføringer i form av subsidier. Når kvaliteten og bærekraften i norsk mat har blitt vannet ut gjennom en årrekke gjennom økende import av fôr, så stilles det stadig flere spørsmål om både butikkprisen og statlige overføringer. Dette er uheldig når produksjonen har tilpasset seg høye volumer basert på import. Det er utfordrende å finne veien tilbake til lønnsomhet i jordbruket gjennom statlige overføringer, uten at samfunnet får noe tilbake gjennom økt selvforsyning. Jordbruket må derfor finne en tilpasning med lavere produksjonsvolumer og høyere arealbruk for å oppnå lønnsomhet igjen.

Økt kraftfôrpris er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, tiltak for å øke selvforsyningsgraden. Formålet med økte kraftfôrpriser er å gjøre det mer lønnsomt med korn- og grasdyrking og beite og samtidig gjøre det mindre lønnsomt å importere kraftfôr. Det vil alltid være behov for noe kraftfôr, og kostnader til bruk av kraftfôr innenfor moderate mengder kan kompenseres for. For eksempel kan tilskudd som nå kun er knyttet til volumer flyttes over til bruk av arealer. Da vil tilskuddene rettes mot å ivareta samfunnsinteresser som går utover det som forbrukerne er villige til å betale for.

Jordbruket går i en retning som ikke er i tråd med Stortingets og samfunnets interesse. Jordbrukets oppdrag er å sette oss i stand til å leve av og på norsk jord. Jordbruket er derfor mer enn noen gang avhengig av modige og ansvarlige ledere som evner å bruke tilgjengelige virkemidler med klokskap. Næringen er avhengig av en bærekraftig balanse mellom tilbud og etterspørsel for å få lønnsomhet, slik at samfunnsoppdraget kan oppfylles. Noen vil måtte redusere produksjonen sin, men norsk jordbruk i sin helhet og det norske samfunnet vil bli vinnere.

Vil kravet til faglaga gi økt bruk av norsk jord?

Alliansen ny landbrukspolitikk berømmer jordbruksorganisasjonene for å kreve nasjonalt setertilskudd, men mener at kravet ikke har de nødvendige virkemidlene for å løse utfordringer som økt gjeldsvekst, overproduksjon og bedre bruk av norsk jord. Da må flere virkemidler vris fra produksjonsdrivende og over på produkajonsnøytrale tilskudd. 

I går (26/4) kom jordbrukets krav til staten i forbindelse med jordbruksforhandlingene. Uheldigvis kan det se ut som at jordbruket selv ikke ser forskjell på hvilke tilskudd som er med å drive overproduksjonen, og hvilke tilskudd som sørger for økt bruk av norsk jord – hvilken rolle produksjonsnøytrale tilskudd og produksjonsdrivende tilskudd har. Tilskuddene rettes fortsatt i for stor grad inn mot hvor mange kilo og liter som produseres, framfor å utnytte arealer slik at fellesgoder som fruktbar jord, kulturlandskap og beredskap blir mål i seg selv for jordbruket. Alliansen Ny Landbrukspolitikk mener at det er nødvendig å komme med store endringer i jordbrukspolitikken for å sikre sjølforsyning, jordbruks- og kulturarv, kulturlandskap, biologisk mangfold, fruktbar jord og matsikkerhet i åra som kommer.

 Nasjonalt setertilskudd er et riktig virkemiddel

Det er noen lyspunkter i jordbrukets krav. Driftsvansketilskudd og et nasjonalt setertilskudd vil gjøre det mer lønnsomt å ta i bruk mer marginale områder, som er viktige å utnytte om selvforsyningsgraden skal opp og om vi skal nytte våre egne ressurser i størst mulig grad.

Driftsvansketilskudd, som vi ønsker veldig velkomment, må bli et reelt driftsvansketilskudd. Det må kompensere for dårligere vilkår som resultat av topografi, arrondering, teigstørrelse, jordsmonn, klimatiske forhold, høydemeter, etc. Det andre lyspunktet er det nasjonale setertilskuddet. En nasjonal satsning på seterdrifta er på sin plass i et land som ved inngangen til 1900-tallet hadde over 100.000 aktive setre og nå bare har 900. Til sammenligning har ett enkelt område i Østerrike, Vorarlberg, 530 aktive setre. Et nasjonalt setertilskudd er derimot ikke nok, setrene trenger også investeringsmidler for å ruste opp setrene som er i drift og sørge for at de som har økt produksjonen nede i bygda kan øke kapasiteten på setra.

Gir økt produksjon mer til bonden?

Legitimiteten til det norske jordbruket svekkes når norsk jord går ut av drift, når bruk legges ned og kulturlandskap gror igjen, samtidig som vi legger beslag på utenlandsk jord for å forsyne jordbruket med proteiner. Billig soya har blitt en viktig innsatsfaktor i norsk landbruk for å øke produksjonen. Produksjonen har økt, men årsverksinntekt justert for inflasjon viser at inntekta omtrent har stått stille siden slutten av 1970-tallet. Bøndene produserer mer, men tjener mindre. Når skal jordbruket innse at det ikke kan produsere seg til lønnsomhet?

Alliansen Ny Landbrukspolitikk vil at de som jobber lange dager med jorda skal tjene mer og at bønder skal få godt betalt for god kvalitet. De inntektene bøndene får kommer fra to kilder: tilskudd fra staten og priser i markedet. Tilskuddene skal brukes for å gi oss mat produsert sunt, trygt, på norske arealer og uten å forringe arealene – det er samfunnsoppdraget. Markedsprisen skal sikre nødvendig produksjonsvolum og diversifisere på kvalitet i tråd med etterspørselen i markedet. Jordbruket gjør i sitt krav få endringer for å knytte tilskuddene i større grad til samfunnsoppdraget.

Sats på legitimitet og samfunnsoppdraget

Jordbruket må slutte å kreve inntektsvekst basert på produksjonsøkning. Ensidig fokus på mengder og “økt produksjon”, undergraver jordbrukets samfunnsoppdrag, legitimitet, og lokale ressursgrunnlag.

Mer areal, mindre volum!

Snart starter vårens jordbruksforhandlinger. Da må samfunnsoppdraget til jordbrukspolitikken settes i sentrum for en snuoperasjon i norsk jordbruk.

Forfattere: Torgeir Knag Fylkesnes, Torgeir Knag Fylkesnes, Sosialistisk Venstreparti Helga Hustveit, Alliansen Ny Landbrukspolitikk Svenn Arne Lie, forfatter av boka En nasjon av kjøtthuer

På trykk i Klassekampen 5. april 2018

Bruken av norske jordressurser i produksjonen av mat i Norge har over lang tid blitt erstattet av importert kraftfôr. Fokuset på volum har gitt lav sjølforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst.

Volumfokuset dominerer utformingen av de jordbrukspolitiske virkemidlene i Norge. Problemer skal løses med samme medisin: Produsere mer! Virkemidlene er deretter. Tilskudd følger kilo og liter og stadig større produksjonsvolum. Statlig investeringsstøtte gis til kapasitetsøkning i stadig nye større driftsbygninger. Og på toppen av dette kommer en overdreven subsidiering av kraftfôr som reduserer verdien av egen fôrproduksjon, fører til arealnedgang og økt import.

I sum har virkemidlene over tid stimulert til et produksjonsvolum som er løsrevet fra gardens ressursgrunnlag, sektorens driftsøkonomi, avsetningsmuligheter i markedet og, aller viktigst, etablert produksjonsmåter som er i strid med de politiske målsettingene med jordbrukspolitikken.Stadig flere ser at overproduksjon, gjeldsvekst og fallende sjølforsyning ikke kan løses med å be om enda mer penger fra staten til å finansiere en volumfiksert jordbrukspolitikk som bringer oss lenger unna målene. Store endringer i jordbrukspolitikken er nødvendig.

La oss begynne med begynnelsen: Jordbrukspolitikken handler ikke om bøndene, men om samfunnsoppdraget som næringa har på vegne av fellesskapet. Samfunnsoppdraget er en bærekraftig matproduksjon som skal levere matsikkerhet, beredskap, kvalitet og ernæring for alle uten å redusere muligheten for de kommende generasjoner til det samme. Jordbrukspolitikk er politikk for bruk av jord. Ved vårens jordbruksforhandlinger må de første nødvendige stegene tas for å endre jordbrukspolitikken slik at overproduksjonen reduseres og arealbruken økes.

Vi må kreve nye virkemidler der samfunnsoppdraget sikres langs tre hovedlinjer:

1. Tilskudd til jord, ikke volum: Hvorfor skal jordbruket motta tilskudd? Jo, tilskuddene i norsk jordbruk skal brukes for å gjennomføre jordbrukets samfunnsoppdrag når markedsprisene ikke ivaretar dette. Tilskuddene skal ikke finansiere volum, kilo og liter, slik tilfellet er i dag.

Fokuset for tilskuddene må være å sikre god bruk av jord. Ny jord og god agronomi i eksisterende jord må vektlegges mye mer når fellesskapet bevilger tilskudd til jordbruket. Nydyrking, grøfting, marginale arealer, fjellarealer, gjerder, åpning av gjengrodde beiter og «god agronomi», må prioriteres foran tilskudd til volum og kapasitetsøkning i nye driftsbygninger.

2. Mindre volum – bedre pris: Produksjonskostnadene i norsk jordbruk er årlig om lag to milliarder kroner høyere enn markedsinntektene. Produktprisene til bonden er halvert de siste 30 årene, samtidig som volumene øker. Bøndene produserer seg til fant! Trengs det da mer tilskudd til å finansiere en overproduksjon på stadig mer importert kraftfôr?

Importvernet skal sikre at markedsinntektene i produksjonen av matvarer, står i forhold til det norske kostnads- og inntektsnivået. Handlingsrommet i importvernet benyttes ikke i dag når prioriteringen er lave produsentpriser og høye volum.

Dette kan ikke fortsette. Overproduksjonen fører til store tap i markedsinntektene. Med markedsbalanse kunne for eksempel svinebøndene økt sine årlige inntekter med 300 millioner kroner.

Jordbruket, og spesielt store volumprodusenter, må hente mer av sin nettoinntekt fra markedet gjennom økte produsentpriser. Da må volumet ned! Stordriftsfordeler må realiseres i markedet, ikke av tilskuddssystemet.

3. Økt korn og kraftfôrpris – bedre arealbruk: Norge er et grasland. Skal graset brukes, må det være lønnsomt. Prisforholdet mellom gras og kraftfôr avgjør hva husdyra spiser, hvilke, og hvor mye, arealer som brukes. Skal norsk jordbruk baseres på egne ressurser, må planteproduksjonen og egen fôrproduksjon bli mer lønnsom i forhold til importert kraftfôr. Bare slik kan bruken av jord økes og matsikkerheten forsterkes.

Derfor er det nødvendig å slutte med subsidieringa av kraftfôr slik at graset i Norge blir mer verdt, og sikre en bedre økonomi i korndyrking. Virkeligheten slår nå inn med enorm styrke i norsk jordbruk: Volumet må ned. Arealbruken må opp. Årets jordbruksforhandlinger må ta disse realitetene innover seg. Det verste vi kan gjøre, er å fortsette som før.