Author: administrator

Alliansen ny landbrukspolitikk har dei siste månadane jobba iherdig for å få ihop Seterpolitisk melding. Det er eit politisk dokument som prøver å syne nokre nye vegar for eit jordbruk på feil kurs. Me ynskjer at seterdrifta må få eit lyft for å skape gode lokale levestader for folk, fe, insekt og plantar. Me i ANL har ei felles forståing for er at kapitalintensiv, industriell stordrift i landbruket ikkje svarar godt til samtidas og framtidas sosiale og miljømessige utfordringar, og at frihandel med mat ikkje kan løyse verdas fattigdoms- og matforsyningsproblem. Her kan du lese sjølve meldinga:

I Aftenposten forrige uke prøvde Rediar Almås og Erika Palmer fra Ruralis å skyte ned debatten om kraftfôrpris med advarsler om sure forbrukere og frykt for dyrere mat. Alliansen ny landbrukspolitikk mener at sure forbrukere ikke er en grunn til å legge debatten om norsk matvareberedskap på hylla. Les vårt svar her.

I Aftenposten 19.04 skriver Almås og Palmer fra RURALIS at økt kraftfôrpris vil føre til svekka selvforsyning. Det påstås blant annet at en økning av kraftfôrprisen vil være en kamp mellom Øst- og Vestlandet, der Østlandsbonden blir vinneren og Vestlandsbonden blir taperen. Diskusjonen om kraftfôrpris i norsk jordbruk er ikke en kamp mellom Øst- og Vestlandet, men en kamp mellom norske og utenlandske arealer i produksjonen av norsk mat. Det er en diskusjon om arealene våre skal være lønnsomme i drift, slik at vi kan opprettholde egen bærekraftig matproduksjon.

I årets jordbruksoppgjør skal det tas et viktig veivalg. Skal vi produsere bærekraftig mat av høy kvalitet til en litt høyere pris eller skal vi produsere mest mulig mat til lavest mulig kostnad. Kraftfôrprisen er et viktig politisk verktøy som legger føringer for dette valget fordi det styrer balansen mellom bruk av norske arealer og importert fôr.

Det er dyrere å bruke egne arealer fremfor importert fôr fordi arealene våre er tungdrevne og arbeidskraften kostbar.

I dag bygges ikke infrastruktur på gårdene slik at dyra kan hente næring på beite og i utmark. Det bygges fjøs for besetninger som ikke står i stil til arealgrunnlaget til gården, og der mye av fôret fraktes fra til fjøset fra utlandet. Samtidig forfaller setrene og arealer gror igjen. Rollen til bønder har som landskapspleiere svekkes for hver gård som velger å ha kyra rett utenfor fjøsdøra. Foredlingstradisjoner og lokal kunnskap om å drive jordbruk i distriktene blir borte.

Betalingsviljen for norsk mat avhenger av at jorda er i bruk. Det gjelder både prisen som betales i butikken og overføringer i form av subsidier. Når kvaliteten og bærekraften i norsk mat har blitt vannet ut gjennom en årrekke gjennom økende import av fôr, så stilles det stadig flere spørsmål om både butikkprisen og statlige overføringer. Dette er uheldig når produksjonen har tilpasset seg høye volumer basert på import. Det er utfordrende å finne veien tilbake til lønnsomhet i jordbruket gjennom statlige overføringer, uten at samfunnet får noe tilbake gjennom økt selvforsyning. Jordbruket må derfor finne en tilpasning med lavere produksjonsvolumer og høyere arealbruk for å oppnå lønnsomhet igjen.

Økt kraftfôrpris er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, tiltak for å øke selvforsyningsgraden. Formålet med økte kraftfôrpriser er å gjøre det mer lønnsomt med korn- og grasdyrking og beite og samtidig gjøre det mindre lønnsomt å importere kraftfôr. Det vil alltid være behov for noe kraftfôr, og kostnader til bruk av kraftfôr innenfor moderate mengder kan kompenseres for. For eksempel kan tilskudd som nå kun er knyttet til volumer flyttes over til bruk av arealer. Da vil tilskuddene rettes mot å ivareta samfunnsinteresser som går utover det som forbrukerne er villige til å betale for.

Jordbruket går i en retning som ikke er i tråd med Stortingets og samfunnets interesse. Jordbrukets oppdrag er å sette oss i stand til å leve av og på norsk jord. Jordbruket er derfor mer enn noen gang avhengig av modige og ansvarlige ledere som evner å bruke tilgjengelige virkemidler med klokskap. Næringen er avhengig av en bærekraftig balanse mellom tilbud og etterspørsel for å få lønnsomhet, slik at samfunnsoppdraget kan oppfylles. Noen vil måtte redusere produksjonen sin, men norsk jordbruk i sin helhet og det norske samfunnet vil bli vinnere.

Alliansen ny landbrukspolitikk berømmer jordbruksorganisasjonene for å kreve nasjonalt setertilskudd, men mener at kravet ikke har de nødvendige virkemidlene for å løse utfordringer som økt gjeldsvekst, overproduksjon og bedre bruk av norsk jord. Da må flere virkemidler vris fra produksjonsdrivende og over på produkajonsnøytrale tilskudd. 

I går (26/4) kom jordbrukets krav til staten i forbindelse med jordbruksforhandlingene. Uheldigvis kan det se ut som at jordbruket selv ikke ser forskjell på hvilke tilskudd som er med å drive overproduksjonen, og hvilke tilskudd som sørger for økt bruk av norsk jord – hvilken rolle produksjonsnøytrale tilskudd og produksjonsdrivende tilskudd har. Tilskuddene rettes fortsatt i for stor grad inn mot hvor mange kilo og liter som produseres, framfor å utnytte arealer slik at fellesgoder som fruktbar jord, kulturlandskap og beredskap blir mål i seg selv for jordbruket. Alliansen Ny Landbrukspolitikk mener at det er nødvendig å komme med store endringer i jordbrukspolitikken for å sikre sjølforsyning, jordbruks- og kulturarv, kulturlandskap, biologisk mangfold, fruktbar jord og matsikkerhet i åra som kommer.

 Nasjonalt setertilskudd er et riktig virkemiddel

Det er noen lyspunkter i jordbrukets krav. Driftsvansketilskudd og et nasjonalt setertilskudd vil gjøre det mer lønnsomt å ta i bruk mer marginale områder, som er viktige å utnytte om selvforsyningsgraden skal opp og om vi skal nytte våre egne ressurser i størst mulig grad.

Driftsvansketilskudd, som vi ønsker veldig velkomment, må bli et reelt driftsvansketilskudd. Det må kompensere for dårligere vilkår som resultat av topografi, arrondering, teigstørrelse, jordsmonn, klimatiske forhold, høydemeter, etc. Det andre lyspunktet er det nasjonale setertilskuddet. En nasjonal satsning på seterdrifta er på sin plass i et land som ved inngangen til 1900-tallet hadde over 100.000 aktive setre og nå bare har 900. Til sammenligning har ett enkelt område i Østerrike, Vorarlberg, 530 aktive setre. Et nasjonalt setertilskudd er derimot ikke nok, setrene trenger også investeringsmidler for å ruste opp setrene som er i drift og sørge for at de som har økt produksjonen nede i bygda kan øke kapasiteten på setra.

Gir økt produksjon mer til bonden?

Legitimiteten til det norske jordbruket svekkes når norsk jord går ut av drift, når bruk legges ned og kulturlandskap gror igjen, samtidig som vi legger beslag på utenlandsk jord for å forsyne jordbruket med proteiner. Billig soya har blitt en viktig innsatsfaktor i norsk landbruk for å øke produksjonen. Produksjonen har økt, men årsverksinntekt justert for inflasjon viser at inntekta omtrent har stått stille siden slutten av 1970-tallet. Bøndene produserer mer, men tjener mindre. Når skal jordbruket innse at det ikke kan produsere seg til lønnsomhet?

Alliansen Ny Landbrukspolitikk vil at de som jobber lange dager med jorda skal tjene mer og at bønder skal få godt betalt for god kvalitet. De inntektene bøndene får kommer fra to kilder: tilskudd fra staten og priser i markedet. Tilskuddene skal brukes for å gi oss mat produsert sunt, trygt, på norske arealer og uten å forringe arealene – det er samfunnsoppdraget. Markedsprisen skal sikre nødvendig produksjonsvolum og diversifisere på kvalitet i tråd med etterspørselen i markedet. Jordbruket gjør i sitt krav få endringer for å knytte tilskuddene i større grad til samfunnsoppdraget.

Sats på legitimitet og samfunnsoppdraget

Jordbruket må slutte å kreve inntektsvekst basert på produksjonsøkning. Ensidig fokus på mengder og “økt produksjon”, undergraver jordbrukets samfunnsoppdrag, legitimitet, og lokale ressursgrunnlag.

Forfattere: Torgeir Knag Fylkesnes, Torgeir Knag Fylkesnes, Sosialistisk Venstreparti Helga Hustveit, Alliansen Ny Landbrukspolitikk Svenn Arne Lie, forfatter av boka En nasjon av kjøtthuer

På trykk i Klassekampen 5. april 2018

Bruken av norske jordressurser i produksjonen av mat i Norge har over lang tid blitt erstattet av importert kraftfôr. Fokuset på volum har gitt lav sjølforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst.

Volumfokuset dominerer utformingen av de jordbrukspolitiske virkemidlene i Norge. Problemer skal løses med samme medisin: Produsere mer! Virkemidlene er deretter. Tilskudd følger kilo og liter og stadig større produksjonsvolum. Statlig investeringsstøtte gis til kapasitetsøkning i stadig nye større driftsbygninger. Og på toppen av dette kommer en overdreven subsidiering av kraftfôr som reduserer verdien av egen fôrproduksjon, fører til arealnedgang og økt import.

I sum har virkemidlene over tid stimulert til et produksjonsvolum som er løsrevet fra gardens ressursgrunnlag, sektorens driftsøkonomi, avsetningsmuligheter i markedet og, aller viktigst, etablert produksjonsmåter som er i strid med de politiske målsettingene med jordbrukspolitikken.Stadig flere ser at overproduksjon, gjeldsvekst og fallende sjølforsyning ikke kan løses med å be om enda mer penger fra staten til å finansiere en volumfiksert jordbrukspolitikk som bringer oss lenger unna målene. Store endringer i jordbrukspolitikken er nødvendig.

La oss begynne med begynnelsen: Jordbrukspolitikken handler ikke om bøndene, men om samfunnsoppdraget som næringa har på vegne av fellesskapet. Samfunnsoppdraget er en bærekraftig matproduksjon som skal levere matsikkerhet, beredskap, kvalitet og ernæring for alle uten å redusere muligheten for de kommende generasjoner til det samme. Jordbrukspolitikk er politikk for bruk av jord. Ved vårens jordbruksforhandlinger må de første nødvendige stegene tas for å endre jordbrukspolitikken slik at overproduksjonen reduseres og arealbruken økes.

Vi må kreve nye virkemidler der samfunnsoppdraget sikres langs tre hovedlinjer:

1. Tilskudd til jord, ikke volum: Hvorfor skal jordbruket motta tilskudd? Jo, tilskuddene i norsk jordbruk skal brukes for å gjennomføre jordbrukets samfunnsoppdrag når markedsprisene ikke ivaretar dette. Tilskuddene skal ikke finansiere volum, kilo og liter, slik tilfellet er i dag.

Fokuset for tilskuddene må være å sikre god bruk av jord. Ny jord og god agronomi i eksisterende jord må vektlegges mye mer når fellesskapet bevilger tilskudd til jordbruket. Nydyrking, grøfting, marginale arealer, fjellarealer, gjerder, åpning av gjengrodde beiter og «god agronomi», må prioriteres foran tilskudd til volum og kapasitetsøkning i nye driftsbygninger.

2. Mindre volum – bedre pris: Produksjonskostnadene i norsk jordbruk er årlig om lag to milliarder kroner høyere enn markedsinntektene. Produktprisene til bonden er halvert de siste 30 årene, samtidig som volumene øker. Bøndene produserer seg til fant! Trengs det da mer tilskudd til å finansiere en overproduksjon på stadig mer importert kraftfôr?

Importvernet skal sikre at markedsinntektene i produksjonen av matvarer, står i forhold til det norske kostnads- og inntektsnivået. Handlingsrommet i importvernet benyttes ikke i dag når prioriteringen er lave produsentpriser og høye volum.

Dette kan ikke fortsette. Overproduksjonen fører til store tap i markedsinntektene. Med markedsbalanse kunne for eksempel svinebøndene økt sine årlige inntekter med 300 millioner kroner.

Jordbruket, og spesielt store volumprodusenter, må hente mer av sin nettoinntekt fra markedet gjennom økte produsentpriser. Da må volumet ned! Stordriftsfordeler må realiseres i markedet, ikke av tilskuddssystemet.

3. Økt korn og kraftfôrpris – bedre arealbruk: Norge er et grasland. Skal graset brukes, må det være lønnsomt. Prisforholdet mellom gras og kraftfôr avgjør hva husdyra spiser, hvilke, og hvor mye, arealer som brukes. Skal norsk jordbruk baseres på egne ressurser, må planteproduksjonen og egen fôrproduksjon bli mer lønnsom i forhold til importert kraftfôr. Bare slik kan bruken av jord økes og matsikkerheten forsterkes.

Derfor er det nødvendig å slutte med subsidieringa av kraftfôr slik at graset i Norge blir mer verdt, og sikre en bedre økonomi i korndyrking. Virkeligheten slår nå inn med enorm styrke i norsk jordbruk: Volumet må ned. Arealbruken må opp. Årets jordbruksforhandlinger må ta disse realitetene innover seg. Det verste vi kan gjøre, er å fortsette som før.

Dette mener ANL er viktig i ÅREts jordbruksforhandlinger:

At faglaga jobber for mer bruk av jord i Norge og mindre i utlandet. Politiske virkemidler må legge til rette for dette.

At faglaga går inn for et driftsvansketilskudd for å løfte bruken av de marginale arealene.

At det blir en egen produksjon på setermjølk, til bedre pris, og at det nedsettes en arbeidsgruppe for å undersøke hva som trengs for å gi seterdrifta et løft.

At takene for driftstilskudd på storfe og sau gjeninnføres for å stimulere til små og mellomstore bruk, som er best egna til å ta hele landet i bruk.

At kombiku med moderat ytelse fremmes som driftsform ved å stimulere og gjøre endringer slik at dette blir den økonomisk gunstigste.

At differensiert pris på kastrater innføres, og at de gunstigste ammeku-tilskuddene modereres.

At kravene til O+-kvalitetstilskuddet på storfe og sau nedskaleres, og at “kvalitetstilskuddet” omdøpes til “kjøttfyldetilskuddet”. Hva dyra spiser og hvordan de lever er faktorer som bør innlemmes i kvalitetsbegrepet.

At penger flyttes vekk fra prisnedskriving på korn og over til eksempelvis areal (grovfôr).

At faglaga jobber for støtteordninger til oppbygging av humus/moldinnholdet i jorda, både for jordforbedring og som et klimatiltak.

At det innføres støtte for å unngå jordarbeiding på høsten, samt støtte til underkultur og fangvekster, særlig i korn- og åkerkulturer.

På forrige styremøte i Alliansen ny landbrukspolitikk ble det vedtatt at Latin-amerikagruppene (LAG) skulle bli med som støttemedlem. Vi i ANL er glade for å ha flere alliansepartnere med på laget!

Latin-Amerikagruppene i Norge er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som baserer seg på frivillig engasjement. De kjemper sammen med befolkningen for en bedre framtid i regionen og sprer informasjon om forholdene i Latin-Amerika. LAG har over lengre tid rettet fokuset mot at den økonomiske veksten i regionen baserer seg på lite bærekraftig forvaltning av naturressurser og landområder. Dette har hatt enorme konsekvenser for urfolk og småbrukere. Store multinasjonale prosjekter innen blant annet jordbruk har forsterket den skjeve fordelingen av jord, og fratar lokalbefolkningens muligheter til å forvalte egne ressurser. Denne formen for ressursran fører til manglende tilbakeføring av verdier til lokalsamfunn og stat. LAG har derfor tatt til orde for å stanse miljøfiendtlige produksjonsformer som blant annet fører til monokulturer, utpining av jord og global oppvarming.

Latin-amerikagruppenes samarbeid med bønder i Latin-amerika er et viktig bidrag i kampen for et mer solidarisk jordbruk. Det er viktig med et internasjonalt perspektiv, også når man snakker om nasjonal landbrukspolitikk, og de siste årene har det blant annet oppstått et større fokus på protein-import til kraftfôr i Norge. LAG er mye av grunnen bak dette økte fokuset.

“For om lag ti år siden ble LAG sterkt oppfordret til å ta tak i arbeidet med soya-import i norsk landbruk, fra vår samarbeidspartner MST i Brasil. Vi tok kontakt med Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag, miljøorganisasjoner og det hele, til slutt tok til og med Bondelaget tak i soya-problematikken” Marianne Gulli, daglig leder i LAG

MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra) er de jordløses bevegelse i Brasil, og jobber for rettferdig fordeling av jord, og jordreform i landet. I 2014 arrangerte LAG også en jordaksjon, etter inspirasjon fra MST, og “okkuperte” Dæhli-jordet i Vestby, en aksjon om norsk mat på norske ressurser, og en protest mot nedbygging av matjord. Dette er jo det vi i landbruksalliansen setter vårt fokus på, norsk mat produsert på norske ressurser. Noe som også bunner ut i soya- og kraftfôrpolitikken. Det er flott at LAG ønsker å være en del av landbruksalliansen, og vi tror at de vil ha en viktig stemme i den jobben vi gjør. Trygg mat og bærekraftig matproduksjon innenfor landets grenser handler også om en bærekraftig politikk på tvers av de. Dette kan LAG hjelpe oss med å oppnå.

“Vi håper vi kan bidra med nettopp dette internasjonale perspektivet. Vi ønsker å være en del av ANL fordi vi er en organisasjon som blant annet støtter kamper for lokale og globale alternativer til nyliberalismen, for en økologisk bærekraftig utvikling og mye mer.” Marianne Gulli, daglig leder i LAG

Innlegget er skrevet av Marie Henriksen Bogstad i Arbeidsutvalget til Alliansen ny landbrukspolitikk

Styremedlem, Kathrine, i Alliansen ny landbrukspolitikk er til seters gjennom prosjektet Grønt Spatak og har tenkt på mye mer enn maskinmjøking og når neste ku skal kalve. Her er hennes leserbrev fra setra: 

Jeg har blanda følelser etter de tre første dagene med sommerens seterjobb. For det første er det innmari fint å hjelpe en kalvende ku og se at begge overlever. Det er flott å være med på å produsere ren mat og kulturlandskap. Det er ikke gårdsdrifta som gjør meg oppgitt, men det å se ut over dalen. Turen ned til bygda er trist. Turen til nabobygda gjør meg opprørt og på turen tilbake igjen innser jeg at vi som er organisert i jordbruket, partier, fagforeninger og interesseorganisasjoner må kjempe for å snu den negative utviklinga i distriktene.

For det er tydelig at arbeidsplasser distriktene har tapt. Jeg ser på landskapet at satsningen på ressurser som vi er rike på og som er fornybare – skog og gras – har tapt.

Jeg har alltid romantisert tanken om uberørt natur. Hadde jeg sett ut over denne dalen for noen år siden hadde jeg tenkt “åh så flott, her ser det ut som om det aldri har vært folk”. Problemet mitt er at alt ser uberørt ut. Jeg kan ikke ha en romantisk tilnærming til uberørt skog når jeg veit at produkter fra skogen kan erstatte oljeprodukter. Det er selvsagt at en del skog med sjeldne og trua arter må vernes, og det er selvsagt at skogen må utnyttes med langsiktighet og bærekraft som prioriterte mål.

Jeg kommer likevel ikke utenom at skogen er en stor del av framtiden. Satser vi på skogen satser vi dessuten på distriktene. Utnyttelse av skogen skaper lokale arbeidplasser.

I denne dalen er det plass til at folk bor og jobber. At folk kan jobbe og bo andre steder enn nær byene vil redusere behovet for å bygge på matjorda i mer sentrale strøk. Dessuten er det lett for meg å glemme som er fra Lørenskog (stedet som er et kvarter fra alt) at en del folk vil jobbe og bo i i mer grisgrendte strøk enn Lørenskog. Det synes jeg de fortjener å ha muligheten til!

At skogen i så liten grad utnyttes er en politisk villet handling. Vet du at tømmeret som hogges her sendes til Sverige (!) mens vi legger ned egen produksjon? Likevel hører jeg de to ordene “grønt skifte” i hver eneste klimadebatt. Hva er et grønt skifte i et skogland som Norge, uten satsningen på egen skogindustri? Jeg leser i Nationen i dag at talspersonen for Miljøpartiet de Grønne spør seg hvordan distriktene skal være med på det grønne skiftet uten miljøavgifter. Jeg har svaret: skogen. Det er i distriktene de fornybare ressursene ligger.

Da jeg var ferdig med å irritere meg over uutnyttet skog tittet jeg over til skyggesiden av dalen (metaforisk og faktisk). Da hører jeg fra førersetet: “Alle de bruka du ser ser, dem er nedlagt”. Det er en irriterende opplysning å få når du vet at der kunne vi produsert mat om bare politikken la til rette for det. Her kan noen kjapt innvende slikt som “ja, men disse gårdene er vel for lite lønnsomme da?”. For det første: Hva som er lønnsomme gårdsbruk er politisk bestemt. For det andre: Vi bør være villige til å betale mer for matproduksjon i eget land som kan redusere presset på andre lands naturressurser og være beredskap i krisetider. For det tredje: Vi betaler ikke bare for matproduksjon, vi betaler for arbeidsplasser og at kunnskap om å utnytte lokale ressurser holdes i hevd.

Så hvorfor er ikke de små bruka lønnsomme? Norske politikere (til og med i det som ofte omtales som “bondepartiet”, altså Senterpartiet) velger å satse på bønder som kan produsere mye volum. Hvordan er det mulig å gi tilskudd til volumproduksjon i et land som ikke er laga for å produsere mye volum? Hvorfor i alle dager skal vi i landbrukspolitikken herme etter land med en helt annen topografi?

Alliansen ny landbrukspolitikk er et alternativ til volumtankegangen. Derfor bør alle som brenner for levende distrikter og overlevelsen til bruk under gjennomsnittsstørrelse følge med nå: Vi mener at staten bør betale for at jord holdes i hevd, at folk er i arbeid med jorda og at matvareberedskapen er høy. Det er markedet som skal betale for volum, ikke staten.

Folk som driver med landbruk i dalen her, være seg skog eller mat, gjør dette på tross av politikken og ikke på grunn av. Dette må vi snu.

Alliansen ny landbrukspolitikk var i Nationen 31. mars. 2017.

Sju ungdoms- og miljøorganisasjonar vil ha ny kurs i landbrukspolitikken med auka sjølvforsyning, meir bruk av jord og høgare matprisar.

Torsdag kveld lanserte Alliansen ny landbrukspolitikk si alternative jordbruksmelding. Bak alternativet står sju ungdoms- og miljøorganisasjonar. Kathrine Kinn, som har koordinert arbeidet, seier dei ønsker ein heilt ny kurs i landbrukspolitikken.– Vi vil ha ein heilt ny kurs. Det overordna målet er å uke den reelle sjølvforsyningsgraden. Vi må utnytte ressursane vi har her i landet framfor å importere frå land med svært skeiv jordfordeling. Det har med solidaritet og rettferd å gjere, men òg av omsynet til klima og biologisk mangfald må vi ta meir av arealet her i landet i bruk, seier Kinn, som òg er styremedlem i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire.

Vil ha fleire bønder

I den alternative jordbruksmeldinga er det ifølgje Kinn ikkje sett eit konkret mål for auken i sjølvforsyningsgraden. Kinn seier det blir behov for fleire bønder for å klare oppnå målet.- For å utnytte ressursane treng vi fleire bønder, ikkje færre slik utviklinga er i dag. Det må satsast på både deltids- og heiltidsbønder, seier Kinn.Ho vedgår at det truleg vil krevje større samla ressursbruk.

– Ja, mat er det viktigaste vi brukar pengar på. Vi må investere i matproduksjonen, seier ho.

Tilskotsnivået har dei ifølgje Kinn ikkje omtalt. Tanken er ifølgje Kinn å auke inntektene frå marknaden gjennom å ta i bruk handlingsrommet i tollvernet. Det kan gi høgare matprisar.

– I staden for å ha eit mål om at jordbruket skal vere mest mogleg kostnadseffektivt, så må det å produsere sunn og trygg mat vere det viktigaste. I dag bruker vi lite av inntekta vår på mat. Vi går inn for at handlingsrommet i tollvernet skal brukast. Det vil gjere det lettare å oppnå det vi ønsker, seier Kinn.

– Er forbrukarane villige til å betale meir for maten?

– 92 prosent ønsker å behalde ein matproduksjon på dagens nivå. Då bør dei vere villige til å betale for det, seier Kinn.

– Uheldig billigmatfokusKinn seier landbrukspolitikk og korleis maten blir laga bør engasjere breiare. Ho viser til vekst for andelsjordbruk, stor lokalmatinteresse og nye koplingar mellom forbrukar og produsent.

– Vi må fortelje dei gode historiene. Klimaet her gir oss færre sjukdomar og friske dyr. Vi må vise forbrukarane at det er mykje bra med norsk landbruk, seier ho.

Anna Karlsson supplerer.

– Det vi har grunnlag for å produsere i Norge bør ha eit godt tollvern. Vi synest nordmenn godt kan bruke ein større del av inntekta på mat, men norsk mat må ikkje bli så dyr at den blir utkonkurrert. Det vil gi auka import og det er ikkje ønskeleg, seier ho og legg til:

– Fokuset til matkjedene på billigast mogleg mat er svært uheldig. Vi ønsker best mogleg mat, seier Karlsson, leiar i Spire.

Kinn seier auka kraftfôrpris og at tilskota må flyttast frå produksjonsvolum og bygningar til bruk av jord er viktige tiltak. Ho seier utmarka må nyttast meir, men alliansen har ikkje tatt stilling til rovdyrpolitikken.

– Eg ser det kan vere vanskeleg å seie at vi vil auke bruken av utmarka utan å seie noko om rovdyr, men der har organisasjonane ulikt syn, seier Kinn.

Sjølvforsyning

«Vi vil ha ein heilt ny kurs. Det overordna målet er å auke den reelle sjølv­forsyningsgraden.»

Forfatter: Bjarne Bekkeheien Aase

Klikk her for å lese saken i sin helhet.