Mandag 07.10. la Erna Solberg og Siv Jensen frem den nye regjeringens politiske plattform på Sundvollen. Her har Harald Høyem i alliansen ny landbrukspolitikk gjennomgått de viktigste punktene, og hva slags konsekvenser de kan få hvis politikken blir gjennomført.
Mandag 07.10. la Erna Solberg og Siv Jensen frem den nye regjeringens politiske plattform på Sundvollen. Et eget kapittel er viet matproduksjon og skogbruk hvor de legger opp til at landbrukets hovedformål skal være kostnadseffektiv matproduksjon, en reduksjon av tollvernet, kutt i overføringer og et skille mellom distrikts- og landbrukspolitikk. Dette skal angivelig øke bondens inntekter, øke selvforsyningen samt bedre rekrutteringen til næringa. Det er imidlertid vår vurdering i Alliansen Ny Landbrukspolitikk at samtlige av forslagene de legger frem, vil føre til stikk motsatt utvikling. Det vil bli lavere inntekter, dårligere rekruttering som betyr færre bønder, lavere selvforsyningsgrad og en meget sterk sentralisering.
Mat er politikk. Det er hevet over enhver tvil at norsk matproduksjon trenger endringer en mer solidarisk, miljøvennlig og lønnsom retning. Dersom tiltakene som ligger i plattformen gjennomføres sitter vi igjen med et fullstendig industrialisert jordbruk som eies av private aksjeselskap hvis øverste prioritet er å øke omsetning for å øke profitt. Matkvalitet, nasjonal forsyningssikkerhet og bruk av egne ressurser vil bli prioritert bort.
Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener dette er feil vei å gå og har derfor oppsummert noen av punktene som ligger i plattformen, forsøkt å tolke dem, og forklare hvilken effekt de vil ha på det norske landbruket for å tydeliggjøre at det trengs en annen landbrukspolitikk.
Et importvern er viktig for lønnsomheten i norsk landbruk, men hensynet til norske forbrukere og norsk matvareindustri tilsier at tollmurene bør reduseres.
Et importvern er ikke bare viktig for lønnsomheten i norsk jordbruk, det er helt nødvendig. Vi kan aldri konkurrere på pris da både lønns- og kostnadsnivået samt det driftsmessige grunnlaget alltid vil gjøre matproduksjon dyrt i Norge. I dag ser vi en rekke utfordringer knyttet til manglende lønnsomhet. En reduksjon av tollvernet vil gjøre handlingsrommet for prissetting mindre, som betyr at bøndene vil få mindre betalt for jobben de gjør. Lavere lønnsomhet betyr økt avskalling av arbeidskraft til andre sektorer, altså svekket rekruttering og økt sentralisering.
Tollvernet blir ofte trukket frem som den eneste forklaringen på hvorfor maten i Norge er dyrere enn i andre land. Det fremstilles som en sannhet at kutt i alle tollsatser vil gi like matpriser her hjemme som i utlandet. En slik påstand er i beste fall unyansert. Den viktigste forklaringen på hvorfor maten i Norge er dyrere enn i andre land er ikke tollvernet, men lønns- og kostnadsnivået vårt. Dersom vi importerer en større del av maten, vil vi fortsatt ha dyrere mat her hjemme på grunn av kostnadene knyttet til distribusjon og salg som følger utgiftsnivået for øvrig. Sammenlignet med inntekten vår, er vi nordmenn blant dem i Europa som bruker minst på kjøp av mat.
Samtidig er norsk matvareindustri avhengig av norske råvarer. Det betyr at vi trenger et landbruk over hele landet for å utnytte ressursene våre som industrien kan videreforedle. Norges største fastlandsindustri målt i antall ansatte er nettopp næringsmiddelindustrien og lavere tollmurer på en rekke produkter vil først og fremst bety at disse bedriftene opplever økt konkurranse fra utlandet.
Gjøre budsjettstøtten mer produksjons- og mindre arealavhengig innenfor rammene av internasjonale regelverk. Det vil også komme heltidsbønder til gode.
Mindre arealavhengig budsjettstøtte betyr mer støtte til volum. Dette vil mest sannsynlig før til at norske arealer går ut av produksjon og blir erstattet av økt import av fôrvarer. Det er dyrt å drive jorda i Norge, og sådan dyrt å hente energi til husdyra våre eller råvarer til bearbeiding derifra. Ved reduserte muligheter for å utjevne forskjeller mellom norsk og utenlandsk kostnadsnivå for å drive jorda, vil mer jord her hjemme erstattes med arealer utenlands.
Produksjonsstøtte gis ofte i form av et tillegg på prisen som bonden mottar for varen han eller hun selger. Siden arealer kan erstattes med import av fôr til bruk i husdyrproduksjonen vil det ikke være en direkte sammenheng mellom antall dekar dyrket mark og antall liter melk eller kilo kjøtt produsert. I melkeproduksjonen kan f.eks. kuas yteevne øke på det samme arealet ved å tilføre mer kraftfôr. Det betyr at en omlegging til produksjonstilskudd har større sannsynlighet for å gavne dem som ikke utnytter våre egne ressurser mest. Disse brukene er samtidig ofte de største brukene, og en omlegging vil overføre tilskudd fra mindre til de største brukene. Resultatet av dette vil trolig bli økte investeringsmuligheter for de største, som igjen gjør dem i stand til å kapre en større andel av markedet på sikt. Det vil igjen bety færre bønder slik at sluttresultatet er sentralisering av produksjonen.
Gjøre jordbruket mindre avhengig av statlige overføringer, redusere jordbrukets kostnadsnivå og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter.
Mindre avhengighet av tilskudd betyr reduserte overføringer fra Statsbudsjettet. Med mindre overføringer kan man enten ha færre bønder som får samme utbetaling eller samme antall bønder som får mindre. Dersom det siste skulle vært tilfelle, vil flere måtte legge ned gardsdrifta fordi de ikke klarer å betale renter og avdrag på investert kapital. Mange bønder kan drive med tap en stund så lenge de får dekket de faste kostnadene (nevnt over) med lavere uttak av «lønn» eller tæring på eventuell kapital. Reduserer man budsjettstøtten vil mange bønder ikke kunne betale de faste kostnadene og vil derfor måtte legge ned driften.
Med færre bønder som mottar den samme utbetalingen vil vi i større grad måtte basere matproduksjonen på importert fôr som svekker vår selvforsyningsgrad. Et argument som brukes er at jordbrukets kostnader skal reduseres. Dette er imidlertid vanskelig av flere grunner. For eksempel er mange av innsatsfaktorene som brukes vanskelig å prisregulere. Kostander på kunstgjødsel betinges av internasjonale priser, mens diesel til en viss grad kan styres, men er også underlagt svingninger utenfor myndigheter og bønders kontroll. Sterk lønnsvekst i samfunnet ellers vil bety at det blir stadig dyrere å drive jordbruk fordi alle tjenestene som reparasjon, innleid arbeidskraft og veterinærtjenester øker i takt med den generelle lønnsveksten. Til sist vil kostnadene i deler av norsk jordbruk alltid være høye fordi det er dyrt å drive matproduksjon så langt nord. Skal man da få ned kostnadsnivået må man legge ned flere bruk, som vil ramme distriktene og vår evne til å produsere mat på egne ressurser. Et alternativ er lavere lønn til bonden, men det vil selvsagt svekke rekrutteringen dramatisk, og vil ikke bidra til målet om økt selvforsyning.
Til sist kan man hevde at det finnes stordriftsfordeler i norsk landbruk som ennå ikke er utnyttet. Dette kan være riktig på enkelte bruk, mens det for flertallet nok vil stille seg annerledes.
Forenkle støttestrukturen.
Med forenklet støttestruktur vil man trolig ha mindre anledning til å differensiere støtten etter driftsulemper. Dette vil si at jordbruk i deler av landet hvor det er relativt sett vanskeligere å produsere mat enn andre steder vil møte en tøffere hverdag. Dette betyr en svekkelse av distriktslandbruket.
Arbeide for en høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn.
Dette målet er ikke oppnåelig gitt de andre forslagene til Høyre og FrP. Med høyere import av importerte fôrvarer, slik det legger opp til, vil vår egen selvforsyning svekkes, ikke styrkes.
Gjennomgå konsesjoner, kvoteordninger og differensiering av tilskuddssatser i jordbruket.
Trolig kan det tolkes dithen at man ønsker å øke konsesjoner. I dag finnes konsesjoner først og fremst på kraftfôrkrevende produkter som kylling, svin og egg. Disse konsesjonsgrensene har litt økt de siste årene. Øker man konsesjonsgrensene vil tilbudet av matvarer mest sannsynligvis øke langt mer enn etterspørselen. Dette vil så igjen føre til et kraftig prisfall som gir bøndene lavere inntekter. Mest sannsynlig vil kun de største overleve, slik at dette resulterer i en sentralisering av produksjonen. Denne utviklingen vil H og Frp styrke.