Jordbrukets mangfold kan ikke måles i penger

 

Kathrine Kinn, styremedlem i Alliansen Ny Landbrukspolitikk var på trykk i Hallingdølen 15. februar 2017. Her er innlegget i sin helhet:

I disse tider behandles den nye jordbruksmeldingen. Spire, Alliansen Ny Landbrukspolitikk og en rekke andre miljø-, jordbruk- og interesseorganisasjoner deltok på Næringskomiteens høring 19. januar. Jeg sitter igjen med ett hovedinntrykk – organisasjonene mener stort sett det samme, men med forskjellig ordlyd. All matproduksjon kan ikke skje på flatbygda. Kostnadseffektivitetkan ikke være et mål foran matsikkerhet hvis vi vil ha et bærekraftig og solidarisk jordbruk.

“Folk i arbeid, jord i hevd”, sier Småbrukarlaget. Det er et flott slagord. Å opprettholde jordbruketi regioner der man ikke nødvendigvis sitter igjen med de største avlingene skaper arbeidsplasser langt utover det som skjer på gården. Har man bønder i bygda så trengs det slakteri, meieri, regnskapsførere, snekkere, maskinteknikere, mm. Det handler om 100.000 arbeidsplasser i hele landet, i jordbruket og i foredlingsindustrien. At bonden skaper arbeidsplasser i distriktet er kjærkomment for den delen av befolkninga som vil bo utenfor bygrensa.

Har du bønder i bygda får du et levende kulturlandskap. Du får utsikt til fjorden og fjellet. Det setter både turisten og ‘bygdisen’ pris på. Dessuten, hvem er det som måker, holder stier og skiløyper i hevd? Hint: Samme person som sørger for at du har melk i glasset. Verdien av den norske gjennomsnittsbonden kan ikke måles i penger.

Jeg innrømmer at jeg ikke vet hvordan gresset i den bratteste bakken her i Hallingdal eller Valdres skal høstes. Støttehjul på traktoren, sa du? Jeg må google hva det betyr at morenejord har både fordeler og ulemper. En bonde kan gi meg gode grunner for og mot sprøyting i helning. Jeg hadde aldri før hørt at, “ugresset setter smak på fôret”. For en bonde er dette kanskje opplagt. De har drevet jorda selv og de har lært av utfordringene tidligere generasjoner har støtt på. Det er bekymringsverdig at den nye jordbruksmeldingen åpner for at slik kunnskap går tapt.

Den norske gjennomsnittsbonden har “bare” 26 kyr, men 60 prosent av melka som produseres i Norge er fra bruk på gjennomsnittsstørrelsen eller mindre. Dersom vi ikke prioriterer dette sier vi nei til en stor del av norsk jordbruk. Det vil føre til mer press på jorda i flatbygdene og import for å veie opp for uutnytta norske ressurser.

I Norge har vi også gunstige forhold for å produsere mat. “Hæ?”, sier kanskje den som tenker at stordrifta i Europa er den eneste og mest effektive måten å produsere mat på. Men ikke glem at vi har et kjølig klima som gjør at vi har få plante- og dyresykdommer. Med færre dyr på hver gård blir faren mindre dersom det bryter ut sykdom.

Mat er noe vi trenger til enhver tid. Den nye jordbruksmeldinga legger opp til mer import og sentralisering. Det øker presset på andre lands naturressurser. Det er lite solidarisk når vi vet at de landene trenger mat til egen befolkning og jordfordelingen i landene vi importerer fra er skjev og urettferdig.

Alle spiser mat. Hele 92 prosent av forbrukerne ønsker et jordbruk på dagens nivå. Likevel er det få som engasjerer seg i jordbrukspolitikken. Det er på tide at forbrukere forstår at jordbrukspolitikken ikke bare er for bønder. Det er ingen som mener at helsepolitikken kun er for leger og pasienter, likevel er det denne logikken vi møter i jordbrukspolitikken. Alle som spiser mat har en interesse at maten blir produsert med minst mulig antibiotikabruk og er produsert på en bærekraftig måte hvor dyrevelferden er god.

Norsk jordbruk står ved et linjeskifte. Skal vi øke matproduksjon gjennom å legge oss på en linje der kostnadseffektivitet er overordnet alle andre gjeldende mål? Selv synes jeg vi må beholde jordbruket i bakkene, på fjellet og ved kysten. Det er slik vi øker den reelle selvforsyningen og demper presset på andre lands ressurser.