Organisasjonsbloggen #1 – Attac: Matvarespekulasjon

Orgbloggen er en serie der de ulike medlemsorganisasjonene i ANL skriver et innlegg om en sak de fronter.

Matvarespekulasjon

Globaliseringskonferansen 2012 gikk av stabelen forrige helg. En flott affære, hvor det også ble plass til en rekke møter om landbruk og matsuverenitet. Et av møtene tok for seg matspekulasjon, hvor blant andre Sigurd Jorde fra FIVH og Kjell Jørgensen fra BI deltok. Jørgensen avviste her blankt at matvarespekulasjon i det hele tatt kunne påvirke prisen. Det er (dessverre) gode grunner til å utfordre Jørgensen på denne enkle og tilforlatelige sammenhengen. Her kommer en kort forklaring av verdipapirmarkedet for mat, og tre grunner til hvorfor spekulasjon er viktig.

Driverne av prisen på mat er omdiskutert. Skyldes de bratte stigningene i matvarepriser de seinere åra globale økninger i etterspørsel, uår i Russland, eksportrestriksjoner eller første generasjon biodiesel? En av de mest omdiskuterte driverne er matvarespekulasjon. Denne kan enten foregå på det fysiske markedet eller på verdipapirmarkedet. På det fysiske markedet kjøpes og selges det faktiske matvarer, og diskusjoner om spekulasjon blir i denne sammenhengen fort en diskusjon om oppbygging av lager. Men det er i hovedsak verdipapirmarkedet som har fått oppmerksomhet blant de som mener at spekulasjonen påvirker matprisene.

Verdipapirmarkedet skal i utgangspunktet fungere som et forsikringsmarked, hvor bonden og en selger har inngått en kontrakt på hvor mye f.eks. hveteavlinga skal selges for. Hvis bonden lover å selge 100 kilo korn for 1000 kroner om fire måneder, er bonden garantert denne prisen for avlinga si. Hvis markedsprisen faller under den avtalte prisen har bonden tjent penger. Hvis markedsprisen stiger over den avtalte prisen, har forsikreren tjent penger.

Slike kontrakter kan spores helt tilbake til antikken, hvor Aristoteles skriver om bruken av lignende avtaler. Kontraktene inngås for å sikre pris og leveringsvolum. I land uten sterke samvirketradisjoner og tiltak som henteplikt og målpris, kan slike kontrakter være et gode både for bønder og for industri.

Etter at eiendomsmarkedet sprakk i USA har antallet handler på verdipapirmarkedet økt dramatisk. I 2012 omsettes det omtrent 9 trillioner dollar i råvarederivater, og 80 – 90 % av denne handelen er såkalt «over the counter» eller over disken-handel, noe som innebærer at den kun foregår mellom en kjøper og selger, uten offentlig innsyn. Det er anslått at opptil 80 % av aktørene på disse markedene er rene spekulanter, uten faktiske interesser i råvarer (se Triple Crisisfor kilder).

Photo: Wikimedia Commons

Argumentasjonen til Jørgensen låter i utgangspunktet tilforlatelig: Prisene på verdipapirene kan ikke påvirke prisene på de underliggende produktene. Det blir som om et utfall av hesteveddeløp skulle bli påvirket av de som spiller på trav. Dette er på ingen måte en eksotisk posisjon – også Paul Krugman argumentert slik i 2011. Akkurat her skal jeg overse at hesteløp like fort som finansmarkeder er utsatt for manipulasjon fra drevne spillere, og fokusere på tre motargumenter:

FNs spesialrapportør på matvaresikkerhet, Olivier de Schutter, blir gjerne trukket fram som den som har kommet med den tydeligste advarselen om spekulasjon. Hans påstand er at både prisøkning og svingninger i matvareprisen kan forklares med spekulasjon. De Schutter mener at økende priser på verdipapirmarkedet fører til økning på det fysiske markedet fordi selgerne ikke ønsker å selge varen. I stedet ønsker de å se om de kan hente ut en større gevinst på verdipapirmarkedet. De økte prisene på det fysiske markedet gjør så at kjøperne av fysiske varer etterspør nye futures for å sikre seg mot framtidige prisøkninger. Sammen med etterspørsel fra spekulanter, vil dette by opp prisen på verdipapirene. I en situasjon med større etterspørsel enn tilbud vil prisene gå opp på det fysiske markedet, noe som fører til at verdipapirene øker i verdi, og dermed starter prosessen på nytt. Særlig er det storstilt investering i indeksfond som driver denne prosessen. Slik er det dermed mulig at investeringer i verdipapirer driver prisene på fysiske varer – mat – selv uten at store enkeltlager av mat dukker opp.

Photo: Wikimedia Commons

Et annet poeng er at hensikten med verdipapirmarkedet på mat ikke kun er å tilby forsikring, men å gi informasjon om prisen – noe både Kjell Jørgensen og Christian Tybring-Gjedde understreket i GK12-debatten. Men hva skjer hvis prisen på verdipapirmarkedet ikke er knyttet til faktisk tilbud og etterspørsel, men investorers forventning om framtidig avkastning, som WDM hevder? IATP er også blant de som mener å kunne dokumentere at et marked ikke blir mer effektivt under slike forhold: Det høye nivået på investeringer forstyrrer prisene og fører til økte svingninger. Dermed mister aktører i matvaremarkedene – de fysiske markedene – en viktig informasjonskilde.

Det tredje argumentet baserer seg på at store markedsaktører har trukket produkter fra markedet, nettopp med begrunnelser som over. Nordea, det største bankkonsernet i Norden, har trukket et spareprodukt hvor de blant annet tilbød privatkunder matvareinvestering. De står ikke alene: Commerzbank har fjernet landbruksprodukter fra et av sine indeksfond, østerrikske Volksbank likeså, og tidligere i år ga giganten Deutsche Bank også beskjed om at de ikke ønsket å tilby nye produkter på dette området. Hvis det var så enkelt som Jørgensen hevder, hva gjør da disse store aktørene nervøse?

Enn så lenge virker det tryggere å gjøre som Financial Times forslår: De potensielle konsekvensene av uregulert spekulasjon er sult for mange mennesker. Konsekvensene av regulering er i verste fall at noen ikke får penger, men må finne andre ting å investere i – som realkapital.

Eivind Hageberg, Arbeidsutvalget i Attac 

Forskningsserien #1 – Erling Christiansen: Jan D. Van der Ploeg – Regionale kooperativer

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener den norske landbruksdebatten behøver flere impulser utenfra. Derfor har vi startet en serie der ulike skribenter tar for seg aktuell forskning som ikke stammer fra Norge. Først ut er Erling Christiansen.

Jan D. Van der Ploeg:

Regionale kooperativer

I land med lav grunnrente i jorden er det vanskelig å være bonde uten subsidier, proteksjonisme, privatlån fra banken eller nasjonale kooperativer. Hvilken modell som fungerer best er et mildt sagt viktig forskningsområde. Å akseptere eksisterende strukturer som optimale er naturligvis en feilslutning, men god og solid forskning må gjøres for å etablere alternativer i en kompleks og integrert verden. I Europa sitter den nederlandske professoren Jan D. van der Ploeg i førersetet hva angår forskning på alternative, profitable modeller. Mens norsk forskning bærer preg av små, fragmenterte prosjekter, stiller Van der Ploeg med store forskningsteam fra stipendiater og oppover. De har belyst et tema som også burde være relevant for norsk landbruksforskning, nemlig private, regionale kooperativer som suksessoppskrift for sunn og inntektsbringende matproduksjon.

Hva er et regionalt kooperativ?

I forskningen til Van der Ploeg vises det at både nasjonale prosjekter og gjeldsbaserte, private prosjekter vanskelig kan kombinere profitabel og sunn matproduksjon. Derimot kan regionale kooperativer være en suksessoppskrift. Kooperativer i Nord-Friesland trekkes frem som et godt eksempel. I motsetning til nasjonale kooperativer forutsetter den regionale versjonen kort avstand mellom bøndene, da dette generer både kunnskapsoverføring og trygghet som en samlet gruppe. Videre reduserer den regionale produksjonen transaksjonskostnader og øker muligheten for gjensidig utnyttelse av produksjonsmidler. Gjeldsinvesteringer fordeles på alle medlemmer av kooperativet, og skaper slik en organisk heller enn regulert modell for begrenset ansvar.

I Nord-Friesland er det regionale kooperativet fordelt på seks organsisajoner med hvert sitt spesialfelt. Dette muliggjør organisering av både produksjons- og grossistleddet. Dyrevelferd og robuste landbruksmetoder med minimal kunstgjødsel- og sprøytemiddelbruk er også et prioriteringsområde. Maten produseres regionalt for både lokale og eksterne markeder, og det skapes store nok volumer til å konkurrere mot oligopoler – både på pris og markedsføring . Det er altså stordriftsfordeler på tross av den gjennomsiktige, regionale modellen. Eksempelet fra Nord-Friesland viser også at stordrift og økologisk produksjon er forenelige størrelser.

Nord-Friesland preges av god innovasjonsevne og kunnskapsoverføring, trolig fordi de seks organisasjonene deler kunnskap og sitter på ulik ekspertise og til dels representerer ulike interesser (bl.a. jobber en organisasjon primært med biomangfold og en annen primært med det kommersielle). Dette skaper nettverk som gir gode resultater og gjør regionen lite utsatt for feilgrep, siden organisasjonene korrigerer hverandre.

Kooperativet driver lobby-virksomhet overfor parlaments-politikere heller enn byråkrater for å oppnå anerkjennelse for frakoblingen fra nasjonale/supra-nasjonale integrasjon og produksjonsmetoder. Et gyllent prinsipp som benyttes i Nord-Friesland er at om du jobber med en politiker som ikke leverer resultater innen relativt kort tid må du begynne å påvirke nye.

I Nord-Friesland kombineres altså det beste fra kooperatisme og marked. Det er interessant for norske forskere og bønder å studere det regionale kooperativet. Verden er sjelden så låst fast som den kan virke som.

Erling Christiansen, Stipendiat i samfunnsgeografi v/UiO