Såkornet – Lansering

Den 11. juni lanserte Alliansen ny landbrukspolitikk artikkelsamlingen “Såkornet” på Sound of Mu” i Oslo. Innledere var Erik Reinert, Merethe Furuberg og Svenn Arne Lie.

Artikkelsamlingen har bidrag som gis oss nye ideer om hvordan en argumentasjon for en ny og bærekraftig landbrukspolitikk kan utformes, hvilke virkemidler vi kan ta i bruk, og dagens situasjon. Vårt håp er at den skal bidra til en debatt der flere stiller spørsmålstegn ved mange av de vedtatte sannhetene og implisitte forutsetningene som råder i dagens jordbruk. Skal jordbruket formes etter de retningslinjene Stortinget har gitt, må vi endre på noen helt grunnleggende trekk ved dagens system. Valg av kjørerute må samsvare med avtalt kjøreplan.

DEN KAN LASTES NED HER

Bilder fra lanseringen

Erik Reinert
Svenn Arne Lie
Merethe Furuberg
Spørsmål fra salen

To spørsmål om norsk matpolitikk

Innledning holdt av Harald Høyem på lanseringsmøtet for artikkelamlingen “Såkornet”

Soyaplantasje - Argentina - Foto: Alfonso / Wikimedia Commons
Soyaplantasje – Argentina – Foto: Alfonso / Wikimedia Commons

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener at utviklingen i norsk landbruk må endre retning. I løpet av de siste 30 årene har jordbruket endret seg dramatisk, hvor de siste 12 står i en særstilling.

Fra 2000 til 2012 ble det dyrka jordbruksarealet  i Norge redusert med over 630 000 dekar. det tilsvarer en reduksjon på mer enn 7 000 fotballbaner hvert eneste år. De siste tolv årene har 48 000 fotballbaner med korn gått ut av produksjon her i landet. I samme periode økte kjøttproduksjonen  med nesten 63 000 tonn, en økning på 25 prosent. Denne produksjonen øker stadig ved hjelp av importert fôr. Salget av industrielt fremstilt kylling øker for hvert år som går, samtidig som importen av storfekjøtt eksploderer stilt overfor en stagnerende egenproduksjon. Dette er i strid med sentrale landbrukspolitiske målsettinger.

Veien som har ført oss hit er lang. Gjennom flere tiår har politikken vært underlagt kontroll av noen svært få aktører, tilsvarende har kunnskap og informasjon om planer og konsekvenser i liten grad nådd ut til den menige borger. Det har generelt sett vært særdeles vanskelig å frembringe en åpen og kunnskapsbasert debatt hvor andre enn de som allerede arbeider i systemet deltar. Alliansens ambisjon er å bidra til å endre dette. Vi ønsker å stimulere til en åpen debatt om hvordan landbruket skal utformes, konskevenser av dagens politikk og det viktigste spørsmålet av alle: Hvilke grunnverdier skal norsk matproduksjon ta utgangspunkt i?

Vi i Alliansen har langt fra alle svarene på hvordan landbruket skal se ut, eller hvor veien dithen går. Det kan vi heller ikke ha; et grunnleggende trekk ved all landbruksvirksomhet er den sammensatte rollen den spiller i et hvert samfunn. Vi er mange som har en rettmessig mening om hvordan jordbruket skal se ut, vi er mange som har ulik kunnskap om hvordan systemet bør utformes, men vi trenger en god debatt om hvordan vi skal nå de vedtatte målene med for norsk landbruk. For, som Riksrevisjonen har vist, stemmer nødvendigvis ikke alltid kjøreplanen med valg av kjørerute.

Her kommer vi inn. Vi ønsker å stille spørsmålstegn ved noen vedtatte sannheter i dagens politiske kurs. Den amerikanske filosofen John Searle har sagt at for å finne løsningen på problemer må man i starten stille noen enkle, og kanskje litt naive, spørsmål. I dag råder flere mer eller mindre implisitte forutsetninger i det norske jordbruket som er debattert langt mindre enn hva deres rolle i måloppnåelsen skulle tilsi.

Et godt eksempel er forutsetningen om reduksjon i antall årsverk i jordbruksoppgjøret.

I Norge er ressursene få og de ligger spredt. Dette fordrer en desentralisert produksjonsstruktur for å utnytte dem. I trange fjorder hjelper det ikke med store gardsbruk da transportkostnadene øker. Hvis sentraliseringen fortsetter, vil de som ligger i mer grisgrendte strøk enten legge ned, eller bytte ut beiteressursene til fordel for økt bruk av kraftfôr. Kort fortalt er det billigere å frakte energien over halve kloden i båt fremfor å slippe dyrene ut på beite når en avgjørende del av arealene er tungdrevne og spredte. Færre gårdsbruk intensiverer beitekostnaden fordi dyra må fraktes enda lenger, som igjen gjør det enda mer bedriftsøkonomisk fornuftig å velge bort beite til fordel for økt bruk av kraftfôr. Med en desentralisert produksjonsstruktur blir det lettere å ta i bruk spredte arealer. Produksjonsstrukturen påvirker altså utnyttelsen av norske ressurser.

I dag ligger 4 % reduksjon i antall årsverk inne som en forutsetning i jordbruksoppgjøret. Statens tilbud, Jordbrukets krav og selve avtalen inneholder alle denne forutsetningen. Dette betyr tilsynelatende at utfallet av forhandlingene ikke påvirker den viktigste mekanismen for å opprettholde et landbruk i hele landet, altså antall bønder. 4 %-kravet fastlegges i Budsjettnemnda for jordbruket der Bondelaget har fast representasjon. Nemda er jordbrukets utgave av Teknisk Beregningsutvalg som beregner lønns- og kostnadsutvikling i næringslivet.

Spørsmålene vi vil stille er: Hvorfor, ser det ut til, at færre bønder er en ufravikelig forutsetning når målet er å utnytte egne ressurser i større grad enn i dag? Er det slik at Budsjettnemda, og ikke forhandlingsutvalget som jo tross alt er oppnevnt av Stortinget for å konkretisere virkemidlene for måloppnålsen, fastsetter et så viktig punkt?

Forståelsen av landbruket har endret seg. På 70- og 80-tallet trakk viktige personer som Sigmund Borgan, professor ved landbrukshøgskolen i Ås og Helge Bergo i Småbrukarlaget frem mange problemstillinger knyttet til reduksjonen i antallet bønder som i dag er nesten glemt. De bygde på teoriene til den Harvard-utdannede, amerikanske landbruksøkonomen Willard Cochrane, sjefsøkonom i det amerikanske landbruksdepartementet på starten av 60-tallet. En av disse teoriene var den såkalte “landbrukets tredemølle”, hvor investeringer i nytt og mer produktivt kapitalutstyr aldri fører til en høyere inntekt for bonden, men kun fører til en lavere andel bønder. Tidsånden de siste 30 årene har vært at større bruk, de såkalte rasjonelle brukene, ville løse inntektsprobleme for bøndene. Staten har velvillig stilt opp med investeringskapital. I tråd med Cochranes teori sliter fortsatt mange i næringa, men det er færre som sliter, færre bønder.

Vi må slutte å snakke om investeringsmidler som manna sendt fra himmelen. Vi må spørre om hvordan de fordeles, og hva de går til.

En annen sentral forutsetning er at kraftfôrimporten skal økes. Den nå halvvegs berømte setningen i landbruksmeldingas side 96 sier at:

“Datamaterialet tyder på at grovfôrproduksjonen ektensiveres og husdyrproduksjonen intensiveres, med økt bruk av kraftfôr, uavhengig av sentralitet. Det innebærer at husdyrproduksjonen kan økes på dagens arealgrunnlag”.

Oversatt til norsk står det her at: “Tallene viser at sau-, melke- og storfekjøttproduksjonen drives i stadig større fjøs, med stadig større arealer tilknyttet det enkelte bruk. Dette skjer med økt bruk av kraftfôr, uavhengig av hvor grisgrendt gården ligger. Med økt bruk av kraftfôr, mindre beite og spredte jordbruksarealer som ikke drives agronomisk optimalt slik at ressurser ikke tas ut, kan vi produsere mer”.

I Norge er det begrenset hvor mye råvarer til kraftfôret vi kan produsere grunnet klima og topografi. Spesielt planter rike på protein, trives dårlig her nord. Derfor er vi nødt til å importere mye fôr. Spørsmålet er hvor mye som skal importeres? Den forespeilede utviklingen forutsetter at veksten i kylling, storfe og sau skal fortsette fremover, hvor førstnevnte ligger langt foran de andre. En nødvendig forutsetning for å oppnå dette er økt import av råvarer til fôr.

Et viktig mål med det norske landbruket er at det skal baseres på norske ressurser. Derfor bør vi begrense importen av kraftfôrråvarer fra utlandet, da særlig soyaimporten. Den skaper en ubalanse mellom de ulike næringene i jordbruket som gjør at vi i mindre grad baserer produksjonen på norske ressurser. Mekanismen er det følgende: Når vi importerer kraftfôrråvare fra utlandet, øker vi produksjonskapasiteten fordi vi får tilgang til mer energi. Dette gjør at vi kan øke produksjonen av melk og kylling utover det vi ville vært i stand til uten økt import. Siden kylling ikke kan omsette gras til næring, vil økt produksjon i hovedsak bero på økt import av fôr da vi ikke er i stand til å produsere tilstrekkelig med kraftfôrråverer her hjemme. Dette gjør at vi spiser mer av en type kjøtt som i mindre grad er basert på norske ressurser.

Lavere pris på kraftfôret og bedret tilgang vil resultere i at melkebøndene i mindre grad tar i bruk beitene sine, fordi det er billigere å la kyrne stå på bås. Man kompenserer bruk av beite gjennom økt tilgang på energi fra økt bruk av kraftfôr. I grunn vil man ikke bare kompensere for energitapet fra lavere beiteuntyttelse, men øke energitilgangen slik at kyrne produserer mer melk. Dette gjør at antallet melkekyr går ned, og dermed må antallet ammekyr opp. Det har vist seg å være vanskelig å få dette til i praksis, og i de siste ti årene viser SSBs jordbrukstatistikk at det totale antallet kyr i Norge går ned, og samtidig at importen av storfekjøtt øker.

Til sist, er det slik at bedret tilgang på kraftfôr og lavere pris på varen, er relativt sett gunstigere for de som driver med kylling enn med grovfôrbaserte næringer (som ku og sau). Dette er fordi en reduksjon i kraftfôrprisen gir en reduksjon på 100 % av kyllingbøndenes kostnader, men kun 30-35 % av de som driver grovfôrbasert. Dette fører til at realprisen på kylling kan settes lavere i forhold til realprisen på f.eks. storfekjøtt, utbetalt til bonde. Dermed vil forbrukerne øke sitt konsum av kylling til fordel for næringer som i større grad baseres på norske ressurser.

Man har forsøkt å kompensere for noe av dette med økte tilskudd til storfeproduksjon, men så langt ser det ikke ut til at dette har vært tilstrekkelig for å snu utviklingen i ønsket retning.

Disse mekanismene gjenfinnes i statistikken. Siden slutten av 70-tallet har kraftfôrprisen blitt nærmest halvert. Prisen på storfekjøtt (utbetalt til bonden) har blitt over dobbelt så høy som prisen for en kilo kyllingkjøtt, og produksjonen av kyllingkjøtt har eksplodert. Det totale kornarealet synker, samtidig som arealproduktiviteten stagnerer. Bruken av kraftfôr har økt betraktelig, samtidig som beiteandelen av fôret går ned, og til sist, importen av kraftfôrråvare fra utlandet øker.

Spørsmålet vi vil stille er: Hvorfor endrer vi ikke på forutsetningen om økt import av kraftfôrråvare når den ser ut til å påvirke målet om et norsk landbruk på norske ressurser i større grad enn noe annet virkemiddel? På lang sikt vil økt produksjon tuftet pp økt import være svært skadelig for landbruket siden en vesentlig del av dets legitimitet er knyttet til bruken av nettopp nasjonale ressurser.

Kanskje svaret på disse spørsmålene er at vi trenger en oppdatert forståelse av virkemidlenes effekt, kanskje vi trenger en oppdatert forståelse av hva maten er verdt? Kanskje vi burde spise litt mindre, men mer etisk riktig og ressursmessig bærekraftig kjøtt enn industrialisert kylling?

Artikkelsamlingen har bidrag som gis oss nye ideer om hvordan en argumentasjon for en ny og bærekraftig landbrukspolitikk kan utformes, hvilke virkemidler vi kan ta i bruk, og dagens situasjon. Vårt håp er at den skal bidra til en debatt der flere stiller spørsmålstegn ved mange av de vedtatte sannhetene og implisitte forutsetningene som råder i dagens jordbruk. Skal jordbruket formes etter de retningslinjene Stortinget har gitt, må vi endre på noen helt grunnleggende trekk ved dagens system. Valg av kjørerute må samsvare med avtalt kjøreplan.

TYPISK NORSK!

Dette er et utdrag av artikkelen TYPISK NORSK! som sto på trykk i Klassekampen 14.mai 2013. Her forsøker forfatteren å sammenfatte en alternativ landbruks- og matpolitikk som et element i den moderne norske selvforståelsen.

Av Johan Nygaard (Artikkelen står for forfatters regning)

Når vi skal forsvare en offensiv strategi for utviklingen av landet vårt, vil det også innebære en balansert og distribuert utvidelse av markedene i distriktene våre. Utenfor EØS blir vi også friere til å utvikle en mer arbeidsintensiv, økologisk og sosialt forsvarlig landbruks- og matpolitikk for Norge. Topografiske og klimatiske forhold gjør at norsk matproduksjon aldri vil kunne hevde seg i et frihandelsregime som favoriserer kaptalintensiv industriell stordrift. Men dette er ikke noe særnorsk fenomen. Omfattende forskning i FN regi har fastslått at kapitalintensiv industriell stordrift ikke kan løse matforsyningsproblemene i verden. En tilstrekkelig omfattende og klimarobust produksjon og distribusjon av mat kan bare sikres med en distribuert og økologisk bærekraftig småskalaproduksjon. Hverken de økologiske samspillene eller de sosiale og økonomiske strukturene i verden tåler mer av et frihandelsregime hvor kapitalintensiv industriell stordrift utkonkurrerer den distribuerte, mer arbeidsintensive og miljøvennlige småskalaproduksjonen av mat.

Norge egner seg overhode ikke til industriell stordrift. Norge egner derimot utmerket for økologisk  småskalaproduksjon. Det er også den mest intelligente måten å dyrke jorda på. Dette er faktisk Norges største komparative fortrinn i det globale matmarkedet. Derfor er det naturlig å opphøye en forskningsbasert økologisk forvaltning og bruk av naturressursene til et ideal som preger politikken, selvbildet og identiteten til det moderne Norge. Tiden og  det kollektive kunnskapsbildet er modent for et slikt valg.

Dette idealet er det beste vi kan stille opp for kulturlandskapet vårt, og for dem som forvalter jordsmonnet. Virkningene vil også være svært gunstige for vår egen matkultur og folkehelse, og for den moderne norske identiten vi møter verdenssamfunnet med i WTO og andre sammenhenger. Den selveiende norske bonden er både forvalter av umistelige felles verdier, og en selvstendig næringsdrivende produsent. Det står det stor respekt av. Det norske folkestyret og norske matprodusenter kan bli enige om å forplikte bonden til en økologisk ansvarlig naturressursforvaltning, og staten til å legge til rette for en  distribuert småskalaproduksjon og diversifisering av produktspekteret i en beskyttet innenlandskonkurranse basert på kvalitet. Slik kan vi bruke vår integritet og verdighet utenfor EØS  til å gå foran å vise vei i internasjonal landbruks- og matpolitikk –  i skjønt samsvar med moderne internasjonal forskning og anbefalingene fra FN.

 Link til hele artikkelen: http://landbruksalliansen.no/wp-content/uploads/2013/06/TYPISKNORSK.pdf