Forskningsserien #1 – Erling Christiansen: Jan D. Van der Ploeg – Regionale kooperativer

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener den norske landbruksdebatten behøver flere impulser utenfra. Derfor har vi startet en serie der ulike skribenter tar for seg aktuell forskning som ikke stammer fra Norge. Først ut er Erling Christiansen.

Jan D. Van der Ploeg:

Regionale kooperativer

I land med lav grunnrente i jorden er det vanskelig å være bonde uten subsidier, proteksjonisme, privatlån fra banken eller nasjonale kooperativer. Hvilken modell som fungerer best er et mildt sagt viktig forskningsområde. Å akseptere eksisterende strukturer som optimale er naturligvis en feilslutning, men god og solid forskning må gjøres for å etablere alternativer i en kompleks og integrert verden. I Europa sitter den nederlandske professoren Jan D. van der Ploeg i førersetet hva angår forskning på alternative, profitable modeller. Mens norsk forskning bærer preg av små, fragmenterte prosjekter, stiller Van der Ploeg med store forskningsteam fra stipendiater og oppover. De har belyst et tema som også burde være relevant for norsk landbruksforskning, nemlig private, regionale kooperativer som suksessoppskrift for sunn og inntektsbringende matproduksjon.

Hva er et regionalt kooperativ?

I forskningen til Van der Ploeg vises det at både nasjonale prosjekter og gjeldsbaserte, private prosjekter vanskelig kan kombinere profitabel og sunn matproduksjon. Derimot kan regionale kooperativer være en suksessoppskrift. Kooperativer i Nord-Friesland trekkes frem som et godt eksempel. I motsetning til nasjonale kooperativer forutsetter den regionale versjonen kort avstand mellom bøndene, da dette generer både kunnskapsoverføring og trygghet som en samlet gruppe. Videre reduserer den regionale produksjonen transaksjonskostnader og øker muligheten for gjensidig utnyttelse av produksjonsmidler. Gjeldsinvesteringer fordeles på alle medlemmer av kooperativet, og skaper slik en organisk heller enn regulert modell for begrenset ansvar.

I Nord-Friesland er det regionale kooperativet fordelt på seks organsisajoner med hvert sitt spesialfelt. Dette muliggjør organisering av både produksjons- og grossistleddet. Dyrevelferd og robuste landbruksmetoder med minimal kunstgjødsel- og sprøytemiddelbruk er også et prioriteringsområde. Maten produseres regionalt for både lokale og eksterne markeder, og det skapes store nok volumer til å konkurrere mot oligopoler – både på pris og markedsføring . Det er altså stordriftsfordeler på tross av den gjennomsiktige, regionale modellen. Eksempelet fra Nord-Friesland viser også at stordrift og økologisk produksjon er forenelige størrelser.

Nord-Friesland preges av god innovasjonsevne og kunnskapsoverføring, trolig fordi de seks organisasjonene deler kunnskap og sitter på ulik ekspertise og til dels representerer ulike interesser (bl.a. jobber en organisasjon primært med biomangfold og en annen primært med det kommersielle). Dette skaper nettverk som gir gode resultater og gjør regionen lite utsatt for feilgrep, siden organisasjonene korrigerer hverandre.

Kooperativet driver lobby-virksomhet overfor parlaments-politikere heller enn byråkrater for å oppnå anerkjennelse for frakoblingen fra nasjonale/supra-nasjonale integrasjon og produksjonsmetoder. Et gyllent prinsipp som benyttes i Nord-Friesland er at om du jobber med en politiker som ikke leverer resultater innen relativt kort tid må du begynne å påvirke nye.

I Nord-Friesland kombineres altså det beste fra kooperatisme og marked. Det er interessant for norske forskere og bønder å studere det regionale kooperativet. Verden er sjelden så låst fast som den kan virke som.

Erling Christiansen, Stipendiat i samfunnsgeografi v/UiO

Leave a Reply

Your email address will not be published.