ANLs innspill til årets jordbruksoppgjør

Hurdalsplattformen varslet endringer i norsk jordbrukspolitik. Plattformen satte mål om å jamstille inntekter i jordbruket med andre grupper i samfunnet, og mål om økt selvforsyningsgrad til 50 prosent, korrigert for importerte kraftfôrråvarer. Det ser vi lite til i årets jordbruksavtale. 
I 2016 vedtok Stortinget enstemmig en Landbruksmelding som gir fire mål for jordbrukspolitikken. Når dere behandler denne avtalen ønsker vi at dere i komiteen har klart for dere hvilken rolle dere har. Faglagene, som alle andre fagorganisasjoner, har som rolle å sikre sine medlemmer best mulig inntekt og vilkår. Deres rolle som folkevalgte er å sikre jordbrukets samfunnsoppdrag. 
I behandlingen av avtalen vil vi at dere ser på innholdet i avtalen og måler det opp mot deres vedtatte mål. Tar avtalen oss i retning mot eller vekk fra målene?

I vårt innspill vil vi fokusere på disse tre punktene:

1. Selvforsyning
2. Inntektsopptrapping og unge inn i landbruket
3. Klima og miljø


1- Sikre selvforsyning og matberedskap
Verden kommer en usikker tid i møte med kriser på mange hold, både klimakrise, ulikhetskrise og konflikter. Det er viktigere enn noen gang at Stortinget fører en jordbrukspolitikk som utøver solidaritet med verdens fattige og kriserammede, og sikrer matsuverenitet i Norge og internasjonalt. Et av de viktigste tiltakene Norge kan gjøre i jordbrukspolitikken er å øke norsk sjølforsyning og redusere vår beslagleggelse av arealer i andre land til produksjon av dyrefôr. Vi trenger en helhetlig plan og mye kraftigere tiltak for å nå selvforsyningsmålet på 50%, korrigert for import av fôrråvarer innen 2026. Vi må bedre økonomien for korn- og grøntprodusenter, og vi må ta de enorme utmarksressursene vi har i Norge bedre i bruk ved å gjøre det gunstigere økonomisk å benytte seg av beite, samtidig som vi øker prisen på kraftfôr.

Vi mener derfor at:
- Prisnedskrivingen på korn må gradvis fjernes og  den midlertidige ordningen med prisnedskriving på importert kraftfôrråvare må avsluttes.
- Årets reduksjon i prisnedskrivingen er bra, men vi ønsker at den ikke følges av en lik reduksjon i prisen på norsk korn til kraftfôr som gjør at prisen på kraftfôr fortsatt går ned og kornøkonomien blir dårligere.
- Kvalitetstilskudd klasse O+ og bedre for både lammeslakt og storfekjøtt bør gradvis fjernes. 
- Satsene for utmarksbeite og setring bør økes 
- Arealtilskudd bør økes
- Driftsvansketilskudd eller teigbasert arealtilskudd bør innføres.
- Økningene på arealtilskudd hos “øvrige vekster” er bra! Men vi ønsker flere trappetrinn med økte satser til mindre arealer.
- Arealtilskuddet på korn må økes.

Samtidig er et av de viktigste tiltakene for sjølforsyning økt lønnsomhet for bonden og styrkede velferdsordninger. Uten bønder ingen mat.


2- Oppgjøret er for lite til å skape optimisme og framtidstro i landbruket. 
ANL mener, på linje med NBS, at tallgrunnlaget som ligger til grunn for årets avtale gir et feilaktig bilde av den reelle økonomiske situasjonen og at Grytten-utvalgets indisier burde vært ivaretatt, selv om NOU’en ikke er ferdigbehandlet. Dermed er den såkalte tettingen av inntektsgapet, som regjeringen hevder dette oppgjøret vil bidra til, ikke reell. Tallgrunnlaget tar heller ikke høyde for kostnadsvekst og renteutgifter på dagens nivå. Det norske landbruket har enorm gjeld, og det er helt essensielt at bønder som har investert store summer i sitt driftsapparat får en normalavkastning på dette, og ikke går jevnt i tap. For melkebønder som ikke har lagt om løsdriftfjøs ennå, er det også avgjørende å ha råd til bygge om innen 2034 for å kunne fortsette driften. I dag må en stort sett planlegge for økt produksjon for å få lån til ombygging, hvilket er strukturdrivende. Årets avtale legger også til grunn et redusert arbeidsforbruk på 1,1 %,  NBS gjør ikke dette i sitt krav og viser det er mulig å prioritere annerledes. På bakgrunn av dette mener vi at rammen for årets avtale er alt for liten. 

Vi mener derfor at:
- Et godt jordbruksoppgjør innebærer at man sikrer inntektsgrunnlag som hindrer nedleggelse av bruk, og  legger grunnlag for at flere bønder kommer til. Framtidige jordbruksavtaler kan ikke fortsette å legge til grunn en reduksjon i arbeidsforbruk.
- At næringskomiteen bør legge inn merknad om at nytt tallgrunnlag må ferdigstilles og legges til grunn for jordbruksoppgjøret 2024.
- Stortinget bør se på muligheter for å øke andre bevilgninger som ikke er produksjonsdrivende over jordbruksavtalen, for eksempel ved å øke SMIL.
- Kutt i mentorordningen må reverseres


3- Klima og miljø
Jordbruksavtalen prioriterte klima og miljø, men de fleste av tiltakene går til forskning og teknologiutvikling, og mangler helhetlige satsinger for bærekraftig landbruk. Jordbruket må formes ut i fra det lokale ressursgrunnlaget og bruke minst mulig langreiste innsatsfaktorer. 
Vi er også skeptiske til hvordan noen av disse tiltakene kan være strukturdrivende med satsning på  blant annet biogassanlegg. I sluttprotokollen hevdes det at det er satsning også på småskala grønt, men har her en flat sats med økning til alle produksjoner under 300 daa. Vi vil som NBS kreve økte satser for de minste grønt-produsentene, med en satsning på markedshager som drives på mindre enn 10 daa. 

Vi mener derfor at:
- Støtte til grønt bør økes, med høyere satser til de minste produksjonsarealene (også under 10 daa.
- Satsene til  SMIL må økes.
- Det bør gjøres en større satsning på jordhelse og karbonlagring i jord, i tråd med Norges innmelding i 4 per 1000 i 2020.
- Satsen for drenering bør økes.

Hvor blir det av regjeringens løfter om å jobbe for økt selvforsyning?

Verden står i en sultkrise med økende matusikkerhet. Når skal regjeringen konkretisere sine løfter om å satse på økt selvforsyning og matberedskap?
I Hurdalsplattformen ble det slått fast at regjeringen vil “legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser og sette et mål for sjølforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent.” Det er over et år siden, og dagens selvforsyningsgrad er bare 40 %, men i tiden som har gått ser vi få tiltak for å nå målet om økt selvforsyningsgrad. Ikke engang en arbeidsgruppe er nedsatt for å jobbe med denne opptrappingsplanen.

I løpet av dette året har krisene som truer matsikkerheten eskalert. Voldsomme flommer har rammet store deler av Vest- og Sentral- Afrika, mens de i Somalia opplever en av de kraftigste tørkene på mange år. Dette skjer samtidig som krigen i Ukraina bremser produksjon og eksport av korn. Klimakrise, krig og konflikter, og økende ulikhet blir til sammen en perfekt storm av kriser som fører verden ut i en global matkrise.

Tidligere i høst ble norske gulrøtter pløyd ned i jorda på grunn av høye strømpriser. Vi har også hatt store kornavlinger i år, men vi har ikke beredskapslager for å lagre det til år med lavere avlinger. Vi har heller ikke eksportert dette kornet til sultrammede områder. Istedenfor går mye av dette kornet til dyrefôr. Samtidig gror utmarksarealene igjen og gårdsbruk legges
ned. Det virker som det er fullstendig mangel på forståelse for de krisene vi står i. Hvordan kan vi rettferdiggjøre at vi i Norge sløser med matressurser på denne måten, mens verden sulter?

Regjeringa nedprioriterer sitt kanskje viktigste oppdrag og løfte: Ansvaret for egen matproduksjon. Mens sulten øker i verden har vi et ansvar for å produsere mer mat på norske ressurser og redusere vårt beslag av areal, energi, vann og andre innsatsfaktorer i andre land.

En viktig presisering i Hurdalsplatformen, som skiller denne regjeringen fra tidligere regjeringer, er at målet for selvforsyning skal være korrigert for import av fôrråvarer. Kraftfôrforbruket i husdyrproduksjonen har skutt i været, fra 350 000 tonn i år 2000 til 850 000 tonn i 2020. Dette består i stor grad av fullverdig menneskemat som soya, korn og oljefrø. I tillegg importeres store mengder fôrråvarer til å fore opp oppdrettslaks, kun 8% av råvarene til fiskefôr produseres i Norge.

I Norge har vi begrenset med dyrket mark, men store arealer med utmarksbeite. Vi må utnytte utmarka til beiting og redusere bruken av importert kraftôr. Dette er nøkkelen for å kunne øke selvforsyningsgraden i Norge. Å flytte husdyra fra innmark til utmark vil frigjøre arealer med god kvalitet til å dyrke mat som kan gå direkte til mennesker heller enn til dyrefôr. Dette vil dermed kunne øke selvforsyningsgraden på grønnsaker, matkorn, frukt og bær.

Det haster med å starte arbeidet med en helhetlig plan for økning av selvforsyningsgraden i Norge. Alliansen ny Landbrukspolitikk mener at dette vil kreve en omstilling av jordbruket og at arbeidet med inntektsutjevning i landbruket må sees i sammenheng med å øke selvforsyningsgraden.

I dag er det mer lønnsomt for bonden å la utmarka vår gro igjen mens kua står på bås og spiser importert fôr. Vi må ha to tanker i hodet på en gang: å sikre lønnsomhet for bonden og samtidig øke selvforsyningsgraden. Inntektsutjevning er nødvendig, men det kan ikke skje på hvilken som helst måte. Utjevningen må henge sammen med en reell økning av selvforsyningsgraden.

Hvis vi skal mate Norges befolkning på større andel norske ressurser på en bærekraftig måte kreves det en omstilling av hele matsystemet fra produksjon til konsum. Det vil kreve tydelig politisk styring og en helhetlig plan for økt selvforsyningsgrad. Nå må regjeringa komme på banen og legge fram og gjennomføre den opptrappingsplanen for matsikkerhet og selvforsyning som de har lovet oss!

Signert av Styremedlemmer i Alliansen ny landbrukspolitikk:
Mari Jensen Aas, Spire
Mari Beitnes, Latin- Amerikagruppene
Benedicte Brun, Norsk permakulturforening
Frøya Torvik, Ungdomsutvalget i Norsk bonde- og småbrukarlag
Viktor Moe Hegerberg, Sosialistisk Ungdom
Ulrikke Torgersen, Grønn Ungdom
Elise Sørensen, Natur og ungdom
Markus Lohne Hustad, Økologisk Norge (støttemedlem)
Sondre Dalen, Attac (støttemedlem)
Eric Brinkhof, Biodynamisk forening (støttemedlem)
Anne Sofie Hovden, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk
Kjetil Marstrander, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk

Lanserte nytt prosjekt under ØKOUKA: Seterpolitisk melding!

Alliansen ny landbrukspolitikk inviterte til en seterpolitisk helaften på Bruket i Oslo for å markere starten på et nytt prosjekt – en seterpolitisk melding!

Lanserte prosjektet under ØKOUKA i Oslo

At stølen er en viktig bidragsyter for både kulturlandskapet i Norge, det biologiske mangfoldet og som leverandør av kultur og kvalitetsmat var hovedpunktene da Alliansen Ny Landbrukspolitikk inviterte til seminar på Bruket i Oslo for å diskutere Norges glemte ressurs i anledning seterpolitisk melding: utmarksbeite og seterdrift. De rundt 50 tilhørende ble servert utvalgte oster, hallingdans, felespill og et engasjert panel bestående av tre støldrivere og representanter fra Norsk Institutt for bioøkonomi og Norsk seterkultur. Bakgrunnen var Alliansen ny landbrukspolitikk sitt nye prosjekt for en mer solidarisk matproduksjon som nytter norske ressurser, nemlig en seterpolitisk melding. 

Landskapet vårt har underutnytta potensial

Seminaret ble innledet av Yngve Rekdal fra Norsk institutt for bioøkonomi som tok for omfanget av ressursen utmarksbeitet, og trendene i seterbruken siden årtusenskiftet. Det sentrale trekket her er at selv om en tredjedel av alle norske gårsdbruk fortsatt har seterdrift er det færre som tar ut det fulle potensialet som ligger i utmarksbeite, dette til tross for at ¾ av fastlandsarealet til Norge har gode beitemuligheter.

Rekdal delte interessante tall for publikummet. Han viste til at 45 prosent av landarealet har god eller veldig god beiteverdi, det vil si 138 millioner dekar. Dette tilsvarer ca 900 millioner fôrenheter. I dag tas det ut ca 300 millioner fôrenheter. Alliansen ny landbrukspolitikk problematiserte i sin innledning at norske bruk i større grad planlegger drifta si på innkjøpt og importert fôr mens dette arealet ikke nyttes til sitt fulle.

Store besetninger utfordrer seterdrifta

Norsk seterkultur representert av Hans Bondal, supplerte Rekdal med å påpeke at stordriftrettinga av landbruket i dag har gjort stølen utdatert som landbrukseiendom og blir gjort om til ferieboliger. Skal en støl være en attraktiv produksjonsenhet må det på plass både infrastruktur for å få stølsproduktene ut og oppdateringer av selve boforholdene for å gjøre det lettere å ha folk boende lengst mulig på fjellet, mener Bondal. Alliansen ny landbrukspolitikk har tidligere spilt inn til faglaga at investeringsmidler til infrastruktur på setra bør komme på plass. I tillegg er det et stort behov for et faglig nettverk for stølseiere, ettersom kunnskapen rundt denne driftsforma er på vei inn i glemmeboka, fortsatte Bondal. 

Dette var seterbrukerene enig i. De frammøtte fikk flere beretninger fra seterbrukerene om ulike måter å drifte stølene sine på. Norges klart største seterfylke, Oppland, var godt representert med Ola Tangvik innehaveren av Brimi sæter i Lom, Katharina Sparstad som drifter Sparstadstølen i Vang i Valdres og Kåre Skogstad fra Lomen i Vestre Slidre.

I disse fjellområdene i Oppland har det vært en selvfølge å sende dyra til fjells og flytte etter graset. Nå er det ingen selvfølge lenger, forteller en av seterbrukerene.

Alle tre kunne fortelle om hvilke muligheter som ligger det å ta i bruk stølen, både om mulighetene for produksjon av etterspurte stølsprodukter og turisme som tilleggsnæring, men også utfordringer knyttet til produksjon, økonomi og størrelse på besetninger. 

Seterbrukerene var òg opptatte av hva en støl er og skal være. Hva er det vi vil ha på setra? Kraftfôrautomater og tilleggsforing? Det ble latter i salen da Skogstad fortalte om ei ku av tradisjonell norsk rase som virkelig egna seg i utmarka: – Den ville ikke ha kraftfôr en gang den silda der! Og hva vil vi at en seter skal være? Jo, et sted der man først og fremst skal høste av utmarka.


Kvalitetene til stølsprodukter må synliggjøres

En utfordring for dagens støleiere er manglende synliggjøring av stølsproduktenes kvalitetsforskjell sammenliknet med «vanlig» ost og melk, og utfordringer knyttet til manglende kunnskap og kompetanse hos mattilsynet om foredling på setra, og at vi her har mye å lære av Sveits og Østerrike. Hanne Sickel, som dessverre ikke kunne stille på arrangementet, har i doktorgraden sin funnet at melk produsert på utmarksbeite i fjellet skiller seg kvalitetsmessig fra vanlig konvensjonell melk ved å ha en annen fettsyresammensetning og et høyere antioksidantinnhold. Dette er kvaliteter som melka beholder når den videreforedles til ost, smør eller fløte.

Budeia viktig i kampen mot gjengroing

Bonden skal først og fremst produsere mat, men kan et økt fokus på bonden som landskapspleier øke interessen for stølsdrift? Bonden som landskapspleier kan synliggjøres i at økt beiting og stølsdrift i større grad premieres i tilskudd, og ved å synliggjøre kvalitetsforskjeller i maten produsert på setra og i utmarka for forbrukeren. Sveits og Østerrike er nok engang en inspirasjon. Det blir bønder i alpeområdene trukket fram som landskapspleiere i minst like stor grad som matprodusenter. Selv om ikke alle hyttefolk setter pris på å møte en kuflokk er det når bonden har dyra på beite at hytteeierne får et landskap å se på.

Veien videre for seterpolitisk melding

Samfunnsoppdraget til jordbruket er å produsere ren, trygg og nok mat til befolkninga, og ikke ødelegge fremtidige generasjoner sin mulighet til å gjøre det samme. Når arealer gror igjen reduserer vi framtidige generasjoners mulighet til å produsere mat på samme arealer.

En norsk matproduksjon som baseres i mindre og mindre grad på bruk av egne arealer, og mer og mer importert fôr fra land med matsystemer som er innretta med et snevert fokus på profitt, og ikke trygg og nok mat til befolkninga, er usolidarisk.

En ny politikk for seterdrifta i Norge er nødvendig om verdifulle beiteressurser skal tas i bruk og ikke gå ut av drift. Utover  at setrene tas i bruk, er dette viktige mål for seterdrifta:

  • Rikt biologisk mangfold og rike kulturlandskap.
  • Ivareta kulturarv og tradisjoner.
  • Ivareta og dele kunnskap om et beitebasert jordbruk.
  • Verdiskaping basert på lokale og fornybare ressurser.
  • Levende bygder og gode menneskehabitat.
  • God dyrevelferd.
  • Bidra til en mangfoldig matproduksjon

Alliansen ny landbrukspolitikk kommer snart til å lansere en kronerulling for å finansiere produksjonen av seterpolitisk melding. Følg med på vår facebookside i tiden framover!

Vi kan ikke løse klimaproblemene med å dyrke vår mat på andre lands matjord

Etter sesongpremièren av Folkeopplysningen må vi snakke litt om klima i jordbruket. Og vi må snakke om hvordan vi snakker om klima i jordbruket. Jordbruket burde ha som mål å bli fossilfritt, ikke utslippsfritt. Vi må ikke måle utslipp i jordbruket per produsert enhet. Vi må ikke ha et så «klimasmart» jordbruk at vi i framtida ikke har mat å fø oss med. 

Skrevet av Kathrine Kinn i Alliansen ny Landbrukspolitikk

I fotspora til ei ku som beiter finner vi et biologisk mangfold om arealet skjøttes riktig. Et mangfold helt avhengig av samspillet mellom bonden, dyra og naturen. Ei ku skaper liv i jorda, rett over bakken og ikke minst i lufta. Jord er levende, planter tiltrekker insekter, som igjen tiltrekker seg fugler. Kua skaper liv.

En kylling som fôres på korn, det vil si menneskemat, bidrar ikke til alle disse godene som beitedyra bidrar med. I verste fall dyrkes råvarene i kraftfôret kyllingen eter i monokulturer og med innsatsmidler basert på fossil energi.

I Norge har vi rundt 3 prosent dyrka mark. Her kan vi produsere mer frukt, grønnsaker og bær – og det burde vi. Dyra burde i mindre grad være på de areala som kan brukes direkte til menneskemat uten å ta veien gjennom et dyr, og de burde være mer i utmarka. Dette arealet kan ikke brukes til å dyrke grønnsaker eller korn. Her burde kua, sauen og til og med grisen være. Noe av innmarka burde spares til vinterfôr til dyra som gjør en verdifull jobb i utmarka om våren, sommeren og tidlig høst. Da hjelper beitedyra oss med å holde landskapet åpent, vi tar vare på norske oste- og foredlingstradisjoner som holder på å dø ut, og et mangfold av planter.

Hvorfor skal vi ikke måle disse utslippene per produsert enhet? Jo, fordi da kan plutselig «det riktige» bli å sette kua inn på bås og fôre henne i mye større grad med kraftfôr dyrka på arealer vi kunne dyrka grønnsaker og korn til menneskemat, enn å sende kua ut i skog og mark, og ikke minst – til fjells før de siste 900 aktive setrene vi har igjen også forsvinner. Dersom høyt kraftfôrforbruk fører til mindre utslipp per liter produsert melk og kilo kjøtt kunne, da vi sagt takk og farvel til en viktig del av norsk kulturarv – høsting av utmarka gjennom seterdrift. Budeia kunne vi plassert på museum som et forhistorisk minne, i stedet for å se på budeia som en som gjør det mulig å leve av mat produsert på norsk jord og forvalter av utryddingstrua kulturplanter.

Men da må vi ha en ny jordbrukspolitikk. En politikk som gjør det lønnsomt å ha kua på beite og samtidig ivareta dyrevelferden. Alle som har passa på ei krøtterflokk veit at det er lettere å vokte dem for skader innendørs i et fjøs, enn når de beveger seg mellom kratt, busker, steiner og bratte lier. Vi må tilskudd til gjerder, leskur, vann og åpning av gjengrodde beiter, framfor store fjøs der traktorer som drives av diesel skal kjøre gras pakka inn i plast til dyra inne i fjøset, pluss en dose kraftfôr der råvarene kommer hele veien fra monokulturer i Brasil og andre steder i den store vide verden. Hadde vi vært smarte kunne dette kornet vært brukt til brød og i mindre grad til en drøvtygger som foretrekker gras. Noe kraftfôr bør hun likevel få, men ikke fordi bonden har skaffet seg flere kyr enn det hun/han har areal til og derfor henter inn noe på øke kraftfôrmengden.

La oss si at vi dropper å spise kjøtt. Alle i Norge blir vegetarianere. All dyrka mark går nå til produksjon av menneskemat. Da har vi likevel ikke nok til å fø Norge. Vi må importere. Og vi importerer. Så blir det matmangel i verden – kan vi da akseptere at vi kjøper maten ut av hånda på andre folk? Hva om ingen lenger vil selge maten sin til oss? Har vi dumma oss skikkelig ut har utmarka allerede grodd igjen (som den holder på å gjøre), det samme har innmarksareal som ikke egna seg til grønnsaksdyrking, og kanskje har vi til og med har vi mistet kunnskapen til en generasjon bønder som hadde kunnskap om aktivt beitebasert jordbruk. Norge har mye gras og utmark. Å la gras råtne på rot, framfor å ha dyr som høster naturens overskudd er matsvinn, og ikke minst arrogant mot den matmangelen verden kan møte på i framtida. Det er olje og gass som har skapt klimaproblemene, ikke alle dyr som eter gras (husdyr og ville) i utmarka. Vi skal ikke løse klimaproblemene med å spise mat dyrka på andre lands matjord.

Innspill til jordbruksforhandlingene – Prop. 94 S (2017-2018)

Alliansen ny landbrukspolitikk ga innspill til årets jordbruksforhandlinger på høring 31. mai. De kan leses her:

Helga Hustveit og Gaute Eiterjord presenterer alliansens innspill 31. mai 2018. Foto: Skjermdump fra høringssending, Stortinget.no.

Alliansen ny landbrukspolitikk takker for muligheten til å gi innspill til jordbruksforhandlingene i år.

Bruken av norske jordressurser i produksjonen av mat i Norge har over lang tid blitt erstattet av importert kraftfôr. Fokuset på volum har gitt lav sjølforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst. Jordbrukspolitikken handler ikke først og fremst om bøndene. Den handler om hva vi vil med norsk jordbruk og hva slags rolle matproduksjonen og bruken av jord skal ha i samfunnet vårt. Stortingets overordna fokus må ligge på samfunnsoppdraget til jordbruket, altså jordbrukspolitikkens formål. I dette ligger bruk av jord helt sentralt. Framfor å fokusere på lønnsomheten til utvalgte husdyrproduksjoner, geografiske områder eller bruksstørrelser, må fokuset til Stortinget være på lønnsomheten ved å bruke jord. Altså skape en politikk for bruk av jord, og hvordan gjøre bruk av jord i Norge lønnsomt. Dette klarer ikke jordbruksoppgjøret i år. Vi vil rette fokus mot setertilskudd, driftsvansketilskudd og sjølvforsyningsgrad.  

Setertilskudd

Vi mener at seterdrifta er viktig for at Norge skal klare å utnytte beiteressurser over hele landet. Med seterdrifta følger gamle tradisjoner og kulturarv. Antall setre i drift har minka fra 100.000 til knapt 1000 på hundre år. Det er flere ting som gjør det vanskelig å drive ei seter i dag, men likevel tror vi det er et stort potensiale i beiteressurser og potensiale for at bonden kan selge et produkt på en annerledes måte i et tøft marked. I tillegg har seterdrifta positive følger for kulturlandskap og turisme. Seterdrifta er et unikt virkemiddel for at vi skal ta vare på kulturarv, kulturlandskap og nytte ressurser vi ellers ikke ville utnytta. Seterdrifta trenger en nasjonal satsing for å løftes.

Vi krever:

  • Et nasjonalt setertilskudd
  • Investeringsmidler til setre med melkeproduksjon til å sette driftsapparat i stand, gjerding, grøfting, systemer for vann, avløp og strøm
  • En arbeidsgruppe som ser på avsetningsmuligheter for setermjølk eller andre seterprodukter
Driftsvansketilskudd

Vi er skuffet over at driftsvansketilskudd ikke kom med i årets jordbruksforhandlinger. Vi bor i et land med ulike produksjonsforhold og ulike utfordringer i ulike deler av landet. For å ta hele landet i bruk trengs et tilskudd som jevner ut fordeler og ulemper som ulike produsenter har. Vi når ikke mål om økt bruk av norske ressurser når det kun finnes jordbruk på det sentrale østland og Jæren. Et driftsvansketilskudd vil øke sjølforsyninsgraden ved at man får økt bruk av norske beiteressurser og færre importerte. Vi mener at det må være flere faktorer som gir uttelling i et slikt driftsvansketilskudd, for eksempel bratthet, høyde over havet, arrondering, biologisk mangfold og klima. Vi krever derfor et driftsvansketilskudd som tar hensyn til faktiske driftvansker.

Sjølforsyningsgraden

Sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk oppgis av myndighetene å være på om lag 50 prosent på kaloribasis. Dette tallet inkluderer også kalorier fra matvarer produsert på importerte kraftfôrråvarer. Den reelle sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk, altså justert for importerte kraftfôrråvarer, ligger på om lag 40 prosent. Norge er med dette blant de landene i Europa med lavest sjølforsyningsgrad. Konsekvensen av at matproduksjonen forvaltes på en måte som gjør at det ikke er lønnsom næringsvei å dyrke jord i Norge, er at antallet gardsbruk reduseres, egne jordbruksarealer legges brakk, importen øker og norsk matvaresikkerhet blir kraftig redusert. Vi produserer stadig mindre og importerer mer av maten vi spiser. Målene med jordbrukspolitikken kan ikke nås med denne prioriteringen.

Å øke selvforsyningen til 50 prosent er bra, men vil ikke skje om det ikke finnes konkrete tiltak, og vil heller ikke skje om det ikke er vedtatt av stortinget.

Vi blir sårbare. Alliansen Ny Landbrukspolitikk ønsker en offensiv jordbrukspolitikk som baseres på det samfunnsoppdraget som fellesskapet har satt for politikkens formål. ANL oppfordrer Stortinget, i forbindelse med behandlingen av jordbruksoppgjøret, til å vedta at den reelle sjølforsyningsgraden skal økes fra 40 til 50 prosent

Det er på tide med et soyaoppgjør

Det er på tide med et oppgjør med den absurde jordbrukspolitikken som gjør det mer lønnsomt å fôre husdyra våre med soya fra Brasil, enn å ha dem ute på beite.

Når du drikker et glass melk til frokost, tenker du på hvor den kommer fra? På melkekartongen ser du beitende kyr, men faktum er at den norske kua i stadig større grad står inne og spiser kraftfôr, som blant annet inneholder soya fra Brasil. Soya er én av de viktigste ingrediensene i moderne kraftfôr, fordi det inneholder mye protein. Det gjør at dyra vokser raskere, og at kyra produserer mer melk. Ifølge Spires rapport Soyalandet spiser norske kyr så mye soya at det er mer soya bak en liter kumelk enn en liter soyamelk.

Forfattere: Mari Gjerdåker, brigadist for Latin-Amerikagruppene, Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom. 

Kronikk på trykk i Klassekampen 30. mai 2018.

Ødelegger naturmangfold og karbonlagre
Soyaen Norge importerer kommer i hovedsak fra Brasil på områder som tidligere var cerrado. Cerradoen er et savanneliknende område som er seks ganger så stort som Norge. Her finnes hele fem prosent av naturmangfoldet på jorda, og halvparten av plantene her finnes ingen andre steder på jorda. På grunn av økende etterspørsel etter soya og andre monokultur-produkter har imidlertid cerradoen blitt halvert. Det som står igjen er mil på mil med soyaplantasjer, ødelagt jord og forurensa vann på grunn av den omfattende bruken av sprøytemidler. Brasil har verdens største forbruk av sprøytemidler, og soyaindustrien bruker nesten halvparten av Brasils sprøytemidler. Innbyggerne her har blant verdens høyeste giftnivåer i blodet som følge av dette. Cerradoen er også et stort karbonlager, og når den blir omgjort til jordbruksarealer forårsaker det store klimagassutslipp.

Norsk import av soya skaper mer sult i Brasil
Soyaimporten vår truer matsuvereniteten i Brasil. Man skulle tro det var bra for fattige bønder i Brasil at vi kjøpte råvarer fra Brasil, og at det kunne gi inntekter og redusere sult lokalt. I virkeligheten er det totalt motsatt. I Brasil er jordfordelingen ekstremt skjev: Tre prosent av befolkningen eier to tredjedeler av all dyrkbar jord. Siden 90-tallet har multinasjonale selskaper fått stadig større kontroll over jorda, mens småbønder og jordløse fordrives og tvangsflyttes for å gjøre plass til soyaplantasjene. Soyaproduksjonen er lite arbeidskrevende og gir få arbeidsplasser lokalt. Rurale arbeidere må flytte inn til byene, hvor arbeidsledigheten er stor fra før.

Ettersom soyaen i Brasil i hovedsak produseres for eksport, er økt soyaproduksjon ensbetydende med mindre jord og mindre mat for brasilianere selv. Småbønder står for 70 % av maten som spises i Brasil. Flere soyaplantasjer er ensbetydende med økt sult i Brasil. Under matfestivalen Grune Woche i år ba den brasilianske landbrukseksperten Antonio Andrioli europeiske land om å slutte å kjøpe soya til dyrefôr, fordi det vil føre til mindre sult i Brasil.

Gjengrodde kulturlandskap i Norge
Soyaen påvirker også det norske jordbruket. Norsk import av soya legger beslag på jord i Brasil tilsvarende 240 000 fotballbaner. Det er nesten 1/5 av Norges jordbruksareal. I dag er Norge 40 prosent selvforsynt, noe som er historisk lavt. Men store deler av matproduksjonen vår er avhengig av soya og andre råvarer til kraftfôr, som gjør selvforsyningsgraden vår sårbar.

Dagens jordbrukspolitikk gjør det billigere for den norske bonden å la dyra spise soya-kraftfôr heller enn å ta i bruk norske gras- og beiteressurser. Mindre slått og beite gjør at kulturlandskapet vårt gror igjen og forsvinner, som er dårlige nyheter for naturen. En fjerdedel av alle de truede artene i Norge er avhengige av kulturlandskapet for å overleve. Deriblant humlene og biene, som pollinerer maten vår og som vi mennesker er helt avhengige av for å overleve.

Vårt syke globale matsystem

Det er noe grunnleggende galt med matsystemet vårt når det er billigere dyrke soyaen i Brasil, sende den over halve jordkloden og frakte den til en gård i Norge for å fôre husdyra våre, enn å sende kyrne våre ut på beite.

For det finnes alternativer. Både til den overdrevne soyabruken vår, og til matpolitikken vi fører i dag. Vi kan fôre dyra våre på våre egne ressurser og få mat av bedre kvalitet og som ikke står for et gedigent økologisk fotavtrykk. Forskning gjort ved NIBIO viser at beitebruken i Norge i teorien kan dobles. Ved å ha flere dyr på beite bevarer vi naturmangfoldet og øker både dyrevelferden og kvaliteten på maten vår.

Vi trenger en ny jordbrukspolitikk
Altfor lenge har norsk jordbrukspolitikk skapt miljøproblemer og ødelagt for lokal matproduksjon både Norge og Brasil. Nå mer enn aldri trenger vi et oppgjør med det urettferdige matsystemet og med soyaproblemet. Det haster med å få en matpolitikk som favoriserer de mindre gårdsbrukene som bruker lokale ressurser. Det er disse bøndene best ivaretar naturmangfoldet og som ikke minst forsyner folk med mat og reduserer sult over hele verden.

I årets jordbruksoppgjør inngikk bondeorganisasjonene og landbruksdepartementet en avtale mange er fornøyd med, fordi den styrket de mindre gårdsbrukene. Likevel er også årets avtale en videreføring av den samme, urettferdige matpolitikken vi finner over hele verden. Det vi trenger er en reell politikk endring, som setter bærekraftige småbønder først. Og ikke minst er det på tide å ta et oppgjør med en av de største miljøverstingene i norsk jordbruk. Det er på tide med et soyaoppgjør.

Jordbrukspolitikk er enklere enn du tror

Har du prøvd å forstå jordbrukspolitikk? Gikk du deg kanskje vill i “de fire søylene” – markedsregulering, juridiske virkemidler, tollvern og økonomiske virkemidler? Jordbrukspolitikk er egentlig enkelt! Kan du svare på disse fire spørsmålene, er du mer enn bra nok kvalifisert til å utforme virkemidlene i jordbrukspolitikken.

Marked: Hvor skal varene selges – i hvilket marked, i hvilket land? Svaret på dette, hvorvidt det er Norge, Skandinavia, EU eller verden, avgjør hvor store mengder som skal produseres. Deretter må man se på hvilke tiltak og virkemidler som egner seg for å ha riktig produksjonsvolum, og slik sikre avsetning og pris. Produserer mer enn det markedet ditt trenger, faller prisene plutselig dramatisk.

Areal: Hva slags arealgrunnlag skal produksjonen baseres på – arealer i Norge eller andre steder? Og hvilke virkemidler skal gjøre at det arealet som du ønsker å bruke, er det som er mest lønnsomt? Hvis du for eksempel mener at norsk jordbruk skal handle om å bruke jord i Norge, så må jordbrukspolitikken tilrettelegge for at produksjonen av mat og fôr foregår på norsk jord. Da er prisforholdet mellom egenprodusert fôr og importert kraftfôr avgjørende.

Arbeid: Hvem skal dyrke jorda og arbeide i fjøset? Hvor mange hender trengs for å drive et godt jordbruk? Skal jordbruket ha like standarder for arbeidsvilkår og inntekter som folk i andre næringer?

Kapital: Hvordan skal tilskudd og markedspris utfylle hverandre i bondens økonomi? Hvorfor skal jordbruket ha tilskudd? Og hvordan skal fellesskapets penger brukes i jordbruket? Hva slags jordbruk er det vi egentlig skal støtte? For eksempel brukes det i dag om lag 600 millioner kroner i tilskudd for å subsidiere billig kraftfôr. Dette er med på å redusere bruken av beite. Samtidig gis det også et eget beitetilskudd på omlag 800 millioner kroner for å holde beitene i hevd. Disse tilskuddene strider mot hverandre, og man har kanskje glemt å spørre seg hva som var hensikten å støtte i utgangspunktet?

Et solidarisk jordbruk

Alliansen ny landbrukspolitikk ønsker bedre bruk av norsk jord og mindre bruk av utenlandsk jord. Målet med norsk jordbruk er å forsyne befolkningen med tilstrekkelig og trygg  mat. Vi skal ikke redusere fremtidige generasjoners muligheter til å kunne gjøre det samme. Det betyr at vi må holde jord i hevd og produsere mat på måter som forbedrer og ivaretar kvaliteten på matjorda.

Dagens jordbrukspolitikk oppfyller ikke dette målet godt nok. Jord går ut av drift og sjølforsyninga vår er avhengig av importerte fôrråvarer. Jordbrukets samfunnsoppdrag må være det overordna målet til jordbruksorganisasjonene, jf. § 1-1 Formålet med avtaleverket for jordbruket:

Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.

Skal fellesskapets mål for jordbruket realiseres, må fagorganisasjonene fremme tiltak og fordele penger på en måte som ikke styrer jordbruket vekk fra måla og økt sjølforsyning. Vi trenger fokus på produksjonsmåter, agroøkologi og et solidarisk jordbruk som bygger på prinsipper som matsuverenitet.

ANL vil ha økt matproduksjon på norske ressurser. Dette må ikke sammenblandes med økt matproduksjon generelt. Vi har overproduksjon på svin, kjøtt og melk. Derfor må vi jobbe for å øke norskandelen i fôret, men òg dempe volum-/produksjonsfremmende tiltak der vi har overproduksjon og være villige til å diskutere hvordan tilskudd kan innrettes for å premiere produksjonmåter som er bra for matjorda. Det må i større grad bli lønnsomt å pleie kulturlandskapet, ta vare på jorda og utnytte de ressursene som i dag er for marginale, framfor store fjøs løsrevet fra ressursgrunnlaget.

Derfor bør man løfte marginale arealer. Investeringer bør kunne gjøres på gårdsnivå uten at bonden må øke produksjonen. Vi foreslår at faglaga går inn for et driftsvansketilskudd som tar høyde for klima, jordsmonn, høydemeter over havet, hvor stor avling som er mulig på gårdens areal og hvor værutsatt gården er.

Videre foreslår Alliansen ny landbrukspolitikk at jordbruksorganisasjonene gir seterdrifta et løft i sitt felleskrav. Arealressursene i utmark og på fjellet er verdifulle i et beredskapsperspektiv og for folkehelsa. Kjøtt produsert på gras gir gunstig fettsyresammensetning. For mange dalstrøk hadde det ikke vært mulig å drive jordbruk uten nærheten til vidder og utmark, som en lett finner igjen i eldre beskrivelser av Hallingdal i dette tilfellet – “Enddå gjekk det vel ikkje um fjelle ikkje låg attåt”. Dette var før  rundballeplasten gjorde det mulig å frakte fôr over lengre avstander fra nedlagte bruk.

Alliansen ny landbrukspolitikk håper at verdien av riktig bruk av jord kommer på dagsorden i jordbruksforhandlingene.  

Ein finn ikkje noko før ein kjem dit det er!

Landbrukspolitikken i Østerrike generelt og Vorarlberg spesielt, er relevant inspirasjon for norsk landbrukspolitikk på grunn av likhetene i naturgitte forutsetninger og politiske målsetninger. Målet med studieturen var å lære mer om landbrukspolitikken i Østerrike og spesielt alpejordbruket i Vorarlberg, for å identifisere tiltak med mulig overføringsverdi til Norge. Målet var også å øke vår kunnskap om hvordan østerrikske produsenter innretter seg mot å produsere varer av høy kvalitet. Programmet for turen ble laget i samarbeid med Christian Zurbuchen, som også var reiseleder og tolk.

Skrevet av: Caroline Berntsen, Vilde Haarsaker & Anna Karlsson

Jordbruket i Vorarlberg

Vorarlberg er den vestligste regionen i Østerrike. Regionen har mye fjell, og mesteparten av befolkningen bor i Rhindalen på grensen til Sveits. I dalene er gårdsbrukene større, men i fjellene er det småbruk som dominerer. Melkeproduksjon er den dominerende produksjonen, og de aller fleste produserer høymelk, såkalt Heumilch, det vil si melk som er produsert uten bruk av silofôr. Dette er på grunn av produksjonen av den klassiske osten Vorarlberger Bergkäse, som ikke kan lages på silomelk. Meieriene/ysteriene betaler mer for høymelk. Også når det gjelder konsummelk kan forbrukeren velge mellom høymelk og “vanlig” melk i butikken.

Foredling skjer i stor grad lokalt, noe som sikrer lokal verdiskaping og arbeidsplasser. Mens Vorarlberg står for fem prosent av Østerrikes melkeproduksjon, finnes 30 prosent av alle ysteriene her. Ysteriene/meieriene er organisert som små samvirker uten noen felles overbygning. Mange bønder leverer melken til sitt lokale meieri, og noen foredler også noe melk selv for direktesalg. Mye melk blir også levert til det store meieriet i Vorarlberg, men de betaler en lavere melkepris. Meieriene henter melka daglig. Dette gjør at enkelte meierier benytter muligheten til å yste upasteurisert, som Käserebellen.

De lokale meieriene har til en viss grad tatt over reguleringen av melkeproduksjonen. De kjøper bare den melka de trenger. Når melkeprisen er lav bruker en del av bøndene melka heller til å fôre opp kalver.

Det er tydelig at jordbruket har høy status og at lokalt produsert og foredlet mat er noe som folk flest er villig til å betale for. Det samme gjelder tradisjonelt håndverk. Det finnes mange små bedrifter som for eksempel driver med trearbeid, og det er en sterk tradisjon for bruk av lokalt tømmer ved nybygg. Turisme er en viktig næring for området, men lokalbefolkningen utgjør likevel et viktig kundegrunnlag.

På Metzler Käse-Molke. Geitefjøset synes til høyre, med solcellepaneler og åpne vegger. I bygningen til venstre er det kinosal og gårdsbutikk.

I Vorarlberg er det 525 støler, hvorav 130 foredler melka på stølen. Resten leverer til meierier. Det er ikke henteplikt på melk, men meieriene henter all melka, blant annet for å sikre tilstrekkelig produksjonsvolum om sommeren. Mange har ansatte på stølene. Meieriene produserer egne stølsprodukter, men ikke konsummelk som er merket spesifikt med at det er stølsmelk.

Mesteparten av gårdene i Vorarlberg er familiedrevne og har ikke ansatt arbeidskraft. 80 prosent av alle bønder har en annen jobb ved siden av, noe som skaper stor “crossover” mellom jordbruket og andre miljøer. De fleste har en fulltidsjobb ved siden av gården og jobber lange dager. Utdanningssystemet legger opp til at de som tar den treårige yrkesutdanningen i landbruk etterpå har mulighet til å ta en andre yrkesutdanning på to i stedet for tre år, på statens regning. Dette for å stimulere til å ta en annen jobb ved siden av gårdsdriften.

Familien Lingenhel har nylig startet opp eget ysteri. Gården har nylig investert i kjøkken, gårdsbutikk, seminarrom og tar imot skoleklasser

Jordbruksutdanning

Vi besøkte den eneste fagskolen for landbruk i Vorarlberg, Bäuerliches Schul- und Bildungszentrum für Vorarlberg (BSBZ), som ligger i Hohenems. Her tilbyr de en treårig og en femårig landbruksutdanning, en treårig husholdningsutdanning, voksenutdanning på deltid over to år og diverse kurs. Elevene på de tre- og femårige programmene begynner når de er 13/14 år gamle, etter åtte år med grunnskole. 40 prosent av elevene har ikke bakgrunn fra landbruket. Frafallet er på fem prosent. Programmene har en helhetlig tilnærming med undervisning knyttet til alle ledd i verdikjeden: dyrehold, dyrking, høsting, slakting, foredling av kjøtt, melk, frukt og grønnsaker, håndverk basert på lokale ressurser, salg og markedsføring gjennom skolens gårdsbutikk. Nesten 100 prosent av elevene på den treårige utdanningen går videre på en toårig håndverksutdannelse etter endt utdannelse. Man kan også velge å ta et seks ukers kurs for å bli godkjent skogarbeider.

Rektor ved skolen la vekt på at de voksne studentene som har andre jobber til daglig er viktige for landbruket og at de fungerer som ambassadører. “De kommer tilbake på jobben sin på mandag og sprudler om det de har lært”. Generelt er det stor bevissthet rundt det å bygge bro mellom jordbruket og øvrig befolkning, fordi man ser at det skaper et felles ønske om å opprettholde småbruksstrukturen i regionen. Man er opptatt av at folk utenfra jordbruket skal lære om og bli involvert i jordbruket. Det er krav om landbruksutdanning for å få lov til å kjøpe jord.

Vorarlbergs jordbrukspolitikk

Jordbrukspolitikken i Vorarlberg har som mål å opprettholde den småskala strukturen i jordbruket, bruke det lokale fôrgrunnlaget og ha en god dyrevelferd. Grunnet de politiske rammene blant annet med EU-medlemskap er jordbruket relativt markedsorientert, og kraftfôrprisen er høy siden den ikke er politisk styrt. Dette gjør at mange bønder unngår å bruke mer kraftfôr enn nødvendig. Bøndene vi møtte på gårdsbesøkene ønsket ikke en høyere avdrått på kyrne sine, blant annet da dette ikke ville lønne seg grunnet økte kostnader knyttet til innkjøp av kraftfôr i kombinasjon med en relativt lav melkepris. I tillegg ble det nevnt at høytytende kyr trenger mer tilsyn, og at dette kan bli en utfordring siden de aller fleste er deltidsbønder. Gjennomsnittlig avdrått for en melkeku i Vorarlberg er 7200 kg/år.

Myndighetene i Vorarlberg har brukt mye tid og krefter på å utvikle et system som passer inn i EU, men som samtidig gir dem fordeler. Vorarlberg sin tilnærming til landbruksstøtte er derfor å “toppe” tilskudd som EU allerede gir. Opprinnelsen til de fleste tilskuddene som bøndene får er derfor tredelt; en andel kommer fra EU, en andel kommer fra den østerrikske staten, og en andel kommer fra regionen Vorarlberg. Det varierer fra støtteordning til støtteordning hvor mye som kommer fra hvor. I tillegg har Vorarlberg valgt å gi støtte også til bruk under 20 dekar, som er for små for å kvalifisere til støtte både fra EU og fra staten. Hele Vorarlberg er integrert inn i Østerrikes program ÖPUL 2015 som er en del av Østerrikes landsbygdsprogram. Her står EU for 50 % og den østerrikske staten står for 50 %. ÖPUL har som mål å sikre en miljøvennlig forvaltning av Østerrikes landbruksareal, og her ligger blant annet miljøfremmende tiltak og tiltak for innskrenking av produksjonsfremmende tiltak, slik som kunstgjødsel. Et annet viktig tilskudd i området er EUs driftsvansketilskudd, som betales ut til bønder for å kompensere for topografi og klima (Areas facing Natural or other Specific constraints – ANCs). I Vorarlberg er mange bruk i denne kategorien, og dette er dermed en viktig støtteordning i regionen.

Vorarlberg har også utarbeidet en strategi med navnet Ökoland Vorarlberg – regional und fair. Strategien ble enstemmig politisk vedtatt. I strategien presenteres en rekke satsinger som skal ta Vorarlberg i en mer bærekraftig retning frem mot 2020. De fokuserer blant annet om livskvalitet hos bondefamilier, tilbud om utdanning og opplæring i jordbruket, entreprenørskap på gårdene, økt samarbeid mellom turisme og handel, og forbedring av jordbruksinntektene – spesielt for fjellgårder.

Mangsysleri og deltidsbønder

Myndighetene har gjort et aktivt valg om å støtte opp under deltidsjordbruket. Også de minste gårdene mottar støtte, det ligger til rette for at man kan ta en yrkesutdanning nr. to etter endt jordbruksutdanning, og støtte til opplæring og utdanning går ikke kun til de som allerede er bønder. Ikke minst blir det innenfor tilskuddspakkene deres gitt støtte til en rekke “diversifiseringstiltak” som aktiviteter rettet mot psykososial helse (i samarbeide med sosial- og helsevesenet), fornybar energi-produksjon, eller å starte opp overnattingsmuligheter på gården. Det var ingen av de gårdene som vi besøkte som ikke enten foredlet og solgte noe av det de produserte direkte, drev med flere forskjellige produksjoner, eller som kombinerte gårdsdriften med utdanningstilbud, overnatting eller noen form for leie av lokaler.

På besøk hos familien Bertsch, som har bygget et nytt fjøs til sine 10 melkekyr. Familien produserer også egg og grønnsaker til direktesalg.

Oppsummering

Vorarlberg/Østerrike og Norge er på ingen måte identiske og hver region har sine utfordringer og muligheter. Likevel mener vi som har vært der at det her finnes flere gode eksempler på tiltak og driftsmåter som vi i Norge kan la oss inspirere av når vi ønsker å endre norsk jordbruk i en både mer sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig retning. I Vorarlberg blir fellesskapets midler i stor grad brukt til å utjevne de naturgitte forutsetningene som finnes mellom de som driver på flatbygda og de som driver i mer utfordrende strøk. Innretningen på støtten er å gi bøndene betalt for å forvalte ressursgrunnlaget; for alle de funksjonene et aktivt jordbruk har, men som markedsprisen på matvarene aldri vil betale for. I Vorarlberg har de også skjønt at ingen er for liten for å drive og at alle ressurser tells, selv om ressursene rundt gården ikke gir nok grunnlag for å drive med det på heltid.  

 

Reisebrev frå Østerrike-tur

Kva kan Norge lære av jordbruket i Østerrike?

Med dette spørsmålet i hovudet reiste representantar frå ANL saman med Per Olaf Lundteigen, og Christian Zurbuchen som reiseleiar til nettopp Østerrike. Med midlar frå m.a. TINE, Felleskjøpet og Q-meieria var det sett opp eit reiseprogram med både gardsbesøk, jordbrukspolitiske postar og besøk på ein jordbruksskule

Torsdagkveld, den 14. september, landa vi i Zürich og gruppa møttast på eit hotell der vi gjorde oss klare for neste dag. Då gjekk turen med minibuss til Østerrike, og Zurbuchen, som kjem frå Sveits, fortalde oss om det sveitsiske jordbruket som passerte på utsida. Han fortalde mellom anna om eit slakteprosjekt der ein skulle unngå frakt av levande dyr.

Etter nokre timar køyrde minibussen vår over grenseelva Rhinen og inn på tunet til jordbruksskulen i Voralberg. No var vi altså komme til Østerrike, og det vestlegaste “Bundesland” eller fylke. På landbruksskulen møtte vi ein frå departementet som fortalde oss om jordbrukspolitikk i regionen og landet. Vi fekk høyre om korleis den høge sjølvråderetten i bundeslanda ga moglegheit til at ein lokalt kunne gjere tiltak som opprettheld eit jordbruk i distrikta og fjellregionen, trass medlemskap i EU.

Det blei gjeve tilskot til bøndene i fjellet for å kompensere for meir krevjande driftsforhold. Eit anna sentralt virkemiddel for å oppretthalde gardsbruka, og eit levane bygdesamfunn, var ei storsatsing på deltidsbonden. Så mykje som 80 % av bøndene i Vorarlberg er deltidsbønder. Skulesystemet bygde grunnmuren for å få til dette velfungerande fleirsysleriet. I Østerrike er skulesystemet lagt opp slik at ein kan starte på yrkesskule når ein er 13-14 år. Etter å ha gått t.d. jordbruksskule i 3 år, kan ein bygge på med endå ei yrkesutdanning på to år, slik at ein sit med to yrkesutdanningar når ein er 19 år. Dette gjer at den framtidige bonden slepp å gå på kompromiss med jobben utenfor garden, men vil til dømes vere både ein flink bonde og ein god snikrar.

Dei to neste nettene hadde vi tilhold her nede i Rindalen, og farta i kring i regionen på dagtid. Det første stoppet var Bregenzerwald, eit av distrikta oppe i fjellet. Her vitja vi ein familie som dreiv med økologisk mjølkeproduksjon. Med sine 25 kyr leverte de høy-mjølk, produsert utan kraftfôr og silofôr, til eit lokalt ysteri. Det er vanleg praksis i område å levere til lokale ysteri på denne måten. Det sikrar lokal produksjon av ost, arbeidsplassar i distrikta og gjer ein stoltheit over matproduksjonen hjå folk. Vidare var vi innom Handtverkshuset, og fekk sjå korleis handtverkarane samarbeida med både nye og tradisjonelle teknikkar. Det var inspirerande å sjå at korleis handtverkaren her har høg status. Folk var opptatt av å bruke lokale handverkarar heller enn billeg importert arbeidskraft.

Siste dag gjekk turen vår først til eit småbruk i lisida av Rhindalen. Dei dreiv ein familiegard med 10 mjølkekyr, nokre høner og grønsaker. Tross små einingar hadde dei valt å satse, nyleg hadde dei investert i nytt flott trefjøs med m.a. traverskran for høyet. Så gjekk turen til ein storbonde i dalbotn. Bøndene i sida fekk mykje stønad for å ha moglegheit til å halde drifta i gong, medan dei som hadde gode forhold fekk mindre stønad. På denne garden som vi no var komme til, var det stordrift med gris. Dei siste åra hadde bonden gått ned i tal gris, og heller satsa på å ha dei ute(på terrasse), i tillegg til å slakte i eige slakteri på garden.

Når turen var ferdig satt vi att med ei kjensle av at vi i Noreg kan få mykje att av å sjå til Vorarlberg. Å bygge opp under yrkesfag-arbeidarane er noko av det viktigaste. Får ein til eit utdanningsløp som gjer bonden moglegheit til både å ta utdanning innan bondeyrket, men også eit sideyrke, løftar vi nok status til bonden. I tillegg var det kjekt å sjå kor stolte folk var av, ikkje berre den lokale maten, men også den lokale arbeidaren. Meir produksjon i distrikta gjer eit betre distriktsmiljø. Eit betre distriktsmiljø skapar eit betre fundament for bøndene, og eit betre fundament for bøndene aukar produksjonen i distrikta. La oss følge Østerrike i denne gode runddansen.