Bøndene til Høyre

Av: Svenn Arne Lie

Endringer i norsk jordbruk 2000-2012

Kilde: Totalkalkylen NILF, Statens Landbruksforvaltning, SSB
Kilde: Totalkalkylen NILF, Statens Landbruksforvaltning, SSB

Det er krise i norsk matproduksjon. Vår nasjonale matvaresikkerhet er betydelig svekka, økonomien i sektoren i ferd med å kollapse og den rødgrønne regjeringa er i konflikt med bøndene.  Mye står på spill foran årets Jordbruksforhandlinger. I tillegg gjør venstresidas landbrukspolitikk  bøndene til Høyrevelgere.

Med den rødgrønne regjeringen pågår det i dag en svært rask nedlegging og omorganisering av norsk matproduksjon, som like raskt endrer bøndenes interesser og politiske tilhørighet. Politikken og utviklingen endrer radikalt på den interne strukturen, interessemotsetningene og allianseperspektivet mellom by og land. En produksjonsstruktur basert på familiebruk som trenger regulering og utjevning, svekkes, mens landbrukspolitikken tilrettelegger for selskapsjordbruk som ønsker stadig mindre regulering i sektoren. Eierne av disse enhetene får egeninteresse av større frihet til selv å bestemme selskapsorganisering, avlønning av arbeidskraft og kjøp av jord for å skape nye større enheter. De som ikke lenger produserer, fordi de har lagt ned, vil gjerne realisere sine eiendomsverdier og endre regelverket for å frigjøre verdier i overgangen fra produksjonsøkonomi til eiendomsverdi – fra jordbruker til jordeier. Fra å være sjøleiende jordbrukere og produsenter, der langsiktig ressursforvaltning av egne arealer har lagt grunnlaget for næringsutvikling, arealbruk, reguleringspolitikk, arbeidsinntekter og ikke minst allianser med fagbevegelse, legger landbrukspolitikken til rette for at stadig flere bønder bare blir jordeiere. Eierskapet til jord og realiseringen av verdiene i denne, gjør at bøndenes sektorinteresser ligner på kapitaleiernes interesser: sikre høy avkastning på investert kapital gjennom å spare kostnader til (innleid) arbeid og (importert) areal.

Når bruksavgangen i tillegg er så omfattende som den er, vil en slik overgang gjelde for en stadig større andel av bøndene. Venstresidas landbrukspolitikk, eller mangel på en, gjør slik sett flere av bøndene til Høyrevelgere. At bondesamvirkene Tine og Nortura nylig har meldt seg inn i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er et klart varsel om hva som skjer. Jordbruket og bøndene blir Høyrevelgere.

*Jordbruker og jordeier*

Til tross for matens status som nødvendighetsgode og matproduksjonens avgjørende samfunnsfunksjon, har landbrukspolitikk historisk sett vært vanskelig for venstresida i Norge. Organiseringen av matproduksjonen og spørsmålet om eierskapet til jord gjorde det lenge problematisk å definere bonden som alliansepartner. Men dette handlet utelukkende om landbrukspolitikken. Da venstresida fikk orden på sin landbrukspolitikk, og kunne etablere alliansen mellom bønder og arbeidere på 1930-tallet, kom også det politiske gjennomslaget.

Fra utsiden betraktes ofte jordbruket som en homogen masse. Dette er feil. Interessemotsetningene innad i sektoren er minst like sterke som mellom jordbruket og andre interesser.  Interessene i matproduksjonen, potensielle alliansepartnere og ønsket landbrukspolitikk, er noe annet for en som lever av å ”eie jord” og en som lever av å ”bruke jord”. Hva slags landbrukspolitikk som føres, avgjør hvorvidt bøndene har sine økonomiske interesser, og identifiserer seg, som jordeier eller jordbruker.

Jordbruket har en rekke samfunnsmål av ikke-økonomisk karakter som markedet alene ikke kan ivareta. Politisk styring er nødvendig slik at bonden, og jordbruket, tilpasser seg en utvikling i tråd med politiske målsettinger. Svaret fra venstresida i det forrige århundret var at staten skulle overta eierskapet til produksjonsmidlene (jorda). Dette gjorde det umulig for bygdene å støtte opp om venstresidas politiske prosjekt.

*Jordbruk til venstre*

Fram til første verdenskrig hadde landbrukspolitikken i Norge vært klart liberalistisk. Tollbeskyttelsene var over tid tatt bort og var så godt som fraværende, subsidier var det lite av. Importen var omfattende og norsk produksjon fallende. Lønnsomheten i jordbruket var svak, matproduksjonen falt og den nasjonale matvaresikkerheten ble svekka.

Det ble åpenbart for stadig flere at situasjonen i jordbruket ikke var en forbigående krise, men systematiske skjevheter som krevde omfattende tiltak. Landbrukspolitikken fikk en mer markant posisjon, også på venstresida. Christopher Hornsrud (Ap) tok avstand fra venstresidas rådende syn på den selveiende bonden som klassemotstander. For Hornsrud ble jordbruket og den selveiende bonden derimot en helt sentral alliansepartner for arbeiderklassen, i kampen mot kapitaleiere og spekulasjonsøkonomien. Hornsrud så ingen grunn til at staten eller kommunen skulle overta produksjonsmidlene som den arbeidende mann selv eide og driftet, og som han ikke brukte til å utbytte andre med. Derimot, mente Hornsrud, hadde staten og fellesskapet som oppgave å hindre at bøndene og jordbruket ble rammet av den kapitalistiske gjeldsbyrden i form av gjeldsdrivende stordrift gjennom at jord ble en gjort til en spekulativ salgsvare.

Johan Nygaardsvold (Ap) fikk også stor betydning for venstresidas nye forståelse for interessefellesskapet mellom bønder og arbeidere utover på 1930-tallet. Han var opptatt av interessemotsetningene mellom jordeiere og jordbrukere. For han var både eiendomsløse proletarer og selveiende bønder arbeidsfolk, som sto som felles parter i konflikt mot de kapitalistiske interessene. Nygaardsvold rettet sterk kritikk mot datidens landbrukspolitikk som la til rette for en såkalt ”moderne drift”, som førte til kapitalintensiv stordrift, overinvesteringer og prisfall. Landbrukspolitikken, og særlig med vekt på hvordan jordbruket ble organisert, ble viktig i denne nyorienteringen på venstresida som både Hornsrud og Nygaardsvold var representanter for.

Sentralt for Ap sin nye landbrukspolitikk, og det nye allianseperspektivet mellom bønder og

arbeidere dette i praksis åpnet for, var erkjennelsen av at både arbeidslivet og jordbruket trengte politisk styring for å balansere maktforhold og interesser innad i samfunnet. Dette var avgjørende for hvorvidt sentrale politiske målsettinger med samfunnsutviklingen kunne nås. Akkurat som i arbeidslivet, anså man det som et politisk ansvar å regulere interessekonflikten mellom produsent, omsetningsledd og forbruker i matproduksjonen. Venstresidas nye landbrukspolitikk var en balanse mellom en politikk som definerte jordbruk som privat næringsvirksomhet, og en sterk erkjennelse av at ulike produksjonsmåter hadde stor betydning for oppnåelse av politiske målsettinger med matproduksjonen. Jorda var en felles ressurs, ikke et privat anliggende. Matproduksjon ble sett i sammenheng med den allmenne økonomiske utviklinga i samfunnet, der bonden i kraft av å være jordbruker (ikke jordeier) spilte en helt avgjørende rolle i landbrukspolitikken og målet om å ivareta jorda som en felles ressurs. Kursskiftet la selve grunnlaget for at parolen om ”By og Land – Hand i Hand” kunne lanseres. Alliansen mellom by og land, arbeidere og jordbrukere, har preget norsk politikk siden.

*Vendepunktet*

Andre verdenskrig markerer et meget skarpt skille. I praksis ble den breie forståelsen til Hornsrud/Nygaardsvold på venstresida forkasta. Den makroøkonomiske samfunnsplanlegging ble knesatt. Et stadig sterkere landbruksbyråkrati, lederskapet i bøndenes egne faglag, samvirker med økonomiske næringsinteresser og toppstyrte partiapparater, overtok definisjonsmakta i landbrukspolitikken. En til da ukjent politisk – byråkratisk styringsambisjon for matproduksjonen gjorde seg gjeldende: Å stimulere til endringer slik at jordbruket kunne yte et større bidrag til den økonomiske veksten i samfunnet totalt. Jordbrukets egne organisasjoner ble bundet av de stadig mer omfattende Jordbruksforhandlingene til å forvalte en landbrukspolitikk der hovedmålet var nedlegging av gardsbruk og overføring av arbeidskraft til andre sektorer.  Matproduksjonens samfunnsfunksjon og mål om nasjonal ressursutnyttelse, produksjonsbalanse, inntektsvilkår, næringsutvikling, og bosetting, ble underordnet dette effektivitetsmålet.

Landbrukspolitikkens virkemidler ble brukt deretter. Tilførsel av statlig drifts- og investeringskapital til jordbruket hadde til hensikt å fremme færre, større bruk. Strukturrasjonaliseringen har ikke vært noen tyngdelov, men en politisk styringsstrategi. Den statlige investeringskapitalen og rentefradrag, har vært et hovedvirkemiddel for å tilrettelegge for økt volumproduksjon på utvalgte bruksstørrelser, på bekostning av de mange gardsbruk som legger opp til organisk utvikling og vekst av produksjon og driftsapparat. Påstanden var, den gang som nå, at dette var veien til bærekraftig bruksstruktur. Lønnsomheten skulle gå opp i takt med størrelsen slik at gardsbruket, og jordbrukssektoren på sikt, ikke trengte overføringer. Det motsatte skjedde. Gjennom rentefradrag og subsidiert statskapital til investeringer i stordrift, kom kravet fra jordbruket om økte subsidier til ei drift som ble stadig mindre markedsmessig lønnsom. Mens subsidiene, investeringene og produksjonen økte, sank antallet gardsbruk og jordbruksarealet.

Med fallende råvarepriser, selskapsetableringer, en utbredt stordriftstvang med statlig subsidiering av bygging og drift av storfjøs og lave kraftfôrpriser, blir inntektspotensialet i jordbruket i teorien og i landbrukspolitikken basert på en produktivitetsvekst som sikres med tre forutsetninger:

  • At kraftfôr importert fra utlandet erstatter gras i Norge
  • Lave arbeidsinntekter i jordbruket.
  • Subsidiert statskapital til å betale for et kostbart produksjonsapparatsom ikke dekkes av sektorens driftsøkonomi

Det produktive norske jordbruket basert på få store bruksenheter og få årsverk på lave inntekter, er et resultat av en politikk som gjør at norske jordbruksarealer erstattes med importert kraftfôr lagd på arealer fra utlandet, og at inntekt erstattes med gjeld. Venstresida har neglisjert denne utviklingen. Dette har totalt sett hatt store konsekvenser for sektoren, og for den helhetlige tilnærmingen til jordbruket.

På sikt har det hatt særlig negative konsekvenser for venstresidas alliansepotensiale med utøvere i jordbruket. I dagens krisesituasjon i jordbruket er venstresida nær blottet for helhetlige alternativer til høyresidas landbrukspolitikk, og kan ikke gjøre annet enn å skremme egne velgere med at ”alternativet er verre”. Med de rødgrønne landbrukspolitikk, med det resultat at verdien av jordbruksarbeid synker og at antallet jordbrukere reduseres, blir det paradoksalt nok mer og mer interessant for bøndene å alliere seg med høyresiden.

 

1 thought on “Bøndene til Høyre”

  1. Nå viste heldigvis dei raudgrøne med årets jordbruksoppgjer at dei tek landbruket på alvor. Det var eit steg i riktig retning, men det er framleis ein lang veg å gå. Men den vegen er ikkje blå! Landbrukspolitikk er ein vanskeleg politikk, full av dilemma. Den eines brød blir den andres brød. “Hurra for høgare kornprisar” seie kornbonden, “Dra til …… med auke i kornprisar” seie gris- og fjørfebonden.
    At bruk blir langt ned ser ein i alle land, over heile verda. Jorda blir kjøpt opp av rike byggjefirma som vert enda rikare av den ferdig opparbeida jorda. Kapitalistane gnir seg i henda. Andre stader er det kanskje eit val mellom nybygg eller nedlegging. Eit nybygg, med dagens handverks-lønningar vert dyrt. Det er prisen landbruket må betala for olja. Alt vert dyrt, og det er det ikkje bare den sitjande regjeringa sin feil. Folk vil jo ha meir i lønn. Dei vil auka gapet enda meir. Det er direkte usolidarisk i forhold til andre europeiske land der ein må ned i lønn og kutte over heile fjøla.
    Me kan sei at alternativet er verre, men det er kun fordi dei lovar at det skal bli verre. Dei går til valkamp med lovnadar om å fjerna tollmuren, fjerna tilskota og fjerna jordbruksoppgjeret. Det er dei blå som driv skremselspropaganda med sin eigen politikk. Og dei som lovar kutt i bevilgningar held ofte lovnadane sine, og det med renter.
    Det vert snakka varmt om småskala og økologisk, og ja, Norge egnar seg for dette. Det er på mange måtar det me allereie gjer. Etter mange år med erfaring frå europeisk dyrehald og jordbruk kan eg med sikkerheit sei at det me gjer her på berget vert rekna som økologisk i mange land, spesielt med tanke på medisinar. Og det me kallar eit stort bruk her er bare småskala i europeisk samanheng, og enda mindre om ein ser globalt.
    Høgresida vil heller sleppa til store konserneige bruk der Reitan eller RIMI-Hagen kan ta utbytte frå heile kjeda. Der det er han som eig jorda, dyra, foredlinga og butikken. Kva vert det igjen til bonden då?
    Me må innsjå fakta: For eit levande norsk landbruk, i levande norske bygder finnes det bare eit alternativ 9. September 2013. Alternativet er verre. Me treng Trygve Magnus Slagsvold Vedum som landbruksminister i fire nye år. Minst.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *