Ulike mål på selvforsyning

Innledning
Hva er selforsyningsgrad, selvforsyningsevne og dekningsgrad? Begrepene som beskriver forholdet mellom produksjon, forbruk og matsikkerhet er mange og det er lett å miste oversikten. Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk ønsker å bidra til en mer faktabasert debatt, og har derfor laget denne artikkelen for å avklare begrepsbruken.

 
Selvforsyningsgrad
Selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer
(regnet på energibasis i kalorier) som kommer fra norsk produksjon og kan per definisjon ikke overstige 100 %. Graden vil variere fra år til år på grunn av priser, kvalitet og størrelse på innhøstingen. Det korrigeres ikke for import og eksport av matvarer. Det betyr at eksport av ost og fisk ikke regnes med, ei heller import av kraftfôrråvare o.a. innsatsfaktorer som maskiner, etc. Selvforsyningsgraden gir sådan ikke et helt nøyaktig bilde av mulighetene for å dekke matvarebehovet ved innenlandsk produksjon.
NILF har foretatt beregninger over selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr-råvarer, og (som forventet) kommet frem til at den er lavere enn uten import (37,5 % i 2011).

 
Dekningsgrad
Total norsk produksjon i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer, eller norsk forbruk pluss eksport minus import i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer.  Dekningsgraden ligger normalt en del høyere enn selforsyningsgraden og er tallfestet til ca. 75 %. Det er viktig å være klar over at målet ikke tar hensyn til import av kraftfôr i husdyrproduksjon eller andre innsatsfaktorer til bruk i fiskeriene og jordbruket. Heller ikke dekningsgraden gir et fullgodt bilde av selforsyningsevnen da kostholdet kan legges om i kriseperioder for bedre utnyttelse av ressursene. For eksempel vil en midlertidig overgang til økt andel planteprodukter reversere mye av energitapet i forbindelse med produksjon av animalske produkter, noe som øker tilgjengelig mengde kalorier. Helsedirektoratet anslår at selforsyningsevnen i dag ligger over dekningsgraden.

 
Selvforsyningsevne
Selvforsyningsevnen er definert som mulig tilgang på mat ved avsperring fra internasjonal handel i forhold til nødvendig tilgang på mat ved avsperring (Brunstad m.fl. 1995). Som nevnt vil selforsyningsevnen normalt være høyere enn dekningsgraden. Dette kommer hovedsaklig av to årsaker: For det første kan vi øke konsumet av mat vi produserer relativt sett mye av og redusere det vi produserer relativt sett lite av (uformlet sagt: spise mer potet, mindre sjokolade). For det andre kan vi, som tidligere nevnt, vri kostholdet mot en større andel planteprodukter slik at kaloriene i jordbruket utnyttes bedre. I praksis betyr det økning av planteprodukter og reduksjon av animalske i kostholdet. I dag foreligger den ingen offentlige beregninger av selvforsyningsevnen som vanlige borgere med normal informasjonstilgang kan fremskaffe.
En viktig forutsetning ved selvforsyningsevnen er at produksjonsapparatet kan omstilles. Det betyr at kunnskap, areal, dyr og kapitalutstyr (fjøs, traktorer, etc.) må være i stand til å fremskaffe det varegrunnlaget man behøver raskt nok.

Kilder 

  • Helsedirektoratet (2011): Utviklingen i norsk kosthold: Matforsyningsstatistikk og Forbruksundersøkelser
  • Brunstad, R. I. Gaasland, E. Vårvik (1995): Utvikling eller avvikling? Norsk landbruk ved et veiskille.’

Last ned innlegget her.

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published.