Organisasjonsbloggen #1 – Attac: Matvarespekulasjon

Orgbloggen er en serie der de ulike medlemsorganisasjonene i ANL skriver et innlegg om en sak de fronter.

Matvarespekulasjon

Globaliseringskonferansen 2012 gikk av stabelen forrige helg. En flott affære, hvor det også ble plass til en rekke møter om landbruk og matsuverenitet. Et av møtene tok for seg matspekulasjon, hvor blant andre Sigurd Jorde fra FIVH og Kjell Jørgensen fra BI deltok. Jørgensen avviste her blankt at matvarespekulasjon i det hele tatt kunne påvirke prisen. Det er (dessverre) gode grunner til å utfordre Jørgensen på denne enkle og tilforlatelige sammenhengen. Her kommer en kort forklaring av verdipapirmarkedet for mat, og tre grunner til hvorfor spekulasjon er viktig.

Driverne av prisen på mat er omdiskutert. Skyldes de bratte stigningene i matvarepriser de seinere åra globale økninger i etterspørsel, uår i Russland, eksportrestriksjoner eller første generasjon biodiesel? En av de mest omdiskuterte driverne er matvarespekulasjon. Denne kan enten foregå på det fysiske markedet eller på verdipapirmarkedet. På det fysiske markedet kjøpes og selges det faktiske matvarer, og diskusjoner om spekulasjon blir i denne sammenhengen fort en diskusjon om oppbygging av lager. Men det er i hovedsak verdipapirmarkedet som har fått oppmerksomhet blant de som mener at spekulasjonen påvirker matprisene.

Verdipapirmarkedet skal i utgangspunktet fungere som et forsikringsmarked, hvor bonden og en selger har inngått en kontrakt på hvor mye f.eks. hveteavlinga skal selges for. Hvis bonden lover å selge 100 kilo korn for 1000 kroner om fire måneder, er bonden garantert denne prisen for avlinga si. Hvis markedsprisen faller under den avtalte prisen har bonden tjent penger. Hvis markedsprisen stiger over den avtalte prisen, har forsikreren tjent penger.

Slike kontrakter kan spores helt tilbake til antikken, hvor Aristoteles skriver om bruken av lignende avtaler. Kontraktene inngås for å sikre pris og leveringsvolum. I land uten sterke samvirketradisjoner og tiltak som henteplikt og målpris, kan slike kontrakter være et gode både for bønder og for industri.

Etter at eiendomsmarkedet sprakk i USA har antallet handler på verdipapirmarkedet økt dramatisk. I 2012 omsettes det omtrent 9 trillioner dollar i råvarederivater, og 80 – 90 % av denne handelen er såkalt «over the counter» eller over disken-handel, noe som innebærer at den kun foregår mellom en kjøper og selger, uten offentlig innsyn. Det er anslått at opptil 80 % av aktørene på disse markedene er rene spekulanter, uten faktiske interesser i råvarer (se Triple Crisisfor kilder).

Photo: Wikimedia Commons

Argumentasjonen til Jørgensen låter i utgangspunktet tilforlatelig: Prisene på verdipapirene kan ikke påvirke prisene på de underliggende produktene. Det blir som om et utfall av hesteveddeløp skulle bli påvirket av de som spiller på trav. Dette er på ingen måte en eksotisk posisjon – også Paul Krugman argumentert slik i 2011. Akkurat her skal jeg overse at hesteløp like fort som finansmarkeder er utsatt for manipulasjon fra drevne spillere, og fokusere på tre motargumenter:

FNs spesialrapportør på matvaresikkerhet, Olivier de Schutter, blir gjerne trukket fram som den som har kommet med den tydeligste advarselen om spekulasjon. Hans påstand er at både prisøkning og svingninger i matvareprisen kan forklares med spekulasjon. De Schutter mener at økende priser på verdipapirmarkedet fører til økning på det fysiske markedet fordi selgerne ikke ønsker å selge varen. I stedet ønsker de å se om de kan hente ut en større gevinst på verdipapirmarkedet. De økte prisene på det fysiske markedet gjør så at kjøperne av fysiske varer etterspør nye futures for å sikre seg mot framtidige prisøkninger. Sammen med etterspørsel fra spekulanter, vil dette by opp prisen på verdipapirene. I en situasjon med større etterspørsel enn tilbud vil prisene gå opp på det fysiske markedet, noe som fører til at verdipapirene øker i verdi, og dermed starter prosessen på nytt. Særlig er det storstilt investering i indeksfond som driver denne prosessen. Slik er det dermed mulig at investeringer i verdipapirer driver prisene på fysiske varer – mat – selv uten at store enkeltlager av mat dukker opp.

Photo: Wikimedia Commons

Et annet poeng er at hensikten med verdipapirmarkedet på mat ikke kun er å tilby forsikring, men å gi informasjon om prisen – noe både Kjell Jørgensen og Christian Tybring-Gjedde understreket i GK12-debatten. Men hva skjer hvis prisen på verdipapirmarkedet ikke er knyttet til faktisk tilbud og etterspørsel, men investorers forventning om framtidig avkastning, som WDM hevder? IATP er også blant de som mener å kunne dokumentere at et marked ikke blir mer effektivt under slike forhold: Det høye nivået på investeringer forstyrrer prisene og fører til økte svingninger. Dermed mister aktører i matvaremarkedene – de fysiske markedene – en viktig informasjonskilde.

Det tredje argumentet baserer seg på at store markedsaktører har trukket produkter fra markedet, nettopp med begrunnelser som over. Nordea, det største bankkonsernet i Norden, har trukket et spareprodukt hvor de blant annet tilbød privatkunder matvareinvestering. De står ikke alene: Commerzbank har fjernet landbruksprodukter fra et av sine indeksfond, østerrikske Volksbank likeså, og tidligere i år ga giganten Deutsche Bank også beskjed om at de ikke ønsket å tilby nye produkter på dette området. Hvis det var så enkelt som Jørgensen hevder, hva gjør da disse store aktørene nervøse?

Enn så lenge virker det tryggere å gjøre som Financial Times forslår: De potensielle konsekvensene av uregulert spekulasjon er sult for mange mennesker. Konsekvensene av regulering er i verste fall at noen ikke får penger, men må finne andre ting å investere i – som realkapital.

Eivind Hageberg, Arbeidsutvalget i Attac 

Forskningsserien #1 – Erling Christiansen: Jan D. Van der Ploeg – Regionale kooperativer

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener den norske landbruksdebatten behøver flere impulser utenfra. Derfor har vi startet en serie der ulike skribenter tar for seg aktuell forskning som ikke stammer fra Norge. Først ut er Erling Christiansen.

Jan D. Van der Ploeg:

Regionale kooperativer

I land med lav grunnrente i jorden er det vanskelig å være bonde uten subsidier, proteksjonisme, privatlån fra banken eller nasjonale kooperativer. Hvilken modell som fungerer best er et mildt sagt viktig forskningsområde. Å akseptere eksisterende strukturer som optimale er naturligvis en feilslutning, men god og solid forskning må gjøres for å etablere alternativer i en kompleks og integrert verden. I Europa sitter den nederlandske professoren Jan D. van der Ploeg i førersetet hva angår forskning på alternative, profitable modeller. Mens norsk forskning bærer preg av små, fragmenterte prosjekter, stiller Van der Ploeg med store forskningsteam fra stipendiater og oppover. De har belyst et tema som også burde være relevant for norsk landbruksforskning, nemlig private, regionale kooperativer som suksessoppskrift for sunn og inntektsbringende matproduksjon.

Hva er et regionalt kooperativ?

I forskningen til Van der Ploeg vises det at både nasjonale prosjekter og gjeldsbaserte, private prosjekter vanskelig kan kombinere profitabel og sunn matproduksjon. Derimot kan regionale kooperativer være en suksessoppskrift. Kooperativer i Nord-Friesland trekkes frem som et godt eksempel. I motsetning til nasjonale kooperativer forutsetter den regionale versjonen kort avstand mellom bøndene, da dette generer både kunnskapsoverføring og trygghet som en samlet gruppe. Videre reduserer den regionale produksjonen transaksjonskostnader og øker muligheten for gjensidig utnyttelse av produksjonsmidler. Gjeldsinvesteringer fordeles på alle medlemmer av kooperativet, og skaper slik en organisk heller enn regulert modell for begrenset ansvar.

I Nord-Friesland er det regionale kooperativet fordelt på seks organsisajoner med hvert sitt spesialfelt. Dette muliggjør organisering av både produksjons- og grossistleddet. Dyrevelferd og robuste landbruksmetoder med minimal kunstgjødsel- og sprøytemiddelbruk er også et prioriteringsområde. Maten produseres regionalt for både lokale og eksterne markeder, og det skapes store nok volumer til å konkurrere mot oligopoler – både på pris og markedsføring . Det er altså stordriftsfordeler på tross av den gjennomsiktige, regionale modellen. Eksempelet fra Nord-Friesland viser også at stordrift og økologisk produksjon er forenelige størrelser.

Nord-Friesland preges av god innovasjonsevne og kunnskapsoverføring, trolig fordi de seks organisasjonene deler kunnskap og sitter på ulik ekspertise og til dels representerer ulike interesser (bl.a. jobber en organisasjon primært med biomangfold og en annen primært med det kommersielle). Dette skaper nettverk som gir gode resultater og gjør regionen lite utsatt for feilgrep, siden organisasjonene korrigerer hverandre.

Kooperativet driver lobby-virksomhet overfor parlaments-politikere heller enn byråkrater for å oppnå anerkjennelse for frakoblingen fra nasjonale/supra-nasjonale integrasjon og produksjonsmetoder. Et gyllent prinsipp som benyttes i Nord-Friesland er at om du jobber med en politiker som ikke leverer resultater innen relativt kort tid må du begynne å påvirke nye.

I Nord-Friesland kombineres altså det beste fra kooperatisme og marked. Det er interessant for norske forskere og bønder å studere det regionale kooperativet. Verden er sjelden så låst fast som den kan virke som.

Erling Christiansen, Stipendiat i samfunnsgeografi v/UiO

Villedende om selvforsyning

Kommanter skrevet av Øyvind Aukrust i Nationen 27.10.2012

I Nationen 18.10 presenterer Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) ferske beregninger som viser at selvforsyningsgraden i 2011 hadde økt med to prosentpoeng, opp til 48 prosent. Samme år som NILF konkluderer med økt selvforsyningsgrad, var importen av kraftfôrråvarer til Norge på nesten 800 000 tonn. Det er ny rekord. Importen av matkorn er på ca. 163 000 tonn.  Samtidig med at vi altså importerte nesten en million tonn korn og kraftfôrråvare, ble det norske kornarealet i 2011 redusert med 32 000 dekar. I NILF sin statistikk framgår dette som økt selvforsyning.

NILF har som formål å bidra til ”et godt grunnlag for landbrukspolitiske beslutninger og for økonomiske avgjørelser i tilknytning til produksjon, foredling og omsetning av landbruksprodukter”. Når arealene reduseres og importen øker, bidrar da NILF sin selvforsyningsstatistikk og konklusjon om økt selvforsyning med et godt grunnlag for landbrukspolitiske beslutninger? Hva skal stortingspolitikere tro om utviklinga i norsk jordbruk basert på den virkelighetsbeskrivelsen NILF gir? Hvilken kunnskap sitter de igjen med til å foreta viktige landbrukspolitiske prioriteringer for å nå målsettinger med matproduksjonen i Norge?

Jordene kan ikke flyttes. Norsk selvforsyning er uløselig knytta til bruk av jord. Fordi arealene arealene synker og blir drevet mindre effektivt, øker importen av fôr. Når ikke dette ikke tas med blir tallene til NILF lite relevante. Det er behov for bedre beregningsmetoder. Selvforsyningstallene fra NILF er uegna som grunnlag for politiske beslutninger. Alliansen Ny Landbrukspolitikk, som består av 11 miljøorganisasjokner, solidaritetsorganisasjoner og ungdomspartier, er enige med Bondelagets og Småbrukarlaget i at statistikken må korrigeres for importert kraftfôr.

Lansering og debattmøte: Hva slags matpolitikk vil vi ha?

Sted: Litteraturhuset

Tid og dato: 22. oktober, 17.30-20.30

Forspill for årets Globaliseringskonferanse og lansering av artikkelsamlingen Importerte åkrer, som Natur og Ungdom gir ut.

Den senere tiden har vi sett et økende engasjement for matpolitikk. Det har blitt klart for mange flere at landbruk og mat like mye handler om miljø og solidaritet, som om næringenes særinteresser. På dette møtet treffes miljøbevegelsen, fagbevegelsen og solidaritetsbevegelsen og diskuterer hva slags landbruk vi vil ha, og hva slags politikk vi kan stå sammen om for at det skal la seg realisere.

Landbruket var en viktig aktør i den brede rødgrønne alliansen for å sikre kursendring i 2005. Men kursendringen kom aldri. Det ble ingen ny landbrukspolitikk som snudde utviklinga. Nedgangen i jordbruksarealer og antallet bruk fortsetter med stor styrke. Landbruket preges av svært lav lønnsomhet og urovekkende høy gjeld. Matproduksjonen opprettholdes ved at det blir importert stadig mer fôr.

Vi trenger en ny landbrukspolitikk. Hvordan bør den utformes? Hvordan skal vi jobbe for den? Og hva er våre felles krav? Debattmøtet

INNLEDNINGER

Hva er en miljøvennlig og solidarisk landbrukspolitikk?

Helene Bank – For Velferdsstaten, bakgrunn fra bl. a. Utviklingsfondet)

Kaare Bilden – Kirkens Nødhjelp

Helene Bank støtter prinsippet om matsuverenitet, og mener hvert land skal ha mulighet til å bruke de virkemidlene som er nødvendige for at de skal kunne produsere mat for egen befolkning. Kaare Bilden mener rike land må bygge ned tollmurene mot U-land, og legge om til landbruksstøtte som er mindre energi- og produksjonsdrivende. Han har skrevet boka Mat er makt.

 Allianser i matpolitikken

Christian Anton Smedshaug – Landbrukets utredningskontor, har blant annet skrevet boka Kan jordbruket fø verden? – Hva skjer når venstresida ikke har en egen landbrukspolitikk?

Hva har landbrukspolitikken til den rødgrønne regjeringa betydd for norsk landbruk?

Merete Furuberg – leder for Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Status i norsk landbruk

Svenn Arne Lie – Statsviter, har skrevet boka En nasjon av kjøtthuer – ni myter og en løgn i norsk landbrukspolitikk – Hva er situasjonen? Hva skjer og hvorfor skjer det, hva er problemet, hva er løsningen?

Diskusjon

Diskusjon mellom alle innlederne, med Benedikte Hansen i Attac som ordstyrer. Til slutt åpnes det for spørsmål fra salen.

Arrangører: Natur og Ungdom, Norges sosiale forum, Attac Blindern, Manifest forlag og Alliansen ny landbrukspolitikk. Importerte åkrer I denne lille boka har vi samla noen gode bidrag til debatten om en ny landbrukspolitikk. Både landbruket, akademia, miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen er representert. Blant temaene som belyses er miljø, rettferdig handel, rekruttering og kasting av mat.

Mer informasjon om artikkelsamlinga på NUs nettside: http://bit.ly/RRjDEI

Statsbudsjettet: Bra på tollvern, svakt på selvforsyning

Øyvind Aukrust, leder for Alliansen ny landbrukspolitikk

Mandag ble Statsbudsjett for 2013 lagt frem for Stortinget. Alliansen ny landbrukspolitikk er fornøyde med at tollen økes på enkelte landbruksprodukter, og at det blir gitt mer penger til forskning. De overordna målene betegner de imidlertid som svake.

– Vi er svært fornøyde med at regjeringa går inn for økt toll på viktige landbruksvarer som ost og kjøtt. Det er helt nødvendig for at det skal kunne produseres mer mat på en miljøvennlig måte, sier Øyvind Aukrust i Natur og Ungdom, som er leder for Alliansen ny Landbrukspolitikk.

Alliansen er imidlertid langt fra like begeistra over budsjettets overordna mål.
– Det slås fast at selvforsyningsgraden skal opprettholdes, men det sies ingen ting om hvordan. Det kan entenskje basert på norske beitearealer og jorder, eller vi kan importere mer kraftfôrråvare. For verden matforsyning er det samme om vi importerer kylling eller kyllingfôr, sier Aukrust.

Landbruk over hele landet
De neste tiårene kommer verden til å trenge mer mat. Samtidig rammer klimaendringene landbruket, spesielt der allerede mange sulter. Alliansen mener det er viktig å ha et mangfoldig landbruk, som kan utnytte naturressursene i hele verden.

– Naturressursene ligger spredt. Derfor er landbruket uegna for omfattende sentralisering. Naturressursene kan ikke flyttes, og landbruket er dermed grunnleggende ulikt industrien, sier Aukrust.

Naturforholdene gjør landbruket i Norge tungdrevent, men ikke desto mindre viktig.

– Et styrka tollvern gir økt handlingsrom til å drive en miljøvennlig og solidarisk landbrukspolitikk, som gjør det mulig med et lokalt tilpassa landbruk over hele landet. Derfor er vi svært fornøyde med at tollvernet blir styrka. Men med mindre det sterkere tollvernet blir brukt til å øke produksjonen basert på norske beitearealer og jorder, er ikke endringene noe å rope hurra for, sier Aukrust.

Ubegrunna frykt for prisøkning
Mange har siden forslaget om økt toll ble fremsatt, hevdet at omleggingen fra prosent til kronetoll vil ramme forbrukerne hardt. Aukrust mener kritikken er irrelevant.

– Sett i forhold til hva folk tjener har Norge blant de laveste matprisene i verden. Bare 11 prosent av de norske husholdningsbudsjettene blir brukt på mat, sier Aukrust.

Han avviser at tollendringene kommer til å gi forbrukerne et dårligere utvalg.
– Bare to av fjorten tollinjer på ost vil bli endret. Av de to har fjorten spesialoster fått unntak fra endringen, og de vil beholde samme tollsats som i dag. I tillegg har den tollfrie importkvota for ost fra EU økt til 7200 tonn per år, fra 4500. De som etter dette hevder økningen vil drepe utvalget av spesialoster, kan enten ikke lese, eller de forholder seg bevisst ikke til fakta, sier Aukrust.


Forskning og grøfting viktige tiltak
Alliansens leder fremhever samtidig satsingen på forskning og grøfting som gode tiltak for å sikre viktige landbrukspolitiske mål.

– Kornavlingene per areal er synkende. Det nye grøftetilskduddet er et helt nødvendig tiltak, som kan være ett av flere viktige steg på veien til å nå målene. Økte midler til forskning er også et viktig bidrag, sier Aukrust.

Misvisende om selvforsyning
Budsjettet legger til grunn at den reelle selvforsyningsgraden ikke trenger å bli opprettholdt. Alliansen betegner det som et lite ambisiøst mål, og mener regjeringa bruker tall på en villedende måte.

– Budsjettet slår fast at selvforsyningsgraden skal opprettholdes. Når man korrigerer for import av fôr blir imidlertid bildet et ganske annet enn det vi får presentert. Når norske dyr blir ala opp på importert fôr regnes det som et bidrag til selvforsyningsgraden. For verdens matforsyning og miljøet er det samme om vi importerer kylling eller kyllingfôr. Å omtale kjøtt som produseres basert på importert fôr som norsk er grovt misvisende, sier Aukrust.

Han forventer at jordbruksoppgjøret mellom staten og landbruket, som blir lagt fram til våren, inneholder bedre tiltak og målsettinger, samtidig som handlingsrommet i tollvernet blir utnytta.

 

– Norsk landbruk er viktig fordi det er solidarisk, miljøvennlig og god distriktspolitikk å produsere mat basert på norske ressurser. Når stadig mer av produksjonen baseres på importert fôr gjør det at norsk landbruk blir mindre viktig. Å godta denne utviklingen syns vi er uheldig.

Alliansen støtter styrking av tollvernet

Regjeringen har besluttet å styrke tollvernet for ost- og kjøttvarer som importeres til Norge, ifølge Nationen.no. Det betyr at det fra 1.1.2013 vil være mulighet for å gå over fra prosent- til kronetoll på en rekke produkter norske bønder produserer. Med økende matvarepriser internasjonalt, sterk kronekurs og referansepriser som ikke har blitt justert siden 1995 har de siste årene ført en en betydelig økning av importen fra EU. Dette gir igjen begrenset handlingsrom til å øke målprisene.

Viktig tiltak for norske bønder
– Vi ser på Regjeringens avgjørelse som en styrking av det norske landbruket og en seier på vei mot noe bedre, sier Øyvind Aukrust i alliansen. Styrket tollvern vil gi bøndene mulighet til å ta ut høyere målpris og sådan få bedre betalt for sine produkter. Samtidig øker det også avsetningsmulighetene i markedet fordi osteproduksjonen er et viktig bruksområde for melka. Det gjør at flere bønder kan selge fruktene av sitt arbeid innenlands slik at vi ikke behøver å eksportere det markedet her til lands ikke tar unna.

Ikke bekymret for høyere matpriser
Mange hevder at endringen i tollvernet vil slå føre til en drastisk økning av norske matpriser. Aukrust er uenig i dette og sier

– Det er klart at dette tiltaket vil kunne føre til en moderat økning av det norske prisnivået – det er jo intensjonen. Men først og fremst gjør det at landbruksprodukter kan holde følge med kostnads- og prisutviklingen ellers i samfunnet. For mange produkter har det vært synkende realpriser til bonden over de siste 20 årene. Tiltaket gir også en mulighet til å forbedre landbrukets økonomiske stilling gjennom å tette noe av dette gapet.

Rammer forbrukerne?
– Norske forbrukere bruker i dag kun 11 % av inntekten sin på mat i gjennomsnitt. Dersom vi skal ha et levende landbruk i Norge, må vi også betale for det. Dessuten er landbruket avhengig av støtte utenfra, så en storstilt økning av prisene er ikke sannsynlig, vi snakker nok om mindre endringer, sier Aukrust.

Støtter bruddet i jordbruksforhandlingene

I dag brøt Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget jordbruksforhandlingene med staten. Alliansen ny landbrukspolitikk, som består av elleve miljøorganisasjoner, solidaritetsorganisasjoner og ungdomspartier, støtter bruddet.

I april ble Stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken vedtatt. Den sier at produksjonen av mat skal øke i takt med befolkningsveksten. Alliansen mener målet er viktig og godt, hvis økningen skjer ved hjelp av ressursene vi har i Norge. Men i dag skjer mer og mer av produksjonen basert på importert fôr. Det mener alliansen bidrar til å undergrave landbrukets legitimitet.

– Rekrutteringa til landbruket er dårlig, og mindre gårder blir lagt ned. Jordbruket sentraliseres bort fra ressursgrunnlaget. Dermed øker importen av fôr. Det er samme om vi importerer kylling eller kyllingfôr. Statens tilbud mangler tiltak for å endre denne utviklinga, sier Øyvind Aukrust i Natur og Ungdom, som er leder for alliansen.

Han mener bøndenes inntekter er viktige for å sikre et miljøvennlig landbruk, som bidrar til verdens matproduksjon, og til matforsyningssikkerheten i Norge.

– Bønder tjener i dag under halvparten av industriarbeidere. Da er det ikke rart at mange slutter. Skal norske bønder kunne produsere mat, må det være attraktivt å drive landbruk. Landbruket som er miljøvennlig og basert på ressursene vi har i Norge, må prioriteres.

Alliansen håper bruddet bidrar til en god debatt om virkemiddelbruken i landbrukspolitikken, og om situasjonen i landbruket. Kraftfôrprisen og prisen på råvarer fra landbruket, blir bestemt gjennom jordbruksforhandlingene. Dette mener Aukrust er minst like viktig som størrelsen på tilskuddene.

– Størrelsen på tilskuddene er selvsagt viktig, men ikke det eneste viktige. Bøndene må også kunne ta ut mer på pris. Norge er blant landene i verden som har lavest matpriser, i forhold til hva befolkningen tjener, sier Aukrust.

Han mener økte kraftfôrpriser kombinert med styrka tollvern og høyere målpriser er blant de sentrale virkemidlene som må opp til diskusjon.

– Når prisen på kraftfôr, som består av korn og importert soya, er lavere enn prisen for å bruke gresset som vokser rundt gården, er det selvsagt hva man gir til dyrene. Utviklinga i landbruket kommer ikke av økonomiske naturlover. Den styres politisk

Notater

Alliansen ny landbrukspolitikk har utarbeidet to notater som presenteres her på nettsiden.

Følg link under (dersom du ikke få opp dokumentet på første forsøk, oppdater (F5 for windows, cmd+r for mac)):

Notat 2-2012 – Jordbruksavtalen: Hva kreves, hva oppnås?

En gjennomgang av krav og inngåtte avtaler i jordbruksforhandlingene fra 2002 til 2011.

Notat__Krav_og_avtaler[1]

Notat 1-2012 – Hva Tjener Bonden?

Notatet gjennomgår ulike beregningsformer for bondens inntekt.

Notat_Hva_tjener_bonden

Stiller krav til jordbruksoppgjøret

På torsdag ble landbruksmeldinga behandla i Stortinget. Alliansen ny  landbrukspolitikk mener den har mange fine mål, men at de      nødvendige virkemidlene mangler fullstendig. Veien til målene      mener de må komme i vårens jordbruksoppgjør.

Ifølge meldinga skal matproduksjonen økes med 20 prosent de neste 20    årene, i takt med befolkningsveksten. Alliansen mener det er et    viktig og godt mål. Men hvis økningen består av kjøtt fra dyr som    spiser importert fôr, mener de det bidrar til å gjøre landbruket    uviktig.

– Norsk landbruk er viktig fordi det å produsere mat basert på    norske ressurser er miljøvennlig, solidarisk og god    distriktspolitikk. Når maten produseres av bønder med lave    inntekter, basert på importerte ressurser, blir poengene mindre    sanne, sier Øyvind Aukrust i Natur og Ungdom, som er leder for    Alliansen.

Alliansen kjøper ikke påstanden om at utviklinga er uunngåelig. – Landbruket er gjennomgående politisk styrt. Utviklinga er ikke    resultat av økonomiske naturlover. Prisen på kraftfôr og råvarer fra    landbruket blir bestemt jordbrukforhandlingene. Tollvernet kan    styrkes, så lenge vi ikke er med i EU, sier Aukrust

Et viktig tiltak for å øke lønnsomheten til lokalbasert norsk    landbruk mener alliansen vil være økte priser på kraftfôr, kombinert    med styrka tollvern og høyere målpriser for råvarer fra landbruket.    Alt dette bestemmes gjennom de årlige jordbruksforhandlingene,    mellom staten og faglagene i jordbruket.

– Høyere pris på kraftfôr, kombinert med styrka tollvern og høyere    råvarepriser, vil være avgjørende for å stimulere til økt bruk av    norske arealressurser.

Dagens politikk gjør Norge stadig mer avhengig av landbruk i andre    land. Halvparten av maten vår og stadig mer av fôret importeres. Fra    1990 til 2008 ble Norges fulldyrka areal redusert med 400 000 dekar,    som tilsvarer 50 000 fotballbaner. På 20 år, fra 1989 til 2008, økte    kjøttproduksjonen med 56 prosent. Fordi vi produserer stadig mer    kjøtt samtidig som matjord bygges ned og jordbruket sentraliseres,    øker importen av fôr. Det siste tiåret har importen av kraftfôr økt    omkring en prosent per år.     Mandag morgen aksjonerte alliansen foran Stortinget, og oppfordret    politikere fra regjeringspartiene til å bryte ut og stemme for KrF    sine forslag til endringer. KrF krevde at veien til regjeringas mål    skulle utdypes. Som et symbol på økt import av kraftfôr fikk Ane    Kismul, som er rådgiver for landbruksminister Lars Peder Brekk, en    melkekartong som med bilde av en brasiliansk soyaplantasje fra    Brasil.

Selv om ikke kravet ble innfridd, mener alliansen at meldinga ikke    er et hinder for en god landbrukspolitikk.

– Tiltakene som mangler må komme i vårens jordbruksoppgjør. Utfallet    blir testen på om meldinga bare er fagre ord eller om den vil    resultere i en bedre politikk, avslutter Aukrust