Bøndene til Høyre

Av: Svenn Arne Lie

Endringer i norsk jordbruk 2000-2012

Kilde: Totalkalkylen NILF, Statens Landbruksforvaltning, SSB
Kilde: Totalkalkylen NILF, Statens Landbruksforvaltning, SSB

Det er krise i norsk matproduksjon. Vår nasjonale matvaresikkerhet er betydelig svekka, økonomien i sektoren i ferd med å kollapse og den rødgrønne regjeringa er i konflikt med bøndene.  Mye står på spill foran årets Jordbruksforhandlinger. I tillegg gjør venstresidas landbrukspolitikk  bøndene til Høyrevelgere.

Med den rødgrønne regjeringen pågår det i dag en svært rask nedlegging og omorganisering av norsk matproduksjon, som like raskt endrer bøndenes interesser og politiske tilhørighet. Politikken og utviklingen endrer radikalt på den interne strukturen, interessemotsetningene og allianseperspektivet mellom by og land. En produksjonsstruktur basert på familiebruk som trenger regulering og utjevning, svekkes, mens landbrukspolitikken tilrettelegger for selskapsjordbruk som ønsker stadig mindre regulering i sektoren. Eierne av disse enhetene får egeninteresse av større frihet til selv å bestemme selskapsorganisering, avlønning av arbeidskraft og kjøp av jord for å skape nye større enheter. De som ikke lenger produserer, fordi de har lagt ned, vil gjerne realisere sine eiendomsverdier og endre regelverket for å frigjøre verdier i overgangen fra produksjonsøkonomi til eiendomsverdi – fra jordbruker til jordeier. Fra å være sjøleiende jordbrukere og produsenter, der langsiktig ressursforvaltning av egne arealer har lagt grunnlaget for næringsutvikling, arealbruk, reguleringspolitikk, arbeidsinntekter og ikke minst allianser med fagbevegelse, legger landbrukspolitikken til rette for at stadig flere bønder bare blir jordeiere. Eierskapet til jord og realiseringen av verdiene i denne, gjør at bøndenes sektorinteresser ligner på kapitaleiernes interesser: sikre høy avkastning på investert kapital gjennom å spare kostnader til (innleid) arbeid og (importert) areal.

Når bruksavgangen i tillegg er så omfattende som den er, vil en slik overgang gjelde for en stadig større andel av bøndene. Venstresidas landbrukspolitikk, eller mangel på en, gjør slik sett flere av bøndene til Høyrevelgere. At bondesamvirkene Tine og Nortura nylig har meldt seg inn i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er et klart varsel om hva som skjer. Jordbruket og bøndene blir Høyrevelgere.

*Jordbruker og jordeier*

Til tross for matens status som nødvendighetsgode og matproduksjonens avgjørende samfunnsfunksjon, har landbrukspolitikk historisk sett vært vanskelig for venstresida i Norge. Organiseringen av matproduksjonen og spørsmålet om eierskapet til jord gjorde det lenge problematisk å definere bonden som alliansepartner. Men dette handlet utelukkende om landbrukspolitikken. Da venstresida fikk orden på sin landbrukspolitikk, og kunne etablere alliansen mellom bønder og arbeidere på 1930-tallet, kom også det politiske gjennomslaget.

Fra utsiden betraktes ofte jordbruket som en homogen masse. Dette er feil. Interessemotsetningene innad i sektoren er minst like sterke som mellom jordbruket og andre interesser.  Interessene i matproduksjonen, potensielle alliansepartnere og ønsket landbrukspolitikk, er noe annet for en som lever av å ”eie jord” og en som lever av å ”bruke jord”. Hva slags landbrukspolitikk som føres, avgjør hvorvidt bøndene har sine økonomiske interesser, og identifiserer seg, som jordeier eller jordbruker.

Jordbruket har en rekke samfunnsmål av ikke-økonomisk karakter som markedet alene ikke kan ivareta. Politisk styring er nødvendig slik at bonden, og jordbruket, tilpasser seg en utvikling i tråd med politiske målsettinger. Svaret fra venstresida i det forrige århundret var at staten skulle overta eierskapet til produksjonsmidlene (jorda). Dette gjorde det umulig for bygdene å støtte opp om venstresidas politiske prosjekt.

*Jordbruk til venstre*

Fram til første verdenskrig hadde landbrukspolitikken i Norge vært klart liberalistisk. Tollbeskyttelsene var over tid tatt bort og var så godt som fraværende, subsidier var det lite av. Importen var omfattende og norsk produksjon fallende. Lønnsomheten i jordbruket var svak, matproduksjonen falt og den nasjonale matvaresikkerheten ble svekka.

Det ble åpenbart for stadig flere at situasjonen i jordbruket ikke var en forbigående krise, men systematiske skjevheter som krevde omfattende tiltak. Landbrukspolitikken fikk en mer markant posisjon, også på venstresida. Christopher Hornsrud (Ap) tok avstand fra venstresidas rådende syn på den selveiende bonden som klassemotstander. For Hornsrud ble jordbruket og den selveiende bonden derimot en helt sentral alliansepartner for arbeiderklassen, i kampen mot kapitaleiere og spekulasjonsøkonomien. Hornsrud så ingen grunn til at staten eller kommunen skulle overta produksjonsmidlene som den arbeidende mann selv eide og driftet, og som han ikke brukte til å utbytte andre med. Derimot, mente Hornsrud, hadde staten og fellesskapet som oppgave å hindre at bøndene og jordbruket ble rammet av den kapitalistiske gjeldsbyrden i form av gjeldsdrivende stordrift gjennom at jord ble en gjort til en spekulativ salgsvare.

Johan Nygaardsvold (Ap) fikk også stor betydning for venstresidas nye forståelse for interessefellesskapet mellom bønder og arbeidere utover på 1930-tallet. Han var opptatt av interessemotsetningene mellom jordeiere og jordbrukere. For han var både eiendomsløse proletarer og selveiende bønder arbeidsfolk, som sto som felles parter i konflikt mot de kapitalistiske interessene. Nygaardsvold rettet sterk kritikk mot datidens landbrukspolitikk som la til rette for en såkalt ”moderne drift”, som førte til kapitalintensiv stordrift, overinvesteringer og prisfall. Landbrukspolitikken, og særlig med vekt på hvordan jordbruket ble organisert, ble viktig i denne nyorienteringen på venstresida som både Hornsrud og Nygaardsvold var representanter for.

Sentralt for Ap sin nye landbrukspolitikk, og det nye allianseperspektivet mellom bønder og

arbeidere dette i praksis åpnet for, var erkjennelsen av at både arbeidslivet og jordbruket trengte politisk styring for å balansere maktforhold og interesser innad i samfunnet. Dette var avgjørende for hvorvidt sentrale politiske målsettinger med samfunnsutviklingen kunne nås. Akkurat som i arbeidslivet, anså man det som et politisk ansvar å regulere interessekonflikten mellom produsent, omsetningsledd og forbruker i matproduksjonen. Venstresidas nye landbrukspolitikk var en balanse mellom en politikk som definerte jordbruk som privat næringsvirksomhet, og en sterk erkjennelse av at ulike produksjonsmåter hadde stor betydning for oppnåelse av politiske målsettinger med matproduksjonen. Jorda var en felles ressurs, ikke et privat anliggende. Matproduksjon ble sett i sammenheng med den allmenne økonomiske utviklinga i samfunnet, der bonden i kraft av å være jordbruker (ikke jordeier) spilte en helt avgjørende rolle i landbrukspolitikken og målet om å ivareta jorda som en felles ressurs. Kursskiftet la selve grunnlaget for at parolen om ”By og Land – Hand i Hand” kunne lanseres. Alliansen mellom by og land, arbeidere og jordbrukere, har preget norsk politikk siden.

*Vendepunktet*

Andre verdenskrig markerer et meget skarpt skille. I praksis ble den breie forståelsen til Hornsrud/Nygaardsvold på venstresida forkasta. Den makroøkonomiske samfunnsplanlegging ble knesatt. Et stadig sterkere landbruksbyråkrati, lederskapet i bøndenes egne faglag, samvirker med økonomiske næringsinteresser og toppstyrte partiapparater, overtok definisjonsmakta i landbrukspolitikken. En til da ukjent politisk – byråkratisk styringsambisjon for matproduksjonen gjorde seg gjeldende: Å stimulere til endringer slik at jordbruket kunne yte et større bidrag til den økonomiske veksten i samfunnet totalt. Jordbrukets egne organisasjoner ble bundet av de stadig mer omfattende Jordbruksforhandlingene til å forvalte en landbrukspolitikk der hovedmålet var nedlegging av gardsbruk og overføring av arbeidskraft til andre sektorer.  Matproduksjonens samfunnsfunksjon og mål om nasjonal ressursutnyttelse, produksjonsbalanse, inntektsvilkår, næringsutvikling, og bosetting, ble underordnet dette effektivitetsmålet.

Landbrukspolitikkens virkemidler ble brukt deretter. Tilførsel av statlig drifts- og investeringskapital til jordbruket hadde til hensikt å fremme færre, større bruk. Strukturrasjonaliseringen har ikke vært noen tyngdelov, men en politisk styringsstrategi. Den statlige investeringskapitalen og rentefradrag, har vært et hovedvirkemiddel for å tilrettelegge for økt volumproduksjon på utvalgte bruksstørrelser, på bekostning av de mange gardsbruk som legger opp til organisk utvikling og vekst av produksjon og driftsapparat. Påstanden var, den gang som nå, at dette var veien til bærekraftig bruksstruktur. Lønnsomheten skulle gå opp i takt med størrelsen slik at gardsbruket, og jordbrukssektoren på sikt, ikke trengte overføringer. Det motsatte skjedde. Gjennom rentefradrag og subsidiert statskapital til investeringer i stordrift, kom kravet fra jordbruket om økte subsidier til ei drift som ble stadig mindre markedsmessig lønnsom. Mens subsidiene, investeringene og produksjonen økte, sank antallet gardsbruk og jordbruksarealet.

Med fallende råvarepriser, selskapsetableringer, en utbredt stordriftstvang med statlig subsidiering av bygging og drift av storfjøs og lave kraftfôrpriser, blir inntektspotensialet i jordbruket i teorien og i landbrukspolitikken basert på en produktivitetsvekst som sikres med tre forutsetninger:

  • At kraftfôr importert fra utlandet erstatter gras i Norge
  • Lave arbeidsinntekter i jordbruket.
  • Subsidiert statskapital til å betale for et kostbart produksjonsapparatsom ikke dekkes av sektorens driftsøkonomi

Det produktive norske jordbruket basert på få store bruksenheter og få årsverk på lave inntekter, er et resultat av en politikk som gjør at norske jordbruksarealer erstattes med importert kraftfôr lagd på arealer fra utlandet, og at inntekt erstattes med gjeld. Venstresida har neglisjert denne utviklingen. Dette har totalt sett hatt store konsekvenser for sektoren, og for den helhetlige tilnærmingen til jordbruket.

På sikt har det hatt særlig negative konsekvenser for venstresidas alliansepotensiale med utøvere i jordbruket. I dagens krisesituasjon i jordbruket er venstresida nær blottet for helhetlige alternativer til høyresidas landbrukspolitikk, og kan ikke gjøre annet enn å skremme egne velgere med at ”alternativet er verre”. Med de rødgrønne landbrukspolitikk, med det resultat at verdien av jordbruksarbeid synker og at antallet jordbrukere reduseres, blir det paradoksalt nok mer og mer interessant for bøndene å alliere seg med høyresiden.

 

Forskningsserien # 3: Soya i dyrefôr og ernæringsmessige konsekvenser

Innlegg holdt av Professor Anna Haug, UMB, ved Husdyrforsøksmøtet 7. januar 2013.

Foto: Calle Eklund / Wikimedia Commons

Original tittel:  Serum EPA økte hos forsøkspersoner som spiste kylling i fôret med tilskudd av linolje pluss rapsolje

Av: ANNA HAUG1, NICOLE F. NYQUIST 1 OG ARNE T. HØSTMARK2

1Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap

2Avdeling for samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo

Sammensetningen av kyllingkjøtt bestemmes i stor grad av fôret som gis til
kyllingen. I vanlig kyllingfôr blir soyaolje brukt som en fettkilde. Vi ønsket å
sammenligne kjøtt fra kyllinger fôret med kyllingfôr tilsatt 4% soyaolje et med
et tilsvarende fôr der soyaoljen var byttet ut med 2% rapsolje og 2% linolje.
Kyllingkjøttet ble gitt til forsøkspersoner som spiste en porsjon kyllingkjøtt hver
dag i fire uker.

Det er enighet om at vi trenger mer av de lange omega-3 fettsyrene – fiskefettsyrene- i kostholdet vårt Disse lange omega-3 fettsyrene produseres av mikroalger i havet og de finnes i sjømat. Det mange ikke er klar over er at det produseres en betydelig mengde lange omega-3 fettsyrer (EPA, DPA og DHA) av husdyrene våre, og at husdyra er relativt gode produsenter av disse lange omega-3 fettsyrene. Dyr har maskineriet som skal til for å danne disse fettsyrene i sine celler, og kan omdanne omega-3 fettsyra alfa-linolensyre som finnes i gras, grønne blader, rapsolje og linolje, til EPA, DPA og DHA.

I vanlig kraftfôr finnes det ikke mye av alfa-linolensyre, for korn og soyaolje innholder mest av omega-6 fettsyra linolsyre. Hvis dyra fôres med kraftfôr blir det ikke dannet mye av EPA, DPA og DHA, men imidlertid omdannes linolsyre til omega-6 fettsyren arakidonsyre (AA). Denne fettsyra ligner EPA og den virker som en konkurrent. Hvis soyaoljen i fôret byttes ut med linolje og rapsolje, eller eventuelt, hvis dyra fôres med gras og grovfôr vil dyra selv danne mer av EPA, DPA og DHA, og mindre AA.

Forebygger sykdommer

Omega-3 fettsyrene alfa-linolensyre, EPA, DPA og DHA er i flere studier vist å være viktige for å fremme god helse, da de bygges inn i alle cellemembraner og de har betydning for hjerneutvikling, og for forebygging av kroniske sykdom som hjerte- og karsykdom, kreft, allergier, gir grunnlag for god hjerterytme, mental helse og reproduksjonsevne mv.

Lange omega-3 fettsyrer i kostholdet

Innholdet av disse lange omega-3 fettsyrene er langt fra så høyt i kjøtt som i fisk, men siden vi spiser mer kjøtt i kostholdet enn fisk, bidrar kjøtt mye. Vårt inntak av fisk er ca 35 g/person /dag, mens inntaket av kjøtt er ca 130 g/person /dag, altså spiser vi nesten 4 ganger mer kjøtt enn fisk i gjennomsnitt.

I Australia og i Frankrike er det vist at bidraget i kosten av de lange omega-3 fettsyrene er omtrent like stort fra kjøtt og fra fisk. I Norge er det ikke gjort den samme beregningen, men det er trolig slik at fisk er en større bidragsyter av lange omega-3 fettsyrer enn kjøtt hos oss, men dette avhenger mye av hvor fet fisken vi spiser er. Det finnes mer omega-3 fettsyrer i fet fisk enn i mager fisk. For personer som ikke spiser fisk men bare kjøtt er det imidlertid viktig at kjøtt har et høyt innhold av de lange omega-3 fettsyrene.

60 tonn (?)

Det er vanskelig å gi sikre tall over innholdet av EPA, DPA og DHA i alt kjøtt, men det finnes noen både norske og nordiske studier. Det kan anslås at innholdet av de lange omega-3 fettsyrene er ca 100 -300 mg/kg kjøtt. Det produseres ca 300 mill kg kjøtt per år i Norge. Ut fra dette kan en beregne at det produseres ca 60 tonn av de lange omega-3 fettsyrene EPA, DPA og DHA av husdyr i norske husdyrbesetninger. Vi mener at denne mengden kan økes betydelig.

Kyllinger er «flinke» til å lage fiskefettsyrer

Spesielt er kyllinger ”flinke” til å omdanne alfa-linolensyre til EPA, DPA og DHA. Hos kylling kan vi enkelt fordoble innholdet i kjøtt av både EPA, DPA og DHA og halvere AA innholdet når vi tilsetter alfa-linolensyre fra rapsolje og linolje, og fjerner soyaolje i fôret.

Bedre fôr

Studier ved IHA (også andre steder) viser at innholdet av lange omega-3 fettsyrer i kjøtt kan økes utover det som er vanlig i dag. Dette kan ganske enkelt skje ved at fôr ”normaliseres” til et mer naturlig dyrefôr; ved at vi bytter ut soyaoljen helt eller delvis med linolje og rapsolje, eller at vi gir gras og grovfôr til dyra. Hvis vi gjør dette kan innholdet av de lange omega-3 fettsyrene økes med anslagsvis ca 1/3 hos storfe og gris, og i kylling vil innholdet kunne bli mer enn fordoblet. Dette vil kunne bety at hvis vi spiser slikt kjøtt vil vi, uten at vi behøver å legge om våre kostvaner, kunne få mer omega-3.

Hensikten med forsøket

Vi ønsket å studere hva som skjer med fettsyresammensetningen i blod hos mennesker som spiser kyllingkjøtt fra dyr fôret med tilskudd av raps+linolje i stedet for soyaolje.

Kyllingene

To grupper kyllinger (Ross 308) ble fôret med et hvetebasert kraftfôr tilsatt enten 4% soyaolje (tilsvarende vanlig kyllingfôr), eller 2% linolje + 2% rapsolje. Kyllingene ble slaktet på kyllingslakteriet i Rakkestad. Kyllingene ble analysert for innhold av fettsyrer. Innholdet av omega-3 fettsyrene EPA, DPA og DHA i brystmuskel var 380 mg/kg i ’soyaoljekyllingene’, og 800 mg/ kg kyllingkjøtt i ’raps-+ linoljekyllingene’. Innholdet av AA hadde et omvendt mønster: 730 mg i ’soyaoljekyllingene’, og 430 mg/ kg kyllingkjøtt i ’raps-+ linoljegruppen’. Disse forandringene skjedde uten at smaken av kjøtt ble påvirket.

haug1

Figur 1. Fettsyreinnhold i kyllingfôr, g/kg. Kraftfôr tilsatt 4 % soyaolje (blå stolper), og kraftfôr tilsatt 2% rapsolje og 2% linolje (røde stolper).

haug2

Figur 2. Fettsyreinnhold i kylling brystmuskel, g/kg, i kyllinger som enten har fått kraftfôr tilsatt 4 % soyaolje (blå stolper), eller 2% rapsolje og 2% linolje (røde stolper).

Forsøkspersonene

46 unge friske forsøkspersoner som ikke tok tran eller fiskeoljetilskudd og som ikke spiste mye fet fisk deltok i forsøket. De ble tilfeldig delt inn i to grupper med 23 personer i hver gruppe. Vekt, høyde og blodtrykk ble registrert og forsøkspersonene ga en blodprøve før intervensjonsforsøket (dag 0) og etter forsøket (dag 28). Blodprøvene ble analysert for kolesterol, triglyserider, LDL, HDL, C-reaktivt protein (Tabell 1) og fettsyresammensetningen av serum fosfolipider (Tabell 2). Forsøkspersonene spiste en porsjon kyllingkjøtt (160 g kjøtt) per dag i 28 dager, enten ”soyakylling” eller ”raps+linkylling”. Ingen av deltagerne visste hvilken type kylling de spiste.

Tabell 1. Karakterisering av forsøkspersonene og deres blodverdier etter deltagelse i 4-ukers intervensjonsforsøk.

  Spist soyakylling Spist raps+linkylling
 

 

 

Alder

24 (19-29)

24 (19-29)

Høyde

1.7

1.7

Vekt

68.4

70.9

BMI (kg/m2)

23.1

24.2

Systolisk BT (mmHg)

116

118

Diastolisk BT (mmHg)

71

71

Total kolesterol (mmol/l)

4.6

4.7

LDL (mmol/l)

2.9

3.1

HDL (mmol/l)

1.6

1.6

Triglyserid (mmol/l)

1.1

1.1

C-reaktivt protein (mg/l)

2.5

2.4

Tabell 2. Fettsyresammensetning av serum fosfolipider (% av totale fettsyrer) hos forsøkspersoner etter deltagelse i 4-ukers intervensjonsforsøk.

 Fettsyresammensetning Spist soyakylling n=23 Spist raps+linkylling n=23 p-verdi
Palmitinsyre

29.2

28.8

0.46

Stearinsyre

13.2

13.1

0.87

Oljesyre

9.4

9.5

0.89

Linolsyre

20.3

20.7

0.54

alfa-linolen

0.2

0.4

0.00

AA

10.2

9.7

0.34

EPA

0.8

1.3

0.00

DPA

0.9

1.1

0.06

DHA

4.8

4.6

0.54

Omega-6/3

4.7

4.3

0.17

AA/EPA

13.8

8.7

0.00

Forsøkspersonenes blodverdier

Det ble ikke påvist noen forskjeller i kroppsvekt, blodtrykk, kolesterol, LDL og HDL, triglyserid eller C-reaktivt protein mellom de to forsøksgruppene (Tabell 1).

I serum fosfolipidfettsyrene var det forskjeller mellom forsøksgruppene; de som spiste raps- og linolje-kyllingen fikk høyere innhold av EPA i sitt serum fosfolipid sammenlignet med den andre gruppen forsøkspersoner som spiste vanlig kylling, de fikk også mer alfa-linolensyre og et mer fordelaktig (lavere) forhold mellom omega-6 fettsyren AA og omega-3 fettsyren EPA (Tabell 2).

Forbedret helse

Lange omega-3 fettsyrer fra fisk er en begrenset ressurs i verden, og det er mange som foretrekker å spise kjøtt i stedet for fisk. Derfor bør vi forbedre sammensetningen av kjøtt slik at innholdet av de lange omega-3 fettsyrene er så høy som praktisk mulig. Alle ”monner drar”, og en økning i EPA, DPA og DHA innhold i kjøtt på 30-100 prosent er mulig. Det kan føre til at innholdet av EPA i vårt blod-fosfolipid blir økt, slik som vist i denne studien. Dette kan bidra til forbedret helse og mindre kroniske sykdommer.

Vi mener at myndighetene bør kreve at kraftfôret som gis til husdyr skal inneholde en større mengde alfa-linolensyre og mindre linolsyre enn det som er vanlig i dag. Dette kan oppnås ved å tilsette linolje og rapsolje i stedet for soyaolje til fôret, eller å gi mer gras/grovfôr til dyra.

Konklusjon

Kjøttet vi produserer bør være så sunt som mulig. Et godt fettsyreinnhold i kjøtt sikres ved å gi et naturlig fôr til dyra som inneholder gras/grovfôr og omega-3 rike oljefrøkilder som raps og lin. Befolkningen vil derved få et fettinntak som kan redusere kroniske sykdommer uten at man behøver å forandre sine kostvaner.

Referanse

Haug A, Nyquist NF, Mosti TJ, Andersen M, Høstmark AT. Increased EPA levels in serum phospholipids of humans after four weeks daily ingestion of one portion chicken fed linseed and rapeseed oil. Lipids Health Dis. 2012;11:104

 

Norsk landbruk på 123

nlp

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Trykk på bildet, eller her for å laste ned heftet.

Vi i alliansen har i en tid jobbet med å lage en kort og konsis innføring i norsk landbrukspolitikk. Tanken har vært å gjøre tilgjengelig den spredte og lite bearbeidede informasjonen som eksisterer om norsk landbruk.

Heftet “Norsk landbruk på 123” er sådan tenkt å gi et overblikk over de viktigste områdene i politikken, og er skrevet slik at de som vet lite fra før skal kunne lese den uten store problemer. Samtidig har vi forsøkt å samle noe detaljert informasjon om ulike ordninger, slik at de som vet en del fra før skal kunne slå opp på spesifikke tema og få svar på spørsmål.

Vi er klar over at alle tekster har et forbedringspotensiale og regner med at denne ikke er noe unntak. Forslag til forbedringer eller påpekning av feil/uklarheter mottas med stor takk og kan sendes til haraldhoyem@gmail.com

 

Orgbloggen #5 – Vi er alle bønder

Helene Austvoll
Oikos – Økologisk Norge

Hver vår kommer jordbruksoppgjøret over oss, og for en stakket stund settes det fokus på landbruk og matproduksjon. Likevel er perspektivene som presenteres i media smale og fokuserer på bonden som lønnsmottager og næringsdrivende fremfor en forvalter av natur og kultur. Hvordan kan vi igjen bli delaktige i den prosessen hvor mennesket møter natur gjennom sin matkultur i hverdagen?

Avstanden mellom en mer urbanisert hverdag og primærnæringene som forvalter naturressursene som gir oss mat på bordet, blir stadig større globalt. Denne avstanden gjør noe med menneskets kunnskap om matproduksjon og bidrar til fremmedgjøring. Fremmedgjøring bidrar til ansvarsfraskrivelse og avmakt. Mat er kultur og liv. Hvordan vi produserer, tilbereder og spiser mat, sier mye om oss som kultur og mennesker. Kanskje er det ikke rart at vi oftere ser på prislappen på varen enn at vi tenker på hvor den kommer fra, hvem har produsert den, fikk de lønn for strevet og tok de vare på naturen? For hvordan skal vi vite?

Tusenvis av mennesker i hele verden har valgt å vite. Vite hvor maten kommer fra, hvem som produserer den og hvordan. Gjennom andelslandbruk tar mennesker over hele verden del i matproduksjonen i sitt nærmiljø, samtidig som bønder får en tryggere økonomi og en mer meningsfylt hverdag. Dette synliggjør det viktige arbeidet de legger ned i forvaltningen av naturressursene våre.

Ved siden av energiutvinning er det menneskets matproduksjon og kommersialisering av levende liv, som belaster naturen mest. Andelsbruk bidrar til ansvarliggjøring av oss som mennesker i naturen, fremfor forbrukere som utnytter naturen.

 

Hva innebærer andelslandbruk?

Den britiske organisasjonen Soil Association definerer andelslandbruk, eller Community Supported Agriculture (CSA) som et partnerskap mellom bønder og forbrukere hvor ansvar og belønninger fra jordbruket deles. I praksis vil det si at du ved å betale en bestemt sum tar del i produksjonen på en gård eller et jorde, deltar i driften etter evne, og høster etter behov. Andelslandbruk skiller seg fra den tradisjonelle verdikjeden gjennom kontakten mellom produsenten og andelseierne. Gjennom dialog om produksjon, kvalitet og pris, og deling av avling og risiko knyttet til produksjonen, skapes det gjensidig tillit mellom produsenten og andelseieren. I tillegg kan et slikt partnerskap skape økonomisk trygghet for produsenten og ikke minst fersk mat til deg.

Det unike med andelslandbruk er at du som andelseier først og fremst forplikter deg til å opprettholde en gitt måte å produsere mat på, mens betalingen for en viss mengde produkt kommer i andre rekke.

Andelslandbruk handler om å ta ansvar for vår egen mat, fra gården til spisebordet. Det handler om et felles ansvar for å bygge lokale og rettferdige matsystemer. Gode jordbrukspraksiser, produktivitet og lønnsomhet er forutsetninger for funksjonen til slike matsystem. Det handler om ekte, rettferdig og ren mat.

Alle andelsgårder vil være unike. Måten de er organisert på reflekterer kulturen til det lokale samfunnet, og menneskelige og naturlige ressurser. Det handler om å utvikle nye lokale matsystem, og motivasjonen bak er med på å skape og forme hvert unike system. Soil Association deler andelslandbruk inn i noen hovedkategorier:

  • Bondestyrt. Gården organiseres av bonden, og andelseierne kjøper en andel i produksjonen uten betydelig grad av involvering i selve driften. Andelseierne kan bli invitert på dugnad, henter varer på gården eller på organiserte hentesteder og markeder.
  • Forbrukerstyrt. Andelseiere deltar i, eller driver produksjonen. Her er ofte en gartner hovedansvarlig for produksjonen, men andelseierne kan delta i planlegging, og noen ganger i selve produksjonen. Det sosiale aspektet står spesielt sterkt her, med samlinger, feiringer og kurs av ulike slag.
  • Bonde-kooperativ. Her kan to eller flere gårder samarbeide med å produsere og levere mat til andelseierne. Dette kan gi en større variasjon i utvalget, hvor for eksempel en
    gård produserer meieriprodukter og kjøtt, mens den andre leverer grønnsaker.
  • Bonde-forbrukerkooperativ. I et slikt system er andelseierne i mye større grad involvert i produksjonen og gårdsdriften, og de jobber sammen om å produsere og distribuere mat.

Hvorfor utvikler mennesker nye lokale matsystem?
Ideen om å organisere matproduksjon som andelslandbruk vokste fram i Tyskland og Japan på 1960-tallet som en reaksjon på økende urbanisering av jordbruksland, samt bekymringer for mattrygghet. Økende bruk av giftige sprøytemidler i maten, industriell foredling av mat og stadig større avstand mellom jord og bord skapte ønsker for et annet matsystem. Flere og flere mennesker organiserte seg i kooperativ for å støtte og betale de reelle kostnadene for økologisk og sosialt bærekraftig matproduksjon. “Det frie markedet skal erstattes av et system med assosiasjoner, der pris, produksjonsmengde og for øvrig alle næringsmessige forhold mennesker imellom skal bestemmes i felleskap av de berørte parter” (Petter Normann Waage) Andelslandbruk er et konkret eksempel på en slik assosiasjon. Frihet, åpenhet, fellesskap og gjensidighet står som grunnpilarer i andelslandbruk-modellen.

Andelslandbruk i Norge

Fra 1980-tallet og frem til i dag har andelslandbruk spredd seg til USA, og videre til andre land. I USA ble det i 2007 registrert handel med varer fra 12 549 ulike andelsgårder. I Norge finnes det i dag fem formelt etablerte andelslandbruk, og antallet vil antakelig dobles i løpet av 2013. Den globale matproduksjonen sentraliseres og industrialiseres i økende grad, og med det fremmedgjøres mennesker fra sin egen matkultur. Andelslandbruk ble initiert som en reaksjon på nettopp dette, og vil trolig bli mer og mer utbredt med tiden. Nær kontakt mellom matprodusenter og de som spiser maten øker forståelse og kunnskap, og med det et ønske og en vilje om å ta vare på matjorda og naturen – det helt essensielle for å kunne spise i dag og i framtida.

Å delta i en andelsgård er kanskje det nærmeste du kommer å være bonde uten å drive egen gård. Som andelseiere kan vi alle bli en del av bondens virke, og ta ansvar for rettferdig produksjon, fordeling og behandling av naturens goder – selve grunnlaget for en god og rettferdig matkultur.

For mer informasjon om andelslandbrukene i Norge se:

www.andelslandbruk.no eller ta kontakt med Oikos – Økologisk Norge.

Ulike mål på selvforsyning

Innledning
Hva er selforsyningsgrad, selvforsyningsevne og dekningsgrad? Begrepene som beskriver forholdet mellom produksjon, forbruk og matsikkerhet er mange og det er lett å miste oversikten. Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk ønsker å bidra til en mer faktabasert debatt, og har derfor laget denne artikkelen for å avklare begrepsbruken.

 
Selvforsyningsgrad
Selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer
(regnet på energibasis i kalorier) som kommer fra norsk produksjon og kan per definisjon ikke overstige 100 %. Graden vil variere fra år til år på grunn av priser, kvalitet og størrelse på innhøstingen. Det korrigeres ikke for import og eksport av matvarer. Det betyr at eksport av ost og fisk ikke regnes med, ei heller import av kraftfôrråvare o.a. innsatsfaktorer som maskiner, etc. Selvforsyningsgraden gir sådan ikke et helt nøyaktig bilde av mulighetene for å dekke matvarebehovet ved innenlandsk produksjon.
NILF har foretatt beregninger over selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr-råvarer, og (som forventet) kommet frem til at den er lavere enn uten import (37,5 % i 2011).

 
Dekningsgrad
Total norsk produksjon i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer, eller norsk forbruk pluss eksport minus import i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer.  Dekningsgraden ligger normalt en del høyere enn selforsyningsgraden og er tallfestet til ca. 75 %. Det er viktig å være klar over at målet ikke tar hensyn til import av kraftfôr i husdyrproduksjon eller andre innsatsfaktorer til bruk i fiskeriene og jordbruket. Heller ikke dekningsgraden gir et fullgodt bilde av selforsyningsevnen da kostholdet kan legges om i kriseperioder for bedre utnyttelse av ressursene. For eksempel vil en midlertidig overgang til økt andel planteprodukter reversere mye av energitapet i forbindelse med produksjon av animalske produkter, noe som øker tilgjengelig mengde kalorier. Helsedirektoratet anslår at selforsyningsevnen i dag ligger over dekningsgraden.

 
Selvforsyningsevne
Selvforsyningsevnen er definert som mulig tilgang på mat ved avsperring fra internasjonal handel i forhold til nødvendig tilgang på mat ved avsperring (Brunstad m.fl. 1995). Som nevnt vil selforsyningsevnen normalt være høyere enn dekningsgraden. Dette kommer hovedsaklig av to årsaker: For det første kan vi øke konsumet av mat vi produserer relativt sett mye av og redusere det vi produserer relativt sett lite av (uformlet sagt: spise mer potet, mindre sjokolade). For det andre kan vi, som tidligere nevnt, vri kostholdet mot en større andel planteprodukter slik at kaloriene i jordbruket utnyttes bedre. I praksis betyr det økning av planteprodukter og reduksjon av animalske i kostholdet. I dag foreligger den ingen offentlige beregninger av selvforsyningsevnen som vanlige borgere med normal informasjonstilgang kan fremskaffe.
En viktig forutsetning ved selvforsyningsevnen er at produksjonsapparatet kan omstilles. Det betyr at kunnskap, areal, dyr og kapitalutstyr (fjøs, traktorer, etc.) må være i stand til å fremskaffe det varegrunnlaget man behøver raskt nok.

Kilder 

  • Helsedirektoratet (2011): Utviklingen i norsk kosthold: Matforsyningsstatistikk og Forbruksundersøkelser
  • Brunstad, R. I. Gaasland, E. Vårvik (1995): Utvikling eller avvikling? Norsk landbruk ved et veiskille.’

Last ned innlegget her.

 

 

Orgbloggen #4: Verdien av matjord

Gjennom årtusener har mennesket levd av å dyrke jord. Folk har bosatt seg der forutsetningen for å produsere mat er best. Omtrent halvparten av den beste matjorda i Norge finner vi derfor i tettbygde strøk. Samtidig med at befolkningsveksten har økt, har presset mot disse områdene tiltatt i styrke. De siste årene har mange stemmer ropt ut om boligmangel, og tatt til orde for utbygging på den beste jordbruksjorda. Imidlertid er det få som snakker om jordvern.

Image courtesy of Robert Bell / FreeDigitalPhotos.net
Image courtesy of Robert Bell / FreeDigitalPhotos.net

Denne uka var jeg tilskuer til en debatt om jordvern på Samfunnet i Ås, med utgangspunkt i IKEA-saken i Vestby. Problemstillinga her var at IKEA ønsker å bygge et stort, nytt varehus på Delijordet, noe av den beste matjorda i distriktet. Det var noen innledninger i forkant av debatten, og flere interessante momenter dukket opp.

Kjell Esser, ved Institutt for Internasjonale Miljø- og Utviklingsstudier på UMB, hadde beregnet hvor lang tid det med dagens nedbyggingstakt vil ta før vi ikke har mer matjord igjen i dette landet. Dersom dagens nedbyggingstakt av matjord fortsetter, vil det i 2080 ikke være matjord igjen. Gjør det noe? Kan vi ikke bare kjøpe mat fra land med bedre forutsetninger for å produsere mat?

Jordvern er blant annet et sikkerhetspolitisk spørsmål. De siste årene har situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet blitt mer ustabil. Prisene varierer sterkt, verdens befolkning øker, og klimaendringer og erosjon (tap/ødeleggelse av jord) truer matproduksjonen i flere deler av verden. Å basere seg på andre lands matproduksjon er derfor risikabelt og usolidarisk. Den eneste muligheten vi har til å sikre matforsyning i framtiden, er for det første å verne den matjorda vi har, og i tillegg holde denne jorda i hevd. Å bygge ned matjord bør derfor ikke være et alternativ. Så hvorfor gjør vi det?

Lav jordpris er en av årsakene til det store presset på matjorda. I Danmark har prisen på jordbruksjord falt kraftig de siste årene. I følge danske Maskinbladet har prisen per areal med matjord (jordpris) falt med 42 prosent fra 2008 til 2012. Dette medfører at disse områdene blir favorisert når det skal bygges.

Debatten på Ås ble arrangert av Spires lokallag der. De har en kampanje denne våren som omhandler oppretting av et Framtidsombud. Spires leder Harald S. B. Hansen pekte på hvordan framtidens matproduksjon og dagens forvaltning av naturressursene henger sammen. For hva er egentlig verdien av jord for framtidige generasjoner? Hvis denne verdien hadde vært inkludert i dagens jordpriser, tviler jeg på at det hadde vært lønnsomt å bygge på selv den mest karrige jordflekken. Intensjonen med Spires framtidsombud er å gi en stemme til framtidige generasjoner, som skal ha en reell innflytelse på beslutninger om ressursforvaltning.

Bare 6 prosent av Norges totale areal kan brukes til å produsere mat, og omtrent halvparten av dette er i dag i bruk som matjord. Hensynet til naturmangfold og klima setter grenser for nydyrking, så gjenværende arealer i både sentrale strøk og utkantene må sikres. Arne Grønlund fra Bioforsk påpekte under Spire-arrangementet at 94 prosent av Norges areal er fullstendig uegnet for matproduksjon, og at det derfor burde være mulig å finne andre, egnede arealer som ikke går på bekostning av framtidig matproduksjon ved nybygging.

Grønlund gikk også inn på spørsmålet om å flytte jorda fra Delijordet. Dette er ikke gjort i stor skala tidligere, og en har derfor begrenset erfaring med hvordan det vil fungere i praksis. Mye tyder på at en slik flytta jord vil få en dårligere produktivitet; jorda ligger best der den er!

Hvert år omdisponeres omtrent 70.000 dekar med dyrka og dyrkbar jord i Norge. Omdisponering kan skje på to måter: enten ved at kommunen vedtar planer om at jorda skal brukes til annet enn landbruksformål, eller ved at enkeltpersoner søker om det. Fordi at bestemmelsen skjer lokalt, blir det en stykkevis, uoversiktlig nedbygging.

Den høye nedbyggingshastigheten forutsetter økt import og produktivitetsvekst på de områdene som fortsatt er i bruk. Økt import medfører en større sårbarhet for matvaresikkerheten til landet. Situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet er som sagt ustabil, men det er også en annen viktig utfordring med import av mat: vi har mindre kontroll over produksjonen. Det er vanskeligere å vite hvor trygg den er, arbeidernes situasjon og hvordan den påvirker miljøet.

Altså blir på mange måter IKEA-saken i Vestby en prinsippsak. Delijordet der de planlegger å bygge er 135 dekar med jord som er godt egnet til kornproduksjon, altså noe av landets beste matjord – som i tillegg ligger nær hovedstaden. Nedbygging er et irreversibelt inngrep. Når skal vi si stopp?*

Ida Karina Kann
Nasjonal talsperson, Grønn Ungdom  || http://www.gronnungdom.no/

*Grønn Ungdom foreslår NÅ.

Forskningsserien # 2: Willard Cochrane og landbrukets tredemølle

Skrevet av: Harald Høyem, ANL

Hvem var W. Cochrane?

Den amerikanske landbruksøkonomen Willard Cochrane døde den 20. april 2012 i en alder av 97 år. Han startet sin akademiske karriere i California og etter fullført doktorgrad ved Harvard-universitetet holdt han flere professorater, bl.a. ved University of Minnesota, Pennsylvania State University, University of Chicago og Wisconsin.  Han var også John F. Kennedys taleskriver, og senere, landbruksminister.

Willard W. Cochrane. Foto: University of Minnesota

Han fremstod gjennom hele sitt liv som en forsvarer av det familiebaserte jordbruket og  var arkitekten bak «food stamps» og implementerte en rekke programmer designet for stabilisering av kornprisene.  Han kanskje viktigste bidrag er imidlertid teorien om «landbrukets tredemølle» som  beskriver den kontinuerlige kampen for overlevelse bøndene opplever.

Prisvariasjon på landbruksvarer

For å forstå teorien om landbrukets tredemølle, er det praktisk å starte med grunnleggende økonomiske egenskaper ved markeder for jordbruksprodukter.  De innehar noen trekk som gjør dem ulike andre typer markeder.

Et helt grunnleggende problem er store prisvariasjoner som oppstår når det ikke er likhet mellom tilbud og etterspørsel. Små avvik fra punktet der markedet er i likevekt kan få store utslag på prisen. Dette gjør planlegging av landbruksproduksjon på aggregert nivå til en vanskelig oppgave. Hvorfor er prisene på landbruksvarer ustabile?

I det følgende tenker vi oss en jordbrukssektor der dette gjelder:

  • Mange små gårder
  • Ingen markedsregulering
  • Ingen mulighet for å importere mat

Inelastisk tilbud- og etterspørsel

For det første er etterspørselen for mat svært inelastisk mht pris. Det vil si at relativt store endringer i prisen på matvarer, har relativt liten innvirkning på etterspørselen. Dette er fordi mat er noe man alltid behøver (et nødvendig gode), men som regel finnes det en grense (metthet) for hvor mye som etterspørres. Når du er sulten nok, er du villig til å betale hva maten koster. Men når man har råd til å dekke utgiftene til det daglige brød, går gjerne pengene til forbruksvarer og andre goder istedenfor økt matkonsum. Når tilbudet av mat er større enn etterspørselen, må derfor prisen synke relativt mye for at overskuddet skal «spises opp».

Videre er også tilbudet av mange jordbruksprodukter inelastisk på kort sikt hvilket betyr at prisendringer har relativt liten innvirkning på den totale produksjonen av jordbruksvarer.  Tre forklaringer stikker seg ut når man vil forstå hvorfor: 1) arbeidskraft og jord er innsatsfaktorer som er «i full sving». På kort sikt er det altså vanskelig å øke antall arbeidstimer (bønder jobber i snitt lengre dager en gjennomsnittet av befolkningen) og tilsvarende jord (de fleste jordressursene er i bruk, utvidelse krever nydyrking som tar tid) 2) innsatsfaktorene reagerer lite på prisendringer (uformelt sagt: Kua må melkes uansett) 3) jordbruket omgir bøndenes liv i flere dimensjoner enn den økonomiske. Samlet sett gjør dette produksjonen av landbruksvarer inelastisk på kort sikt. Her er det viktig å presisere at elastisiteten vil variere mellom hvilke varer man ser på., mens tilbudet på lang sikt kan endres gjennom økte investeringer i nytt produksjonsutstyr, nydyrking av land etc.

Sammensatt gir inelastistiteten fare for store prissvingninger. Små overskudd krever store reduksjoner i pris for å bli «spist opp», mens liten underdekning kan føre til sterk prisøkning. Lave priser har negative konsekvenser for bøndene, mens høye priser typisk vil føre til et tap for forbrukerne. Dette vil imidlertid avhenge av om bøndene som opplever en prisøkning er netto kjøpere eller selgere av varen. I det første tilfellet vil bonden oppleve et tap, mens det siste tilsvarer en gevinst.

Slike prisvariasjoner leder til to grunnleggende økonomiske problemer: 1) Variasjoner mellom årstidene fører til inntektsproblemer, i det profitten avhenger like mye av tidspunktet man kommer inn i markedet på som hvor effektivt man produserer. 2) Variasjon mellom år fører til et generelt usikkerhetsproblem i bondens planlegging av neste års produksjon. Store prisvariasjoner gjør det vanskelig å vite hva man bør produsere og hvor mye. Siden den enkelte bonde kun tar hensyn til egen produksjon, kan det klokeste valget for en bonde være ødeleggende for alle. Hvis prisen på en vare er høy, f.eks. bygg, ser det økonomisk lønnsomt ut for den enkelte bonde å øke produksjonen av bygg til neste år. Problemet oppstår når mange tenker likt og øker produksjonen av bygg slik at man får et overskudd med tilsvarende prisfall. Usikkerhetsproblemet fører derfor til ineffektiv ressursbruk fordi enkelte varer kommer ut med overskudd, mens andre blir det for lite av. Dette er en av grunnene til markedsreguleringer og monopoldannelser i jordbruket.

Landbrukets tredemølle

I Cochrane (1958) lanseres teorien om landbrukets tredemølle. Fundamentet er forestillingen om et kappløp mellom tilbud og etterspørsel av mat. Tilbudet øker som en konsekvens av forbedret produktivitet i jordbruket, mens etterspørselen endres gjennom befolkningsvekst og endrede matvaner.  Kappløpet har to mulige utfall:

  • Produktiviteten øker mer enn befolkningsveksten
  • Befolkningsveksten øker mer enn produktiviteten

I det første tilfellet vil tilbudet bli større enn etterspørselen og prisene vil falle, hvilket er negativt for bøndene. I det andre, vil etterspørselen bli større enn tilbudet slik at prisene vil øke, hvilket forbrukerne taper på.

Tredemøllen fungerer som følger: I en økonomi med mange små gårder, der alle tar prisene for gitt finnes,  det en gruppe bønder som investerer i ny teknologi . Den senker kostnad per produsert enhet og øker produksjonen. Man kaller gjerne denne gruppen «pionérene». Siden det i første omgang er svært få som benytter det nye produksjonsutstyret, vil samlet tilbud bli nesten uendret. Dermed øker profitten for pionerene som lokker andre bønder til å investere. Men etter hvert blir produksjonen så stor at tilbudet øker nok til at prisene faller, og dermed faller profittøkningen fra det nye utstyret bort. Man står sådan på «stedet hvil», akkurat som på en tredemølle. De som ennå ikke har investert må enten gjøre det for å overleve, eller de lar være og forsvinner sådan ut av produksjonen. Deres bit av markedet blir så overtatt av de gjenværende. Man sitter igjen med færre bønder, større tilbud og samme økonomiske situasjon for produsentene. Så kommer en ny teknologisk innovasjon og prosessen gjentar seg helt til veksten i etterspørselen stopper opp.

Som regel er det bare pionerene som tjener på den teknologiske nyvinningen siden de kan nyte høyere inntjeningen i tiden før resten følger etter. De som tilpasser seg sent tjener ingenting fordi deres inntreden i markedet skjer når alle muligheter for profittøkninger er uttømt og nyinvesteringer kun handler om overlevelse. De som faller ut tjener selvsagt heller ikke på tredemøllen. Siden etterspørselen er inelastisk vil det meste av produktivitetsveksten, forutenom den lille delen som går til pionerene, tilfalle konsumentene gjennom lavere matvarepriser.

Kilder:

Cochrane, W (1958)  «Farm prices: Myth and reality»

 

Orgbloggen # 3: Bondens inntekt

Før jul deltok jeg i en landbruksdebatt med de andre ungdomspartiene på Agroteknikk-messen 2012. Som vanlig maste Unge Høyre om skattelette. Uansett hva spørsmålet er så er svaret til Høyre alltid skattelette. Mange unge sliter med å ha råd til å kjøpe sin første bolig på grunn av skyhøye boligpriser. Høyre løsning? Skattelette. Norske industriarbeidsplasser flyttes til Kina og Qatar. Høyres løsning? Skattelette. Hvert tredje gårdsbruk er lagt ned siden 1999. Høyres løsning? Skattelette.

Derfor kommer jeg aldri til å glemme da ung bonde fra salen reiste seg og stilte følgende spørsmål til representanten fra Unge Høyre: ”Du sier at du vil gi oss skattelette, men hva hjelper det når du ikke vil gi oss inntekt?”. Her ligger det grunnleggende skillet i norsk landbrukspolitikk. Det er helt riktig at Høyre vil gi skattelette til norsk bønder. Det er imidlertid svært få som kommer til å få nytte av når både Venstre, Høyre og Frp er enige om å både kutte all offentlig landbruksstøtte og fjerne tollsatsene. I praksis innebærer det at det kun vil være mulig å drive landbruk på Jæren, mens resten av landet må legge ned.

Alvoret av en slik politikk er vanskelig å overdrive. Hvis et gårdsbruk først er lagt ned er det ikke bare å knipse med fingrene for å få det tilbake. Høyresidens politikk vil rasere norsk landbruk. Hvis den blir en realitet vil landbruket være borte for lang tid fremover, kanskje for alltid. Generasjoner med kunnskap om matproduksjon vil gå tapt. Dyrkbar mark vil gro igjen. Det er et eksperiment som alene er grunn nok til å holde de borgerlige unna regjeringsmakten ved valget i september.

Jeg utrolig stolt av at SV er med i en regjering som har økt tollsatsene for første gang siden 1994. Det viser både mot og handlekraft. Bønder i Norge må komme foran byråkrater i Brussel. Men det er ikke nok. Sosialistisk Ungdom forventer mer av de rødgrønne regjeringspartiene enn trygg styring og middelmådige jordbruksoppgjør.

Norske bønders realinntekt har stått stille siden 1970-tallet. Av de 15 kronene du betaler i butikken for 1 liter melk får en melkebonde 3-4 kroner. Rimi-Hagen tar profitten. Det er ikke tilfeldig at noen av landets rikeste menn har tjent seg rike på å eie matvarekjeder. I følge Matkjedeutvalget forhandler alle norske og utenlandske leverandører i praksis med fire innkjøpere som kontrollerer adgangen til dagligvaremarkedet i Norge. Konsentrasjonen av makt og eierskap i matvarebransjen er en uholdbar situasjon både for norske forbrukere og bønder.

Det trengs en rekke strukturelle grep for å heve den norske bondens inntekt. En viktig begynnelse vil være å lovregulere eierskapet i matvarebransjen for å legge til rette for mer konkurranse og mindre oligarki. Det vil skyve makt vekk fra de store kjedene over til leverandørene, produsentene og forbrukerne.

Aleksander Eilertsen

Miljøpolitisk leder, Sosialistisk Ungdom

Orgbloggen #2 Spire

Orgbloggen er en serie der de ulike medlemsorganisasjonene i ANL skriver et innlegg om en sak de fronter.

Spire: Når kjøtt blir viktigere enn mennesker

Av: Mari Gjengedal

Vi har en gitt mengde areal med dyrkbar jord på planeten vår. Det er et faktum ikke alle alltid tenker over, men likevel noe vi etter hvert må forholde oss til. Denne jorden skal nemlig sørge for nok mat til alle mennesker som lever. Fruktbar matjord er en dyrebar og truet ressurs, og det blir stadig mindre av den i takt med at jorderosjonen øker (på grunn av ikke-bærekraftige jordbruksmetoder). Derfor gir det mening at vi ikke bare tar godt vare på den matjorden vi har igjen, men at vi også sørger for at matjorden blir brukt på best mulig måte slik at alle kan spise seg mette.

Det er imidlertid ikke det vi gjør. Tygg litt på denne: samtidig som de siste statistikkene sider at 870 millioner mennesker fremdeles lever i kronisk sult, blir stadig større områder av verdens dyrkbare jord brukt til å dyrke mat som er ment for dyr istedenfor mennesker (og biler, men det skal vi ikke gå nærmere inn på akkurat nå).

Sprøtt, tenker du kanskje. Og hvorfor? Jo, i takt med at en økende middelklasse rundt omkring i verden får større kjøpekraft og etterspør mer kjøtt og andre luksusvarer, blir stadig større områder omdannet fra matåkre til soyaåkre. Denne proteinrike veksten er nemlig blitt den enkle og raske løsningen for rike og fremadstormende land som vil produsere enda mer kjøtt og melk på kortere tid. Slik kan de tilfredsstille etterspørselen og mette kjøtthungeren til alle oss som ”trenger” kylling og biff på bordet hver dag.

Politikerne i Norge prøver å innbille oss at norsk landbruk eksisterer i et vakuum, og ikke henger sammen med resten av verden. For hva har vel kjøtt fra norske dyr med fattige bønder i Brasil å gjøre? Jo, ganske mye hvis du tar med i beregningen at en stadig større andel av norske kyllinger og griser er blitt foret på importert soya, og ikke på norske ressurser.

”Import av åkre” kaller Natur og Ungdom det, og det er lett å skjønne. For stadig større områder av jord utenfor Norges grenser trengs for å mette Norges befolkning. Det er i hvert fall behovet slik som landbrukspolitikken er lagt opp i dag. Og det kan da noen for så vidt kalle en ærlig sak; hadde bare politikerne kalt en spade for en spade. Men det gjør de ikke, for i politikernes hode er visst brasiliansk soya ”norsk”. Men det er faktisk ikke mulig å øke den norske selvforsyningsgraden i takt med at mer og mer norsk kjøtt er blitt laget på utenlandske ressurser, og norske utmarksbeiter gror igjen. Man kan spørre seg selv om ”norske” dyr i dag har noenting med moderlandet å gjøre, når mange av dem kanskje ikke en gang får se dagslys eller norsk landjord, langt mindre smake norsk fôr.

Denne måten å produsere mat på blir et problem når den går ut over mennesker. Det gjør den på to måter: direkte og indirekte. Bønder i Brasil får kjenne soyabehovet vårt på kroppen direkte. Brasils organisasjon for jordløse landarbeidere, MST, forteller hvordan soyaproduskjon og den store jordbruksindustrien i landet overtar jorden som bøndene har vært avhengig av. Ikke bare dyrker de soya istedenfor mat som befolkningen kan spise, men de bytter ut menneskelig arbeidskraft med maskiner. Dermed bidrar ikke bare det industrielle jordbruket til at mindre menneskemat er tilgjengelig i landet, men fratar også menneskers levebrød. Det blir en dobbel katastrofe.

spire


Denne grafen viser forskjellen på tradisjonelt familiejordbruk (til venstre) og industrielt jordbruk (til høyre) i Brasil. Vi ser at familiejordbruket mottar kun 14 % av jordbruksinvesteringene, og bruker kun 24 % av jordbruksarealet, men at det likevel klarer å produsere 70 % av maten brasilianerne spiser, og sysselsetter 74 % av jordbruksarbeiderne. Den industrielle modellen derimot, ser vi at er utrolig lite effektiv til sammenlikning, når vi ser hvor mye mer penger og jordareal dette landbruket får. Det bidrar kun med 30 % av maten, og sysselsetter kun 24 %. Vi ser at det helt klart ikke er det brasilianske folket som drar nytte av dette jordbruket. Så hvorfor får det likevel en så markant større prioritet? Det er for meg og mange andre fremdeles en gåte.

Også indirekte får folk merke følgene av vår matproduksjonsmodell. Det er nemlig ikke slik at det fins ubegrensede ressurser av mat i verden, og ulike typer mat krever i tillegg forskjellige mengder ressurser. Kjøtt er her det store energisluket. Fremtiden i våre hender lærer oss at:

  • Et hektar jord kan fø 20–25 mennesker om det dyrkes korn og rotfrukter, men kan bare fø ett menneske om det skal produseres kjøtt og melk på samme areal.
  • Det skal 200 ganger så mye vann til for å produsere en kg kjøtt enn for en kg potet.
  • Dersom store deler av jordens befolkning skulle leve på et lavkarbokosthold, ville det bare bli nok mat til en fjerdedel.

Dette betyr av vårt storforbruk av ressursbeslagleggende mat indirekte påvirker fattige og sultne ved at vi forsyner oss uforholdmessig grovt at verdens felles matfat. Det gir grunn til å tenke over egne forbruksvaner et par ganger ekstra. Vi har en verden hvor utrolig mange lever i sult, mens vi som lever i overdådig rikdom snyter mat fra de som er fattige for å gi til våre egne dyr.

Politikerne sier at slik må det være, for det ville jo vært forferdelig om forbrukerne i Norge ikke fikk frihet til å velge akkurat det de ville ha. Dette syns jeg er en dårlig unnskyldning og en ansvarsfraskrivelse fra politikerne sin side. Det er naivt å skulle påstå at situasjonen vi har i dag ikke er et resultat av en villet og styrt politikk. Dermed går det også an å endre på den situasjonen. Prisen på importert kraftfôr for eksempel, er ikke tilfeldig, men politisk styrt. Politikerne kan også bestemme under hvilke forhold maten vår skal produseres, og hvor god informasjon norske forbrukere skal få om verdens matsituasjon. Om vi tar med oss vissheten om at det ikke går an å mette verdens befolkning om alle skal spise like mye kjøtt som oss, vet vi også at situasjonen er tvingende nødvendig å endre på. For det er vel virkelig ikke vår gudegitte rett å spise kjøtt til middag hver dag om det betyr at andre må leve i sult?

Det er på tide å tenke globalt om matproduksjonen vår. Valgene vi tar her i Norge har faktisk en betydning for resten av verden.

Organisasjonsbloggen #1 – Attac: Matvarespekulasjon

Orgbloggen er en serie der de ulike medlemsorganisasjonene i ANL skriver et innlegg om en sak de fronter.

Matvarespekulasjon

Globaliseringskonferansen 2012 gikk av stabelen forrige helg. En flott affære, hvor det også ble plass til en rekke møter om landbruk og matsuverenitet. Et av møtene tok for seg matspekulasjon, hvor blant andre Sigurd Jorde fra FIVH og Kjell Jørgensen fra BI deltok. Jørgensen avviste her blankt at matvarespekulasjon i det hele tatt kunne påvirke prisen. Det er (dessverre) gode grunner til å utfordre Jørgensen på denne enkle og tilforlatelige sammenhengen. Her kommer en kort forklaring av verdipapirmarkedet for mat, og tre grunner til hvorfor spekulasjon er viktig.

Driverne av prisen på mat er omdiskutert. Skyldes de bratte stigningene i matvarepriser de seinere åra globale økninger i etterspørsel, uår i Russland, eksportrestriksjoner eller første generasjon biodiesel? En av de mest omdiskuterte driverne er matvarespekulasjon. Denne kan enten foregå på det fysiske markedet eller på verdipapirmarkedet. På det fysiske markedet kjøpes og selges det faktiske matvarer, og diskusjoner om spekulasjon blir i denne sammenhengen fort en diskusjon om oppbygging av lager. Men det er i hovedsak verdipapirmarkedet som har fått oppmerksomhet blant de som mener at spekulasjonen påvirker matprisene.

Verdipapirmarkedet skal i utgangspunktet fungere som et forsikringsmarked, hvor bonden og en selger har inngått en kontrakt på hvor mye f.eks. hveteavlinga skal selges for. Hvis bonden lover å selge 100 kilo korn for 1000 kroner om fire måneder, er bonden garantert denne prisen for avlinga si. Hvis markedsprisen faller under den avtalte prisen har bonden tjent penger. Hvis markedsprisen stiger over den avtalte prisen, har forsikreren tjent penger.

Slike kontrakter kan spores helt tilbake til antikken, hvor Aristoteles skriver om bruken av lignende avtaler. Kontraktene inngås for å sikre pris og leveringsvolum. I land uten sterke samvirketradisjoner og tiltak som henteplikt og målpris, kan slike kontrakter være et gode både for bønder og for industri.

Etter at eiendomsmarkedet sprakk i USA har antallet handler på verdipapirmarkedet økt dramatisk. I 2012 omsettes det omtrent 9 trillioner dollar i råvarederivater, og 80 – 90 % av denne handelen er såkalt «over the counter» eller over disken-handel, noe som innebærer at den kun foregår mellom en kjøper og selger, uten offentlig innsyn. Det er anslått at opptil 80 % av aktørene på disse markedene er rene spekulanter, uten faktiske interesser i råvarer (se Triple Crisisfor kilder).

Photo: Wikimedia Commons

Argumentasjonen til Jørgensen låter i utgangspunktet tilforlatelig: Prisene på verdipapirene kan ikke påvirke prisene på de underliggende produktene. Det blir som om et utfall av hesteveddeløp skulle bli påvirket av de som spiller på trav. Dette er på ingen måte en eksotisk posisjon – også Paul Krugman argumentert slik i 2011. Akkurat her skal jeg overse at hesteløp like fort som finansmarkeder er utsatt for manipulasjon fra drevne spillere, og fokusere på tre motargumenter:

FNs spesialrapportør på matvaresikkerhet, Olivier de Schutter, blir gjerne trukket fram som den som har kommet med den tydeligste advarselen om spekulasjon. Hans påstand er at både prisøkning og svingninger i matvareprisen kan forklares med spekulasjon. De Schutter mener at økende priser på verdipapirmarkedet fører til økning på det fysiske markedet fordi selgerne ikke ønsker å selge varen. I stedet ønsker de å se om de kan hente ut en større gevinst på verdipapirmarkedet. De økte prisene på det fysiske markedet gjør så at kjøperne av fysiske varer etterspør nye futures for å sikre seg mot framtidige prisøkninger. Sammen med etterspørsel fra spekulanter, vil dette by opp prisen på verdipapirene. I en situasjon med større etterspørsel enn tilbud vil prisene gå opp på det fysiske markedet, noe som fører til at verdipapirene øker i verdi, og dermed starter prosessen på nytt. Særlig er det storstilt investering i indeksfond som driver denne prosessen. Slik er det dermed mulig at investeringer i verdipapirer driver prisene på fysiske varer – mat – selv uten at store enkeltlager av mat dukker opp.

Photo: Wikimedia Commons

Et annet poeng er at hensikten med verdipapirmarkedet på mat ikke kun er å tilby forsikring, men å gi informasjon om prisen – noe både Kjell Jørgensen og Christian Tybring-Gjedde understreket i GK12-debatten. Men hva skjer hvis prisen på verdipapirmarkedet ikke er knyttet til faktisk tilbud og etterspørsel, men investorers forventning om framtidig avkastning, som WDM hevder? IATP er også blant de som mener å kunne dokumentere at et marked ikke blir mer effektivt under slike forhold: Det høye nivået på investeringer forstyrrer prisene og fører til økte svingninger. Dermed mister aktører i matvaremarkedene – de fysiske markedene – en viktig informasjonskilde.

Det tredje argumentet baserer seg på at store markedsaktører har trukket produkter fra markedet, nettopp med begrunnelser som over. Nordea, det største bankkonsernet i Norden, har trukket et spareprodukt hvor de blant annet tilbød privatkunder matvareinvestering. De står ikke alene: Commerzbank har fjernet landbruksprodukter fra et av sine indeksfond, østerrikske Volksbank likeså, og tidligere i år ga giganten Deutsche Bank også beskjed om at de ikke ønsket å tilby nye produkter på dette området. Hvis det var så enkelt som Jørgensen hevder, hva gjør da disse store aktørene nervøse?

Enn så lenge virker det tryggere å gjøre som Financial Times forslår: De potensielle konsekvensene av uregulert spekulasjon er sult for mange mennesker. Konsekvensene av regulering er i verste fall at noen ikke får penger, men må finne andre ting å investere i – som realkapital.

Eivind Hageberg, Arbeidsutvalget i Attac