Amund Venger skrev i sin tid et brevet til Stortinget der han la frem sitt syn på jordbruksforhandlingenes virkemåte. Vi har gjort dette tilgjengelig for interesserte, følg link under:

Stortingets presidentskap 06.04.08 Scan (1)

Det er med sorg vi mottok budskapet om at Amund Venger er død. Vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk kjenner til hans historie og bakgrunn blant annet fra Norges Bondelag, Nei til EU og Senterpartiet. Men for oss er hans bidrag for å belyse de politiske sammenhengene i norsk matproduksjon først og fremst aktuelle i vår tid. Amund har inspirert med sitt politiske og kunnskapsrike engasjement fram til den siste tid. Både gjennom en rekke avisinnlegg, intervjuer og foredrag. Da vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk, sammen med Fagforbundet, arrangerte seminaret Næring til Norge i forrige måned, var det med stor begeistring og beundring vi lyttet til Amund sine innlegg om landbrukspolitikk, maktrelasjoner og Jordbruksforhandlinger. Med energi, kunnskap og engasjement berørte han kjerneproblematikk i norsk matproduksjon som få andre tør eller vil snakke om: om stordriftstrang, ressursbruk, frihandel og utvikling. Hans evne til å forstå og formidle tilslørte sammenhenger har vært avgjørende for det økende engasjementet og oppmerksomheten om matproduksjon og landbrukspolitikk.

Minne om Amund Venger lever videre hos alle oss som kjemper for en annen landbrukspolitikk

Alliansen Ny Landbrukspolitikk

Følgende presentasjoner kan lastes ned her

“Hva spiser er ku?” – Odd Magne Harstad 

“Status i norsk jordbruk” – Svenn Arne Lie

“Mat som politikkområde, grensevern og markedsmakt” – Svein Førde

Alliansen ny landbrukspolitikk arrangerer seminaret “Næring til Norge” den 20. august kl. 09.30-15.00 på Litteraturhuset sammen med Fagforbundet. Arrangementet er gratis og det serveres gratis lunsj kl. 12.00.

Påmelding sendes til landbruksseminaret@gmail.com

Program under:

Kaffeservering 09:30

	Navn	Tema	Fra	Til
1	Christian Anton Smedshaug	Næringspolitikk og bobleøkonomi	10:00	10:30
2	Svenn Arne Lie	Hvor er vi på vei i norsk jordbruk?	10:30	11:00
3	Amund Venger	Politikk eller tyngdelover?	11:00	11:30
4	Svein Førde	Tollvern, markedsmakt og muligheter	11:30	12:00
5	LUNSJ		12:00	13:00
6	Helene Bank	Norsk landbruk – sett fra Afrika	13:00	13:30
7	Odd Magne Harstad	Hva spiser ei ku?	13:30	14:00
8	Jan Davidsen	Familiejordbruk eller selskapsjordbruk?	14:00	14:30
9	Ole Christen Hallesby	Lønnsomt jordbruk	14:30	15:00

Den 11. juni lanserte Alliansen ny landbrukspolitikk artikkelsamlingen “Såkornet” på Sound of Mu” i Oslo. Innledere var Erik Reinert, Merethe Furuberg og Svenn Arne Lie.

Artikkelsamlingen har bidrag som gis oss nye ideer om hvordan en argumentasjon for en ny og bærekraftig landbrukspolitikk kan utformes, hvilke virkemidler vi kan ta i bruk, og dagens situasjon. Vårt håp er at den skal bidra til en debatt der flere stiller spørsmålstegn ved mange av de vedtatte sannhetene og implisitte forutsetningene som råder i dagens jordbruk. Skal jordbruket formes etter de retningslinjene Stortinget har gitt, må vi endre på noen helt grunnleggende trekk ved dagens system. Valg av kjørerute må samsvare med avtalt kjøreplan.

DEN KAN LASTES NED HER

Bilder fra lanseringen

Innledning holdt av Harald Høyem på lanseringsmøtet for artikkelamlingen “Såkornet”

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener at utviklingen i norsk landbruk må endre retning. I løpet av de siste 30 årene har jordbruket endret seg dramatisk, hvor de siste 12 står i en særstilling.

Fra 2000 til 2012 ble det dyrka jordbruksarealet  i Norge redusert med over 630 000 dekar. det tilsvarer en reduksjon på mer enn 7 000 fotballbaner hvert eneste år. De siste tolv årene har 48 000 fotballbaner med korn gått ut av produksjon her i landet. I samme periode økte kjøttproduksjonen  med nesten 63 000 tonn, en økning på 25 prosent. Denne produksjonen øker stadig ved hjelp av importert fôr. Salget av industrielt fremstilt kylling øker for hvert år som går, samtidig som importen av storfekjøtt eksploderer stilt overfor en stagnerende egenproduksjon. Dette er i strid med sentrale landbrukspolitiske målsettinger.

Veien som har ført oss hit er lang. Gjennom flere tiår har politikken vært underlagt kontroll av noen svært få aktører, tilsvarende har kunnskap og informasjon om planer og konsekvenser i liten grad nådd ut til den menige borger. Det har generelt sett vært særdeles vanskelig å frembringe en åpen og kunnskapsbasert debatt hvor andre enn de som allerede arbeider i systemet deltar. Alliansens ambisjon er å bidra til å endre dette. Vi ønsker å stimulere til en åpen debatt om hvordan landbruket skal utformes, konskevenser av dagens politikk og det viktigste spørsmålet av alle: Hvilke grunnverdier skal norsk matproduksjon ta utgangspunkt i?

Vi i Alliansen har langt fra alle svarene på hvordan landbruket skal se ut, eller hvor veien dithen går. Det kan vi heller ikke ha; et grunnleggende trekk ved all landbruksvirksomhet er den sammensatte rollen den spiller i et hvert samfunn. Vi er mange som har en rettmessig mening om hvordan jordbruket skal se ut, vi er mange som har ulik kunnskap om hvordan systemet bør utformes, men vi trenger en god debatt om hvordan vi skal nå de vedtatte målene med for norsk landbruk. For, som Riksrevisjonen har vist, stemmer nødvendigvis ikke alltid kjøreplanen med valg av kjørerute.

Her kommer vi inn. Vi ønsker å stille spørsmålstegn ved noen vedtatte sannheter i dagens politiske kurs. Den amerikanske filosofen John Searle har sagt at for å finne løsningen på problemer må man i starten stille noen enkle, og kanskje litt naive, spørsmål. I dag råder flere mer eller mindre implisitte forutsetninger i det norske jordbruket som er debattert langt mindre enn hva deres rolle i måloppnåelsen skulle tilsi.

Et godt eksempel er forutsetningen om reduksjon i antall årsverk i jordbruksoppgjøret.

I Norge er ressursene få og de ligger spredt. Dette fordrer en desentralisert produksjonsstruktur for å utnytte dem. I trange fjorder hjelper det ikke med store gardsbruk da transportkostnadene øker. Hvis sentraliseringen fortsetter, vil de som ligger i mer grisgrendte strøk enten legge ned, eller bytte ut beiteressursene til fordel for økt bruk av kraftfôr. Kort fortalt er det billigere å frakte energien over halve kloden i båt fremfor å slippe dyrene ut på beite når en avgjørende del av arealene er tungdrevne og spredte. Færre gårdsbruk intensiverer beitekostnaden fordi dyra må fraktes enda lenger, som igjen gjør det enda mer bedriftsøkonomisk fornuftig å velge bort beite til fordel for økt bruk av kraftfôr. Med en desentralisert produksjonsstruktur blir det lettere å ta i bruk spredte arealer. Produksjonsstrukturen påvirker altså utnyttelsen av norske ressurser.

I dag ligger 4 % reduksjon i antall årsverk inne som en forutsetning i jordbruksoppgjøret. Statens tilbud, Jordbrukets krav og selve avtalen inneholder alle denne forutsetningen. Dette betyr tilsynelatende at utfallet av forhandlingene ikke påvirker den viktigste mekanismen for å opprettholde et landbruk i hele landet, altså antall bønder. 4 %-kravet fastlegges i Budsjettnemnda for jordbruket der Bondelaget har fast representasjon. Nemda er jordbrukets utgave av Teknisk Beregningsutvalg som beregner lønns- og kostnadsutvikling i næringslivet.

Spørsmålene vi vil stille er: Hvorfor, ser det ut til, at færre bønder er en ufravikelig forutsetning når målet er å utnytte egne ressurser i større grad enn i dag? Er det slik at Budsjettnemda, og ikke forhandlingsutvalget som jo tross alt er oppnevnt av Stortinget for å konkretisere virkemidlene for måloppnålsen, fastsetter et så viktig punkt?

Forståelsen av landbruket har endret seg. På 70- og 80-tallet trakk viktige personer som Sigmund Borgan, professor ved landbrukshøgskolen i Ås og Helge Bergo i Småbrukarlaget frem mange problemstillinger knyttet til reduksjonen i antallet bønder som i dag er nesten glemt. De bygde på teoriene til den Harvard-utdannede, amerikanske landbruksøkonomen Willard Cochrane, sjefsøkonom i det amerikanske landbruksdepartementet på starten av 60-tallet. En av disse teoriene var den såkalte “landbrukets tredemølle”, hvor investeringer i nytt og mer produktivt kapitalutstyr aldri fører til en høyere inntekt for bonden, men kun fører til en lavere andel bønder. Tidsånden de siste 30 årene har vært at større bruk, de såkalte rasjonelle brukene, ville løse inntektsprobleme for bøndene. Staten har velvillig stilt opp med investeringskapital. I tråd med Cochranes teori sliter fortsatt mange i næringa, men det er færre som sliter, færre bønder.

Vi må slutte å snakke om investeringsmidler som manna sendt fra himmelen. Vi må spørre om hvordan de fordeles, og hva de går til.

En annen sentral forutsetning er at kraftfôrimporten skal økes. Den nå halvvegs berømte setningen i landbruksmeldingas side 96 sier at:

“Datamaterialet tyder på at grovfôrproduksjonen ektensiveres og husdyrproduksjonen intensiveres, med økt bruk av kraftfôr, uavhengig av sentralitet. Det innebærer at husdyrproduksjonen kan økes på dagens arealgrunnlag”.

Oversatt til norsk står det her at: “Tallene viser at sau-, melke- og storfekjøttproduksjonen drives i stadig større fjøs, med stadig større arealer tilknyttet det enkelte bruk. Dette skjer med økt bruk av kraftfôr, uavhengig av hvor grisgrendt gården ligger. Med økt bruk av kraftfôr, mindre beite og spredte jordbruksarealer som ikke drives agronomisk optimalt slik at ressurser ikke tas ut, kan vi produsere mer”.

I Norge er det begrenset hvor mye råvarer til kraftfôret vi kan produsere grunnet klima og topografi. Spesielt planter rike på protein, trives dårlig her nord. Derfor er vi nødt til å importere mye fôr. Spørsmålet er hvor mye som skal importeres? Den forespeilede utviklingen forutsetter at veksten i kylling, storfe og sau skal fortsette fremover, hvor førstnevnte ligger langt foran de andre. En nødvendig forutsetning for å oppnå dette er økt import av råvarer til fôr.

Et viktig mål med det norske landbruket er at det skal baseres på norske ressurser. Derfor bør vi begrense importen av kraftfôrråvarer fra utlandet, da særlig soyaimporten. Den skaper en ubalanse mellom de ulike næringene i jordbruket som gjør at vi i mindre grad baserer produksjonen på norske ressurser. Mekanismen er det følgende: Når vi importerer kraftfôrråvare fra utlandet, øker vi produksjonskapasiteten fordi vi får tilgang til mer energi. Dette gjør at vi kan øke produksjonen av melk og kylling utover det vi ville vært i stand til uten økt import. Siden kylling ikke kan omsette gras til næring, vil økt produksjon i hovedsak bero på økt import av fôr da vi ikke er i stand til å produsere tilstrekkelig med kraftfôrråverer her hjemme. Dette gjør at vi spiser mer av en type kjøtt som i mindre grad er basert på norske ressurser.

Lavere pris på kraftfôret og bedret tilgang vil resultere i at melkebøndene i mindre grad tar i bruk beitene sine, fordi det er billigere å la kyrne stå på bås. Man kompenserer bruk av beite gjennom økt tilgang på energi fra økt bruk av kraftfôr. I grunn vil man ikke bare kompensere for energitapet fra lavere beiteuntyttelse, men øke energitilgangen slik at kyrne produserer mer melk. Dette gjør at antallet melkekyr går ned, og dermed må antallet ammekyr opp. Det har vist seg å være vanskelig å få dette til i praksis, og i de siste ti årene viser SSBs jordbrukstatistikk at det totale antallet kyr i Norge går ned, og samtidig at importen av storfekjøtt øker.

Til sist, er det slik at bedret tilgang på kraftfôr og lavere pris på varen, er relativt sett gunstigere for de som driver med kylling enn med grovfôrbaserte næringer (som ku og sau). Dette er fordi en reduksjon i kraftfôrprisen gir en reduksjon på 100 % av kyllingbøndenes kostnader, men kun 30-35 % av de som driver grovfôrbasert. Dette fører til at realprisen på kylling kan settes lavere i forhold til realprisen på f.eks. storfekjøtt, utbetalt til bonde. Dermed vil forbrukerne øke sitt konsum av kylling til fordel for næringer som i større grad baseres på norske ressurser.

Man har forsøkt å kompensere for noe av dette med økte tilskudd til storfeproduksjon, men så langt ser det ikke ut til at dette har vært tilstrekkelig for å snu utviklingen i ønsket retning.

Disse mekanismene gjenfinnes i statistikken. Siden slutten av 70-tallet har kraftfôrprisen blitt nærmest halvert. Prisen på storfekjøtt (utbetalt til bonden) har blitt over dobbelt så høy som prisen for en kilo kyllingkjøtt, og produksjonen av kyllingkjøtt har eksplodert. Det totale kornarealet synker, samtidig som arealproduktiviteten stagnerer. Bruken av kraftfôr har økt betraktelig, samtidig som beiteandelen av fôret går ned, og til sist, importen av kraftfôrråvare fra utlandet øker.

Spørsmålet vi vil stille er: Hvorfor endrer vi ikke på forutsetningen om økt import av kraftfôrråvare når den ser ut til å påvirke målet om et norsk landbruk på norske ressurser i større grad enn noe annet virkemiddel? På lang sikt vil økt produksjon tuftet pp økt import være svært skadelig for landbruket siden en vesentlig del av dets legitimitet er knyttet til bruken av nettopp nasjonale ressurser.

Kanskje svaret på disse spørsmålene er at vi trenger en oppdatert forståelse av virkemidlenes effekt, kanskje vi trenger en oppdatert forståelse av hva maten er verdt? Kanskje vi burde spise litt mindre, men mer etisk riktig og ressursmessig bærekraftig kjøtt enn industrialisert kylling?

Artikkelsamlingen har bidrag som gis oss nye ideer om hvordan en argumentasjon for en ny og bærekraftig landbrukspolitikk kan utformes, hvilke virkemidler vi kan ta i bruk, og dagens situasjon. Vårt håp er at den skal bidra til en debatt der flere stiller spørsmålstegn ved mange av de vedtatte sannhetene og implisitte forutsetningene som råder i dagens jordbruk. Skal jordbruket formes etter de retningslinjene Stortinget har gitt, må vi endre på noen helt grunnleggende trekk ved dagens system. Valg av kjørerute må samsvare med avtalt kjøreplan.

Dette er et utdrag av artikkelen TYPISK NORSK! som sto på trykk i Klassekampen 14.mai 2013. Her forsøker forfatteren å sammenfatte en alternativ landbruks- og matpolitikk som et element i den moderne norske selvforståelsen.

Av Johan Nygaard (Artikkelen står for forfatters regning)

Når vi skal forsvare en offensiv strategi for utviklingen av landet vårt, vil det også innebære en balansert og distribuert utvidelse av markedene i distriktene våre. Utenfor EØS blir vi også friere til å utvikle en mer arbeidsintensiv, økologisk og sosialt forsvarlig landbruks- og matpolitikk for Norge. Topografiske og klimatiske forhold gjør at norsk matproduksjon aldri vil kunne hevde seg i et frihandelsregime som favoriserer kaptalintensiv industriell stordrift. Men dette er ikke noe særnorsk fenomen. Omfattende forskning i FN regi har fastslått at kapitalintensiv industriell stordrift ikke kan løse matforsyningsproblemene i verden. En tilstrekkelig omfattende og klimarobust produksjon og distribusjon av mat kan bare sikres med en distribuert og økologisk bærekraftig småskalaproduksjon. Hverken de økologiske samspillene eller de sosiale og økonomiske strukturene i verden tåler mer av et frihandelsregime hvor kapitalintensiv industriell stordrift utkonkurrerer den distribuerte, mer arbeidsintensive og miljøvennlige småskalaproduksjonen av mat.

Norge egner seg overhode ikke til industriell stordrift. Norge egner derimot utmerket for økologisk  småskalaproduksjon. Det er også den mest intelligente måten å dyrke jorda på. Dette er faktisk Norges største komparative fortrinn i det globale matmarkedet. Derfor er det naturlig å opphøye en forskningsbasert økologisk forvaltning og bruk av naturressursene til et ideal som preger politikken, selvbildet og identiteten til det moderne Norge. Tiden og  det kollektive kunnskapsbildet er modent for et slikt valg.

Dette idealet er det beste vi kan stille opp for kulturlandskapet vårt, og for dem som forvalter jordsmonnet. Virkningene vil også være svært gunstige for vår egen matkultur og folkehelse, og for den moderne norske identiten vi møter verdenssamfunnet med i WTO og andre sammenhenger. Den selveiende norske bonden er både forvalter av umistelige felles verdier, og en selvstendig næringsdrivende produsent. Det står det stor respekt av. Det norske folkestyret og norske matprodusenter kan bli enige om å forplikte bonden til en økologisk ansvarlig naturressursforvaltning, og staten til å legge til rette for en  distribuert småskalaproduksjon og diversifisering av produktspekteret i en beskyttet innenlandskonkurranse basert på kvalitet. Slik kan vi bruke vår integritet og verdighet utenfor EØS  til å gå foran å vise vei i internasjonal landbruks- og matpolitikk –  i skjønt samsvar med moderne internasjonal forskning og anbefalingene fra FN.

 Link til hele artikkelen: http://landbruksalliansen.no/wp-content/uploads/2013/06/TYPISKNORSK.pdf

Av: Svenn Arne Lie

Endringer i norsk jordbruk 2000-2012

Det er krise i norsk matproduksjon. Vår nasjonale matvaresikkerhet er betydelig svekka, økonomien i sektoren i ferd med å kollapse og den rødgrønne regjeringa er i konflikt med bøndene.  Mye står på spill foran årets Jordbruksforhandlinger. I tillegg gjør venstresidas landbrukspolitikk  bøndene til Høyrevelgere.

Med den rødgrønne regjeringen pågår det i dag en svært rask nedlegging og omorganisering av norsk matproduksjon, som like raskt endrer bøndenes interesser og politiske tilhørighet. Politikken og utviklingen endrer radikalt på den interne strukturen, interessemotsetningene og allianseperspektivet mellom by og land. En produksjonsstruktur basert på familiebruk som trenger regulering og utjevning, svekkes, mens landbrukspolitikken tilrettelegger for selskapsjordbruk som ønsker stadig mindre regulering i sektoren. Eierne av disse enhetene får egeninteresse av større frihet til selv å bestemme selskapsorganisering, avlønning av arbeidskraft og kjøp av jord for å skape nye større enheter. De som ikke lenger produserer, fordi de har lagt ned, vil gjerne realisere sine eiendomsverdier og endre regelverket for å frigjøre verdier i overgangen fra produksjonsøkonomi til eiendomsverdi – fra jordbruker til jordeier. Fra å være sjøleiende jordbrukere og produsenter, der langsiktig ressursforvaltning av egne arealer har lagt grunnlaget for næringsutvikling, arealbruk, reguleringspolitikk, arbeidsinntekter og ikke minst allianser med fagbevegelse, legger landbrukspolitikken til rette for at stadig flere bønder bare blir jordeiere. Eierskapet til jord og realiseringen av verdiene i denne, gjør at bøndenes sektorinteresser ligner på kapitaleiernes interesser: sikre høy avkastning på investert kapital gjennom å spare kostnader til (innleid) arbeid og (importert) areal.

Når bruksavgangen i tillegg er så omfattende som den er, vil en slik overgang gjelde for en stadig større andel av bøndene. Venstresidas landbrukspolitikk, eller mangel på en, gjør slik sett flere av bøndene til Høyrevelgere. At bondesamvirkene Tine og Nortura nylig har meldt seg inn i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er et klart varsel om hva som skjer. Jordbruket og bøndene blir Høyrevelgere.

*Jordbruker og jordeier*

Til tross for matens status som nødvendighetsgode og matproduksjonens avgjørende samfunnsfunksjon, har landbrukspolitikk historisk sett vært vanskelig for venstresida i Norge. Organiseringen av matproduksjonen og spørsmålet om eierskapet til jord gjorde det lenge problematisk å definere bonden som alliansepartner. Men dette handlet utelukkende om landbrukspolitikken. Da venstresida fikk orden på sin landbrukspolitikk, og kunne etablere alliansen mellom bønder og arbeidere på 1930-tallet, kom også det politiske gjennomslaget.

Fra utsiden betraktes ofte jordbruket som en homogen masse. Dette er feil. Interessemotsetningene innad i sektoren er minst like sterke som mellom jordbruket og andre interesser.  Interessene i matproduksjonen, potensielle alliansepartnere og ønsket landbrukspolitikk, er noe annet for en som lever av å ”eie jord” og en som lever av å ”bruke jord”. Hva slags landbrukspolitikk som føres, avgjør hvorvidt bøndene har sine økonomiske interesser, og identifiserer seg, som jordeier eller jordbruker.

Jordbruket har en rekke samfunnsmål av ikke-økonomisk karakter som markedet alene ikke kan ivareta. Politisk styring er nødvendig slik at bonden, og jordbruket, tilpasser seg en utvikling i tråd med politiske målsettinger. Svaret fra venstresida i det forrige århundret var at staten skulle overta eierskapet til produksjonsmidlene (jorda). Dette gjorde det umulig for bygdene å støtte opp om venstresidas politiske prosjekt.

*Jordbruk til venstre*

Fram til første verdenskrig hadde landbrukspolitikken i Norge vært klart liberalistisk. Tollbeskyttelsene var over tid tatt bort og var så godt som fraværende, subsidier var det lite av. Importen var omfattende og norsk produksjon fallende. Lønnsomheten i jordbruket var svak, matproduksjonen falt og den nasjonale matvaresikkerheten ble svekka.

Det ble åpenbart for stadig flere at situasjonen i jordbruket ikke var en forbigående krise, men systematiske skjevheter som krevde omfattende tiltak. Landbrukspolitikken fikk en mer markant posisjon, også på venstresida. Christopher Hornsrud (Ap) tok avstand fra venstresidas rådende syn på den selveiende bonden som klassemotstander. For Hornsrud ble jordbruket og den selveiende bonden derimot en helt sentral alliansepartner for arbeiderklassen, i kampen mot kapitaleiere og spekulasjonsøkonomien. Hornsrud så ingen grunn til at staten eller kommunen skulle overta produksjonsmidlene som den arbeidende mann selv eide og driftet, og som han ikke brukte til å utbytte andre med. Derimot, mente Hornsrud, hadde staten og fellesskapet som oppgave å hindre at bøndene og jordbruket ble rammet av den kapitalistiske gjeldsbyrden i form av gjeldsdrivende stordrift gjennom at jord ble en gjort til en spekulativ salgsvare.

Johan Nygaardsvold (Ap) fikk også stor betydning for venstresidas nye forståelse for interessefellesskapet mellom bønder og arbeidere utover på 1930-tallet. Han var opptatt av interessemotsetningene mellom jordeiere og jordbrukere. For han var både eiendomsløse proletarer og selveiende bønder arbeidsfolk, som sto som felles parter i konflikt mot de kapitalistiske interessene. Nygaardsvold rettet sterk kritikk mot datidens landbrukspolitikk som la til rette for en såkalt ”moderne drift”, som førte til kapitalintensiv stordrift, overinvesteringer og prisfall. Landbrukspolitikken, og særlig med vekt på hvordan jordbruket ble organisert, ble viktig i denne nyorienteringen på venstresida som både Hornsrud og Nygaardsvold var representanter for.

Sentralt for Ap sin nye landbrukspolitikk, og det nye allianseperspektivet mellom bønder og

arbeidere dette i praksis åpnet for, var erkjennelsen av at både arbeidslivet og jordbruket trengte politisk styring for å balansere maktforhold og interesser innad i samfunnet. Dette var avgjørende for hvorvidt sentrale politiske målsettinger med samfunnsutviklingen kunne nås. Akkurat som i arbeidslivet, anså man det som et politisk ansvar å regulere interessekonflikten mellom produsent, omsetningsledd og forbruker i matproduksjonen. Venstresidas nye landbrukspolitikk var en balanse mellom en politikk som definerte jordbruk som privat næringsvirksomhet, og en sterk erkjennelse av at ulike produksjonsmåter hadde stor betydning for oppnåelse av politiske målsettinger med matproduksjonen. Jorda var en felles ressurs, ikke et privat anliggende. Matproduksjon ble sett i sammenheng med den allmenne økonomiske utviklinga i samfunnet, der bonden i kraft av å være jordbruker (ikke jordeier) spilte en helt avgjørende rolle i landbrukspolitikken og målet om å ivareta jorda som en felles ressurs. Kursskiftet la selve grunnlaget for at parolen om ”By og Land – Hand i Hand” kunne lanseres. Alliansen mellom by og land, arbeidere og jordbrukere, har preget norsk politikk siden.

*Vendepunktet*

Andre verdenskrig markerer et meget skarpt skille. I praksis ble den breie forståelsen til Hornsrud/Nygaardsvold på venstresida forkasta. Den makroøkonomiske samfunnsplanlegging ble knesatt. Et stadig sterkere landbruksbyråkrati, lederskapet i bøndenes egne faglag, samvirker med økonomiske næringsinteresser og toppstyrte partiapparater, overtok definisjonsmakta i landbrukspolitikken. En til da ukjent politisk – byråkratisk styringsambisjon for matproduksjonen gjorde seg gjeldende: Å stimulere til endringer slik at jordbruket kunne yte et større bidrag til den økonomiske veksten i samfunnet totalt. Jordbrukets egne organisasjoner ble bundet av de stadig mer omfattende Jordbruksforhandlingene til å forvalte en landbrukspolitikk der hovedmålet var nedlegging av gardsbruk og overføring av arbeidskraft til andre sektorer.  Matproduksjonens samfunnsfunksjon og mål om nasjonal ressursutnyttelse, produksjonsbalanse, inntektsvilkår, næringsutvikling, og bosetting, ble underordnet dette effektivitetsmålet.

Landbrukspolitikkens virkemidler ble brukt deretter. Tilførsel av statlig drifts- og investeringskapital til jordbruket hadde til hensikt å fremme færre, større bruk. Strukturrasjonaliseringen har ikke vært noen tyngdelov, men en politisk styringsstrategi. Den statlige investeringskapitalen og rentefradrag, har vært et hovedvirkemiddel for å tilrettelegge for økt volumproduksjon på utvalgte bruksstørrelser, på bekostning av de mange gardsbruk som legger opp til organisk utvikling og vekst av produksjon og driftsapparat. Påstanden var, den gang som nå, at dette var veien til bærekraftig bruksstruktur. Lønnsomheten skulle gå opp i takt med størrelsen slik at gardsbruket, og jordbrukssektoren på sikt, ikke trengte overføringer. Det motsatte skjedde. Gjennom rentefradrag og subsidiert statskapital til investeringer i stordrift, kom kravet fra jordbruket om økte subsidier til ei drift som ble stadig mindre markedsmessig lønnsom. Mens subsidiene, investeringene og produksjonen økte, sank antallet gardsbruk og jordbruksarealet.

Med fallende råvarepriser, selskapsetableringer, en utbredt stordriftstvang med statlig subsidiering av bygging og drift av storfjøs og lave kraftfôrpriser, blir inntektspotensialet i jordbruket i teorien og i landbrukspolitikken basert på en produktivitetsvekst som sikres med tre forutsetninger:

• At kraftfôr importert fra utlandet erstatter gras i Norge
• Lave arbeidsinntekter i jordbruket.
• Subsidiert statskapital til å betale for et kostbart produksjonsapparatsom ikke dekkes av sektorens driftsøkonomi

Det produktive norske jordbruket basert på få store bruksenheter og få årsverk på lave inntekter, er et resultat av en politikk som gjør at norske jordbruksarealer erstattes med importert kraftfôr lagd på arealer fra utlandet, og at inntekt erstattes med gjeld. Venstresida har neglisjert denne utviklingen. Dette har totalt sett hatt store konsekvenser for sektoren, og for den helhetlige tilnærmingen til jordbruket.

På sikt har det hatt særlig negative konsekvenser for venstresidas alliansepotensiale med utøvere i jordbruket. I dagens krisesituasjon i jordbruket er venstresida nær blottet for helhetlige alternativer til høyresidas landbrukspolitikk, og kan ikke gjøre annet enn å skremme egne velgere med at ”alternativet er verre”. Med de rødgrønne landbrukspolitikk, med det resultat at verdien av jordbruksarbeid synker og at antallet jordbrukere reduseres, blir det paradoksalt nok mer og mer interessant for bøndene å alliere seg med høyresiden.

 

Innlegg holdt av Professor Anna Haug, UMB, ved Husdyrforsøksmøtet 7. januar 2013.

Original tittel:  Serum EPA økte hos forsøkspersoner som spiste kylling i fôret med tilskudd av linolje pluss rapsolje

Av: ANNA HAUG¹, NICOLE F. NYQUIST ¹ OG ARNE T. HØSTMARK²

¹Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap

²Avdeling for samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo

Sammensetningen av kyllingkjøtt bestemmes i stor grad av fôret som gis til
kyllingen. I vanlig kyllingfôr blir soyaolje brukt som en fettkilde. Vi ønsket å
sammenligne kjøtt fra kyllinger fôret med kyllingfôr tilsatt 4% soyaolje et med
et tilsvarende fôr der soyaoljen var byttet ut med 2% rapsolje og 2% linolje.
Kyllingkjøttet ble gitt til forsøkspersoner som spiste en porsjon kyllingkjøtt hver
dag i fire uker.

Det er enighet om at vi trenger mer av de lange omega-3 fettsyrene – fiskefettsyrene- i kostholdet vårt Disse lange omega-3 fettsyrene produseres av mikroalger i havet og de finnes i sjømat. Det mange ikke er klar over er at det produseres en betydelig mengde lange omega-3 fettsyrer (EPA, DPA og DHA) av husdyrene våre, og at husdyra er relativt gode produsenter av disse lange omega-3 fettsyrene. Dyr har maskineriet som skal til for å danne disse fettsyrene i sine celler, og kan omdanne omega-3 fettsyra alfa-linolensyre som finnes i gras, grønne blader, rapsolje og linolje, til EPA, DPA og DHA.

I vanlig kraftfôr finnes det ikke mye av alfa-linolensyre, for korn og soyaolje innholder mest av omega-6 fettsyra linolsyre. Hvis dyra fôres med kraftfôr blir det ikke dannet mye av EPA, DPA og DHA, men imidlertid omdannes linolsyre til omega-6 fettsyren arakidonsyre (AA). Denne fettsyra ligner EPA og den virker som en konkurrent. Hvis soyaoljen i fôret byttes ut med linolje og rapsolje, eller eventuelt, hvis dyra fôres med gras og grovfôr vil dyra selv danne mer av EPA, DPA og DHA, og mindre AA.

Forebygger sykdommer

Omega-3 fettsyrene alfa-linolensyre, EPA, DPA og DHA er i flere studier vist å være viktige for å fremme god helse, da de bygges inn i alle cellemembraner og de har betydning for hjerneutvikling, og for forebygging av kroniske sykdom som hjerte- og karsykdom, kreft, allergier, gir grunnlag for god hjerterytme, mental helse og reproduksjonsevne mv.

Lange omega-3 fettsyrer i kostholdet

Innholdet av disse lange omega-3 fettsyrene er langt fra så høyt i kjøtt som i fisk, men siden vi spiser mer kjøtt i kostholdet enn fisk, bidrar kjøtt mye. Vårt inntak av fisk er ca 35 g/person /dag, mens inntaket av kjøtt er ca 130 g/person /dag, altså spiser vi nesten 4 ganger mer kjøtt enn fisk i gjennomsnitt.

I Australia og i Frankrike er det vist at bidraget i kosten av de lange omega-3 fettsyrene er omtrent like stort fra kjøtt og fra fisk. I Norge er det ikke gjort den samme beregningen, men det er trolig slik at fisk er en større bidragsyter av lange omega-3 fettsyrer enn kjøtt hos oss, men dette avhenger mye av hvor fet fisken vi spiser er. Det finnes mer omega-3 fettsyrer i fet fisk enn i mager fisk. For personer som ikke spiser fisk men bare kjøtt er det imidlertid viktig at kjøtt har et høyt innhold av de lange omega-3 fettsyrene.

60 tonn (?)

Det er vanskelig å gi sikre tall over innholdet av EPA, DPA og DHA i alt kjøtt, men det finnes noen både norske og nordiske studier. Det kan anslås at innholdet av de lange omega-3 fettsyrene er ca 100 -300 mg/kg kjøtt. Det produseres ca 300 mill kg kjøtt per år i Norge. Ut fra dette kan en beregne at det produseres ca 60 tonn av de lange omega-3 fettsyrene EPA, DPA og DHA av husdyr i norske husdyrbesetninger. Vi mener at denne mengden kan økes betydelig.

Kyllinger er «flinke» til å lage fiskefettsyrer

Spesielt er kyllinger ”flinke” til å omdanne alfa-linolensyre til EPA, DPA og DHA. Hos kylling kan vi enkelt fordoble innholdet i kjøtt av både EPA, DPA og DHA og halvere AA innholdet når vi tilsetter alfa-linolensyre fra rapsolje og linolje, og fjerner soyaolje i fôret.

Bedre fôr

Studier ved IHA (også andre steder) viser at innholdet av lange omega-3 fettsyrer i kjøtt kan økes utover det som er vanlig i dag. Dette kan ganske enkelt skje ved at fôr ”normaliseres” til et mer naturlig dyrefôr; ved at vi bytter ut soyaoljen helt eller delvis med linolje og rapsolje, eller at vi gir gras og grovfôr til dyra. Hvis vi gjør dette kan innholdet av de lange omega-3 fettsyrene økes med anslagsvis ca 1/3 hos storfe og gris, og i kylling vil innholdet kunne bli mer enn fordoblet. Dette vil kunne bety at hvis vi spiser slikt kjøtt vil vi, uten at vi behøver å legge om våre kostvaner, kunne få mer omega-3.

Hensikten med forsøket

Vi ønsket å studere hva som skjer med fettsyresammensetningen i blod hos mennesker som spiser kyllingkjøtt fra dyr fôret med tilskudd av raps+linolje i stedet for soyaolje.

Kyllingene

To grupper kyllinger (Ross 308) ble fôret med et hvetebasert kraftfôr tilsatt enten 4% soyaolje (tilsvarende vanlig kyllingfôr), eller 2% linolje + 2% rapsolje. Kyllingene ble slaktet på kyllingslakteriet i Rakkestad. Kyllingene ble analysert for innhold av fettsyrer. Innholdet av omega-3 fettsyrene EPA, DPA og DHA i brystmuskel var 380 mg/kg i ’soyaoljekyllingene’, og 800 mg/ kg kyllingkjøtt i ’raps-+ linoljekyllingene’. Innholdet av AA hadde et omvendt mønster: 730 mg i ’soyaoljekyllingene’, og 430 mg/ kg kyllingkjøtt i ’raps-+ linoljegruppen’. Disse forandringene skjedde uten at smaken av kjøtt ble påvirket.

Figur 1. Fettsyreinnhold i kyllingfôr, g/kg. Kraftfôr tilsatt 4 % soyaolje (blå stolper), og kraftfôr tilsatt 2% rapsolje og 2% linolje (røde stolper).

Figur 2. Fettsyreinnhold i kylling brystmuskel, g/kg, i kyllinger som enten har fått kraftfôr tilsatt 4 % soyaolje (blå stolper), eller 2% rapsolje og 2% linolje (røde stolper).

Forsøkspersonene

46 unge friske forsøkspersoner som ikke tok tran eller fiskeoljetilskudd og som ikke spiste mye fet fisk deltok i forsøket. De ble tilfeldig delt inn i to grupper med 23 personer i hver gruppe. Vekt, høyde og blodtrykk ble registrert og forsøkspersonene ga en blodprøve før intervensjonsforsøket (dag 0) og etter forsøket (dag 28). Blodprøvene ble analysert for kolesterol, triglyserider, LDL, HDL, C-reaktivt protein (Tabell 1) og fettsyresammensetningen av serum fosfolipider (Tabell 2). Forsøkspersonene spiste en porsjon kyllingkjøtt (160 g kjøtt) per dag i 28 dager, enten ”soyakylling” eller ”raps+linkylling”. Ingen av deltagerne visste hvilken type kylling de spiste.

Tabell 1. Karakterisering av forsøkspersonene og deres blodverdier etter deltagelse i 4-ukers intervensjonsforsøk.

	Spist soyakylling	Spist raps+linkylling
Alder	24 (19-29)	24 (19-29)
Høyde	1.7	1.7
Vekt	68.4	70.9
BMI (kg/m2)	23.1	24.2
Systolisk BT (mmHg)	116	118
Diastolisk BT (mmHg)	71	71
Total kolesterol (mmol/l)	4.6	4.7
LDL (mmol/l)	2.9	3.1
HDL (mmol/l)	1.6	1.6
Triglyserid (mmol/l)	1.1	1.1
C-reaktivt protein (mg/l)	2.5	2.4

Tabell 2. Fettsyresammensetning av serum fosfolipider (% av totale fettsyrer) hos forsøkspersoner etter deltagelse i 4-ukers intervensjonsforsøk.

Fettsyresammensetning	Spist soyakylling n=23	Spist raps+linkylling n=23	p-verdi
Palmitinsyre	29.2	28.8	0.46
Stearinsyre	13.2	13.1	0.87
Oljesyre	9.4	9.5	0.89
Linolsyre	20.3	20.7	0.54
alfa-linolen	0.2	0.4	0.00
AA	10.2	9.7	0.34
EPA	0.8	1.3	0.00
DPA	0.9	1.1	0.06
DHA	4.8	4.6	0.54
Omega-6/3	4.7	4.3	0.17
AA/EPA	13.8	8.7	0.00

Forsøkspersonenes blodverdier

Det ble ikke påvist noen forskjeller i kroppsvekt, blodtrykk, kolesterol, LDL og HDL, triglyserid eller C-reaktivt protein mellom de to forsøksgruppene (Tabell 1).

I serum fosfolipidfettsyrene var det forskjeller mellom forsøksgruppene; de som spiste raps- og linolje-kyllingen fikk høyere innhold av EPA i sitt serum fosfolipid sammenlignet med den andre gruppen forsøkspersoner som spiste vanlig kylling, de fikk også mer alfa-linolensyre og et mer fordelaktig (lavere) forhold mellom omega-6 fettsyren AA og omega-3 fettsyren EPA (Tabell 2).

Forbedret helse

Lange omega-3 fettsyrer fra fisk er en begrenset ressurs i verden, og det er mange som foretrekker å spise kjøtt i stedet for fisk. Derfor bør vi forbedre sammensetningen av kjøtt slik at innholdet av de lange omega-3 fettsyrene er så høy som praktisk mulig. Alle ”monner drar”, og en økning i EPA, DPA og DHA innhold i kjøtt på 30-100 prosent er mulig. Det kan føre til at innholdet av EPA i vårt blod-fosfolipid blir økt, slik som vist i denne studien. Dette kan bidra til forbedret helse og mindre kroniske sykdommer.

Vi mener at myndighetene bør kreve at kraftfôret som gis til husdyr skal inneholde en større mengde alfa-linolensyre og mindre linolsyre enn det som er vanlig i dag. Dette kan oppnås ved å tilsette linolje og rapsolje i stedet for soyaolje til fôret, eller å gi mer gras/grovfôr til dyra.

Konklusjon

Kjøttet vi produserer bør være så sunt som mulig. Et godt fettsyreinnhold i kjøtt sikres ved å gi et naturlig fôr til dyra som inneholder gras/grovfôr og omega-3 rike oljefrøkilder som raps og lin. Befolkningen vil derved få et fettinntak som kan redusere kroniske sykdommer uten at man behøver å forandre sine kostvaner.

Referanse

Haug A, Nyquist NF, Mosti TJ, Andersen M, Høstmark AT. Increased EPA levels in serum phospholipids of humans after four weeks daily ingestion of one portion chicken fed linseed and rapeseed oil. Lipids Health Dis. 2012;11:104