Orgbloggen #2 Spire

Orgbloggen er en serie der de ulike medlemsorganisasjonene i ANL skriver et innlegg om en sak de fronter.

Spire: Når kjøtt blir viktigere enn mennesker

Av: Mari Gjengedal

Vi har en gitt mengde areal med dyrkbar jord på planeten vår. Det er et faktum ikke alle alltid tenker over, men likevel noe vi etter hvert må forholde oss til. Denne jorden skal nemlig sørge for nok mat til alle mennesker som lever. Fruktbar matjord er en dyrebar og truet ressurs, og det blir stadig mindre av den i takt med at jorderosjonen øker (på grunn av ikke-bærekraftige jordbruksmetoder). Derfor gir det mening at vi ikke bare tar godt vare på den matjorden vi har igjen, men at vi også sørger for at matjorden blir brukt på best mulig måte slik at alle kan spise seg mette.

Det er imidlertid ikke det vi gjør. Tygg litt på denne: samtidig som de siste statistikkene sider at 870 millioner mennesker fremdeles lever i kronisk sult, blir stadig større områder av verdens dyrkbare jord brukt til å dyrke mat som er ment for dyr istedenfor mennesker (og biler, men det skal vi ikke gå nærmere inn på akkurat nå).

Sprøtt, tenker du kanskje. Og hvorfor? Jo, i takt med at en økende middelklasse rundt omkring i verden får større kjøpekraft og etterspør mer kjøtt og andre luksusvarer, blir stadig større områder omdannet fra matåkre til soyaåkre. Denne proteinrike veksten er nemlig blitt den enkle og raske løsningen for rike og fremadstormende land som vil produsere enda mer kjøtt og melk på kortere tid. Slik kan de tilfredsstille etterspørselen og mette kjøtthungeren til alle oss som ”trenger” kylling og biff på bordet hver dag.

Politikerne i Norge prøver å innbille oss at norsk landbruk eksisterer i et vakuum, og ikke henger sammen med resten av verden. For hva har vel kjøtt fra norske dyr med fattige bønder i Brasil å gjøre? Jo, ganske mye hvis du tar med i beregningen at en stadig større andel av norske kyllinger og griser er blitt foret på importert soya, og ikke på norske ressurser.

”Import av åkre” kaller Natur og Ungdom det, og det er lett å skjønne. For stadig større områder av jord utenfor Norges grenser trengs for å mette Norges befolkning. Det er i hvert fall behovet slik som landbrukspolitikken er lagt opp i dag. Og det kan da noen for så vidt kalle en ærlig sak; hadde bare politikerne kalt en spade for en spade. Men det gjør de ikke, for i politikernes hode er visst brasiliansk soya ”norsk”. Men det er faktisk ikke mulig å øke den norske selvforsyningsgraden i takt med at mer og mer norsk kjøtt er blitt laget på utenlandske ressurser, og norske utmarksbeiter gror igjen. Man kan spørre seg selv om ”norske” dyr i dag har noenting med moderlandet å gjøre, når mange av dem kanskje ikke en gang får se dagslys eller norsk landjord, langt mindre smake norsk fôr.

Denne måten å produsere mat på blir et problem når den går ut over mennesker. Det gjør den på to måter: direkte og indirekte. Bønder i Brasil får kjenne soyabehovet vårt på kroppen direkte. Brasils organisasjon for jordløse landarbeidere, MST, forteller hvordan soyaproduskjon og den store jordbruksindustrien i landet overtar jorden som bøndene har vært avhengig av. Ikke bare dyrker de soya istedenfor mat som befolkningen kan spise, men de bytter ut menneskelig arbeidskraft med maskiner. Dermed bidrar ikke bare det industrielle jordbruket til at mindre menneskemat er tilgjengelig i landet, men fratar også menneskers levebrød. Det blir en dobbel katastrofe.

spire


Denne grafen viser forskjellen på tradisjonelt familiejordbruk (til venstre) og industrielt jordbruk (til høyre) i Brasil. Vi ser at familiejordbruket mottar kun 14 % av jordbruksinvesteringene, og bruker kun 24 % av jordbruksarealet, men at det likevel klarer å produsere 70 % av maten brasilianerne spiser, og sysselsetter 74 % av jordbruksarbeiderne. Den industrielle modellen derimot, ser vi at er utrolig lite effektiv til sammenlikning, når vi ser hvor mye mer penger og jordareal dette landbruket får. Det bidrar kun med 30 % av maten, og sysselsetter kun 24 %. Vi ser at det helt klart ikke er det brasilianske folket som drar nytte av dette jordbruket. Så hvorfor får det likevel en så markant større prioritet? Det er for meg og mange andre fremdeles en gåte.

Også indirekte får folk merke følgene av vår matproduksjonsmodell. Det er nemlig ikke slik at det fins ubegrensede ressurser av mat i verden, og ulike typer mat krever i tillegg forskjellige mengder ressurser. Kjøtt er her det store energisluket. Fremtiden i våre hender lærer oss at:

  • Et hektar jord kan fø 20–25 mennesker om det dyrkes korn og rotfrukter, men kan bare fø ett menneske om det skal produseres kjøtt og melk på samme areal.
  • Det skal 200 ganger så mye vann til for å produsere en kg kjøtt enn for en kg potet.
  • Dersom store deler av jordens befolkning skulle leve på et lavkarbokosthold, ville det bare bli nok mat til en fjerdedel.

Dette betyr av vårt storforbruk av ressursbeslagleggende mat indirekte påvirker fattige og sultne ved at vi forsyner oss uforholdmessig grovt at verdens felles matfat. Det gir grunn til å tenke over egne forbruksvaner et par ganger ekstra. Vi har en verden hvor utrolig mange lever i sult, mens vi som lever i overdådig rikdom snyter mat fra de som er fattige for å gi til våre egne dyr.

Politikerne sier at slik må det være, for det ville jo vært forferdelig om forbrukerne i Norge ikke fikk frihet til å velge akkurat det de ville ha. Dette syns jeg er en dårlig unnskyldning og en ansvarsfraskrivelse fra politikerne sin side. Det er naivt å skulle påstå at situasjonen vi har i dag ikke er et resultat av en villet og styrt politikk. Dermed går det også an å endre på den situasjonen. Prisen på importert kraftfôr for eksempel, er ikke tilfeldig, men politisk styrt. Politikerne kan også bestemme under hvilke forhold maten vår skal produseres, og hvor god informasjon norske forbrukere skal få om verdens matsituasjon. Om vi tar med oss vissheten om at det ikke går an å mette verdens befolkning om alle skal spise like mye kjøtt som oss, vet vi også at situasjonen er tvingende nødvendig å endre på. For det er vel virkelig ikke vår gudegitte rett å spise kjøtt til middag hver dag om det betyr at andre må leve i sult?

Det er på tide å tenke globalt om matproduksjonen vår. Valgene vi tar her i Norge har faktisk en betydning for resten av verden.

Leave a Reply

Your email address will not be published.