Vi må øke selvforsyningen, ikke selvbedraget!


Alliansen ny landbrukspolitikk var i duell med statssekretær Terje Halleland i Bondebladet. Trykk her for å se saken på trykk.

Her kan du lese Alliansens svar:

1.Importen av kraftfôrråvarer til husdyr er mer enn doblet de siste 15 årene. Er det bærekraftig?

Klimaendringer truer matproduksjonen i mange viktige matproduserende regioner. Gjennom import av korn, mais og soya gjør vi oss avhengige av et matfat som er risikabelt på lang sikt, og bruker verdifullt jordbruksareal til dyrefôr i stedet for til menneskemat. Vi må heller øke selvforsyningen i Norge. Det er både framtidsretta og solidarisk.

2. Hvordan harmonerer denne økningen med alles mantra om økt matproduksjon på norske ressurser?

Å si at vi øker matproduksjonen basert på importert fôr er ikke å øke selvforsyningen, men å øke selvbedraget. Vi må utnytte grôvforarealene bedre og øke fokuset på å dyrke kraftfôrråvarer i Norge. Ved at kraftôrprisen er er lav reduserer vi verdien på grasarealer, men samtidig øker vi produksjonen på importert kraftfôr.

3. Gjør dagens politikk det mer eller mindre attraktivt å importere kraftfôr?

Jordbrukspolitikken som føres satser på stordrift og volum for å gjøre jordbruket mer kostnadseffektivt. I stedet ser vi at gjelda øker og at produksjonen løsrives fra produksjonsgrunnlaget. Lav kraftfôrpris reduserer verdien på graset og gjør det mindre lønnsomt å benytte lokale ressurser. Det fører til økt import og fallende selvforsyningsgrad.

4. Hvilke konsekvenser for utnyttelsen av egne arealressurser vil en eventuell omdefinering av selvforsyingsgrad (en korrigering for import av fôr, som resultatmål for økt matproduksjon) gi?

Det vil føre til at vi ikke lurer oss selv. Videre vil det gi politikere og andre som er opptatt av norsk matproduksjon et riktig utgangspunkt. Slik får vi en ærlig debatt om hva øke matproduksjon på norske ressurser betyr å bruke alle de store og små teigene rundt om kring i landet, og ikke minst beiteressursene i utmarka.

5. Hvor ligger nøkkelen i å gjøre det mer lønnsomt for bønder i de mest kraftfôrkrevende produksjonene å benytte seg av alternative fôr-ressurser?

Økt kraftforpris må komme sammen med andre tiltak som gjør at det lønner seg å dyrke mat i Norge. ANL foreslår at tilskudd må gå fra volum over til drift av jord – som å pleie kulturlandskapet, ta vare på jorda – rett og slett utnytte norske arealer. Erter, åkerbønner og raps er vekster som takler norske vekstvilkår og bør i større grad dyrkes.

 

ANL i Nationen: “Krev høgare prisar og mindre import”

Alliansen ny landbrukspolitikk var i Nationen 31. mars. 2017.

Sju ungdoms- og miljøorganisasjonar vil ha ny kurs i landbrukspolitikken med auka sjølvforsyning, meir bruk av jord og høgare matprisar.

Torsdag kveld lanserte Alliansen ny landbrukspolitikk si alternative jordbruksmelding. Bak alternativet står sju ungdoms- og miljøorganisasjonar. Kathrine Kinn, som har koordinert arbeidet, seier dei ønsker ein heilt ny kurs i landbrukspolitikken.– Vi vil ha ein heilt ny kurs. Det overordna målet er å uke den reelle sjølvforsyningsgraden. Vi må utnytte ressursane vi har her i landet framfor å importere frå land med svært skeiv jordfordeling. Det har med solidaritet og rettferd å gjere, men òg av omsynet til klima og biologisk mangfald må vi ta meir av arealet her i landet i bruk, seier Kinn, som òg er styremedlem i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire.

Vil ha fleire bønder

I den alternative jordbruksmeldinga er det ifølgje Kinn ikkje sett eit konkret mål for auken i sjølvforsyningsgraden. Kinn seier det blir behov for fleire bønder for å klare oppnå målet.- For å utnytte ressursane treng vi fleire bønder, ikkje færre slik utviklinga er i dag. Det må satsast på både deltids- og heiltidsbønder, seier Kinn.Ho vedgår at det truleg vil krevje større samla ressursbruk.

– Ja, mat er det viktigaste vi brukar pengar på. Vi må investere i matproduksjonen, seier ho.

Tilskotsnivået har dei ifølgje Kinn ikkje omtalt. Tanken er ifølgje Kinn å auke inntektene frå marknaden gjennom å ta i bruk handlingsrommet i tollvernet. Det kan gi høgare matprisar.

– I staden for å ha eit mål om at jordbruket skal vere mest mogleg kostnadseffektivt, så må det å produsere sunn og trygg mat vere det viktigaste. I dag bruker vi lite av inntekta vår på mat. Vi går inn for at handlingsrommet i tollvernet skal brukast. Det vil gjere det lettare å oppnå det vi ønsker, seier Kinn.

– Er forbrukarane villige til å betale meir for maten?

– 92 prosent ønsker å behalde ein matproduksjon på dagens nivå. Då bør dei vere villige til å betale for det, seier Kinn.

– Uheldig billigmatfokusKinn seier landbrukspolitikk og korleis maten blir laga bør engasjere breiare. Ho viser til vekst for andelsjordbruk, stor lokalmatinteresse og nye koplingar mellom forbrukar og produsent.

– Vi må fortelje dei gode historiene. Klimaet her gir oss færre sjukdomar og friske dyr. Vi må vise forbrukarane at det er mykje bra med norsk landbruk, seier ho.

Anna Karlsson supplerer.

– Det vi har grunnlag for å produsere i Norge bør ha eit godt tollvern. Vi synest nordmenn godt kan bruke ein større del av inntekta på mat, men norsk mat må ikkje bli så dyr at den blir utkonkurrert. Det vil gi auka import og det er ikkje ønskeleg, seier ho og legg til:

– Fokuset til matkjedene på billigast mogleg mat er svært uheldig. Vi ønsker best mogleg mat, seier Karlsson, leiar i Spire.

Kinn seier auka kraftfôrpris og at tilskota må flyttast frå produksjonsvolum og bygningar til bruk av jord er viktige tiltak. Ho seier utmarka må nyttast meir, men alliansen har ikkje tatt stilling til rovdyrpolitikken.

– Eg ser det kan vere vanskeleg å seie at vi vil auke bruken av utmarka utan å seie noko om rovdyr, men der har organisasjonane ulikt syn, seier Kinn.

Sjølvforsyning

«Vi vil ha ein heilt ny kurs. Det overordna målet er å auke den reelle sjølv­forsyningsgraden.»

Forfatter: Bjarne Bekkeheien Aase

Klikk her for å lese saken i sin helhet.

Les vår alternative landbruksmelding!

Som et motsvar på den nye Jordbruksmeldinga og i et forsøk på å dreie jordbrukspolitikken i en mer bærekraftig retning har Alliansen Ny Landbrukspolitikk (ANL) skrevet en alternativ landbruksmelding. I denne meldingen tar vi for oss utfordringene jordbruket står ovenfor, vår visjon for et mer bærekraftig jordbruk i Norge, samt viktige steg på veien dit.

Vår alternative landbruksmelding kan du lese ved å trykke her!

 

Jordbrukets mangfold kan ikke måles i penger

 

Kathrine Kinn, styremedlem i Alliansen Ny Landbrukspolitikk var på trykk i Hallingdølen 15. februar 2017. Her er innlegget i sin helhet:

I disse tider behandles den nye jordbruksmeldingen. Spire, Alliansen Ny Landbrukspolitikk og en rekke andre miljø-, jordbruk- og interesseorganisasjoner deltok på Næringskomiteens høring 19. januar. Jeg sitter igjen med ett hovedinntrykk – organisasjonene mener stort sett det samme, men med forskjellig ordlyd. All matproduksjon kan ikke skje på flatbygda. Kostnadseffektivitetkan ikke være et mål foran matsikkerhet hvis vi vil ha et bærekraftig og solidarisk jordbruk.

“Folk i arbeid, jord i hevd”, sier Småbrukarlaget. Det er et flott slagord. Å opprettholde jordbruketi regioner der man ikke nødvendigvis sitter igjen med de største avlingene skaper arbeidsplasser langt utover det som skjer på gården. Har man bønder i bygda så trengs det slakteri, meieri, regnskapsførere, snekkere, maskinteknikere, mm. Det handler om 100.000 arbeidsplasser i hele landet, i jordbruket og i foredlingsindustrien. At bonden skaper arbeidsplasser i distriktet er kjærkomment for den delen av befolkninga som vil bo utenfor bygrensa.

Har du bønder i bygda får du et levende kulturlandskap. Du får utsikt til fjorden og fjellet. Det setter både turisten og ‘bygdisen’ pris på. Dessuten, hvem er det som måker, holder stier og skiløyper i hevd? Hint: Samme person som sørger for at du har melk i glasset. Verdien av den norske gjennomsnittsbonden kan ikke måles i penger.

Jeg innrømmer at jeg ikke vet hvordan gresset i den bratteste bakken her i Hallingdal eller Valdres skal høstes. Støttehjul på traktoren, sa du? Jeg må google hva det betyr at morenejord har både fordeler og ulemper. En bonde kan gi meg gode grunner for og mot sprøyting i helning. Jeg hadde aldri før hørt at, “ugresset setter smak på fôret”. For en bonde er dette kanskje opplagt. De har drevet jorda selv og de har lært av utfordringene tidligere generasjoner har støtt på. Det er bekymringsverdig at den nye jordbruksmeldingen åpner for at slik kunnskap går tapt.

Den norske gjennomsnittsbonden har “bare” 26 kyr, men 60 prosent av melka som produseres i Norge er fra bruk på gjennomsnittsstørrelsen eller mindre. Dersom vi ikke prioriterer dette sier vi nei til en stor del av norsk jordbruk. Det vil føre til mer press på jorda i flatbygdene og import for å veie opp for uutnytta norske ressurser.

I Norge har vi også gunstige forhold for å produsere mat. “Hæ?”, sier kanskje den som tenker at stordrifta i Europa er den eneste og mest effektive måten å produsere mat på. Men ikke glem at vi har et kjølig klima som gjør at vi har få plante- og dyresykdommer. Med færre dyr på hver gård blir faren mindre dersom det bryter ut sykdom.

Mat er noe vi trenger til enhver tid. Den nye jordbruksmeldinga legger opp til mer import og sentralisering. Det øker presset på andre lands naturressurser. Det er lite solidarisk når vi vet at de landene trenger mat til egen befolkning og jordfordelingen i landene vi importerer fra er skjev og urettferdig.

Alle spiser mat. Hele 92 prosent av forbrukerne ønsker et jordbruk på dagens nivå. Likevel er det få som engasjerer seg i jordbrukspolitikken. Det er på tide at forbrukere forstår at jordbrukspolitikken ikke bare er for bønder. Det er ingen som mener at helsepolitikken kun er for leger og pasienter, likevel er det denne logikken vi møter i jordbrukspolitikken. Alle som spiser mat har en interesse at maten blir produsert med minst mulig antibiotikabruk og er produsert på en bærekraftig måte hvor dyrevelferden er god.

Norsk jordbruk står ved et linjeskifte. Skal vi øke matproduksjon gjennom å legge oss på en linje der kostnadseffektivitet er overordnet alle andre gjeldende mål? Selv synes jeg vi må beholde jordbruket i bakkene, på fjellet og ved kysten. Det er slik vi øker den reelle selvforsyningen og demper presset på andre lands ressurser.

Alliansen Ny Landbrukspolitikk i Klassekampen: “Ung Protest”

Her er saken som sto på trykk fredag, 20. januar i Klassekampen om ANL:

“En allianse mellom blant andre Sosialistisk Ungdom, Attac Norge, Spire, Natur og Ungdom, Grønn Ungdom, Rød Ungdom og Norges Bonde- og Småbrukarlags Ungdomsutvalg går hardt ut mot Jon Georg Dales jordbruksmelding.

Også Norges Bygdeungdomslag reagerer, blant annet mot forslaget om fjerne ordningen som gjør det mulig for bønder å pensjonere seg fra 62 år. Dette vil ifølge bygdeungdommen være et slag mot rekrutteringen, fordi det blir vanskeligere å overta gardsbruk i ung alder.

Ungdomsalliansen for en ny landbrukspolitikk advarer mot forslag om å fjerne måltall for reell selvforsyning, altså selvforsyningsgrad når man tar hensyn til import av dyrefôr. Organisasjonene mener dette vil svekke fokuset på den faktiske selvforsyningen.

– Regjeringen forsøker å redusere norsk landbruk til et verktøy for billigst mulig mat, og ignorerer forbrukernes ønske om trygg og bærekraftig matproduksjon, framtidig behov for matsikkerhet og muligheter for fornybar verdiskaping, sier Gaute Eiterjord fra Natur og Ungdom.

– Det blir litt absurd at regjeringen synes å mene at økt selvforsyning ikke er viktig, samtidig som vi vet at klimaendringene truer jordas evne til å produsere mat til en voksende befolkning, sier Kathrine Kinn i Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon Spire.”

Link til sak på trykk i klassekampen

Alliansen Ny Landbrukspolitikk på høyring om regjeringa si jordbruksmelding

Regjeringa og landbruksminister Jon Georg Dale lanserte i desember 2016 den nye jordbruksmeldinga “Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon”. Torsdag 19. januar deltok styremedlem Kathrine Kinn på høyring i Stortingets næringskomite og la fram innspel til jordbruksmeldinga på vegne av Alliansen.

ANL meiner at stortingsmeldinga som regjeringa presenterer er alt anna enn framtidsretta. Ho er basert på eit einsidig fokus på kostnadseffektivitet og vil ikkje vere i stand til å ta norsk landbruk i den naudsynte bærekraftige retninga. Tiltaka som regjeringa foreslår vil svekke landbruket si enormt viktige rolle som leverandør av ei rekkje essensielle samfunnsgoder: distriktspolitisk verdiskaping, biologisk mangfald og som ein produsent av trygg mat basert på norske ressursar. Grunna topografi, vêrforhold og lønsnivå er rett og slett ikkje norsk landbruk konkurransedyktig med andre europeiske land og dette bør heller ikkje vere hovudmålet. Vi meiner at norsk matproduksjon som ivaretek desse omsyna er verdt å betale for. Regjeringa sitt forslag vil utvilsomt føre til ei sentralisering av landbruket og då vil viktig agronomisk kunnskap i distrikta gå tapt.

Framover skal vi halde fram med å jobbe for at det foreslåtte hovudmålet om kostandseffektivitet vert avvist. Vi krev ei jordbruksmelding som legg til rette for å auke den reelle sjølvforsyningsgrada, som bidreg til rekruttering og gjer auka utnytting av utmarksbeite attraktivt.

Les heile innspelet vårt her

Sjå opptak av ANL sitt munnlege innspel på høyringa i Stortingets nett-TV her

Vi trenger en alternativ landbruksmelding!

Fredag la Landbruks- og matminister Jon Georg Dale fram den nye jordbruksmeldinga. Den foreslår å avvikle samvirke på korn og egg, færre melkekvoteregionar, samt avvikling av avløysertilskot.

I tillegg skal prosentmålet for økologisk matproduksjon fjernast og meldinga manglar konkrete klima-tiltak i norsk jordbruk. Dette er alt anna enn framtidsretta jordbruksproduksjon!

Ikkje uventa er meldinga si hovudvekt på sentralisering og effektivisering av landbruket. Den manglar distriktspolitiske omsyn og leggjer ikkje til rette for at norske beiteressursar skal bli nytta.

Vi i ANL kjem no til å utarbeide ei alternativ jordbruksmelding. Meldinga kan nemleg bli så mykje betre. Det er på tide å føre norsk landbrukspolitikk i ei meir berekraftig retning.

Regjeringen foreslår nedleggelse av familiejordbruket

jordbruk

Statens tilbud som ble lagt frem i går viser med all tydelighet at Høyre-FrP-regjeringen vil legge norsk landbruk brakk. Med en utfordrende framtid i vente legges retorikk om ”økt selvforsyning av beredskapshensyn” og ”økt rekruttering” på hylla for å støve ned. Alliansen ny landbrukspolitikk stiller seg sterkt kritiske til både virkemidler og overordnet mål om et ”tilbud” til de som bringer mat på bordet, nemlig bonden. Tilbudet representerer en omlegging av norsk landbrukspolitikk. En intensivering og effektivisering av landbruket, økt avhengighet av importerte fôrvarer og redusert rekruttering er konsekvensene.

Avstanden mellom bøndenes krav og Statens tilbud er på over en 1 milliard kroner. Med kun 10 prosent av kravet tilbudt kunne det ikke blitt formidlet et tydeligere signal om hvilken prioritering jordbruket har under det nåværende politiske regimet. Dette bidrar kun til å understreke viktigheten av nye synspunkter i debatten, som kan motvirke den stadig økende sentraliseringen og industrialiseringen av norsk matproduksjon.

Videre må virkemidlene i tilbudet ses som en direkte forlengelse av FrP og Høyres ideologiske prosjekt for nedbygging av det norske jordbruket. En kjapp gjennomgang viser flere forslag som sterkt vil bidra til økt sentralisering som vil være ensbetydende med lavere selvforsyning. I Norge ligger ressursene spredt, og det kreves en desentralisert bruksstruktur for å utnytte dem. All selvforsyning av beredskapshensyn, som det refereres til I regjeringserklæringen, vil måtte ta hensyn til hvordan ressursene i landet er geografisk fordelt og under hvilke forutsetninger det lar seg gjøre å bruke dem. Vi vil nå gjennomgå eksempler på tiltak som vil føre til en geografisk fordeling av jordbruket i utakt med målet om matsikkerhet .

I hovedsak kan forslagene grupperes i to kategorier: De hvor produksjonsbegrensningene endres, og de som fører til endringer i tilskuddene. Hva gjelder det første, foreslås det å endre produksjonstaket for alle melkeforetak til 1 200 000 liter. Dette vil helt klart føre til en sterk sentralisering med større fjøs og mer bruk av kraftfôr og mindre bruk av lokale grasressurser. Med større fjøs vil det også bli vanskeligere å la kyra utnytte beitene som både påvirker matsikkerhet og dyrevelferd i en negativ retning. Videre reduseres andelen kvoter som må bli solgt til staten fra 50 til 20 %. Endringen vil medføre at større bruk kan kjøpe opp mer av produksjonen fra mindre bruk, med samme resultat som tiltaket ovenfor. Regjeringen ønsker også å igangsette en utredning av større regioner for kjøp og salg av kvoter. I dag er det underskudd i enkelte regioner, mens det i andre er overskudd. Dette er fordi bruksavgangen er ulik i landets regioner; der hvor driftsulempene er mindre, er også bruksavgangen mindre slik at flere bønder står klare til å ta over færre kvoter enn i regioner hvor ulempene er større og flere ønsker å slutte. Dersom man åpner opp for større regioner, vil brukene i regionene hvor etterspørselen er høyere kunne tilby en høyere pris enn kjøperne i regionene hvor etterspørselen er lavere. Dermed vil produksjonen sentraliseres.

Det mest alvorlige forslaget er imidlertid målpris på korn som kun gis 5 øres økning. I en næring som allerede sliter sterkt økonomisk, vil ikke dette føre til inntektsøkningen som er nødvendig for å gjenopprette balansen i økonomien, og vil høyst sannsynlig føre til en brakklegging av norsk matjord vi ikke har sett maken til. Videre foreslås det å redusere tilskuddene for korn med 4 øre per kilo, eller 40 millioner kroner totalt. Det er også foreslått å legge bort differensieringen av tilskudd etter mengden areal på gården som vil gjøre det vanskeligere å drive korngårder med mindre areal. Dette gjør situasjonen meget alvorlig. Mange produsenter kan forsvinne på meget kort tid, slik at viktig kunnskap om jordbruksdrift, sammen med arealene går tapt.

Videre foreslås det å kompensere hele økningen i kornpris med økt prisnedskriving slik at nettoeffekten på kraftfôrprisen blir null i nominelle kroner. Dette vil føre til et reelt prisfall på kraftfôr som igjen vil gjøre det mer lønnsomt for bønder å senke grasandelen i fôrseddelen til dyra. Siden store deler av råstoffene brukt i produksjonen av kraftfôr er importert, vil dette føre til en lavere reell selvforsyning og svekket matsikkerhet. Når prisen på kraftfôr senkes, vil dette samtidig påvirke de ulike produksjonene forskjellig. De hvor gras utgjør en større andel av fôrseddelen (som ku, sau og gris) vil relativt til de hvor gras ikke benyttes (som kylling og kalkun) få et lavere fall i kostnader enn sistnevnte. Derfor vil prisen per kg i de kraftfôrbaserte produksjonene falle mer enn for grasbaserte. Dette vil igjen føre til at forbrukerne øker sitt konsum av kylling og kalkun relativt sett mer enn av de grasbaserte. Dermed vil kjøttkonsumet i større grad baseres på en type kjøtt som i mindre grad benytter norske ressurser, og derigjennom svekke matsikkerheten og dyrevelferden i næringa.

På tilskuddssiden foreslås det å flate ut flere av satsene. I dag avtar satsene per dyr med antall dyr, slik at man, forsøker, å gjøre muliggjøre drift på mindre produksjoner. For melkeku foreslås det å innføre tilskudd for 50 kyr for og oppover som vil gjøre det lønnsomt å øke antallet dyr per gardsbruk. Dersom grasressursene som er tilgjengelig på det enkelte bruk, ikke dekker næringsbehovet til de ekstra dyrene vil man måtte kompensere med økt bruk av kraftfôr som igjen vil forringe matsikkerheten og løsrive produksjonen fra ressursgrunnlaget. Satsene for grôvfortilskudd, som gis per dekar, er også foreslått utflatet slik at man får samme sats uavhengig av størrelse på produksjon. Dette skal gjennomføres ved å redusere satsene for mindre areal, og øke for større. Når man totalt sett kutter i budsjettmidlene, vil det bety at man overfører ressurser fra de små til de store brukene.

Alt i alt vil tiltakene føre til større og færre produsenter gjennom overføring av ressurser fra de små til de store brukene. Dette vil gi et mer industrialisert landbruk, dårligere dyrevelferd og redusert matsikkerhet. Det legges opp til et landbruk som baserer seg mer på andres lands ressurser enn dets egne. Statens tilbud drar jordbruket i baklengs inn i framtida, og imøtekommer ikke norsk matproduksjon på en klimasmart og bærekraftig måte En industrialisering av landbruket vil også bety lavere rekruttering fordi inngangsbarrierene blir mye høyere gjennom store investeringskrav. Dermed vil ungdom med arbeidslyst holdes utenfor yrket.

Alliansen er meget bekymret for utviklingen i jordbruket dersom tilbudet går gjennom. På den annen side viser regjeringen Solberg sitt virkelige ansikt. Under valgkampen ble det sagt at landbruket ikke hadde noe å frykte, i regjeringsplattformen står det at matsikkerheten ikke skal svekkes. Nå vet vi at ingen av disse lovnadene har noen rot i virkeligheten.

Ressursene i jordbruket er fellesressurser for kommende og nålevende generasjoner i Norge. Vi har ikke råd til å bytte dem ut mot ideologiske drømmer. Derfor er det mer enn noen gang viktigere at alternativene til dagens foreslåtte kurs kommer frem i lyset.

 Skrevet av: Harald Høyem og Helene Lind Jensen

 

Et oppgjør for framtida!

Fredag 25. april startet jordbruksforhandlingene for fullt. Dette er forhandlinger som skal gå mellom staten og bondeorganisasjonene. Alliansen ny landbrukspolitikk krever at i årets jordbruksoppgjør må framtida være det viktigste. Vi kan ikke bare se oss et år fram i tid, men 10 år. Årets oppgjør kommer til å danne grunnlaget for hva slags matproduksjon vi skal ha i Norge de neste årene.

Et spredt og mangfoldig landbruk, der vi tar matjord og utmarksressurser i bruk er en viktig del av løsningen. Verden står overfor noen av vår tids største utfordringer; klimaendringer, tap av biologisk mangfold og global sult. Skal vi kunne øke selvforsyningsgraden i Norge, er det viktig å basere mest mulig av matproduksjonen på norske naturressurser. Jordbruksforhandlingene kan bli neste skritt i å sikre mat til alle, i dag og i framtida. Så lenge alle land bruker de naturgitte ressursene de har. På denne måten kan Norge føre en landbrukspolitikk som er stabil, bærekraftig og solidarisk.

Spredt og miljøvennlig landbruk over hele landet

Et landbruk som tar hele landet i bruk er det beste for å sikre en miljøvennlig og bærekraftig matproduksjon. Gress- og jordressursene våre er spredt utover hele landet – derfor trenger vi også et aktivt jordbruk over hele landet for å utnytte disse effektivt.  Selvforsyning handler om å dekke det grunnleggende behovet i samfunnet; å kunne forsyne sitt eget land med mat. Skal vi klare det, må vi ta i bruk ressursene der de er. Å bygge ned matjord er en irreversibel handling, derfor må vi forvalte jorda etter beste evne for å sikre norsk matproduksjon også i framtiden. Det er viktig at samlet fulldyrka areal må opprettholdes og økes, og at store arealer ikke legges brakk ved at bruk legges ned. I tillegg er bruk av utmarksarealene en viktig bidragsyter for å kunne oppretteholde naturmangfoldet i kulturlandskapet, hvor 1/3 av våre truede arter lever.

Beite framfor kraftfôr i den norske kjøttproduksjonen

Den norske kjøttproduksjonen er i stor grad basert på kraftfôr. Soyaen som blir brukt i kraftfôret er importert hovedsakelig fra Brasil, hvor den blir dyrket på miljøfiendtlige måter og legger beslag på svære landareal som tidligere var regnskog og savanne. Dyrkinga fører til at store mengder klimagasser blir frigjort og unike arter mister habitatet sitt. Norge gjør seg også avhengig av import, med en svekket selvforsyningsgrad som følge. Å ta utmarksarealene i bruk, framfor å fôre husdyrene med kraftfôr, styrker selvforsyninga, opprettholder kulturlandskapet og bidrar ikke til negative miljøkonsekvenser i Brasil. Den norske kjøttproduksjonen må basere seg på norske ressurser og ikke import. For å sikre at norsk gras blir tatt i bruk framfor importert kraftfôr må Regjeringen gjennomføre tiltak som å øke kraftfôrprisen. Bønder med dyr på beite må også sikres gode erstatningsordninger for rovdyrtap.

Gi oss et jordbruksoppgjør som øker matproduksjon, som tar hele landet i bruk og som gjør det attraktivt å bli bonde. Gi oss et jordbruksoppgjør for framtida!

Nytt notat om forutsetninger i Jordbruksforhandlingene

Alliansen ny landbrukspolitikk har i samarbeid med forfatter Svenn Arne Lie, utarbeidet et nytt notat om inntekter og inntektsmuligheter i landbruket.

Rapporten kan leses her

Fra sammendraget:

Inntektsveksten som forhandles fram i Jordbruksforhandlingene, tilfaller enkelt fortalt de bøndene som oppfyller forutsetningene som legges til grunn. Bak det som ofte framstilles som teknikaliteter, ligger det viktige politiske prioriteringer i forhandlingssystemet som får store konsekvenser for måten maten vår produseres på.

Redusert arbeidsforbruk per produserte enhet og økt volum er avgjørende forutsetninger for den framforhandla veksten i inntektsmuligheter i Jordbruksforhandlingene. Utad framstilles det ofte som om den framforhandla inntektsveksten skal komme ”alle bøndene” til gode, mens det i realiteten kun er de bøndene som responder med økt arbeidsproduktivitet og økt volum som har denne muligheten. De aller fleste bøndene vil ikke kunne oppfylle disse forutsetningene, inntektsavstanden til andre grupper vil derfor øke.

Forutsetningene for økte inntektsmuligheter slik de utformes, har konsekvenser for hvordan maten vår produseres. Den aller viktigste konsekvensen er at en norsk matproduksjon basert på norske jordbruksarealer nedprioriteres, til fordel for matproduksjon basert på importert fôr.  

Rapporten kan leses her