Dette mener ANL er viktig i ÅREts jordbruksforhandlinger:

At faglaga jobber for mer bruk av jord i Norge og mindre i utlandet. Politiske virkemidler må legge til rette for dette.

At faglaga går inn for et driftsvansketilskudd for å løfte bruken av de marginale arealene.

At det blir en egen produksjon på setermjølk, til bedre pris, og at det nedsettes en arbeidsgruppe for å undersøke hva som trengs for å gi seterdrifta et løft.

At takene for driftstilskudd på storfe og sau gjeninnføres for å stimulere til små og mellomstore bruk, som er best egna til å ta hele landet i bruk.

At kombiku med moderat ytelse fremmes som driftsform ved å stimulere og gjøre endringer slik at dette blir den økonomisk gunstigste.

At differensiert pris på kastrater innføres, og at de gunstigste ammeku-tilskuddene modereres.

At kravene til O+-kvalitetstilskuddet på storfe og sau nedskaleres, og at “kvalitetstilskuddet” omdøpes til “kjøttfyldetilskuddet”. Hva dyra spiser og hvordan de lever er faktorer som bør innlemmes i kvalitetsbegrepet.

At penger flyttes vekk fra prisnedskriving på korn og over til eksempelvis areal (grovfôr).

At faglaga jobber for støtteordninger til oppbygging av humus/moldinnholdet i jorda, både for jordforbedring og som et klimatiltak.

At det innføres støtte for å unngå jordarbeiding på høsten, samt støtte til underkultur og fangvekster, særlig i korn- og åkerkulturer.

Har du prøvd å forstå jordbrukspolitikk? Gikk du deg kanskje vill i “de fire søylene” – markedsregulering, juridiske virkemidler, tollvern og økonomiske virkemidler? Jordbrukspolitikk er egentlig enkelt! Kan du svare på disse fire spørsmålene, er du mer enn bra nok kvalifisert til å utforme virkemidlene i jordbrukspolitikken.

Marked: Hvor skal varene selges – i hvilket marked, i hvilket land? Svaret på dette, hvorvidt det er Norge, Skandinavia, EU eller verden, avgjør hvor store mengder som skal produseres. Deretter må man se på hvilke tiltak og virkemidler som egner seg for å ha riktig produksjonsvolum, og slik sikre avsetning og pris. Produserer mer enn det markedet ditt trenger, faller prisene plutselig dramatisk.

Areal: Hva slags arealgrunnlag skal produksjonen baseres på – arealer i Norge eller andre steder? Og hvilke virkemidler skal gjøre at det arealet som du ønsker å bruke, er det som er mest lønnsomt? Hvis du for eksempel mener at norsk jordbruk skal handle om å bruke jord i Norge, så må jordbrukspolitikken tilrettelegge for at produksjonen av mat og fôr foregår på norsk jord. Da er prisforholdet mellom egenprodusert fôr og importert kraftfôr avgjørende.

Arbeid: Hvem skal dyrke jorda og arbeide i fjøset? Hvor mange hender trengs for å drive et godt jordbruk? Skal jordbruket ha like standarder for arbeidsvilkår og inntekter som folk i andre næringer?

Kapital: Hvordan skal tilskudd og markedspris utfylle hverandre i bondens økonomi? Hvorfor skal jordbruket ha tilskudd? Og hvordan skal fellesskapets penger brukes i jordbruket? Hva slags jordbruk er det vi egentlig skal støtte? For eksempel brukes det i dag om lag 600 millioner kroner i tilskudd for å subsidiere billig kraftfôr. Dette er med på å redusere bruken av beite. Samtidig gis det også et eget beitetilskudd på omlag 800 millioner kroner for å holde beitene i hevd. Disse tilskuddene strider mot hverandre, og man har kanskje glemt å spørre seg hva som var hensikten å støtte i utgangspunktet?

Alliansen ny landbrukspolitikk ønsker bedre bruk av norsk jord og mindre bruk av utenlandsk jord. Målet med norsk jordbruk er å forsyne befolkningen med tilstrekkelig og trygg  mat. Vi skal ikke redusere fremtidige generasjoners muligheter til å kunne gjøre det samme. Det betyr at vi må holde jord i hevd og produsere mat på måter som forbedrer og ivaretar kvaliteten på matjorda.

Dagens jordbrukspolitikk oppfyller ikke dette målet godt nok. Jord går ut av drift og sjølforsyninga vår er avhengig av importerte fôrråvarer. Jordbrukets samfunnsoppdrag må være det overordna målet til jordbruksorganisasjonene, jf. § 1-1 Formålet med avtaleverket for jordbruket:

Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.

Skal fellesskapets mål for jordbruket realiseres, må fagorganisasjonene fremme tiltak og fordele penger på en måte som ikke styrer jordbruket vekk fra måla og økt sjølforsyning. Vi trenger fokus på produksjonsmåter, agroøkologi og et solidarisk jordbruk som bygger på prinsipper som matsuverenitet.

ANL vil ha økt matproduksjon på norske ressurser. Dette må ikke sammenblandes med økt matproduksjon generelt. Vi har overproduksjon på svin, kjøtt og melk. Derfor må vi jobbe for å øke norskandelen i fôret, men òg dempe volum-/produksjonsfremmende tiltak der vi har overproduksjon og være villige til å diskutere hvordan tilskudd kan innrettes for å premiere produksjonmåter som er bra for matjorda. Det må i større grad bli lønnsomt å pleie kulturlandskapet, ta vare på jorda og utnytte de ressursene som i dag er for marginale, framfor store fjøs løsrevet fra ressursgrunnlaget.

Derfor bør man løfte marginale arealer. Investeringer bør kunne gjøres på gårdsnivå uten at bonden må øke produksjonen. Vi foreslår at faglaga går inn for et driftsvansketilskudd som tar høyde for klima, jordsmonn, høydemeter over havet, hvor stor avling som er mulig på gårdens areal og hvor værutsatt gården er.

Videre foreslår Alliansen ny landbrukspolitikk at jordbruksorganisasjonene gir seterdrifta et løft i sitt felleskrav. Arealressursene i utmark og på fjellet er verdifulle i et beredskapsperspektiv og for folkehelsa. Kjøtt produsert på gras gir gunstig fettsyresammensetning. For mange dalstrøk hadde det ikke vært mulig å drive jordbruk uten nærheten til vidder og utmark, som en lett finner igjen i eldre beskrivelser av Hallingdal i dette tilfellet – “Enddå gjekk det vel ikkje um fjelle ikkje låg attåt”. Dette var før  rundballeplasten gjorde det mulig å frakte fôr over lengre avstander fra nedlagte bruk.

Alliansen ny landbrukspolitikk håper at verdien av riktig bruk av jord kommer på dagsorden i jordbruksforhandlingene.  

Landbrukspolitikken i Østerrike generelt og Vorarlberg spesielt, er relevant inspirasjon for norsk landbrukspolitikk på grunn av likhetene i naturgitte forutsetninger og politiske målsetninger. Målet med studieturen var å lære mer om landbrukspolitikken i Østerrike og spesielt alpejordbruket i Vorarlberg, for å identifisere tiltak med mulig overføringsverdi til Norge. Målet var også å øke vår kunnskap om hvordan østerrikske produsenter innretter seg mot å produsere varer av høy kvalitet. Programmet for turen ble laget i samarbeid med Christian Zurbuchen, som også var reiseleder og tolk.

Skrevet av: Caroline Berntsen, Vilde Haarsaker & Anna Karlsson

Jordbruket i Vorarlberg

Vorarlberg er den vestligste regionen i Østerrike. Regionen har mye fjell, og mesteparten av befolkningen bor i Rhindalen på grensen til Sveits. I dalene er gårdsbrukene større, men i fjellene er det småbruk som dominerer. Melkeproduksjon er den dominerende produksjonen, og de aller fleste produserer høymelk, såkalt Heumilch, det vil si melk som er produsert uten bruk av silofôr. Dette er på grunn av produksjonen av den klassiske osten Vorarlberger Bergkäse, som ikke kan lages på silomelk. Meieriene/ysteriene betaler mer for høymelk. Også når det gjelder konsummelk kan forbrukeren velge mellom høymelk og “vanlig” melk i butikken.

Foredling skjer i stor grad lokalt, noe som sikrer lokal verdiskaping og arbeidsplasser. Mens Vorarlberg står for fem prosent av Østerrikes melkeproduksjon, finnes 30 prosent av alle ysteriene her. Ysteriene/meieriene er organisert som små samvirker uten noen felles overbygning. Mange bønder leverer melken til sitt lokale meieri, og noen foredler også noe melk selv for direktesalg. Mye melk blir også levert til det store meieriet i Vorarlberg, men de betaler en lavere melkepris. Meieriene henter melka daglig. Dette gjør at enkelte meierier benytter muligheten til å yste upasteurisert, som Käserebellen.

De lokale meieriene har til en viss grad tatt over reguleringen av melkeproduksjonen. De kjøper bare den melka de trenger. Når melkeprisen er lav bruker en del av bøndene melka heller til å fôre opp kalver.

Det er tydelig at jordbruket har høy status og at lokalt produsert og foredlet mat er noe som folk flest er villig til å betale for. Det samme gjelder tradisjonelt håndverk. Det finnes mange små bedrifter som for eksempel driver med trearbeid, og det er en sterk tradisjon for bruk av lokalt tømmer ved nybygg. Turisme er en viktig næring for området, men lokalbefolkningen utgjør likevel et viktig kundegrunnlag.

På Metzler Käse-Molke. Geitefjøset synes til høyre, med solcellepaneler og åpne vegger. I bygningen til venstre er det kinosal og gårdsbutikk.

I Vorarlberg er det 525 støler, hvorav 130 foredler melka på stølen. Resten leverer til meierier. Det er ikke henteplikt på melk, men meieriene henter all melka, blant annet for å sikre tilstrekkelig produksjonsvolum om sommeren. Mange har ansatte på stølene. Meieriene produserer egne stølsprodukter, men ikke konsummelk som er merket spesifikt med at det er stølsmelk.

Mesteparten av gårdene i Vorarlberg er familiedrevne og har ikke ansatt arbeidskraft. 80 prosent av alle bønder har en annen jobb ved siden av, noe som skaper stor “crossover” mellom jordbruket og andre miljøer. De fleste har en fulltidsjobb ved siden av gården og jobber lange dager. Utdanningssystemet legger opp til at de som tar den treårige yrkesutdanningen i landbruk etterpå har mulighet til å ta en andre yrkesutdanning på to i stedet for tre år, på statens regning. Dette for å stimulere til å ta en annen jobb ved siden av gårdsdriften.

Jordbruksutdanning

Vi besøkte den eneste fagskolen for landbruk i Vorarlberg, Bäuerliches Schul- und Bildungszentrum für Vorarlberg (BSBZ), som ligger i Hohenems. Her tilbyr de en treårig og en femårig landbruksutdanning, en treårig husholdningsutdanning, voksenutdanning på deltid over to år og diverse kurs. Elevene på de tre- og femårige programmene begynner når de er 13/14 år gamle, etter åtte år med grunnskole. 40 prosent av elevene har ikke bakgrunn fra landbruket. Frafallet er på fem prosent. Programmene har en helhetlig tilnærming med undervisning knyttet til alle ledd i verdikjeden: dyrehold, dyrking, høsting, slakting, foredling av kjøtt, melk, frukt og grønnsaker, håndverk basert på lokale ressurser, salg og markedsføring gjennom skolens gårdsbutikk. Nesten 100 prosent av elevene på den treårige utdanningen går videre på en toårig håndverksutdannelse etter endt utdannelse. Man kan også velge å ta et seks ukers kurs for å bli godkjent skogarbeider.

Rektor ved skolen la vekt på at de voksne studentene som har andre jobber til daglig er viktige for landbruket og at de fungerer som ambassadører. “De kommer tilbake på jobben sin på mandag og sprudler om det de har lært”. Generelt er det stor bevissthet rundt det å bygge bro mellom jordbruket og øvrig befolkning, fordi man ser at det skaper et felles ønske om å opprettholde småbruksstrukturen i regionen. Man er opptatt av at folk utenfra jordbruket skal lære om og bli involvert i jordbruket. Det er krav om landbruksutdanning for å få lov til å kjøpe jord.

Vorarlbergs jordbrukspolitikk

Jordbrukspolitikken i Vorarlberg har som mål å opprettholde den småskala strukturen i jordbruket, bruke det lokale fôrgrunnlaget og ha en god dyrevelferd. Grunnet de politiske rammene blant annet med EU-medlemskap er jordbruket relativt markedsorientert, og kraftfôrprisen er høy siden den ikke er politisk styrt. Dette gjør at mange bønder unngår å bruke mer kraftfôr enn nødvendig. Bøndene vi møtte på gårdsbesøkene ønsket ikke en høyere avdrått på kyrne sine, blant annet da dette ikke ville lønne seg grunnet økte kostnader knyttet til innkjøp av kraftfôr i kombinasjon med en relativt lav melkepris. I tillegg ble det nevnt at høytytende kyr trenger mer tilsyn, og at dette kan bli en utfordring siden de aller fleste er deltidsbønder. Gjennomsnittlig avdrått for en melkeku i Vorarlberg er 7200 kg/år.

Myndighetene i Vorarlberg har brukt mye tid og krefter på å utvikle et system som passer inn i EU, men som samtidig gir dem fordeler. Vorarlberg sin tilnærming til landbruksstøtte er derfor å “toppe” tilskudd som EU allerede gir. Opprinnelsen til de fleste tilskuddene som bøndene får er derfor tredelt; en andel kommer fra EU, en andel kommer fra den østerrikske staten, og en andel kommer fra regionen Vorarlberg. Det varierer fra støtteordning til støtteordning hvor mye som kommer fra hvor. I tillegg har Vorarlberg valgt å gi støtte også til bruk under 20 dekar, som er for små for å kvalifisere til støtte både fra EU og fra staten. Hele Vorarlberg er integrert inn i Østerrikes program ÖPUL 2015 som er en del av Østerrikes landsbygdsprogram. Her står EU for 50 % og den østerrikske staten står for 50 %. ÖPUL har som mål å sikre en miljøvennlig forvaltning av Østerrikes landbruksareal, og her ligger blant annet miljøfremmende tiltak og tiltak for innskrenking av produksjonsfremmende tiltak, slik som kunstgjødsel. Et annet viktig tilskudd i området er EUs driftsvansketilskudd, som betales ut til bønder for å kompensere for topografi og klima (Areas facing Natural or other Specific constraints – ANCs). I Vorarlberg er mange bruk i denne kategorien, og dette er dermed en viktig støtteordning i regionen.

Vorarlberg har også utarbeidet en strategi med navnet Ökoland Vorarlberg – regional und fair. Strategien ble enstemmig politisk vedtatt. I strategien presenteres en rekke satsinger som skal ta Vorarlberg i en mer bærekraftig retning frem mot 2020. De fokuserer blant annet om livskvalitet hos bondefamilier, tilbud om utdanning og opplæring i jordbruket, entreprenørskap på gårdene, økt samarbeid mellom turisme og handel, og forbedring av jordbruksinntektene – spesielt for fjellgårder.

Mangsysleri og deltidsbønder

Myndighetene har gjort et aktivt valg om å støtte opp under deltidsjordbruket. Også de minste gårdene mottar støtte, det ligger til rette for at man kan ta en yrkesutdanning nr. to etter endt jordbruksutdanning, og støtte til opplæring og utdanning går ikke kun til de som allerede er bønder. Ikke minst blir det innenfor tilskuddspakkene deres gitt støtte til en rekke “diversifiseringstiltak” som aktiviteter rettet mot psykososial helse (i samarbeide med sosial- og helsevesenet), fornybar energi-produksjon, eller å starte opp overnattingsmuligheter på gården. Det var ingen av de gårdene som vi besøkte som ikke enten foredlet og solgte noe av det de produserte direkte, drev med flere forskjellige produksjoner, eller som kombinerte gårdsdriften med utdanningstilbud, overnatting eller noen form for leie av lokaler.

På besøk hos familien Bertsch, som har bygget et nytt fjøs til sine 10 melkekyr. Familien produserer også egg og grønnsaker til direktesalg.

Oppsummering

Vorarlberg/Østerrike og Norge er på ingen måte identiske og hver region har sine utfordringer og muligheter. Likevel mener vi som har vært der at det her finnes flere gode eksempler på tiltak og driftsmåter som vi i Norge kan la oss inspirere av når vi ønsker å endre norsk jordbruk i en både mer sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig retning. I Vorarlberg blir fellesskapets midler i stor grad brukt til å utjevne de naturgitte forutsetningene som finnes mellom de som driver på flatbygda og de som driver i mer utfordrende strøk. Innretningen på støtten er å gi bøndene betalt for å forvalte ressursgrunnlaget; for alle de funksjonene et aktivt jordbruk har, men som markedsprisen på matvarene aldri vil betale for. I Vorarlberg har de også skjønt at ingen er for liten for å drive og at alle ressurser tells, selv om ressursene rundt gården ikke gir nok grunnlag for å drive med det på heltid.  

På forrige styremøte i Alliansen ny landbrukspolitikk ble det vedtatt at Latin-amerikagruppene (LAG) skulle bli med som støttemedlem. Vi i ANL er glade for å ha flere alliansepartnere med på laget!

Latin-Amerikagruppene i Norge er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som baserer seg på frivillig engasjement. De kjemper sammen med befolkningen for en bedre framtid i regionen og sprer informasjon om forholdene i Latin-Amerika. LAG har over lengre tid rettet fokuset mot at den økonomiske veksten i regionen baserer seg på lite bærekraftig forvaltning av naturressurser og landområder. Dette har hatt enorme konsekvenser for urfolk og småbrukere. Store multinasjonale prosjekter innen blant annet jordbruk har forsterket den skjeve fordelingen av jord, og fratar lokalbefolkningens muligheter til å forvalte egne ressurser. Denne formen for ressursran fører til manglende tilbakeføring av verdier til lokalsamfunn og stat. LAG har derfor tatt til orde for å stanse miljøfiendtlige produksjonsformer som blant annet fører til monokulturer, utpining av jord og global oppvarming.

Latin-amerikagruppenes samarbeid med bønder i Latin-amerika er et viktig bidrag i kampen for et mer solidarisk jordbruk. Det er viktig med et internasjonalt perspektiv, også når man snakker om nasjonal landbrukspolitikk, og de siste årene har det blant annet oppstått et større fokus på protein-import til kraftfôr i Norge. LAG er mye av grunnen bak dette økte fokuset.

“For om lag ti år siden ble LAG sterkt oppfordret til å ta tak i arbeidet med soya-import i norsk landbruk, fra vår samarbeidspartner MST i Brasil. Vi tok kontakt med Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag, miljøorganisasjoner og det hele, til slutt tok til og med Bondelaget tak i soya-problematikken” Marianne Gulli, daglig leder i LAG

MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra) er de jordløses bevegelse i Brasil, og jobber for rettferdig fordeling av jord, og jordreform i landet. I 2014 arrangerte LAG også en jordaksjon, etter inspirasjon fra MST, og “okkuperte” Dæhli-jordet i Vestby, en aksjon om norsk mat på norske ressurser, og en protest mot nedbygging av matjord. Dette er jo det vi i landbruksalliansen setter vårt fokus på, norsk mat produsert på norske ressurser. Noe som også bunner ut i soya- og kraftfôrpolitikken. Det er flott at LAG ønsker å være en del av landbruksalliansen, og vi tror at de vil ha en viktig stemme i den jobben vi gjør. Trygg mat og bærekraftig matproduksjon innenfor landets grenser handler også om en bærekraftig politikk på tvers av de. Dette kan LAG hjelpe oss med å oppnå.

“Vi håper vi kan bidra med nettopp dette internasjonale perspektivet. Vi ønsker å være en del av ANL fordi vi er en organisasjon som blant annet støtter kamper for lokale og globale alternativer til nyliberalismen, for en økologisk bærekraftig utvikling og mye mer.” Marianne Gulli, daglig leder i LAG

Innlegget er skrevet av Marie Henriksen Bogstad i Arbeidsutvalget til Alliansen ny landbrukspolitikk

Forrige uke arrangerte Alliansen ny landbrukspolitikk debatt under ØkoUka der vi stilte spørsmål ved retningen på jordbrukspolitikken. Kathrine Kinn fra Alliansen ny landbrukspolitikk holdt innledning om hvorfor vi inviterte til en slik debatt. Les innledningen her: 

“Hei! Jeg heter som sagt Kathrine og kommer fra Alliansen ny landbrukspolitikk. 

Jeg tenkte jeg skulle si noe om hva Alliansen ny landbrukspolitikk mener om jordbruket og jordbrukspolitikken. Rett og slett hvorfor vi har invitert til debatt her i dag.

For å begynne enkelt. Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord.

Og videre: Jordbruket har et samfunnsoppdrag. Det er derfor vi synes det er greit at felleskapets penger overføres til jordbruket – på samme måte som at fellesskapets penger går til skole, vei, barnehager osv. Samfunnsoppdraget er å produsere tilstrekkelig og næringsrik mat til befolkninga og ikke redusere fremtidige generasjoners mulighet til å gjøre det samme. Men hva skjer når jordbruket ikke lenger oppfyller samfunnsoppdraget? Hva går egentlig fellesskapets penger til da?

Virkemidlene i jordbruket oppfyller ikke jordbrukets mål

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener at måla til jordbrukspolitikken er bra, men virkemidlene for å oppnå dem er helt feil. Virkemidlene styrer jordbruket bort fra de målene som fellesskapet har for sektoren. 

Jordbruket selv og politikere satser på volum. Volumproduksjon skulle gjøre jordbruket robust, lønnsomt og mindre avhengig av tilskudd. Selv om dette  ikke har skjedd så fortsetter vi denne retningen. 

Økt norsk matproduksjon på utenlandske ressurser?

Jeg skal gi et eksempel på hvordan mål og virkemidler ikke henger sammen i jordbrukspolitikken: Økt matproduksjon på norske ressurser er et mål. Likevel ser vi at norske jordbruksarealer går ut av drift. Norske melkekyr øker melkemengden på imponerte kraftfôrråvarer og ikke norske gras.

Hvorfor det? Jo, fordi kraftfôret er billig og blir det billigere å bruke kraftfôr, enn å legge til rette for økt bruk av graset utenfor fjøsdøra. 

Landbruk i hele landet? 

Tilskuddene i jordbruket er enda et virkemiddel for å øke matproduksjon, men all den tid tilskuddene blir fordelt etter antall kilo og liter produsert, så lønner det seg å produsere mer på kraftfôr, enn litt mindre på norsk gras. 

Da lønner det seg heller ikke alltid å produsere mat “i hele landet”, et annet mål for jordbruket. De bratteste bakkene på Vestlandet eller de små teigene på Helgelandskysten er fantastiske ressurser, men taper i kampen om tilskudd som baserer seg på volum. 

Vi skal ha bærekraftig jordbruk, sier landbrukspolitiske mål. Men likevel importerer vi kraftfôrråvarer fra Brasil fordi vi har råd og norske bønder etterspør det. Igjen, virkemidler og mål henger ikke sammen. Å importere kraftfôr fra et land langt vekk, som attpåtil har en av verdens skjeveste jordfordeling – der lokale bønder har tapt kampen mot store multinasjonale selskaper – det er ikke bærekraftig, verken sosialt eller økologisk. Det er faktisk korttenkt og usolidarisk. 

Vi har invitert til debatt fordi vi vil diskutere hvordan jordbrukspolitikken skal se ut. Den årlige diskusjonen om jordbruket pleier å skje i jordbruksforhandlingene hver vår, men debatten der dreier seg sjeldent om helheten og om virkemidlene oppfyller sine mål. Den dreier seg stort sett om kroner og øre, kilo og liter. Blir der brudd går bondeorganisasjonene ut og sier at vi må støtte norsk jordbruk. Men nå mener ANL at vi må spørre hva vi skal støtte. 

Hva slags jordbruk skal fellesskapets penger gå til?

Skal vi støtte at bønder har en drift som er løsrevet fra arealressursene? Fordi vi har lagt opp at tilskudd blir fordelt etter antall kilo og liter produsert? Skal vi støtte at infrastruktur på gårdene går i retning av enda større fjøs og ikke at dyr skal hente næring direkte fra naturen? Jeg minner om at ressursene til jordbruket ligger utenfor fjøsdøra. Skal vi støtte en politikk som gjør at selvforsyningsgraden synker og at arealer går ut av drift? Skal vi støtte et jordbruk der bøndene får mer og mer gjeld og får mindre og mindre gjennom markedsinntektene? 

Nå er det på tide at vi tar debatten om hva jordbruket skal være. Skal vi legge opp til volumproduksjon eller skal vi satse på en jordbrukspolitikk som tar høyde for topografien i Norge? En politikk som gjør at graset på fjellet, der det før var setre, dette graset som er så næringsrikt – skal vi satse på det? Skal vi ha et jordbruk i tråd med FNs anbefalinger – at hvert land skal bidra med sine arealressurser? Skal vi satse på norsk gras? En av de ressursene vi er rikest på? Da må vi i så fall ha riktige virkemidler.

Vi tror på norsk jordbruk!

Vi har troa på norsk jordbruk. Hvis ikke hadde jeg ikke stått her i dag.

For å sitere vår alternative jordbruksmelding litt etter hukommelsen: Jordbrukslandet Norge er fantastisk og et overflødighetshorn. Brunost, bringebærsaft, fenalår og blåmuggost osv. – og nå har jeg ikke nevnt samiske mattradisjoner engang. Vi har bønder som pløyer med vinsj i bratta og bønder som aldri ville finne på å sette plogen i den flate jorda si. Vi har bønder som liker så godt å kjøre traktor, at de brøyter veien for naboen. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu har vist oss bønder som flytter til bruk uten strøm og overlever på seks kyr. Vi har bønder som dyrker økologiske åkerbønner i Trøndelag på tross av de ikke fikk høre det var mulig nord for Oslo. Det renner over av gode historier og mangfold. Vi har massevis av gras, fjell, skog, kyst, li og beite. Vi har dyreraser som trives med å ta seg fram i dette landskapet. Vi har bønder som strutter av arbeidsglede. Alliansen ny landbrukspolitikk har rett og slett troa på norsk jordbruk. 

Jordbrukspolitikken burde engasjere bredt

Å produsere mat er et samfunnsansvar alle må ta del i. Forbrukere, jordbruks- og sivilsamfunnsorganisasjoner må bidra til at samfunnsoppdraget til jordbruket står i sentrum for politikken. Og til jordbruket, som forbruker og organisert, kan jeg og alle vi som er her være deres viktigste allierte. Men da må dere snakke om mer enn kilo og liter, om mer enn krone og øre – vi må snakke om hva vi vil med jordbruket og det skal vi gjøre i denne debatten.”

Jeg skulle ønske matsikkerhet var like høyt på agendaen som klimaendringer er under årets valg. Det er nemlig andre grunner enn bare klimaendringer som gjør at vi forverrer vår egen mulighet til å produsere mat i framtiden, selv om alt henger sammen med alt.

Blant annet at har vi en politisk bestemt kraftfôrpris som gjør at vi utnytter norske grasarealer betydelig mindre enn vi kan og burde. Norsk selvforsyning er avhengig av grovforbasert drøvtyggerproduksjon. Nå har jordbrukspolitikken gjort oss avhengige av proteiner i fôret som importeres fra andre siden av verden. Det er ikke økologisk eller sosialt bærekraftig. Det er heller ikke i tråd med anbefalinger av FN, som mener at alle land skal sikre mat til egen befolkning og produksjonen skal baseres på lokalt ressursgrunnlag. Hva utgjør mye av ressursgrunnlaget til jordbruket i Norge? Gras.

Regjeringen må derfor øke kraftfôrprisen for å øke verdien på graset. Det vil redusere avhengigheten vår til importerte proteiner. Det er politikerens ansvar å sørge for at vi har tiltak på plass som gjør at bønder kan drive jordbruk på en måte som gir oss matsikkerhet. Gjengroing, nedleggelser og langvarig ensidig og intensiv drift reduserer muligheten til dette. Likevel er det slik politikken har blitt.

Dårlig lønnsomhet i næringa og høy gjeld hos norske gårdbrukere rammer selvsagt bønder, men det rammer også hele landets grad av matsikkerhet om flere og flere bønder gir opp kampen mot politikken.

Jeg håper at regjeringen tar på alvor at jordbruket er til for befolkningen. Jeg håper ny- og gjenvalgte politikere på Stortinget bryr seg om landbruk og at det forventes av dem. Vi trenger en bredere og mer tilgjengelig debatt om hvordan Norge kan produsere mat på en mest mulig bærekraftig måte. Det angår alle, ikke bare bønder og landbruksdepartementet.

Og til bøndene, krev deres rett, sier vi i Alliansen ny landbrukspolitikk sin alternative landbruksmelding: God betaling for god kvalitet. Sammen kan vi bygge et norsk jordbruk som kan leve, om ikke evig, så i det minste veldig, veldig lenge.

Styremedlem, Kathrine, i Alliansen ny landbrukspolitikk er til seters gjennom prosjektet Grønt Spatak og har tenkt på mye mer enn maskinmjøking og når neste ku skal kalve. Her er hennes leserbrev fra setra: 

Jeg har blanda følelser etter de tre første dagene med sommerens seterjobb. For det første er det innmari fint å hjelpe en kalvende ku og se at begge overlever. Det er flott å være med på å produsere ren mat og kulturlandskap. Det er ikke gårdsdrifta som gjør meg oppgitt, men det å se ut over dalen. Turen ned til bygda er trist. Turen til nabobygda gjør meg opprørt og på turen tilbake igjen innser jeg at vi som er organisert i jordbruket, partier, fagforeninger og interesseorganisasjoner må kjempe for å snu den negative utviklinga i distriktene.

For det er tydelig at arbeidsplasser distriktene har tapt. Jeg ser på landskapet at satsningen på ressurser som vi er rike på og som er fornybare – skog og gras – har tapt.

Jeg har alltid romantisert tanken om uberørt natur. Hadde jeg sett ut over denne dalen for noen år siden hadde jeg tenkt “åh så flott, her ser det ut som om det aldri har vært folk”. Problemet mitt er at alt ser uberørt ut. Jeg kan ikke ha en romantisk tilnærming til uberørt skog når jeg veit at produkter fra skogen kan erstatte oljeprodukter. Det er selvsagt at en del skog med sjeldne og trua arter må vernes, og det er selvsagt at skogen må utnyttes med langsiktighet og bærekraft som prioriterte mål.

Jeg kommer likevel ikke utenom at skogen er en stor del av framtiden. Satser vi på skogen satser vi dessuten på distriktene. Utnyttelse av skogen skaper lokale arbeidplasser.

I denne dalen er det plass til at folk bor og jobber. At folk kan jobbe og bo andre steder enn nær byene vil redusere behovet for å bygge på matjorda i mer sentrale strøk. Dessuten er det lett for meg å glemme som er fra Lørenskog (stedet som er et kvarter fra alt) at en del folk vil jobbe og bo i i mer grisgrendte strøk enn Lørenskog. Det synes jeg de fortjener å ha muligheten til!

At skogen i så liten grad utnyttes er en politisk villet handling. Vet du at tømmeret som hogges her sendes til Sverige (!) mens vi legger ned egen produksjon? Likevel hører jeg de to ordene “grønt skifte” i hver eneste klimadebatt. Hva er et grønt skifte i et skogland som Norge, uten satsningen på egen skogindustri? Jeg leser i Nationen i dag at talspersonen for Miljøpartiet de Grønne spør seg hvordan distriktene skal være med på det grønne skiftet uten miljøavgifter. Jeg har svaret: skogen. Det er i distriktene de fornybare ressursene ligger.

Da jeg var ferdig med å irritere meg over uutnyttet skog tittet jeg over til skyggesiden av dalen (metaforisk og faktisk). Da hører jeg fra førersetet: “Alle de bruka du ser ser, dem er nedlagt”. Det er en irriterende opplysning å få når du vet at der kunne vi produsert mat om bare politikken la til rette for det. Her kan noen kjapt innvende slikt som “ja, men disse gårdene er vel for lite lønnsomme da?”. For det første: Hva som er lønnsomme gårdsbruk er politisk bestemt. For det andre: Vi bør være villige til å betale mer for matproduksjon i eget land som kan redusere presset på andre lands naturressurser og være beredskap i krisetider. For det tredje: Vi betaler ikke bare for matproduksjon, vi betaler for arbeidsplasser og at kunnskap om å utnytte lokale ressurser holdes i hevd.

Så hvorfor er ikke de små bruka lønnsomme? Norske politikere (til og med i det som ofte omtales som “bondepartiet”, altså Senterpartiet) velger å satse på bønder som kan produsere mye volum. Hvordan er det mulig å gi tilskudd til volumproduksjon i et land som ikke er laga for å produsere mye volum? Hvorfor i alle dager skal vi i landbrukspolitikken herme etter land med en helt annen topografi?

Alliansen ny landbrukspolitikk er et alternativ til volumtankegangen. Derfor bør alle som brenner for levende distrikter og overlevelsen til bruk under gjennomsnittsstørrelse følge med nå: Vi mener at staten bør betale for at jord holdes i hevd, at folk er i arbeid med jorda og at matvareberedskapen er høy. Det er markedet som skal betale for volum, ikke staten.

Folk som driver med landbruk i dalen her, være seg skog eller mat, gjør dette på tross av politikken og ikke på grunn av. Dette må vi snu.