Hvorfor bør staten gripe inn i jordbrukssektoren? – Markedsregulering

I jordbruksdebatten har markedsregulator-ordningen blitt et hett tema den siste tiden. Det trekkes ofte frem argumenter fra enkelte hold om at markedsregulering og samvirker er et onde, eller kanskje også, et gys fra den kalde krigen. Sylvi Listhaug er et eksempel på dette. Det blir ofte hevdet at dersom markedet får bestemme vil økonomien i jordbruket ordnes av seg selv. Økonomer snakker om begrepet “likevekt”, og at “så lenge markedet går mot likevekten, hvor likevektsprisen sørger for at tilbud og etterspørsel er like store”, vil utfallet bli best tenkelig for alle. Men er en slik påstand direkte overførbar til jordbrukssektoren, og hvis nei, hvorfor ikke?

Det hovedsakelig to ting som skiller jordbruksmarkedet fra de enkleste markedsmodellene kritikere markedsregulatorene bruker. For det første vil forbrukerne ha en mye lavere priselastisitet enn i andre markeder, som betyr at etterspørselen påvirkes lite av prisen. For det andre vil det gå relativt lang tid mellom bøndene velger størrelsen på produksjonen til de selger varen, samtidig som de har relativt liten mulighet til å påvirke volumet på kort sikt. Dette gjør at likevektene i jordbruksmarkeder som regel er ustabile.

Dette kan illustreres med et eksempel:

Tenk deg mange, ikke alt for store kornbønder, som hver for seg planlegger produksjonsvolum på vårparten gjennom å bestemme hvor mange dekar som skal sås. Avlingen selges ikke før på høstparten, og bøndene har få muligheter til å endre produksjonsvolumet i perioden frem til salget starter. Tenk så at prisene i fjor var relativt høye. Dersom alle bøndene antar at prisene vil holde seg høye også i år, vil de trolig forsøke å dra nytte av dette ved å øke antallet sådde dekar. Tenk så at noen, oppdager midt på sommeren, at produksjonen i år vil bli mye større enn i fjor. Vanligvis ville man da forvente at produsenter av en hvilken som helst annen velger å produsere mindre. Men i dette markedet vil ikke bøndene kunne justere produksjonsvolumet siden frøene allerede er sådd og betalt for. Dermed vil prisen måtte falle når høsten kommer. Prisen vil også måtte falle veldig mye siden etterspørselen påvirkes lite av denne. Dette gjør at selv små overskudd vil kunne føre til drastiske prisfall. Sagt på en annen måte: Når folk har spist seg mette må prisen være veldig lav før de ønsker en porsjon ekstra! Ustabile likevekter oppstår altså når kun små avvik fra likevekten, altså små produksjonsoverskudd, fører til veldig store prisfall.

Så, hva er markedsregulatorens rolle i dette? I et uregulert marked, der mange små produsenter fatter individuelle beslutninger om størrelsen på produksjonen, vil de som regel ikke ta til hensyn til handlingene til alle andre bønder. Dersom prisen er høy, fører det raskt til at alle øker produksjonen slik at et overskudd oppstår. Som nevnt over, vil dette som regel føre til et alvorlig prisfall. En markedsregulators rolle er nettopp å løfte blikket ved å ta til inntekt det totale produksjonsvolumet. Dermed kan de planlegge bedre en den enkelte bonde, hvilket beskytter dem mot prissvingninger.

Uten markedsregulatoren vil prisene endres mye fra år til år, hvilket gjør bondens liv svært usikkert, øker antallet konkurser og kan også føre til uheldig ressursbruk. Dersom man ønsker et landbruk i Norge er vi nødt til å opprettholde markedsregulatorordningen. Det er mye som kan diskuteres hva gjelder den konkrete utførelsen av samfunnsoppdraget de har ansvar for, med tanke på konkurranse, nyskaping og mulighet for småskalaprodusenter til å få solgt sine produkter. Ikke alt er perfekt, men vi håper Sylvi Listhaug ikke gjør det norske landbruket en bjørnetjeneste ved å fjerne deler av dets ryggmarg.

 

Feil medisin fra Miljødirektoratet

Miljødirektoratet la denne uken frem en rapport hvor de anbefaler at norsk forbruk av kjøtt må vris fra de såkalte mørke til lyse sortene. Bakgrunnen for dette er et ønske om å redusere norske utslipp av metan, som er en viktig klimagass. Direktoratet bommer imidlertid grovt når de foreslår å erstatte deler av norsk konsum av rødt kjøtt med hvitt. Det er nemlig stor forskjell på disse kjøttslagene.

Det er klart at forbruket av kjøtt er et globalt klimaproblem som vi må ta på alvor. Løsningen ligger imidlertid ikke å vri produksjonen fra en type kjøtt over til en annen, men å redusere forbruket totalt sett. Samtidig står vi overfor viktige utfordringer knyttet til å produsere nok mat til verdens befolkning i de kommende årene. Disse utfordringene må ha en felles løsning, og den finnes ikke ved økt forbruk av kyllingkjøtt.

Kylling produseres i dag nesten utelukkende på kraftfôr som i stor grad blir importert fra Brasil. Den erstatter regnskog som bidrar til å binde opp CO2, og den blir fraktet over halve kloden i båt før den blir levert til oss. Forsyningen av kraftfôr har derfor egne klimamessige utfordringer. Miljødirektoratet peker imidlertid på at forbruket av kraftfôr er lavere per kilo kjøtt en hva gjelder kyr og sau. Dette er riktig, men det behøver ikke være slik. Politikken har gjennom de siste 30 årene lagt til rette for en stadig lavere kraftfôrpris. Dette gjør at stadig mer beite byttes ut til fordel for kraftfôr, og følgelig øker andelen kraftfôr som brukes i produksjonen av storfe og sau.

Gjennom istedet å øke prisen på kraftfôret kan vi oppnå to ting: For det første vil bøndene i større grad ta i bruk beitene sine. Dette vil føre til at andelen kraftfôr som brukes i produksjonen av kjøtt går ned, samtidig som vi i større grad utnytter våre egne ressurser. Dermed bruker vi både mindre kraftfôr og benytter våre egne ressurser fremfor å importere fôr i fra utlandet. Dette er ikke oppnåelig dersom man vrir større deler av forbruket over på f.eks. kylling da denne dyrearten ikke er i stand til å utnytte gras, ressursen vi har definitivt mest av her til lands. For det andre vil økt bruk av norske ressurser innebære at prisen må stige fordi det er rett og slett er dyrere å bruke norske ressurser. Økt pris betyr lavere etterspørsel etter kjøtt, slik at forbruket reduseres. Kylling er mye billigere å produsere fordi vi kan importere fôret fra utlandet hvor arealene er langt mer produktive og lønns- og kostnadsnivået mye lavere. Å basere kjøttforbruket på kylling er dermed ensbetydende med økt forbruk av kjøtt. Ser man på utvikling i pris for ulike kjøttslag gjennom de siste 30 årene, har realprisen på kylling falt dramatisk, med økt forbruk som konsekvens.

Oppsummert bør vi heller basere produksjonen vår på norske ressurser for å ta vår skjerv i fremskaffelsen av det globale matfatet, fordi dette  langt mer sannsynlig vil redusere forbruket av kjøtt enn hva Miljødirektoratet foreslår, og sist, men ikke minst: Økt bruk av norske grasressurser vil tilsi høyere pris som igjen bør komme bonden til gode gjennom økte inntekter.

Harald Høyem

Arbeidsutvalget i Alliansen ny landbrukspolitikk

Regjeringsplattform – En plan for nedbygging og sentralisering

Mandag 07.10. la Erna Solberg og Siv Jensen frem den nye regjeringens politiske plattform på Sundvollen. Her har Harald Høyem i alliansen ny landbrukspolitikk gjennomgått de viktigste punktene, og hva slags konsekvenser de kan få hvis politikken blir gjennomført. 

Mandag 07.10. la Erna Solberg og Siv Jensen frem den nye regjeringens politiske plattform på Sundvollen. Et eget kapittel er viet matproduksjon og skogbruk hvor de legger opp til at landbrukets hovedformål skal være kostnadseffektiv matproduksjon, en reduksjon av tollvernet, kutt i overføringer og et skille mellom distrikts- og landbrukspolitikk. Dette skal angivelig øke bondens inntekter, øke  selvforsyningen samt bedre rekrutteringen til næringa. Det er imidlertid vår vurdering i Alliansen Ny Landbrukspolitikk at samtlige av forslagene de legger frem, vil føre til stikk motsatt utvikling. Det vil bli lavere inntekter, dårligere rekruttering som betyr færre bønder, lavere selvforsyningsgrad og en meget sterk sentralisering.

Mat er politikk. Det er hevet over enhver tvil at norsk matproduksjon trenger endringer en mer solidarisk, miljøvennlig og lønnsom retning. Dersom tiltakene som ligger i plattformen gjennomføres sitter vi igjen med et fullstendig industrialisert jordbruk som eies av private aksjeselskap hvis øverste prioritet er å øke omsetning for å øke profitt. Matkvalitet, nasjonal forsyningssikkerhet og bruk av egne ressurser vil bli prioritert bort.

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener dette er feil vei å gå og har derfor oppsummert noen av punktene som ligger i plattformen, forsøkt å tolke dem, og forklare hvilken effekt de vil ha på det norske landbruket for å tydeliggjøre at det trengs en annen landbrukspolitikk.

Et importvern er viktig for lønnsomheten i norsk landbruk, men hensynet til norske forbrukere og norsk matvareindustri tilsier at tollmurene bør reduseres.

Et importvern er ikke bare viktig for lønnsomheten i norsk jordbruk, det er helt nødvendig. Vi kan aldri konkurrere på pris da både lønns- og kostnadsnivået samt det driftsmessige grunnlaget alltid vil gjøre matproduksjon dyrt i Norge. I dag ser vi en rekke utfordringer knyttet til manglende lønnsomhet. En reduksjon av tollvernet vil gjøre handlingsrommet for prissetting mindre, som betyr at bøndene vil få mindre betalt for jobben de gjør. Lavere lønnsomhet betyr økt avskalling av arbeidskraft til andre sektorer, altså svekket rekruttering og økt sentralisering.

Tollvernet blir ofte trukket frem som den eneste forklaringen på hvorfor maten i Norge er dyrere enn i andre land. Det fremstilles som en sannhet at kutt i alle tollsatser vil gi like matpriser her hjemme som i utlandet. En slik påstand er i beste fall unyansert. Den viktigste forklaringen på hvorfor maten i Norge er dyrere enn i andre land er ikke tollvernet, men lønns- og kostnadsnivået vårt. Dersom vi importerer en større del av maten, vil vi fortsatt ha dyrere mat her hjemme på grunn av kostnadene knyttet til distribusjon og salg som følger utgiftsnivået for øvrig. Sammenlignet med inntekten vår, er vi nordmenn blant dem i Europa som bruker minst på kjøp av mat.

Samtidig er norsk matvareindustri avhengig av norske råvarer. Det betyr at vi trenger et landbruk over hele landet for å utnytte ressursene våre som industrien kan videreforedle. Norges største fastlandsindustri målt i antall ansatte er nettopp næringsmiddelindustrien og lavere tollmurer på en rekke produkter vil først og fremst bety at disse bedriftene opplever økt konkurranse fra utlandet.

Gjøre budsjettstøtten mer produksjons- og mindre arealavhengig innenfor rammene av internasjonale regelverk. Det vil også komme heltidsbønder til gode.

Mindre arealavhengig budsjettstøtte betyr mer støtte til volum. Dette vil mest sannsynlig før til at norske arealer går ut av produksjon og blir erstattet av økt import av fôrvarer. Det er dyrt å drive jorda i Norge, og sådan dyrt å hente energi til husdyra våre eller råvarer til bearbeiding derifra. Ved reduserte muligheter for å utjevne forskjeller mellom norsk og utenlandsk kostnadsnivå for å drive jorda, vil mer jord her hjemme erstattes med arealer utenlands.   

Produksjonsstøtte gis ofte i form av et tillegg på prisen som bonden mottar for varen han eller hun selger. Siden arealer kan erstattes med import av fôr til bruk i husdyrproduksjonen vil det ikke være en direkte sammenheng mellom antall dekar dyrket mark og antall liter melk eller kilo kjøtt produsert. I melkeproduksjonen kan f.eks. kuas yteevne øke på det samme arealet ved å tilføre mer kraftfôr. Det betyr at en omlegging til produksjonstilskudd har større sannsynlighet for å gavne dem som ikke utnytter våre egne ressurser mest. Disse brukene er samtidig ofte de største brukene, og en omlegging vil overføre tilskudd fra mindre til de største brukene. Resultatet av dette vil trolig bli økte investeringsmuligheter for de største, som igjen gjør dem i stand til å kapre en større andel av markedet på sikt. Det vil igjen bety færre bønder slik at sluttresultatet er sentralisering av produksjonen.

Gjøre jordbruket mindre avhengig av statlige overføringer, redusere jordbrukets kostnadsnivå og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter.

Mindre avhengighet av tilskudd betyr reduserte overføringer fra Statsbudsjettet. Med mindre overføringer kan man enten ha færre bønder som får samme utbetaling eller samme antall bønder som får mindre. Dersom det siste skulle vært tilfelle, vil flere måtte legge ned gardsdrifta fordi de ikke klarer å betale renter og avdrag på investert kapital. Mange bønder kan drive med tap en stund så lenge de får dekket de faste kostnadene (nevnt over) med lavere uttak av «lønn» eller tæring på eventuell kapital. Reduserer man budsjettstøtten vil mange bønder ikke kunne betale de faste kostnadene og vil derfor måtte legge ned driften.

Med færre bønder som mottar den samme utbetalingen vil vi i større grad måtte basere matproduksjonen på importert fôr som svekker vår selvforsyningsgrad. Et argument som brukes er at jordbrukets kostnader skal reduseres. Dette er imidlertid vanskelig av flere grunner.  For eksempel er mange av innsatsfaktorene som brukes vanskelig å prisregulere. Kostander på kunstgjødsel betinges av internasjonale priser, mens diesel til en viss grad kan styres, men er også underlagt svingninger utenfor myndigheter og bønders kontroll. Sterk lønnsvekst i samfunnet ellers vil bety at det blir stadig dyrere å drive jordbruk fordi alle tjenestene som reparasjon, innleid arbeidskraft og veterinærtjenester øker i takt med den generelle lønnsveksten. Til sist vil kostnadene i deler av norsk jordbruk alltid være høye fordi det er dyrt å drive matproduksjon så langt nord. Skal man da få ned kostnadsnivået må man legge ned flere bruk, som vil ramme distriktene og vår evne til å produsere mat på egne ressurser. Et alternativ er lavere lønn til bonden, men det vil selvsagt svekke rekrutteringen dramatisk, og vil ikke bidra til målet om økt selvforsyning.

Til sist kan man hevde at det finnes stordriftsfordeler i norsk landbruk som ennå ikke er utnyttet. Dette kan være riktig på enkelte bruk, mens det for flertallet nok vil stille seg annerledes.

Forenkle støttestrukturen.

Med forenklet støttestruktur vil man trolig ha mindre anledning til å differensiere støtten etter driftsulemper. Dette vil si at jordbruk i deler av landet hvor det er relativt sett vanskeligere å produsere mat enn andre steder vil møte en tøffere hverdag. Dette betyr en svekkelse av distriktslandbruket.

Arbeide for en høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn.

Dette målet er ikke oppnåelig gitt de andre forslagene til Høyre og FrP. Med høyere import av importerte fôrvarer, slik det legger opp til, vil vår egen selvforsyning svekkes, ikke styrkes.

Gjennomgå konsesjoner, kvoteordninger og differensiering av tilskuddssatser i jordbruket.

Trolig kan det tolkes dithen at man ønsker å øke konsesjoner. I dag finnes konsesjoner først og fremst på kraftfôrkrevende produkter som kylling, svin og egg. Disse konsesjonsgrensene har litt økt de siste årene. Øker man konsesjonsgrensene vil tilbudet av matvarer mest sannsynligvis øke langt mer enn etterspørselen. Dette vil så igjen føre til et kraftig prisfall som gir bøndene lavere inntekter. Mest sannsynlig vil kun de største overleve, slik at dette resulterer i en sentralisering av produksjonen. Denne utviklingen vil H og Frp styrke.

 

MINNEORD FOR AMUND VENGER

Amund Venger
Amund Venger
Det er med sorg vi mottok budskapet om at Amund Venger er død. Vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk kjenner til hans historie og bakgrunn blant annet fra Norges Bondelag, Nei til EU og Senterpartiet. Men for oss er hans bidrag for å belyse de politiske sammenhengene i norsk matproduksjon først og fremst aktuelle i vår tid. Amund har inspirert med sitt politiske og kunnskapsrike engasjement fram til den siste tid. Både gjennom en rekke avisinnlegg, intervjuer og foredrag. Da vi i Alliansen Ny Landbrukspolitikk, sammen med Fagforbundet, arrangerte seminaret Næring til Norge i forrige måned, var det med stor begeistring og beundring vi lyttet til Amund sine innlegg om landbrukspolitikk, maktrelasjoner og Jordbruksforhandlinger. Med energi, kunnskap og engasjement berørte han kjerneproblematikk i norsk matproduksjon som få andre tør eller vil snakke om: om stordriftstrang, ressursbruk, frihandel og utvikling. Hans evne til å forstå og formidle tilslørte sammenhenger har vært avgjørende for det økende engasjementet og oppmerksomheten om matproduksjon og landbrukspolitikk.

Minne om Amund Venger lever videre hos alle oss som kjemper for en annen landbrukspolitikk

Alliansen Ny Landbrukspolitikk

Seminar: Næring til Norge

20aug

Alliansen ny landbrukspolitikk arrangerer seminaret “Næring til Norge” den 20. august kl. 09.30-15.00 på Litteraturhuset sammen med Fagforbundet. Arrangementet er gratis og det serveres gratis lunsj kl. 12.00.

Påmelding sendes til landbruksseminaret@gmail.com

Program under:

Kaffeservering 09:30

Åpning/Velkomst 09:45
Navn Tema Fra  Til 
1 Christian Anton Smedshaug Næringspolitikk og bobleøkonomi 10:00 10:30
2 Svenn Arne Lie Hvor er vi på vei i norsk jordbruk? 10:30 11:00
3 Amund Venger  Politikk eller tyngdelover? 11:00 11:30
4 Svein Førde  Tollvern, markedsmakt og muligheter 11:30 12:00
5 LUNSJ 12:00 13:00
6 Helene Bank Norsk landbruk – sett fra Afrika 13:00 13:30
7 Odd Magne Harstad Hva spiser ei ku? 13:30 14:00
8 Jan Davidsen Familiejordbruk eller selskapsjordbruk? 14:00 14:30
9 Ole Christen Hallesby Lønnsomt jordbruk 14:30 15:00

Såkornet – Lansering

Den 11. juni lanserte Alliansen ny landbrukspolitikk artikkelsamlingen “Såkornet” på Sound of Mu” i Oslo. Innledere var Erik Reinert, Merethe Furuberg og Svenn Arne Lie.

Artikkelsamlingen har bidrag som gis oss nye ideer om hvordan en argumentasjon for en ny og bærekraftig landbrukspolitikk kan utformes, hvilke virkemidler vi kan ta i bruk, og dagens situasjon. Vårt håp er at den skal bidra til en debatt der flere stiller spørsmålstegn ved mange av de vedtatte sannhetene og implisitte forutsetningene som råder i dagens jordbruk. Skal jordbruket formes etter de retningslinjene Stortinget har gitt, må vi endre på noen helt grunnleggende trekk ved dagens system. Valg av kjørerute må samsvare med avtalt kjøreplan.

DEN KAN LASTES NED HER

Bilder fra lanseringen

Erik Reinert
Svenn Arne Lie
Merethe Furuberg
Spørsmål fra salen

 

To spørsmål om norsk matpolitikk

Innledning holdt av Harald Høyem på lanseringsmøtet for artikkelamlingen “Såkornet”

Soyaplantasje - Argentina - Foto: Alfonso / Wikimedia Commons
Soyaplantasje – Argentina – Foto: Alfonso / Wikimedia Commons

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener at utviklingen i norsk landbruk må endre retning. I løpet av de siste 30 årene har jordbruket endret seg dramatisk, hvor de siste 12 står i en særstilling.

Fra 2000 til 2012 ble det dyrka jordbruksarealet  i Norge redusert med over 630 000 dekar. det tilsvarer en reduksjon på mer enn 7 000 fotballbaner hvert eneste år. De siste tolv årene har 48 000 fotballbaner med korn gått ut av produksjon her i landet. I samme periode økte kjøttproduksjonen  med nesten 63 000 tonn, en økning på 25 prosent. Denne produksjonen øker stadig ved hjelp av importert fôr. Salget av industrielt fremstilt kylling øker for hvert år som går, samtidig som importen av storfekjøtt eksploderer stilt overfor en stagnerende egenproduksjon. Dette er i strid med sentrale landbrukspolitiske målsettinger.

Veien som har ført oss hit er lang. Gjennom flere tiår har politikken vært underlagt kontroll av noen svært få aktører, tilsvarende har kunnskap og informasjon om planer og konsekvenser i liten grad nådd ut til den menige borger. Det har generelt sett vært særdeles vanskelig å frembringe en åpen og kunnskapsbasert debatt hvor andre enn de som allerede arbeider i systemet deltar. Alliansens ambisjon er å bidra til å endre dette. Vi ønsker å stimulere til en åpen debatt om hvordan landbruket skal utformes, konskevenser av dagens politikk og det viktigste spørsmålet av alle: Hvilke grunnverdier skal norsk matproduksjon ta utgangspunkt i?

Vi i Alliansen har langt fra alle svarene på hvordan landbruket skal se ut, eller hvor veien dithen går. Det kan vi heller ikke ha; et grunnleggende trekk ved all landbruksvirksomhet er den sammensatte rollen den spiller i et hvert samfunn. Vi er mange som har en rettmessig mening om hvordan jordbruket skal se ut, vi er mange som har ulik kunnskap om hvordan systemet bør utformes, men vi trenger en god debatt om hvordan vi skal nå de vedtatte målene med for norsk landbruk. For, som Riksrevisjonen har vist, stemmer nødvendigvis ikke alltid kjøreplanen med valg av kjørerute.

Her kommer vi inn. Vi ønsker å stille spørsmålstegn ved noen vedtatte sannheter i dagens politiske kurs. Den amerikanske filosofen John Searle har sagt at for å finne løsningen på problemer må man i starten stille noen enkle, og kanskje litt naive, spørsmål. I dag råder flere mer eller mindre implisitte forutsetninger i det norske jordbruket som er debattert langt mindre enn hva deres rolle i måloppnåelsen skulle tilsi.

Et godt eksempel er forutsetningen om reduksjon i antall årsverk i jordbruksoppgjøret.

I Norge er ressursene få og de ligger spredt. Dette fordrer en desentralisert produksjonsstruktur for å utnytte dem. I trange fjorder hjelper det ikke med store gardsbruk da transportkostnadene øker. Hvis sentraliseringen fortsetter, vil de som ligger i mer grisgrendte strøk enten legge ned, eller bytte ut beiteressursene til fordel for økt bruk av kraftfôr. Kort fortalt er det billigere å frakte energien over halve kloden i båt fremfor å slippe dyrene ut på beite når en avgjørende del av arealene er tungdrevne og spredte. Færre gårdsbruk intensiverer beitekostnaden fordi dyra må fraktes enda lenger, som igjen gjør det enda mer bedriftsøkonomisk fornuftig å velge bort beite til fordel for økt bruk av kraftfôr. Med en desentralisert produksjonsstruktur blir det lettere å ta i bruk spredte arealer. Produksjonsstrukturen påvirker altså utnyttelsen av norske ressurser.

I dag ligger 4 % reduksjon i antall årsverk inne som en forutsetning i jordbruksoppgjøret. Statens tilbud, Jordbrukets krav og selve avtalen inneholder alle denne forutsetningen. Dette betyr tilsynelatende at utfallet av forhandlingene ikke påvirker den viktigste mekanismen for å opprettholde et landbruk i hele landet, altså antall bønder. 4 %-kravet fastlegges i Budsjettnemnda for jordbruket der Bondelaget har fast representasjon. Nemda er jordbrukets utgave av Teknisk Beregningsutvalg som beregner lønns- og kostnadsutvikling i næringslivet.

Spørsmålene vi vil stille er: Hvorfor, ser det ut til, at færre bønder er en ufravikelig forutsetning når målet er å utnytte egne ressurser i større grad enn i dag? Er det slik at Budsjettnemda, og ikke forhandlingsutvalget som jo tross alt er oppnevnt av Stortinget for å konkretisere virkemidlene for måloppnålsen, fastsetter et så viktig punkt?

Forståelsen av landbruket har endret seg. På 70- og 80-tallet trakk viktige personer som Sigmund Borgan, professor ved landbrukshøgskolen i Ås og Helge Bergo i Småbrukarlaget frem mange problemstillinger knyttet til reduksjonen i antallet bønder som i dag er nesten glemt. De bygde på teoriene til den Harvard-utdannede, amerikanske landbruksøkonomen Willard Cochrane, sjefsøkonom i det amerikanske landbruksdepartementet på starten av 60-tallet. En av disse teoriene var den såkalte “landbrukets tredemølle”, hvor investeringer i nytt og mer produktivt kapitalutstyr aldri fører til en høyere inntekt for bonden, men kun fører til en lavere andel bønder. Tidsånden de siste 30 årene har vært at større bruk, de såkalte rasjonelle brukene, ville løse inntektsprobleme for bøndene. Staten har velvillig stilt opp med investeringskapital. I tråd med Cochranes teori sliter fortsatt mange i næringa, men det er færre som sliter, færre bønder.

Vi må slutte å snakke om investeringsmidler som manna sendt fra himmelen. Vi må spørre om hvordan de fordeles, og hva de går til.

En annen sentral forutsetning er at kraftfôrimporten skal økes. Den nå halvvegs berømte setningen i landbruksmeldingas side 96 sier at:

“Datamaterialet tyder på at grovfôrproduksjonen ektensiveres og husdyrproduksjonen intensiveres, med økt bruk av kraftfôr, uavhengig av sentralitet. Det innebærer at husdyrproduksjonen kan økes på dagens arealgrunnlag”.

Oversatt til norsk står det her at: “Tallene viser at sau-, melke- og storfekjøttproduksjonen drives i stadig større fjøs, med stadig større arealer tilknyttet det enkelte bruk. Dette skjer med økt bruk av kraftfôr, uavhengig av hvor grisgrendt gården ligger. Med økt bruk av kraftfôr, mindre beite og spredte jordbruksarealer som ikke drives agronomisk optimalt slik at ressurser ikke tas ut, kan vi produsere mer”.

I Norge er det begrenset hvor mye råvarer til kraftfôret vi kan produsere grunnet klima og topografi. Spesielt planter rike på protein, trives dårlig her nord. Derfor er vi nødt til å importere mye fôr. Spørsmålet er hvor mye som skal importeres? Den forespeilede utviklingen forutsetter at veksten i kylling, storfe og sau skal fortsette fremover, hvor førstnevnte ligger langt foran de andre. En nødvendig forutsetning for å oppnå dette er økt import av råvarer til fôr.

Et viktig mål med det norske landbruket er at det skal baseres på norske ressurser. Derfor bør vi begrense importen av kraftfôrråvarer fra utlandet, da særlig soyaimporten. Den skaper en ubalanse mellom de ulike næringene i jordbruket som gjør at vi i mindre grad baserer produksjonen på norske ressurser. Mekanismen er det følgende: Når vi importerer kraftfôrråvare fra utlandet, øker vi produksjonskapasiteten fordi vi får tilgang til mer energi. Dette gjør at vi kan øke produksjonen av melk og kylling utover det vi ville vært i stand til uten økt import. Siden kylling ikke kan omsette gras til næring, vil økt produksjon i hovedsak bero på økt import av fôr da vi ikke er i stand til å produsere tilstrekkelig med kraftfôrråverer her hjemme. Dette gjør at vi spiser mer av en type kjøtt som i mindre grad er basert på norske ressurser.

Lavere pris på kraftfôret og bedret tilgang vil resultere i at melkebøndene i mindre grad tar i bruk beitene sine, fordi det er billigere å la kyrne stå på bås. Man kompenserer bruk av beite gjennom økt tilgang på energi fra økt bruk av kraftfôr. I grunn vil man ikke bare kompensere for energitapet fra lavere beiteuntyttelse, men øke energitilgangen slik at kyrne produserer mer melk. Dette gjør at antallet melkekyr går ned, og dermed må antallet ammekyr opp. Det har vist seg å være vanskelig å få dette til i praksis, og i de siste ti årene viser SSBs jordbrukstatistikk at det totale antallet kyr i Norge går ned, og samtidig at importen av storfekjøtt øker.

Til sist, er det slik at bedret tilgang på kraftfôr og lavere pris på varen, er relativt sett gunstigere for de som driver med kylling enn med grovfôrbaserte næringer (som ku og sau). Dette er fordi en reduksjon i kraftfôrprisen gir en reduksjon på 100 % av kyllingbøndenes kostnader, men kun 30-35 % av de som driver grovfôrbasert. Dette fører til at realprisen på kylling kan settes lavere i forhold til realprisen på f.eks. storfekjøtt, utbetalt til bonde. Dermed vil forbrukerne øke sitt konsum av kylling til fordel for næringer som i større grad baseres på norske ressurser.

Man har forsøkt å kompensere for noe av dette med økte tilskudd til storfeproduksjon, men så langt ser det ikke ut til at dette har vært tilstrekkelig for å snu utviklingen i ønsket retning.

Disse mekanismene gjenfinnes i statistikken. Siden slutten av 70-tallet har kraftfôrprisen blitt nærmest halvert. Prisen på storfekjøtt (utbetalt til bonden) har blitt over dobbelt så høy som prisen for en kilo kyllingkjøtt, og produksjonen av kyllingkjøtt har eksplodert. Det totale kornarealet synker, samtidig som arealproduktiviteten stagnerer. Bruken av kraftfôr har økt betraktelig, samtidig som beiteandelen av fôret går ned, og til sist, importen av kraftfôrråvare fra utlandet øker.

Spørsmålet vi vil stille er: Hvorfor endrer vi ikke på forutsetningen om økt import av kraftfôrråvare når den ser ut til å påvirke målet om et norsk landbruk på norske ressurser i større grad enn noe annet virkemiddel? På lang sikt vil økt produksjon tuftet pp økt import være svært skadelig for landbruket siden en vesentlig del av dets legitimitet er knyttet til bruken av nettopp nasjonale ressurser.

Kanskje svaret på disse spørsmålene er at vi trenger en oppdatert forståelse av virkemidlenes effekt, kanskje vi trenger en oppdatert forståelse av hva maten er verdt? Kanskje vi burde spise litt mindre, men mer etisk riktig og ressursmessig bærekraftig kjøtt enn industrialisert kylling?

Artikkelsamlingen har bidrag som gis oss nye ideer om hvordan en argumentasjon for en ny og bærekraftig landbrukspolitikk kan utformes, hvilke virkemidler vi kan ta i bruk, og dagens situasjon. Vårt håp er at den skal bidra til en debatt der flere stiller spørsmålstegn ved mange av de vedtatte sannhetene og implisitte forutsetningene som råder i dagens jordbruk. Skal jordbruket formes etter de retningslinjene Stortinget har gitt, må vi endre på noen helt grunnleggende trekk ved dagens system. Valg av kjørerute må samsvare med avtalt kjøreplan.

TYPISK NORSK!

Dette er et utdrag av artikkelen TYPISK NORSK! som sto på trykk i Klassekampen 14.mai 2013. Her forsøker forfatteren å sammenfatte en alternativ landbruks- og matpolitikk som et element i den moderne norske selvforståelsen.

Av Johan Nygaard (Artikkelen står for forfatters regning)

Når vi skal forsvare en offensiv strategi for utviklingen av landet vårt, vil det også innebære en balansert og distribuert utvidelse av markedene i distriktene våre. Utenfor EØS blir vi også friere til å utvikle en mer arbeidsintensiv, økologisk og sosialt forsvarlig landbruks- og matpolitikk for Norge. Topografiske og klimatiske forhold gjør at norsk matproduksjon aldri vil kunne hevde seg i et frihandelsregime som favoriserer kaptalintensiv industriell stordrift. Men dette er ikke noe særnorsk fenomen. Omfattende forskning i FN regi har fastslått at kapitalintensiv industriell stordrift ikke kan løse matforsyningsproblemene i verden. En tilstrekkelig omfattende og klimarobust produksjon og distribusjon av mat kan bare sikres med en distribuert og økologisk bærekraftig småskalaproduksjon. Hverken de økologiske samspillene eller de sosiale og økonomiske strukturene i verden tåler mer av et frihandelsregime hvor kapitalintensiv industriell stordrift utkonkurrerer den distribuerte, mer arbeidsintensive og miljøvennlige småskalaproduksjonen av mat.

Norge egner seg overhode ikke til industriell stordrift. Norge egner derimot utmerket for økologisk  småskalaproduksjon. Det er også den mest intelligente måten å dyrke jorda på. Dette er faktisk Norges største komparative fortrinn i det globale matmarkedet. Derfor er det naturlig å opphøye en forskningsbasert økologisk forvaltning og bruk av naturressursene til et ideal som preger politikken, selvbildet og identiteten til det moderne Norge. Tiden og  det kollektive kunnskapsbildet er modent for et slikt valg.

Dette idealet er det beste vi kan stille opp for kulturlandskapet vårt, og for dem som forvalter jordsmonnet. Virkningene vil også være svært gunstige for vår egen matkultur og folkehelse, og for den moderne norske identiten vi møter verdenssamfunnet med i WTO og andre sammenhenger. Den selveiende norske bonden er både forvalter av umistelige felles verdier, og en selvstendig næringsdrivende produsent. Det står det stor respekt av. Det norske folkestyret og norske matprodusenter kan bli enige om å forplikte bonden til en økologisk ansvarlig naturressursforvaltning, og staten til å legge til rette for en  distribuert småskalaproduksjon og diversifisering av produktspekteret i en beskyttet innenlandskonkurranse basert på kvalitet. Slik kan vi bruke vår integritet og verdighet utenfor EØS  til å gå foran å vise vei i internasjonal landbruks- og matpolitikk –  i skjønt samsvar med moderne internasjonal forskning og anbefalingene fra FN.

 Link til hele artikkelen: http://landbruksalliansen.no/wp-content/uploads/2013/06/TYPISKNORSK.pdf