Styremedlem, Kathrine, i Alliansen ny landbrukspolitikk er til seters gjennom prosjektet Grønt Spatak og har tenkt på mye mer enn maskinmjøking og når neste ku skal kalve. Her er hennes leserbrev fra setra: 

Jeg har blanda følelser etter de tre første dagene med sommerens seterjobb. For det første er det innmari fint å hjelpe en kalvende ku og se at begge overlever. Det er flott å være med på å produsere ren mat og kulturlandskap. Det er ikke gårdsdrifta som gjør meg oppgitt, men det å se ut over dalen. Turen ned til bygda er trist. Turen til nabobygda gjør meg opprørt og på turen tilbake igjen innser jeg at vi som er organisert i jordbruket, partier, fagforeninger og interesseorganisasjoner må kjempe for å snu den negative utviklinga i distriktene.

For det er tydelig at arbeidsplasser distriktene har tapt. Jeg ser på landskapet at satsningen på ressurser som vi er rike på og som er fornybare – skog og gras – har tapt.

Jeg har alltid romantisert tanken om uberørt natur. Hadde jeg sett ut over denne dalen for noen år siden hadde jeg tenkt “åh så flott, her ser det ut som om det aldri har vært folk”. Problemet mitt er at alt ser uberørt ut. Jeg kan ikke ha en romantisk tilnærming til uberørt skog når jeg veit at produkter fra skogen kan erstatte oljeprodukter. Det er selvsagt at en del skog med sjeldne og trua arter må vernes, og det er selvsagt at skogen må utnyttes med langsiktighet og bærekraft som prioriterte mål.

Jeg kommer likevel ikke utenom at skogen er en stor del av framtiden. Satser vi på skogen satser vi dessuten på distriktene. Utnyttelse av skogen skaper lokale arbeidplasser.

I denne dalen er det plass til at folk bor og jobber. At folk kan jobbe og bo andre steder enn nær byene vil redusere behovet for å bygge på matjorda i mer sentrale strøk. Dessuten er det lett for meg å glemme som er fra Lørenskog (stedet som er et kvarter fra alt) at en del folk vil jobbe og bo i i mer grisgrendte strøk enn Lørenskog. Det synes jeg de fortjener å ha muligheten til!

At skogen i så liten grad utnyttes er en politisk villet handling. Vet du at tømmeret som hogges her sendes til Sverige (!) mens vi legger ned egen produksjon? Likevel hører jeg de to ordene “grønt skifte” i hver eneste klimadebatt. Hva er et grønt skifte i et skogland som Norge, uten satsningen på egen skogindustri? Jeg leser i Nationen i dag at talspersonen for Miljøpartiet de Grønne spør seg hvordan distriktene skal være med på det grønne skiftet uten miljøavgifter. Jeg har svaret: skogen. Det er i distriktene de fornybare ressursene ligger.

Da jeg var ferdig med å irritere meg over uutnyttet skog tittet jeg over til skyggesiden av dalen (metaforisk og faktisk). Da hører jeg fra førersetet: “Alle de bruka du ser ser, dem er nedlagt”. Det er en irriterende opplysning å få når du vet at der kunne vi produsert mat om bare politikken la til rette for det. Her kan noen kjapt innvende slikt som “ja, men disse gårdene er vel for lite lønnsomme da?”. For det første: Hva som er lønnsomme gårdsbruk er politisk bestemt. For det andre: Vi bør være villige til å betale mer for matproduksjon i eget land som kan redusere presset på andre lands naturressurser og være beredskap i krisetider. For det tredje: Vi betaler ikke bare for matproduksjon, vi betaler for arbeidsplasser og at kunnskap om å utnytte lokale ressurser holdes i hevd.

Så hvorfor er ikke de små bruka lønnsomme? Norske politikere (til og med i det som ofte omtales som “bondepartiet”, altså Senterpartiet) velger å satse på bønder som kan produsere mye volum. Hvordan er det mulig å gi tilskudd til volumproduksjon i et land som ikke er laga for å produsere mye volum? Hvorfor i alle dager skal vi i landbrukspolitikken herme etter land med en helt annen topografi?

Alliansen ny landbrukspolitikk er et alternativ til volumtankegangen. Derfor bør alle som brenner for levende distrikter og overlevelsen til bruk under gjennomsnittsstørrelse følge med nå: Vi mener at staten bør betale for at jord holdes i hevd, at folk er i arbeid med jorda og at matvareberedskapen er høy. Det er markedet som skal betale for volum, ikke staten.

Folk som driver med landbruk i dalen her, være seg skog eller mat, gjør dette på tross av politikken og ikke på grunn av. Dette må vi snu.

Landbruket har vært høyt oppe på dagsorden etter at landbruksorganisasjonene brøt med staten i årets jordbruksoppgjør. Under de siste ukene med demonstrasjoner, aksjoner ogdebattinnlegg blir vi oppfordret til å støtte norsk landbruk. Jeg mener at det er på tide at vi spør oss hva slags jordbruk vi skal støtte.

Slik tilskuddene er innrettet i dag bidrar de til å opprettholde en landbruksstruktur som ikke er bærekraftig – verken sosialt, økonomisk og økologisk. Gårdsbruk som klarer å stille med stort volum får mer tilskudd for å finansiere en drift som i økende grad fremstår som lite lønnsom. Alliansen ny landbrukspolitikk, en allianse av flere ungdomsorganisasjoner og -partier, er kritiske til at vi fortsetter å overføre penger til en modell som ikke fungerer.

Vi mener selvfølgelig at norsk jordbruk skal motta offentlige bevilgninger. Det er kun slik samfunnsoppdraget til jordbruket kan oppfylles. Samfunnsoppdraget til jordbruket er blant annet å produsere mat på en måte som tar høyde for klimaendringer, matsikkerhet, ernæring, biodiversitet, miljø og forurensningsproblemer. Jorda danner grunnlaget for å produsere mat som er ren, trygg og tar hensyn til nevnte utfordringer. Ensidig fokus på kilo og liter undergraver dette samfunnsoppdraget. Alliansen ny landbrukspolitikk vil ha mer tilskudd til bearbeiding av jord, ikke volumproduksjon.

Men dessverre dominerer volumfokuset fullstendig i utformingen av jordbrukspolitikken- også i årets jordbruksoppgjør. Volumfokuset har gitt oss lav selvforsyningsgrad, bønder med mye gjeld, mye leiejord, nedleggelser og overproduksjon. Videre har det ført til at produksjonen har blitt løsrevet fra ressursgrunnlaget og driftsøkonomien. Er dette en trend vi vil fortsette? Hvis svaret på det siste spørsmålet er “nei”, må vi tenke nytt.

Er dette en trend vi vil fortsette? Hvis svaret på det siste spørsmålet er “nei”, må vi tenke nytt.

Fokuset på volum sier noe om satsningen på distriktslandbruket. Et ekte distriktstilskudd er et arealtilskudd som innenfor rammer gir høyere utbetaling jo mer tungdrevet arealet er

Jeg vil kaste en brannfakkel: Problemet er ikke først og fremst at det ikke overføres nok penger til norsk jordbruk, men at overføringene subsidierer en svært kostbar produksjonsstruktur. Konsekvensene er at jordbruket ikke er i nærheten av å oppfylle sine politiske målsetninger.

Av Kathrine Kinn, Styremedlem i ANL.

Se saken slik den så ut på trykk i Klassekampen ved å klikke her.
Innlegget i Hallingdølen kan leses her (krever abonnement). 

I dag har Silje Strøm og Snorre Log Skage vært på åpen høring om jordbruksoppgjøret for å legge frem Alliansen Ny Landbrukspolitikks innspill.

Her er er våre krav:

Alliansen Ny Landbrukspolitikks innspill til Prop. 141 S

Inntekt

Vi skal ikke si så mye om konkrete tall. Det lar vi være opp til jordbruksorganisasjonene, men vi viser støtte til jordbruksorganisasjonene og mener at inntektsgapet mellom jordbruket og andre næringer må reduseres. Det betyr at jordbrukets inntekter må øke i kroner og ikke prosent.

Et aktivt landbruk forutsetter politisk styring, fordi matproduksjon i et høykostnadsland som Norge ikke evner å konkurrere med land med et vesentlig lavere kostnadsnivå. Ønsker man matproduksjon må man derfor aktivt iverksette tiltak for å sikre dette.

Vi burde satse på jordbruket som skaper arbeidsplasser med utgangspunkt i fornybare ressurser. Matproduksjonen har et vidt sett med samfunnsoppgaver som handler om noe mer enn kilo og liter. Det handler blant annet om produksjonsmåter som tar høyde for klimaendringer, endrede produksjonsforhold og matsikkerhet, ernæring og behov, biodiversitet, tilgang og fordeling av vann, miljø- og forurensningsproblem.

Det store inntektsgapet mellom bønder og andre inntektsgrupper i samfunnet undergraver norsk matproduksjon på sikt. Det er klart at gode inntektsmuligheter har mye å si for om unge skal velge jordbruket som levebrød, og bør være det viktigste fokuset for å få flere inn i yrket.

ANL krever:

• At jordbrukets inntekter må øke i kroner og ikke prosent.
• At inntektsgapet mellom jordbruket og andre næringer må reduseres.

Volumtankegangen

ANL er svært kritisk til at tilskudd baserer seg på volum og produksjonseffektivitet. Volumfokuset har ført til stor gjeld blant norske bønder, mye leiejord, nedleggelser og lav selvforsyningsgrad. Volumfokuset er òg tilstede i årets oppgjør. ANL oppfordrer næringskomiteen og Stortinget til å anerkjenne konsekvensene av volumfokuset og tar med Alliansens tidligere innspill om tilskudd til drift av jord og ikke volum.

Det er behov for økt matproduksjon i verden i dag, men enda viktigere er en bedre og mer langsiktig forvaltning av naturressursene. For å oppnå et landbruk som er mer på naturens egne premisser, bør fokuset dreies fra å kun handle om volumproduksjon, til i større grad å omfatte ivaretakelse av naturressursene. Landbruket er noe som skal vare i hundrevis av år, og da må vår generasjon overføre god jord og naturressurser til kommende generasjoner.

Gårdsbruk som klarer å stille opp med stort volum får mer tilskudd for å finansiere en drift som i økende grad fremstår som lite lønnsom. Vi må ha en helt ny retning i landbrukspolitikken og ikke overføre penger til en modell som ikke fungerer.

Samfunnsoppdraget til jordbruket kan ikke oppnås bare gjennom markedsprisene, så dette er ikke en kritikk av at jordbruket får tilskudd. Vi mener derimot at overføringene til jordbruket subsidierer en kostbar produksjonsstruktur, som heller ikke lever opp til mål om å øke matproduksjonen med grunnlag i norske ressurser.

Politikken må gjøre det lønnsomt å drive miljøvennlig jordbruk i norge. Økonomien i norsk jordbruk er i ubalanse, i likhet med jordbruket i resten av verden. Gjelden i det norske jordbruket er på om lag 60 milliarder kroner, samtidig som den totale omsetningen er på om lag 40 milliarder.

Samtidig som økonomien er i stadig mer ubalanse, grunnet et ensidig fokus på volum og effektivisering, har selvforsyningsgraden blitt mindre. Hvis man justerer selvforsyningsgraden for import av fôr er vi bare 40 prosent selvforsynte.

ANL krever:

• At tilskuddene må basere seg på de ressursene bøndene har tilgjengelig rundt seg, det være seg i Nord-Troms, Vinje eller Valdres, og ikke basere seg på størrelsen på bruket, antall dyr eller på utbygging av bygg.
• At det blir gjeninnført et tak på hvor mange dyr man får støtte til.
• At selvforsyningsgrad korrigert for import av fôr skal være resultatmål for økt matproduksjon

Kraftfor versus gras

Vi er i utgangspunktet enige i statens tilbud om å øke kraftforprisen, noe som vil føre til at gras- og beiteressurser vil øke sin verdi. Samtidig er det slik at på lik linje med tetting av inntektsgapet må dette skje etter en planlagt og omforent strategi for at bønder skal kunne leve av å produsere korn og av å slippe dyr på beite. Kraftfôrprisen må øke, men det må gjøres samtidig som generell inntekt økes i kroner, og støtte til beite opprettholdes og økes.

Vi setter pris på økt beitetilskudd for utmark. Norge er et av landene i Europa som er rikest på grasressurser og da må ha en politikk som stimulerer til økt bruk av grasarealer. Vi mener imidlertid at Stortinget må avvise forslaget om avvikling av generelt beitetilskudd. For å sikre en så helhetlig ressursutnyttelse som mulig, bør systemet for beitetilskudd være så finmasket at det kan fange opp alle de som bruker de norske ressursene til å produsere mat. Det bør også være gode ordninger for andre som driver tradisjonell skjøtsel av kulturlandskap.

Regjeringens tilbud inviterer ikke til økt kornproduksjon på mindre bruk, og den initierer ikke matproduksjon på matjord over hele landet. For å hindre at jordbruksarealer går ut av drift, må lønnsomheten for små og mellomstore bruk over hele landet løftes vesentlig.

ANL krever:

• At små og mellomstore bruk må få et økonomisk løft, ved at man øker differensieringen i tilskuddet til husdyr ved å gi mer til de første og mindre til påfølgende dyr
• At Stortinget må avvise reduksjon i kulturlandskapstilskuddet
• At kraftfôrprisen må økes, men dette må skje etter en planlagt og omforent strategi
• At det generelle beitetilskuddet må opprettholdes.Tilskudd til utmarksbeite må økes i forhold til dagens nivå, uten å gå på kostnad av eksisterende ordninger.

Forhandlingssystemet

I paragraf 75 d. i Grunnloven står det: “Det tilkommer Stortinget å å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter”. Det betyr at Stortinget ene og alene har ansvaret for mål og virkemiddel i jordbrukspolitikken.

Stortinget har ikke bare muligheten til å utarbeide en mer formålstjenlig avtale, men har også ansvaret for at avtalen kommer jorda, dyr, bønder, og det norske folk til gode. Selv om det er forhandlingsinstituttet som er ansvarlig for å forhandle fram jordbruksavtalen, er det til sjuende og sist Stortinget som må godkjenne jordbruksavtalen. Dermed må politikerne vise at de har kunnskap om jordbrukspolitikk og ta ansvar for den.

ANL krever:

• At Stortinget må ta ansvar for et jordbruk som er bærekraftig økologisk og økonomisk.

ANL ønsker økt rekruttering til landbruket!

“Huga på gard” er et prosjekt med mål om å bosette og å utvikle gårdsbruk i Valdres gjennom blant annet å vektlegge å ivareta produksjonsjord, kulturlandskap, skog og støl. En del av prosjektet er også en mentorordning, som gir nye brukere kontakt med erfarne bønder.

Vil du kjøpe, leie, bo eller drive gard i Vestre Slidre eller Vang? Ta kontakt med Anne Live G. Garvik på e-post eller telefon: annelive.garvik@gmail.com // 95936189

Klikk inn på linken for mer info:
http://vangivaldres.no/arbeid-og-bustad/gard-og-smaabruk/huga-paa-gard/

Les om bruk i Vestre Slidre og Vang her:
http://www.vangivaldres.no/arbeid-og-bustad/gard-og-smaabruk/bruk-i-vestre-slidre-og-vang/

Illustratør: Ingvill Eidesen, Tuntreet.

Norsk mat – ja takk?

Av Guro Sterud Stutlien (på trykk i Tuntreet)

Det sies at den bevisste forbruker velger norsk mat. Men er egentlig norsk mat 100% norsk?

Norsk jordbruk er bruk av jord i Norge
Stortinget har de siste årene sagt at økt matproduksjon skal skje med grunnlag i norske ressurser. Likevel øker importen av kraftfôrråvarer til norske husdyr, som nå ligger på 0,9-1,3 millioner tonn i året. Over halvparten av kraftfôrråvarene som brukes i Norge er importert korn, soya og palmeolje.

På vei mot industrilandbruket?
De siste 30 årene har kraftfôrprisen, som er politisk bestemt, blitt betydelig redusert. Dette medfører at det blir mer lønnsomt for bøndene å fôre dyrene sine med store kraftfôrmengder. Det gir kanskje en effektiv matproduksjon, men er det et slik landbruk vi vil ha? Et kostnadseffektivt landbruk med fokus på økt volum? Regjeringa uttaler at norsk selvforsyning er på vei opp, men om man korrigerer for importert fôr er norsk selvforsyningsgrad under 40%. Kraftfôr er en viktig del av fôret til norske husdyr, men det er problematisk at en stadig større del av kraftfôret består av importerte råvarer samtidig som både korn- og grasarealer i Norge går ut av produksjon. Lav kraftfôrpris reduserer verdien på graset, noe som fører til at grasarealene reduseres samtidig som beite utgjør en stadig mindre andel av fôrrasjonen til norske husdyr.

Kraftfôrprisen må økes
Matsikkerhet handler om tilgang til matvarer for befolkningen, men også om tilgang til fôr for husdyrene slik at de kan produsere mat til oss mennesker. En økning i kraftfôrprisen vil gjøre det mer gunstig å utnytte egne arealer framfor å fôre opp husdyrene på importert fôr. Det må lønne seg for den norske bonden å bruke arbeidstimer på både kornproduksjon og grovfôrproduksjon og beiting i utmark på sitt eget bruk. Det er periodevis overproduksjon på melk, sauekjøtt, egg og svinekjøtt i Norge, der egg og svin har kraftfôr som primær innsatsfaktor. Svaret på å få god økonomi i et metta marked er ikke å fortsette å øke volumet – da stuper matprisene som bonden får. Økt kraftfôrpris kan føre til at volumpresset på norsk landbruk reduseres, og dermed kan overproduksjonen fjernes og matprisene føres til et bærekraftig nivå. Flytt subsidiene vekk fra billig, importert kraftfôr og over til det norsk jordbruk skal være – bruk av norsk jord.

Alliansen ny landbrukspolitikk var i duell med statssekretær Terje Halleland i Bondebladet. Trykk her for å se saken på trykk.

Her kan du lese Alliansens svar:

1.Importen av kraftfôrråvarer til husdyr er mer enn doblet de siste 15 årene. Er det bærekraftig?

Klimaendringer truer matproduksjonen i mange viktige matproduserende regioner. Gjennom import av korn, mais og soya gjør vi oss avhengige av et matfat som er risikabelt på lang sikt, og bruker verdifullt jordbruksareal til dyrefôr i stedet for til menneskemat. Vi må heller øke selvforsyningen i Norge. Det er både framtidsretta og solidarisk.

2. Hvordan harmonerer denne økningen med alles mantra om økt matproduksjon på norske ressurser?

Å si at vi øker matproduksjonen basert på importert fôr er ikke å øke selvforsyningen, men å øke selvbedraget. Vi må utnytte grôvforarealene bedre og øke fokuset på å dyrke kraftfôrråvarer i Norge. Ved at kraftôrprisen er er lav reduserer vi verdien på grasarealer, men samtidig øker vi produksjonen på importert kraftfôr.

3. Gjør dagens politikk det mer eller mindre attraktivt å importere kraftfôr?

Jordbrukspolitikken som føres satser på stordrift og volum for å gjøre jordbruket mer kostnadseffektivt. I stedet ser vi at gjelda øker og at produksjonen løsrives fra produksjonsgrunnlaget. Lav kraftfôrpris reduserer verdien på graset og gjør det mindre lønnsomt å benytte lokale ressurser. Det fører til økt import og fallende selvforsyningsgrad.

4. Hvilke konsekvenser for utnyttelsen av egne arealressurser vil en eventuell omdefinering av selvforsyingsgrad (en korrigering for import av fôr, som resultatmål for økt matproduksjon) gi?

Det vil føre til at vi ikke lurer oss selv. Videre vil det gi politikere og andre som er opptatt av norsk matproduksjon et riktig utgangspunkt. Slik får vi en ærlig debatt om hva øke matproduksjon på norske ressurser betyr å bruke alle de store og små teigene rundt om kring i landet, og ikke minst beiteressursene i utmarka.

5. Hvor ligger nøkkelen i å gjøre det mer lønnsomt for bønder i de mest kraftfôrkrevende produksjonene å benytte seg av alternative fôr-ressurser?

Økt kraftforpris må komme sammen med andre tiltak som gjør at det lønner seg å dyrke mat i Norge. ANL foreslår at tilskudd må gå fra volum over til drift av jord – som å pleie kulturlandskapet, ta vare på jorda – rett og slett utnytte norske arealer. Erter, åkerbønner og raps er vekster som takler norske vekstvilkår og bør i større grad dyrkes.

Alliansen ny landbrukspolitikk var i Nationen 31. mars. 2017.

Sju ungdoms- og miljøorganisasjonar vil ha ny kurs i landbrukspolitikken med auka sjølvforsyning, meir bruk av jord og høgare matprisar.

Torsdag kveld lanserte Alliansen ny landbrukspolitikk si alternative jordbruksmelding. Bak alternativet står sju ungdoms- og miljøorganisasjonar. Kathrine Kinn, som har koordinert arbeidet, seier dei ønsker ein heilt ny kurs i landbrukspolitikken.– Vi vil ha ein heilt ny kurs. Det overordna målet er å uke den reelle sjølvforsyningsgraden. Vi må utnytte ressursane vi har her i landet framfor å importere frå land med svært skeiv jordfordeling. Det har med solidaritet og rettferd å gjere, men òg av omsynet til klima og biologisk mangfald må vi ta meir av arealet her i landet i bruk, seier Kinn, som òg er styremedlem i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire.

Vil ha fleire bønder

I den alternative jordbruksmeldinga er det ifølgje Kinn ikkje sett eit konkret mål for auken i sjølvforsyningsgraden. Kinn seier det blir behov for fleire bønder for å klare oppnå målet.- For å utnytte ressursane treng vi fleire bønder, ikkje færre slik utviklinga er i dag. Det må satsast på både deltids- og heiltidsbønder, seier Kinn.Ho vedgår at det truleg vil krevje større samla ressursbruk.

– Ja, mat er det viktigaste vi brukar pengar på. Vi må investere i matproduksjonen, seier ho.

Tilskotsnivået har dei ifølgje Kinn ikkje omtalt. Tanken er ifølgje Kinn å auke inntektene frå marknaden gjennom å ta i bruk handlingsrommet i tollvernet. Det kan gi høgare matprisar.

– I staden for å ha eit mål om at jordbruket skal vere mest mogleg kostnadseffektivt, så må det å produsere sunn og trygg mat vere det viktigaste. I dag bruker vi lite av inntekta vår på mat. Vi går inn for at handlingsrommet i tollvernet skal brukast. Det vil gjere det lettare å oppnå det vi ønsker, seier Kinn.

– Er forbrukarane villige til å betale meir for maten?

– 92 prosent ønsker å behalde ein matproduksjon på dagens nivå. Då bør dei vere villige til å betale for det, seier Kinn.

– Uheldig billigmatfokusKinn seier landbrukspolitikk og korleis maten blir laga bør engasjere breiare. Ho viser til vekst for andelsjordbruk, stor lokalmatinteresse og nye koplingar mellom forbrukar og produsent.

– Vi må fortelje dei gode historiene. Klimaet her gir oss færre sjukdomar og friske dyr. Vi må vise forbrukarane at det er mykje bra med norsk landbruk, seier ho.

Anna Karlsson supplerer.

– Det vi har grunnlag for å produsere i Norge bør ha eit godt tollvern. Vi synest nordmenn godt kan bruke ein større del av inntekta på mat, men norsk mat må ikkje bli så dyr at den blir utkonkurrert. Det vil gi auka import og det er ikkje ønskeleg, seier ho og legg til:

– Fokuset til matkjedene på billigast mogleg mat er svært uheldig. Vi ønsker best mogleg mat, seier Karlsson, leiar i Spire.

Kinn seier auka kraftfôrpris og at tilskota må flyttast frå produksjonsvolum og bygningar til bruk av jord er viktige tiltak. Ho seier utmarka må nyttast meir, men alliansen har ikkje tatt stilling til rovdyrpolitikken.

– Eg ser det kan vere vanskeleg å seie at vi vil auke bruken av utmarka utan å seie noko om rovdyr, men der har organisasjonane ulikt syn, seier Kinn.

Sjølvforsyning

«Vi vil ha ein heilt ny kurs. Det overordna målet er å auke den reelle sjølv­forsyningsgraden.»

Forfatter: Bjarne Bekkeheien Aase

Klikk her for å lese saken i sin helhet.

Som et motsvar på den nye Jordbruksmeldinga og i et forsøk på å dreie jordbrukspolitikken i en mer bærekraftig retning har Alliansen Ny Landbrukspolitikk (ANL) skrevet en alternativ landbruksmelding. I denne meldingen tar vi for oss utfordringene jordbruket står ovenfor, vår visjon for et mer bærekraftig jordbruk i Norge, samt viktige steg på veien dit.

Vår alternative landbruksmelding kan du lese ved å trykke her!

Kathrine Kinn, styremedlem i Alliansen Ny Landbrukspolitikk var på trykk i Hallingdølen 15. februar 2017. Her er innlegget i sin helhet:

I disse tider behandles den nye jordbruksmeldingen. Spire, Alliansen Ny Landbrukspolitikk og en rekke andre miljø-, jordbruk- og interesseorganisasjoner deltok på Næringskomiteens høring 19. januar. Jeg sitter igjen med ett hovedinntrykk – organisasjonene mener stort sett det samme, men med forskjellig ordlyd. All matproduksjon kan ikke skje på flatbygda. Kostnadseffektivitetkan ikke være et mål foran matsikkerhet hvis vi vil ha et bærekraftig og solidarisk jordbruk.

“Folk i arbeid, jord i hevd”, sier Småbrukarlaget. Det er et flott slagord. Å opprettholde jordbruketi regioner der man ikke nødvendigvis sitter igjen med de største avlingene skaper arbeidsplasser langt utover det som skjer på gården. Har man bønder i bygda så trengs det slakteri, meieri, regnskapsførere, snekkere, maskinteknikere, mm. Det handler om 100.000 arbeidsplasser i hele landet, i jordbruket og i foredlingsindustrien. At bonden skaper arbeidsplasser i distriktet er kjærkomment for den delen av befolkninga som vil bo utenfor bygrensa.

Har du bønder i bygda får du et levende kulturlandskap. Du får utsikt til fjorden og fjellet. Det setter både turisten og ‘bygdisen’ pris på. Dessuten, hvem er det som måker, holder stier og skiløyper i hevd? Hint: Samme person som sørger for at du har melk i glasset. Verdien av den norske gjennomsnittsbonden kan ikke måles i penger.

Jeg innrømmer at jeg ikke vet hvordan gresset i den bratteste bakken her i Hallingdal eller Valdres skal høstes. Støttehjul på traktoren, sa du? Jeg må google hva det betyr at morenejord har både fordeler og ulemper. En bonde kan gi meg gode grunner for og mot sprøyting i helning. Jeg hadde aldri før hørt at, “ugresset setter smak på fôret”. For en bonde er dette kanskje opplagt. De har drevet jorda selv og de har lært av utfordringene tidligere generasjoner har støtt på. Det er bekymringsverdig at den nye jordbruksmeldingen åpner for at slik kunnskap går tapt.

Den norske gjennomsnittsbonden har “bare” 26 kyr, men 60 prosent av melka som produseres i Norge er fra bruk på gjennomsnittsstørrelsen eller mindre. Dersom vi ikke prioriterer dette sier vi nei til en stor del av norsk jordbruk. Det vil føre til mer press på jorda i flatbygdene og import for å veie opp for uutnytta norske ressurser.

I Norge har vi også gunstige forhold for å produsere mat. “Hæ?”, sier kanskje den som tenker at stordrifta i Europa er den eneste og mest effektive måten å produsere mat på. Men ikke glem at vi har et kjølig klima som gjør at vi har få plante- og dyresykdommer. Med færre dyr på hver gård blir faren mindre dersom det bryter ut sykdom.

Mat er noe vi trenger til enhver tid. Den nye jordbruksmeldinga legger opp til mer import og sentralisering. Det øker presset på andre lands naturressurser. Det er lite solidarisk når vi vet at de landene trenger mat til egen befolkning og jordfordelingen i landene vi importerer fra er skjev og urettferdig.

Alle spiser mat. Hele 92 prosent av forbrukerne ønsker et jordbruk på dagens nivå. Likevel er det få som engasjerer seg i jordbrukspolitikken. Det er på tide at forbrukere forstår at jordbrukspolitikken ikke bare er for bønder. Det er ingen som mener at helsepolitikken kun er for leger og pasienter, likevel er det denne logikken vi møter i jordbrukspolitikken. Alle som spiser mat har en interesse at maten blir produsert med minst mulig antibiotikabruk og er produsert på en bærekraftig måte hvor dyrevelferden er god.

Norsk jordbruk står ved et linjeskifte. Skal vi øke matproduksjon gjennom å legge oss på en linje der kostnadseffektivitet er overordnet alle andre gjeldende mål? Selv synes jeg vi må beholde jordbruket i bakkene, på fjellet og ved kysten. Det er slik vi øker den reelle selvforsyningen og demper presset på andre lands ressurser.