Har du prøvd å forstå jordbrukspolitikk? Gikk du deg kanskje vill i “de fire søylene” – markedsregulering, juridiske virkemidler, tollvern og økonomiske virkemidler? Jordbrukspolitikk er egentlig enkelt! Kan du svare på disse fire spørsmålene, er du mer enn bra nok kvalifisert til å utforme virkemidlene i jordbrukspolitikken.
Marked: Hvor skal varene selges – i hvilket marked, i hvilket land? Svaret på dette, hvorvidt det er Norge, Skandinavia, EU eller verden, avgjør hvor store mengder som skal produseres. Deretter må man se på hvilke tiltak og virkemidler som egner seg for å ha riktig produksjonsvolum, og slik sikre avsetning og pris. Produserer mer enn det markedet ditt trenger, faller prisene plutselig dramatisk.
Areal: Hva slags arealgrunnlag skal produksjonen baseres på – arealer i Norge eller andre steder? Og hvilke virkemidler skal gjøre at det arealet som du ønsker å bruke, er det som er mest lønnsomt? Hvis du for eksempel mener at norsk jordbruk skal handle om å bruke jord i Norge, så må jordbrukspolitikken tilrettelegge for at produksjonen av mat og fôr foregår på norsk jord. Da er prisforholdet mellom egenprodusert fôr og importert kraftfôr avgjørende.
Arbeid: Hvem skal dyrke jorda og arbeide i fjøset? Hvor mange hender trengs for å drive et godt jordbruk? Skal jordbruket ha like standarder for arbeidsvilkår og inntekter som folk i andre næringer?
Kapital: Hvordan skal tilskudd og markedspris utfylle hverandre i bondens økonomi? Hvorfor skal jordbruket ha tilskudd? Og hvordan skal fellesskapets penger brukes i jordbruket? Hva slags jordbruk er det vi egentlig skal støtte? For eksempel brukes det i dag om lag 600 millioner kroner i tilskudd for å subsidiere billig kraftfôr. Dette er med på å redusere bruken av beite. Samtidig gis det også et eget beitetilskudd på omlag 800 millioner kroner for å holde beitene i hevd. Disse tilskuddene strider mot hverandre, og man har kanskje glemt å spørre seg hva som var hensikten å støtte i utgangspunktet?
Nei, landbrukspolitikk er ikke vanskelig. Eller rettere sagt, den burde ikke være vanskelig. Det handler jo om å lage mat av norske resurser, til den norske befolkningen. Det har vi jo gjort i mer enn tusen år, helt til for noen år siden. Eller rettere sagt for flere år siden, før liberalistene for alvor fikk styringen, og galskapen fikk lov å komme fram i lyset og egoismen ble legalisert.
Landbrukspolitikk er ikke til for bønder og bønders organisasjoner. Den er til for å sikre mat til alle i Norge. Det er mulig om viljen til det er til stede.