Innledning
Hva er selforsyningsgrad, selvforsyningsevne og dekningsgrad? Begrepene som beskriver forholdet mellom produksjon, forbruk og matsikkerhet er mange og det er lett å miste oversikten. Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk ønsker å bidra til en mer faktabasert debatt, og har derfor laget denne artikkelen for å avklare begrepsbruken.
Selvforsyningsgrad
Selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer
(regnet på energibasis i kalorier) som kommer fra norsk produksjon og kan per definisjon ikke overstige 100 %. Graden vil variere fra år til år på grunn av priser, kvalitet og størrelse på innhøstingen. Det korrigeres ikke for import og eksport av matvarer. Det betyr at eksport av ost og fisk ikke regnes med, ei heller import av kraftfôrråvare o.a. innsatsfaktorer som maskiner, etc. Selvforsyningsgraden gir sådan ikke et helt nøyaktig bilde av mulighetene for å dekke matvarebehovet ved innenlandsk produksjon.
NILF har foretatt beregninger over selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr-råvarer, og (som forventet) kommet frem til at den er lavere enn uten import (37,5 % i 2011).
Dekningsgrad
Total norsk produksjon i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer, eller norsk forbruk pluss eksport minus import i forhold til totalt norsk forbruk av matvarer. Dekningsgraden ligger normalt en del høyere enn selforsyningsgraden og er tallfestet til ca. 75 %. Det er viktig å være klar over at målet ikke tar hensyn til import av kraftfôr i husdyrproduksjon eller andre innsatsfaktorer til bruk i fiskeriene og jordbruket. Heller ikke dekningsgraden gir et fullgodt bilde av selforsyningsevnen da kostholdet kan legges om i kriseperioder for bedre utnyttelse av ressursene. For eksempel vil en midlertidig overgang til økt andel planteprodukter reversere mye av energitapet i forbindelse med produksjon av animalske produkter, noe som øker tilgjengelig mengde kalorier. Helsedirektoratet anslår at selforsyningsevnen i dag ligger over dekningsgraden.
Selvforsyningsevne
Selvforsyningsevnen er definert som mulig tilgang på mat ved avsperring fra internasjonal handel i forhold til nødvendig tilgang på mat ved avsperring (Brunstad m.fl. 1995). Som nevnt vil selforsyningsevnen normalt være høyere enn dekningsgraden. Dette kommer hovedsaklig av to årsaker: For det første kan vi øke konsumet av mat vi produserer relativt sett mye av og redusere det vi produserer relativt sett lite av (uformlet sagt: spise mer potet, mindre sjokolade). For det andre kan vi, som tidligere nevnt, vri kostholdet mot en større andel planteprodukter slik at kaloriene i jordbruket utnyttes bedre. I praksis betyr det økning av planteprodukter og reduksjon av animalske i kostholdet. I dag foreligger den ingen offentlige beregninger av selvforsyningsevnen som vanlige borgere med normal informasjonstilgang kan fremskaffe.
En viktig forutsetning ved selvforsyningsevnen er at produksjonsapparatet kan omstilles. Det betyr at kunnskap, areal, dyr og kapitalutstyr (fjøs, traktorer, etc.) må være i stand til å fremskaffe det varegrunnlaget man behøver raskt nok.
Kilder
Helsedirektoratet (2011): Utviklingen i norsk kosthold: Matforsyningsstatistikk og Forbruksundersøkelser
Brunstad, R. I. Gaasland, E. Vårvik (1995): Utvikling eller avvikling? Norsk landbruk ved et veiskille.’
Gjennom årtusener har mennesket levd av å dyrke jord. Folk har bosatt seg der forutsetningen for å produsere mat er best. Omtrent halvparten av den beste matjorda i Norge finner vi derfor i tettbygde strøk. Samtidig med at befolkningsveksten har økt, har presset mot disse områdene tiltatt i styrke. De siste årene har mange stemmer ropt ut om boligmangel, og tatt til orde for utbygging på den beste jordbruksjorda. Imidlertid er det få som snakker om jordvern.
Image courtesy of Robert Bell / FreeDigitalPhotos.net
Denne uka var jeg tilskuer til en debatt om jordvern på Samfunnet i Ås, med utgangspunkt i IKEA-saken i Vestby. Problemstillinga her var at IKEA ønsker å bygge et stort, nytt varehus på Delijordet, noe av den beste matjorda i distriktet. Det var noen innledninger i forkant av debatten, og flere interessante momenter dukket opp.
Kjell Esser, ved Institutt for Internasjonale Miljø- og Utviklingsstudier på UMB, hadde beregnet hvor lang tid det med dagens nedbyggingstakt vil ta før vi ikke har mer matjord igjen i dette landet. Dersom dagens nedbyggingstakt av matjord fortsetter, vil det i 2080 ikke være matjord igjen. Gjør det noe? Kan vi ikke bare kjøpe mat fra land med bedre forutsetninger for å produsere mat?
Jordvern er blant annet et sikkerhetspolitisk spørsmål. De siste årene har situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet blitt mer ustabil. Prisene varierer sterkt, verdens befolkning øker, og klimaendringer og erosjon (tap/ødeleggelse av jord) truer matproduksjonen i flere deler av verden. Å basere seg på andre lands matproduksjon er derfor risikabelt og usolidarisk. Den eneste muligheten vi har til å sikre matforsyning i framtiden, er for det første å verne den matjorda vi har, og i tillegg holde denne jorda i hevd. Å bygge ned matjord bør derfor ikke være et alternativ. Så hvorfor gjør vi det?
Lav jordpris er en av årsakene til det store presset på matjorda. I Danmark har prisen på jordbruksjord falt kraftig de siste årene. I følge danske Maskinbladet har prisen per areal med matjord (jordpris) falt med 42 prosent fra 2008 til 2012. Dette medfører at disse områdene blir favorisert når det skal bygges.
Debatten på Ås ble arrangert av Spires lokallag der. De har en kampanje denne våren som omhandler oppretting av et Framtidsombud. Spires leder Harald S. B. Hansen pekte på hvordan framtidens matproduksjon og dagens forvaltning av naturressursene henger sammen. For hva er egentlig verdien av jord for framtidige generasjoner? Hvis denne verdien hadde vært inkludert i dagens jordpriser, tviler jeg på at det hadde vært lønnsomt å bygge på selv den mest karrige jordflekken. Intensjonen med Spires framtidsombud er å gi en stemme til framtidige generasjoner, som skal ha en reell innflytelse på beslutninger om ressursforvaltning.
Bare 6 prosent av Norges totale areal kan brukes til å produsere mat, og omtrent halvparten av dette er i dag i bruk som matjord. Hensynet til naturmangfold og klima setter grenser for nydyrking, så gjenværende arealer i både sentrale strøk og utkantene må sikres. Arne Grønlund fra Bioforsk påpekte under Spire-arrangementet at 94 prosent av Norges areal er fullstendig uegnet for matproduksjon, og at det derfor burde være mulig å finne andre, egnede arealer som ikke går på bekostning av framtidig matproduksjon ved nybygging.
Grønlund gikk også inn på spørsmålet om å flytte jorda fra Delijordet. Dette er ikke gjort i stor skala tidligere, og en har derfor begrenset erfaring med hvordan det vil fungere i praksis. Mye tyder på at en slik flytta jord vil få en dårligere produktivitet; jorda ligger best der den er!
Hvert år omdisponeres omtrent 70.000 dekar med dyrka og dyrkbar jord i Norge. Omdisponering kan skje på to måter: enten ved at kommunen vedtar planer om at jorda skal brukes til annet enn landbruksformål, eller ved at enkeltpersoner søker om det. Fordi at bestemmelsen skjer lokalt, blir det en stykkevis, uoversiktlig nedbygging.
Den høye nedbyggingshastigheten forutsetter økt import og produktivitetsvekst på de områdene som fortsatt er i bruk. Økt import medfører en større sårbarhet for matvaresikkerheten til landet. Situasjonen i det internasjonale matvaremarkedet er som sagt ustabil, men det er også en annen viktig utfordring med import av mat: vi har mindre kontroll over produksjonen. Det er vanskeligere å vite hvor trygg den er, arbeidernes situasjon og hvordan den påvirker miljøet.
Altså blir på mange måter IKEA-saken i Vestby en prinsippsak. Delijordet der de planlegger å bygge er 135 dekar med jord som er godt egnet til kornproduksjon, altså noe av landets beste matjord – som i tillegg ligger nær hovedstaden. Nedbygging er et irreversibelt inngrep. Når skal vi si stopp?*
Ida Karina Kann Nasjonal talsperson, Grønn Ungdom || http://www.gronnungdom.no/
Den amerikanske landbruksøkonomen Willard Cochrane døde den 20. april 2012 i en alder av 97 år. Han startet sin akademiske karriere i California og etter fullført doktorgrad ved Harvard-universitetet holdt han flere professorater, bl.a. ved University of Minnesota, Pennsylvania State University, University of Chicago og Wisconsin. Han var også John F. Kennedys taleskriver, og senere, landbruksminister.
Willard W. Cochrane. Foto: University of Minnesota
Han fremstod gjennom hele sitt liv som en forsvarer av det familiebaserte jordbruket og var arkitekten bak «food stamps» og implementerte en rekke programmer designet for stabilisering av kornprisene. Han kanskje viktigste bidrag er imidlertid teorien om «landbrukets tredemølle» som beskriver den kontinuerlige kampen for overlevelse bøndene opplever.
Prisvariasjon på landbruksvarer
For å forstå teorien om landbrukets tredemølle, er det praktisk å starte med grunnleggende økonomiske egenskaper ved markeder for jordbruksprodukter. De innehar noen trekk som gjør dem ulike andre typer markeder.
Et helt grunnleggende problem er store prisvariasjoner som oppstår når det ikke er likhet mellom tilbud og etterspørsel. Små avvik fra punktet der markedet er i likevekt kan få store utslag på prisen. Dette gjør planlegging av landbruksproduksjon på aggregert nivå til en vanskelig oppgave. Hvorfor er prisene på landbruksvarer ustabile?
I det følgende tenker vi oss en jordbrukssektor der dette gjelder:
Mange små gårder
Ingen markedsregulering
Ingen mulighet for å importere mat
Inelastisk tilbud- og etterspørsel
For det første er etterspørselen for mat svært inelastisk mht pris. Det vil si at relativt store endringer i prisen på matvarer, har relativt liten innvirkning på etterspørselen. Dette er fordi mat er noe man alltid behøver (et nødvendig gode), men som regel finnes det en grense (metthet) for hvor mye som etterspørres. Når du er sulten nok, er du villig til å betale hva maten koster. Men når man har råd til å dekke utgiftene til det daglige brød, går gjerne pengene til forbruksvarer og andre goder istedenfor økt matkonsum. Når tilbudet av mat er større enn etterspørselen, må derfor prisen synke relativt mye for at overskuddet skal «spises opp».
Videre er også tilbudet av mange jordbruksprodukter inelastisk på kort sikt hvilket betyr at prisendringer har relativt liten innvirkning på den totale produksjonen av jordbruksvarer. Tre forklaringer stikker seg ut når man vil forstå hvorfor: 1) arbeidskraft og jord er innsatsfaktorer som er «i full sving». På kort sikt er det altså vanskelig å øke antall arbeidstimer (bønder jobber i snitt lengre dager en gjennomsnittet av befolkningen) og tilsvarende jord (de fleste jordressursene er i bruk, utvidelse krever nydyrking som tar tid) 2) innsatsfaktorene reagerer lite på prisendringer (uformelt sagt: Kua må melkes uansett) 3) jordbruket omgir bøndenes liv i flere dimensjoner enn den økonomiske. Samlet sett gjør dette produksjonen av landbruksvarer inelastisk på kort sikt. Her er det viktig å presisere at elastisiteten vil variere mellom hvilke varer man ser på., mens tilbudet på lang sikt kan endres gjennom økte investeringer i nytt produksjonsutstyr, nydyrking av land etc.
Sammensatt gir inelastistiteten fare for store prissvingninger. Små overskudd krever store reduksjoner i pris for å bli «spist opp», mens liten underdekning kan føre til sterk prisøkning. Lave priser har negative konsekvenser for bøndene, mens høye priser typisk vil føre til et tap for forbrukerne. Dette vil imidlertid avhenge av om bøndene som opplever en prisøkning er netto kjøpere eller selgere av varen. I det første tilfellet vil bonden oppleve et tap, mens det siste tilsvarer en gevinst.
Slike prisvariasjoner leder til to grunnleggende økonomiske problemer: 1) Variasjoner mellom årstidene fører til inntektsproblemer, i det profitten avhenger like mye av tidspunktet man kommer inn i markedet på som hvor effektivt man produserer. 2) Variasjon mellom år fører til et generelt usikkerhetsproblem i bondens planlegging av neste års produksjon. Store prisvariasjoner gjør det vanskelig å vite hva man bør produsere og hvor mye. Siden den enkelte bonde kun tar hensyn til egen produksjon, kan det klokeste valget for en bonde være ødeleggende for alle. Hvis prisen på en vare er høy, f.eks. bygg, ser det økonomisk lønnsomt ut for den enkelte bonde å øke produksjonen av bygg til neste år. Problemet oppstår når mange tenker likt og øker produksjonen av bygg slik at man får et overskudd med tilsvarende prisfall. Usikkerhetsproblemet fører derfor til ineffektiv ressursbruk fordi enkelte varer kommer ut med overskudd, mens andre blir det for lite av. Dette er en av grunnene til markedsreguleringer og monopoldannelser i jordbruket.
Landbrukets tredemølle
I Cochrane (1958) lanseres teorien om landbrukets tredemølle. Fundamentet er forestillingen om et kappløp mellom tilbud og etterspørsel av mat. Tilbudet øker som en konsekvens av forbedret produktivitet i jordbruket, mens etterspørselen endres gjennom befolkningsvekst og endrede matvaner. Kappløpet har to mulige utfall:
Produktiviteten øker mer enn befolkningsveksten
Befolkningsveksten øker mer enn produktiviteten
I det første tilfellet vil tilbudet bli større enn etterspørselen og prisene vil falle, hvilket er negativt for bøndene. I det andre, vil etterspørselen bli større enn tilbudet slik at prisene vil øke, hvilket forbrukerne taper på.
Tredemøllen fungerer som følger: I en økonomi med mange små gårder, der alle tar prisene for gitt finnes, det en gruppe bønder som investerer i ny teknologi . Den senker kostnad per produsert enhet og øker produksjonen. Man kaller gjerne denne gruppen «pionérene». Siden det i første omgang er svært få som benytter det nye produksjonsutstyret, vil samlet tilbud bli nesten uendret. Dermed øker profitten for pionerene som lokker andre bønder til å investere. Men etter hvert blir produksjonen så stor at tilbudet øker nok til at prisene faller, og dermed faller profittøkningen fra det nye utstyret bort. Man står sådan på «stedet hvil», akkurat som på en tredemølle. De som ennå ikke har investert må enten gjøre det for å overleve, eller de lar være og forsvinner sådan ut av produksjonen. Deres bit av markedet blir så overtatt av de gjenværende. Man sitter igjen med færre bønder, større tilbud og samme økonomiske situasjon for produsentene. Så kommer en ny teknologisk innovasjon og prosessen gjentar seg helt til veksten i etterspørselen stopper opp.
Som regel er det bare pionerene som tjener på den teknologiske nyvinningen siden de kan nyte høyere inntjeningen i tiden før resten følger etter. De som tilpasser seg sent tjener ingenting fordi deres inntreden i markedet skjer når alle muligheter for profittøkninger er uttømt og nyinvesteringer kun handler om overlevelse. De som faller ut tjener selvsagt heller ikke på tredemøllen. Siden etterspørselen er inelastisk vil det meste av produktivitetsveksten, forutenom den lille delen som går til pionerene, tilfalle konsumentene gjennom lavere matvarepriser.
Kilder:
Cochrane, W (1958) «Farm prices: Myth and reality»
Før jul deltok jeg i en landbruksdebatt med de andre ungdomspartiene på Agroteknikk-messen 2012. Som vanlig maste Unge Høyre om skattelette. Uansett hva spørsmålet er så er svaret til Høyre alltid skattelette. Mange unge sliter med å ha råd til å kjøpe sin første bolig på grunn av skyhøye boligpriser. Høyre løsning? Skattelette. Norske industriarbeidsplasser flyttes til Kina og Qatar. Høyres løsning? Skattelette. Hvert tredje gårdsbruk er lagt ned siden 1999. Høyres løsning? Skattelette.
Derfor kommer jeg aldri til å glemme da ung bonde fra salen reiste seg og stilte følgende spørsmål til representanten fra Unge Høyre: ”Du sier at du vil gi oss skattelette, men hva hjelper det når du ikke vil gi oss inntekt?”. Her ligger det grunnleggende skillet i norsk landbrukspolitikk. Det er helt riktig at Høyre vil gi skattelette til norsk bønder. Det er imidlertid svært få som kommer til å få nytte av når både Venstre, Høyre og Frp er enige om å både kutte all offentlig landbruksstøtte og fjerne tollsatsene. I praksis innebærer det at det kun vil være mulig å drive landbruk på Jæren, mens resten av landet må legge ned.
Alvoret av en slik politikk er vanskelig å overdrive. Hvis et gårdsbruk først er lagt ned er det ikke bare å knipse med fingrene for å få det tilbake. Høyresidens politikk vil rasere norsk landbruk. Hvis den blir en realitet vil landbruket være borte for lang tid fremover, kanskje for alltid. Generasjoner med kunnskap om matproduksjon vil gå tapt. Dyrkbar mark vil gro igjen. Det er et eksperiment som alene er grunn nok til å holde de borgerlige unna regjeringsmakten ved valget i september.
Jeg utrolig stolt av at SV er med i en regjering som har økt tollsatsene for første gang siden 1994. Det viser både mot og handlekraft. Bønder i Norge må komme foran byråkrater i Brussel. Men det er ikke nok. Sosialistisk Ungdom forventer mer av de rødgrønne regjeringspartiene enn trygg styring og middelmådige jordbruksoppgjør.
Norske bønders realinntekt har stått stille siden 1970-tallet. Av de 15 kronene du betaler i butikken for 1 liter melk får en melkebonde 3-4 kroner. Rimi-Hagen tar profitten. Det er ikke tilfeldig at noen av landets rikeste menn har tjent seg rike på å eie matvarekjeder. I følge Matkjedeutvalget forhandler alle norske og utenlandske leverandører i praksis med fire innkjøpere som kontrollerer adgangen til dagligvaremarkedet i Norge. Konsentrasjonen av makt og eierskap i matvarebransjen er en uholdbar situasjon både for norske forbrukere og bønder.
Det trengs en rekke strukturelle grep for å heve den norske bondens inntekt. En viktig begynnelse vil være å lovregulere eierskapet i matvarebransjen for å legge til rette for mer konkurranse og mindre oligarki. Det vil skyve makt vekk fra de store kjedene over til leverandørene, produsentene og forbrukerne.
Orgbloggen er en serie der de ulike medlemsorganisasjonene i ANL skriver et innlegg om en sak de fronter.
Spire: Når kjøtt blir viktigere enn mennesker
Av: Mari Gjengedal
Vi har en gitt mengde areal med dyrkbar jord på planeten vår. Det er et faktum ikke alle alltid tenker over, men likevel noe vi etter hvert må forholde oss til. Denne jorden skal nemlig sørge for nok mat til alle mennesker som lever. Fruktbar matjord er en dyrebar og truet ressurs, og det blir stadig mindre av den i takt med at jorderosjonen øker (på grunn av ikke-bærekraftige jordbruksmetoder). Derfor gir det mening at vi ikke bare tar godt vare på den matjorden vi har igjen, men at vi også sørger for at matjorden blir brukt på best mulig måte slik at alle kan spise seg mette.
Det er imidlertid ikke det vi gjør. Tygg litt på denne: samtidig som de siste statistikkene sider at 870 millioner mennesker fremdeles lever i kronisk sult, blir stadig større områder av verdens dyrkbare jord brukt til å dyrke mat som er ment for dyr istedenfor mennesker (og biler, men det skal vi ikke gå nærmere inn på akkurat nå).
Sprøtt, tenker du kanskje. Og hvorfor? Jo, i takt med at en økende middelklasse rundt omkring i verden får større kjøpekraft og etterspør mer kjøtt og andre luksusvarer, blir stadig større områder omdannet fra matåkre til soyaåkre. Denne proteinrike veksten er nemlig blitt den enkle og raske løsningen for rike og fremadstormende land som vil produsere enda mer kjøtt og melk på kortere tid. Slik kan de tilfredsstille etterspørselen og mette kjøtthungeren til alle oss som ”trenger” kylling og biff på bordet hver dag.
Politikerne i Norge prøver å innbille oss at norsk landbruk eksisterer i et vakuum, og ikke henger sammen med resten av verden. For hva har vel kjøtt fra norske dyr med fattige bønder i Brasil å gjøre? Jo, ganske mye hvis du tar med i beregningen at en stadig større andel av norske kyllinger og griser er blitt foret på importert soya, og ikke på norske ressurser.
”Import av åkre” kaller Natur og Ungdom det, og det er lett å skjønne. For stadig større områder av jord utenfor Norges grenser trengs for å mette Norges befolkning. Det er i hvert fall behovet slik som landbrukspolitikken er lagt opp i dag. Og det kan da noen for så vidt kalle en ærlig sak; hadde bare politikerne kalt en spade for en spade. Men det gjør de ikke, for i politikernes hode er visst brasiliansk soya ”norsk”. Men det er faktisk ikke mulig å øke den norske selvforsyningsgraden i takt med at mer og mer norsk kjøtt er blitt laget på utenlandske ressurser, og norske utmarksbeiter gror igjen. Man kan spørre seg selv om ”norske” dyr i dag har noenting med moderlandet å gjøre, når mange av dem kanskje ikke en gang får se dagslys eller norsk landjord, langt mindre smake norsk fôr.
Denne måten å produsere mat på blir et problem når den går ut over mennesker. Det gjør den på to måter: direkte og indirekte. Bønder i Brasil får kjenne soyabehovet vårt på kroppen direkte. Brasils organisasjon for jordløse landarbeidere, MST, forteller hvordan soyaproduskjon og den store jordbruksindustrien i landet overtar jorden som bøndene har vært avhengig av. Ikke bare dyrker de soya istedenfor mat som befolkningen kan spise, men de bytter ut menneskelig arbeidskraft med maskiner. Dermed bidrar ikke bare det industrielle jordbruket til at mindre menneskemat er tilgjengelig i landet, men fratar også menneskers levebrød. Det blir en dobbel katastrofe.
Denne grafen viser forskjellen på tradisjonelt familiejordbruk (til venstre) og industrielt jordbruk (til høyre) i Brasil. Vi ser at familiejordbruket mottar kun 14 % av jordbruksinvesteringene, og bruker kun 24 % av jordbruksarealet, men at det likevel klarer å produsere 70 % av maten brasilianerne spiser, og sysselsetter 74 % av jordbruksarbeiderne. Den industrielle modellen derimot, ser vi at er utrolig lite effektiv til sammenlikning, når vi ser hvor mye mer penger og jordareal dette landbruket får. Det bidrar kun med 30 % av maten, og sysselsetter kun 24 %. Vi ser at det helt klart ikke er det brasilianske folket som drar nytte av dette jordbruket. Så hvorfor får det likevel en så markant større prioritet? Det er for meg og mange andre fremdeles en gåte.
Også indirekte får folk merke følgene av vår matproduksjonsmodell. Det er nemlig ikke slik at det fins ubegrensede ressurser av mat i verden, og ulike typer mat krever i tillegg forskjellige mengder ressurser. Kjøtt er her det store energisluket. Fremtiden i våre hender lærer oss at:
Et hektar jord kan fø 20–25 mennesker om det dyrkes korn og rotfrukter, men kan bare fø ett menneske om det skal produseres kjøtt og melk på samme areal.
Det skal 200 ganger så mye vann til for å produsere en kg kjøtt enn for en kg potet.
Dersom store deler av jordens befolkning skulle leve på et lavkarbokosthold, ville det bare bli nok mat til en fjerdedel.
Dette betyr av vårt storforbruk av ressursbeslagleggende mat indirekte påvirker fattige og sultne ved at vi forsyner oss uforholdmessig grovt at verdens felles matfat. Det gir grunn til å tenke over egne forbruksvaner et par ganger ekstra. Vi har en verden hvor utrolig mange lever i sult, mens vi som lever i overdådig rikdom snyter mat fra de som er fattige for å gi til våre egne dyr.
Politikerne sier at slik må det være, for det ville jo vært forferdelig om forbrukerne i Norge ikke fikk frihet til å velge akkurat det de ville ha. Dette syns jeg er en dårlig unnskyldning og en ansvarsfraskrivelse fra politikerne sin side. Det er naivt å skulle påstå at situasjonen vi har i dag ikke er et resultat av en villet og styrt politikk. Dermed går det også an å endre på den situasjonen. Prisen på importert kraftfôr for eksempel, er ikke tilfeldig, men politisk styrt. Politikerne kan også bestemme under hvilke forhold maten vår skal produseres, og hvor god informasjon norske forbrukere skal få om verdens matsituasjon. Om vi tar med oss vissheten om at det ikke går an å mette verdens befolkning om alle skal spise like mye kjøtt som oss, vet vi også at situasjonen er tvingende nødvendig å endre på. For det er vel virkelig ikke vår gudegitte rett å spise kjøtt til middag hver dag om det betyr at andre må leve i sult?
Det er på tide å tenke globalt om matproduksjonen vår. Valgene vi tar her i Norge har faktisk en betydning for resten av verden.
Orgbloggen er en serie der de ulike medlemsorganisasjonene i ANL skriver et innlegg om en sak de fronter.
Matvarespekulasjon
Globaliseringskonferansen 2012 gikk av stabelen forrige helg. En flott affære, hvor det også ble plass til en rekke møter om landbruk og matsuverenitet. Et av møtene tok for seg matspekulasjon, hvor blant andre Sigurd Jorde fra FIVH og Kjell Jørgensen fra BI deltok. Jørgensen avviste her blankt at matvarespekulasjon i det hele tatt kunne påvirke prisen. Det er (dessverre) gode grunner til å utfordre Jørgensen på denne enkle og tilforlatelige sammenhengen. Her kommer en kort forklaring av verdipapirmarkedet for mat, og tre grunner til hvorfor spekulasjon er viktig.
Driverne av prisen på mat er omdiskutert. Skyldes de bratte stigningene i matvarepriser de seinere åra globale økninger i etterspørsel, uår i Russland, eksportrestriksjoner eller første generasjon biodiesel? En av de mest omdiskuterte driverne er matvarespekulasjon. Denne kan enten foregå på det fysiske markedet eller på verdipapirmarkedet. På det fysiske markedet kjøpes og selges det faktiske matvarer, og diskusjoner om spekulasjon blir i denne sammenhengen fort en diskusjon om oppbygging av lager. Men det er i hovedsak verdipapirmarkedet som har fått oppmerksomhet blant de som mener at spekulasjonen påvirker matprisene.
Verdipapirmarkedet skal i utgangspunktet fungere som et forsikringsmarked, hvor bonden og en selger har inngått en kontrakt på hvor mye f.eks. hveteavlinga skal selges for. Hvis bonden lover å selge 100 kilo korn for 1000 kroner om fire måneder, er bonden garantert denne prisen for avlinga si. Hvis markedsprisen faller under den avtalte prisen har bonden tjent penger. Hvis markedsprisen stiger over den avtalte prisen, har forsikreren tjent penger.
Slike kontrakter kan spores helt tilbake til antikken, hvor Aristoteles skriver om bruken av lignende avtaler. Kontraktene inngås for å sikre pris og leveringsvolum. I land uten sterke samvirketradisjoner og tiltak som henteplikt og målpris, kan slike kontrakter være et gode både for bønder og for industri.
Etter at eiendomsmarkedet sprakk i USA har antallet handler på verdipapirmarkedet økt dramatisk. I 2012 omsettes det omtrent 9 trillioner dollar i råvarederivater, og 80 – 90 % av denne handelen er såkalt «over the counter» eller over disken-handel, noe som innebærer at den kun foregår mellom en kjøper og selger, uten offentlig innsyn. Det er anslått at opptil 80 % av aktørene på disse markedene er rene spekulanter, uten faktiske interesser i råvarer (se Triple Crisisfor kilder).
Photo: Wikimedia Commons
Argumentasjonen til Jørgensen låter i utgangspunktet tilforlatelig: Prisene på verdipapirene kan ikke påvirke prisene på de underliggende produktene. Det blir som om et utfall av hesteveddeløp skulle bli påvirket av de som spiller på trav. Dette er på ingen måte en eksotisk posisjon – også Paul Krugman argumentert slik i 2011. Akkurat her skal jeg overse at hesteløp like fort som finansmarkeder er utsatt for manipulasjon fra drevne spillere, og fokusere på tre motargumenter:
FNs spesialrapportør på matvaresikkerhet, Olivier de Schutter, blir gjerne trukket fram som den som har kommet med den tydeligste advarselen om spekulasjon. Hans påstand er at både prisøkning og svingninger i matvareprisen kan forklares med spekulasjon. De Schutter mener at økende priser på verdipapirmarkedet fører til økning på det fysiske markedet fordi selgerne ikke ønsker å selge varen. I stedet ønsker de å se om de kan hente ut en større gevinst på verdipapirmarkedet. De økte prisene på det fysiske markedet gjør så at kjøperne av fysiske varer etterspør nye futures for å sikre seg mot framtidige prisøkninger. Sammen med etterspørsel fra spekulanter, vil dette by opp prisen på verdipapirene. I en situasjon med større etterspørsel enn tilbud vil prisene gå opp på det fysiske markedet, noe som fører til at verdipapirene øker i verdi, og dermed starter prosessen på nytt. Særlig er det storstilt investering i indeksfond som driver denne prosessen. Slik er det dermed mulig at investeringer i verdipapirer driver prisene på fysiske varer – mat – selv uten at store enkeltlager av mat dukker opp.
Photo: Wikimedia Commons
Et annet poeng er at hensikten med verdipapirmarkedet på mat ikke kun er å tilby forsikring, men å gi informasjon om prisen – noe både Kjell Jørgensen og Christian Tybring-Gjedde understreket i GK12-debatten. Men hva skjer hvis prisen på verdipapirmarkedet ikke er knyttet til faktisk tilbud og etterspørsel, men investorers forventning om framtidig avkastning, som WDM hevder? IATP er også blant de som mener å kunne dokumentere at et marked ikke blir mer effektivt under slike forhold: Det høye nivået på investeringer forstyrrer prisene og fører til økte svingninger. Dermed mister aktører i matvaremarkedene – de fysiske markedene – en viktig informasjonskilde.
Det tredje argumentet baserer seg på at store markedsaktører har trukket produkter fra markedet, nettopp med begrunnelser som over. Nordea, det største bankkonsernet i Norden, har trukket et spareprodukt hvor de blant annet tilbød privatkunder matvareinvestering. De står ikke alene: Commerzbank har fjernet landbruksprodukter fra et av sine indeksfond, østerrikske Volksbank likeså, og tidligere i år ga giganten Deutsche Bank også beskjed om at de ikke ønsket å tilby nye produkter på dette området. Hvis det var så enkelt som Jørgensen hevder, hva gjør da disse store aktørene nervøse?
Enn så lenge virker det tryggere å gjøre som Financial Times forslår: De potensielle konsekvensene av uregulert spekulasjon er sult for mange mennesker. Konsekvensene av regulering er i verste fall at noen ikke får penger, men må finne andre ting å investere i – som realkapital.
Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener den norske landbruksdebatten behøver flere impulser utenfra. Derfor har vi startet en serie der ulike skribenter tar for seg aktuell forskning som ikke stammer fra Norge. Først ut er Erling Christiansen.
Jan D. Van der Ploeg:
Regionale kooperativer
I land med lav grunnrente i jorden er det vanskelig å være bonde uten subsidier, proteksjonisme, privatlån fra banken eller nasjonale kooperativer. Hvilken modell som fungerer best er et mildt sagt viktig forskningsområde. Å akseptere eksisterende strukturer som optimale er naturligvis en feilslutning, men god og solid forskning må gjøres for å etablere alternativer i en kompleks og integrert verden. I Europa sitter den nederlandske professoren Jan D. van der Ploeg i førersetet hva angår forskning på alternative, profitable modeller. Mens norsk forskning bærer preg av små, fragmenterte prosjekter, stiller Van der Ploeg med store forskningsteam fra stipendiater og oppover. De har belyst et tema som også burde være relevant for norsk landbruksforskning, nemlig private, regionale kooperativer som suksessoppskrift for sunn og inntektsbringende matproduksjon.
Hva er et regionalt kooperativ?
I forskningen til Van der Ploeg vises det at både nasjonale prosjekter og gjeldsbaserte, private prosjekter vanskelig kan kombinere profitabel og sunn matproduksjon. Derimot kan regionale kooperativer være en suksessoppskrift. Kooperativer i Nord-Friesland trekkes frem som et godt eksempel. I motsetning til nasjonale kooperativer forutsetter den regionale versjonen kort avstand mellom bøndene, da dette generer både kunnskapsoverføring og trygghet som en samlet gruppe. Videre reduserer den regionale produksjonen transaksjonskostnader og øker muligheten for gjensidig utnyttelse av produksjonsmidler. Gjeldsinvesteringer fordeles på alle medlemmer av kooperativet, og skaper slik en organisk heller enn regulert modell for begrenset ansvar.
I Nord-Friesland er det regionale kooperativet fordelt på seks organsisajoner med hvert sitt spesialfelt. Dette muliggjør organisering av både produksjons- og grossistleddet. Dyrevelferd og robuste landbruksmetoder med minimal kunstgjødsel- og sprøytemiddelbruk er også et prioriteringsområde. Maten produseres regionalt for både lokale og eksterne markeder, og det skapes store nok volumer til å konkurrere mot oligopoler – både på pris og markedsføring . Det er altså stordriftsfordeler på tross av den gjennomsiktige, regionale modellen. Eksempelet fra Nord-Friesland viser også at stordrift og økologisk produksjon er forenelige størrelser.
Nord-Friesland preges av god innovasjonsevne og kunnskapsoverføring, trolig fordi de seks organisasjonene deler kunnskap og sitter på ulik ekspertise og til dels representerer ulike interesser (bl.a. jobber en organisasjon primært med biomangfold og en annen primært med det kommersielle). Dette skaper nettverk som gir gode resultater og gjør regionen lite utsatt for feilgrep, siden organisasjonene korrigerer hverandre.
Kooperativet driver lobby-virksomhet overfor parlaments-politikere heller enn byråkrater for å oppnå anerkjennelse for frakoblingen fra nasjonale/supra-nasjonale integrasjon og produksjonsmetoder. Et gyllent prinsipp som benyttes i Nord-Friesland er at om du jobber med en politiker som ikke leverer resultater innen relativt kort tid må du begynne å påvirke nye.
I Nord-Friesland kombineres altså det beste fra kooperatisme og marked. Det er interessant for norske forskere og bønder å studere det regionale kooperativet. Verden er sjelden så låst fast som den kan virke som.
Erling Christiansen, Stipendiat i samfunnsgeografi v/UiO
Kommanter skrevet av Øyvind Aukrust i Nationen 27.10.2012
I Nationen 18.10 presenterer Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) ferske beregninger som viser at selvforsyningsgraden i 2011 hadde økt med to prosentpoeng, opp til 48 prosent. Samme år som NILF konkluderer med økt selvforsyningsgrad, var importen av kraftfôrråvarer til Norge på nesten 800 000 tonn. Det er ny rekord. Importen av matkorn er på ca. 163 000 tonn. Samtidig med at vi altså importerte nesten en million tonn korn og kraftfôrråvare, ble det norske kornarealet i 2011 redusert med 32 000 dekar. I NILF sin statistikk framgår dette som økt selvforsyning.
NILF har som formål å bidra til ”et godt grunnlag for landbrukspolitiske beslutninger og for økonomiske avgjørelser i tilknytning til produksjon, foredling og omsetning av landbruksprodukter”. Når arealene reduseres og importen øker, bidrar da NILF sin selvforsyningsstatistikk og konklusjon om økt selvforsyning med et godt grunnlag for landbrukspolitiske beslutninger? Hva skal stortingspolitikere tro om utviklinga i norsk jordbruk basert på den virkelighetsbeskrivelsen NILF gir? Hvilken kunnskap sitter de igjen med til å foreta viktige landbrukspolitiske prioriteringer for å nå målsettinger med matproduksjonen i Norge?
Jordene kan ikke flyttes. Norsk selvforsyning er uløselig knytta til bruk av jord. Fordi arealene arealene synker og blir drevet mindre effektivt, øker importen av fôr. Når ikke dette ikke tas med blir tallene til NILF lite relevante. Det er behov for bedre beregningsmetoder. Selvforsyningstallene fra NILF er uegna som grunnlag for politiske beslutninger. Alliansen Ny Landbrukspolitikk, som består av 11 miljøorganisasjokner, solidaritetsorganisasjoner og ungdomspartier, er enige med Bondelagets og Småbrukarlaget i at statistikken må korrigeres for importert kraftfôr.
Forspill for årets Globaliseringskonferanse og lansering av artikkelsamlingen Importerte åkrer, som Natur og Ungdom gir ut.
Den senere tiden har vi sett et økende engasjement for matpolitikk. Det har blitt klart for mange flere at landbruk og mat like mye handler om miljø og solidaritet, som om næringenes særinteresser. På dette møtet treffes miljøbevegelsen, fagbevegelsen og solidaritetsbevegelsen og diskuterer hva slags landbruk vi vil ha, og hva slags politikk vi kan stå sammen om for at det skal la seg realisere.
Landbruket var en viktig aktør i den brede rødgrønne alliansen for å sikre kursendring i 2005. Men kursendringen kom aldri. Det ble ingen ny landbrukspolitikk som snudde utviklinga. Nedgangen i jordbruksarealer og antallet bruk fortsetter med stor styrke. Landbruket preges av svært lav lønnsomhet og urovekkende høy gjeld. Matproduksjonen opprettholdes ved at det blir importert stadig mer fôr.
Vi trenger en ny landbrukspolitikk. Hvordan bør den utformes? Hvordan skal vi jobbe for den? Og hva er våre felles krav? Debattmøtet
INNLEDNINGER
Hva er en miljøvennlig og solidarisk landbrukspolitikk?
Helene Bank – For Velferdsstaten, bakgrunn fra bl. a. Utviklingsfondet)
Kaare Bilden – Kirkens Nødhjelp
Helene Bank støtter prinsippet om matsuverenitet, og mener hvert land skal ha mulighet til å bruke de virkemidlene som er nødvendige for at de skal kunne produsere mat for egen befolkning. Kaare Bilden mener rike land må bygge ned tollmurene mot U-land, og legge om til landbruksstøtte som er mindre energi- og produksjonsdrivende. Han har skrevet boka Mat er makt.
Allianser i matpolitikken
Christian Anton Smedshaug – Landbrukets utredningskontor, har blant annet skrevet boka Kan jordbruket fø verden? – Hva skjer når venstresida ikke har en egen landbrukspolitikk?
Hva har landbrukspolitikken til den rødgrønne regjeringa betydd for norsk landbruk?
Merete Furuberg – leder for Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Status i norsk landbruk
Svenn Arne Lie – Statsviter, har skrevet boka En nasjon av kjøtthuer – ni myter og en løgn i norsk landbrukspolitikk – Hva er situasjonen? Hva skjer og hvorfor skjer det, hva er problemet, hva er løsningen?
Diskusjon
Diskusjon mellom alle innlederne, med Benedikte Hansen i Attac som ordstyrer. Til slutt åpnes det for spørsmål fra salen.
Arrangører: Natur og Ungdom, Norges sosiale forum, Attac Blindern, Manifest forlag og Alliansen ny landbrukspolitikk. Importerte åkrer I denne lille boka har vi samla noen gode bidrag til debatten om en ny landbrukspolitikk. Både landbruket, akademia, miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen er representert. Blant temaene som belyses er miljø, rettferdig handel, rekruttering og kasting av mat.
Mer informasjon om artikkelsamlinga på NUs nettside: http://bit.ly/RRjDEI
Øyvind Aukrust, leder for Alliansen ny landbrukspolitikk
Mandag ble Statsbudsjett for 2013 lagt frem for Stortinget. Alliansen ny landbrukspolitikk er fornøyde med at tollen økes på enkelte landbruksprodukter, og at det blir gitt mer penger til forskning. De overordna målene betegner de imidlertid som svake.
– Vi er svært fornøyde med at regjeringa går inn for økt toll på viktige landbruksvarer som ost og kjøtt. Det er helt nødvendig for at det skal kunne produseres mer mat på en miljøvennlig måte, sier Øyvind Aukrust i Natur og Ungdom, som er leder for Alliansen ny Landbrukspolitikk.
Alliansen er imidlertid langt fra like begeistra over budsjettets overordna mål.
– Det slås fast at selvforsyningsgraden skal opprettholdes, men det sies ingen ting om hvordan. Det kan entenskje basert på norske beitearealer og jorder, eller vi kan importere mer kraftfôrråvare. For verden matforsyning er det samme om vi importerer kylling eller kyllingfôr, sier Aukrust.
Landbruk over hele landet De neste tiårene kommer verden til å trenge mer mat. Samtidig rammer klimaendringene landbruket, spesielt der allerede mange sulter. Alliansen mener det er viktig å ha et mangfoldig landbruk, som kan utnytte naturressursene i hele verden.
– Naturressursene ligger spredt. Derfor er landbruket uegna for omfattende sentralisering. Naturressursene kan ikke flyttes, og landbruket er dermed grunnleggende ulikt industrien, sier Aukrust.
Naturforholdene gjør landbruket i Norge tungdrevent, men ikke desto mindre viktig.
– Et styrka tollvern gir økt handlingsrom til å drive en miljøvennlig og solidarisk landbrukspolitikk, som gjør det mulig med et lokalt tilpassa landbruk over hele landet. Derfor er vi svært fornøyde med at tollvernet blir styrka. Men med mindre det sterkere tollvernet blir brukt til å øke produksjonen basert på norske beitearealer og jorder, er ikke endringene noe å rope hurra for, sier Aukrust.
Ubegrunna frykt for prisøkning Mange har siden forslaget om økt toll ble fremsatt, hevdet at omleggingen fra prosent til kronetoll vil ramme forbrukerne hardt. Aukrust mener kritikken er irrelevant.
– Sett i forhold til hva folk tjener har Norge blant de laveste matprisene i verden. Bare 11 prosent av de norske husholdningsbudsjettene blir brukt på mat, sier Aukrust.
Han avviser at tollendringene kommer til å gi forbrukerne et dårligere utvalg.
– Bare to av fjorten tollinjer på ost vil bli endret. Av de to har fjorten spesialoster fått unntak fra endringen, og de vil beholde samme tollsats som i dag. I tillegg har den tollfrie importkvota for ost fra EU økt til 7200 tonn per år, fra 4500. De som etter dette hevder økningen vil drepe utvalget av spesialoster, kan enten ikke lese, eller de forholder seg bevisst ikke til fakta, sier Aukrust.
Forskning og grøfting viktige tiltak Alliansens leder fremhever samtidig satsingen på forskning og grøfting som gode tiltak for å sikre viktige landbrukspolitiske mål.
– Kornavlingene per areal er synkende. Det nye grøftetilskduddet er et helt nødvendig tiltak, som kan være ett av flere viktige steg på veien til å nå målene. Økte midler til forskning er også et viktig bidrag, sier Aukrust.
Misvisende om selvforsyning Budsjettet legger til grunn at den reelle selvforsyningsgraden ikke trenger å bli opprettholdt. Alliansen betegner det som et lite ambisiøst mål, og mener regjeringa bruker tall på en villedende måte.
– Budsjettet slår fast at selvforsyningsgraden skal opprettholdes. Når man korrigerer for import av fôr blir imidlertid bildet et ganske annet enn det vi får presentert. Når norske dyr blir ala opp på importert fôr regnes det som et bidrag til selvforsyningsgraden. For verdens matforsyning og miljøet er det samme om vi importerer kylling eller kyllingfôr. Å omtale kjøtt som produseres basert på importert fôr som norsk er grovt misvisende, sier Aukrust.
Han forventer at jordbruksoppgjøret mellom staten og landbruket, som blir lagt fram til våren, inneholder bedre tiltak og målsettinger, samtidig som handlingsrommet i tollvernet blir utnytta.
– Norsk landbruk er viktig fordi det er solidarisk, miljøvennlig og god distriktspolitikk å produsere mat basert på norske ressurser. Når stadig mer av produksjonen baseres på importert fôr gjør det at norsk landbruk blir mindre viktig. Å godta denne utviklingen syns vi er uheldig.
