Leserbrev fra en dalside i Numedal

Kathrine og en av kyra som beiter 800 moh i Numedal.

Styremedlem, Kathrine, i Alliansen ny landbrukspolitikk er til seters gjennom prosjektet Grønt Spatak og har tenkt på mye mer enn maskinmjøking og når neste ku skal kalve. Her er hennes leserbrev fra setra: 

Jeg har blanda følelser etter de tre første dagene med sommerens seterjobb. For det første er det innmari fint å hjelpe en kalvende ku og se at begge overlever. Det er flott å være med på å produsere ren mat og kulturlandskap. Det er ikke gårdsdrifta som gjør meg oppgitt, men det å se ut over dalen. Turen ned til bygda er trist. Turen til nabobygda gjør meg opprørt og på turen tilbake igjen innser jeg at vi som er organisert i jordbruket, partier, fagforeninger og interesseorganisasjoner må kjempe for å snu den negative utviklinga i distriktene.

For det er tydelig at arbeidsplasser distriktene har tapt. Jeg ser på landskapet at satsningen på ressurser som vi er rike på og som er fornybare – skog og gras – har tapt.

Jeg har alltid romantisert tanken om uberørt natur. Hadde jeg sett ut over denne dalen for noen år siden hadde jeg tenkt “åh så flott, her ser det ut som om det aldri har vært folk”. Problemet mitt er at alt ser uberørt ut. Jeg kan ikke ha en romantisk tilnærming til uberørt skog når jeg veit at produkter fra skogen kan erstatte oljeprodukter. Det er selvsagt at en del skog med sjeldne og trua arter må vernes, og det er selvsagt at skogen må utnyttes med langsiktighet og bærekraft som prioriterte mål.

Jeg kommer likevel ikke utenom at skogen er en stor del av framtiden. Satser vi på skogen satser vi dessuten på distriktene. Utnyttelse av skogen skaper lokale arbeidplasser.

I denne dalen er det plass til at folk bor og jobber. At folk kan jobbe og bo andre steder enn nær byene vil redusere behovet for å bygge på matjorda i mer sentrale strøk. Dessuten er det lett for meg å glemme som er fra Lørenskog (stedet som er et kvarter fra alt) at en del folk vil jobbe og bo i i mer grisgrendte strøk enn Lørenskog. Det synes jeg de fortjener å ha muligheten til!

At skogen i så liten grad utnyttes er en politisk villet handling. Vet du at tømmeret som hogges her sendes til Sverige (!) mens vi legger ned egen produksjon? Likevel hører jeg de to ordene “grønt skifte” i hver eneste klimadebatt. Hva er et grønt skifte i et skogland som Norge, uten satsningen på egen skogindustri? Jeg leser i Nationen i dag at talspersonen for Miljøpartiet de Grønne spør seg hvordan distriktene skal være med på det grønne skiftet uten miljøavgifter. Jeg har svaret: skogen. Det er i distriktene de fornybare ressursene ligger.

Da jeg var ferdig med å irritere meg over uutnyttet skog tittet jeg over til skyggesiden av dalen (metaforisk og faktisk). Da hører jeg fra førersetet: “Alle de bruka du ser ser, dem er nedlagt”. Det er en irriterende opplysning å få når du vet at der kunne vi produsert mat om bare politikken la til rette for det. Her kan noen kjapt innvende slikt som “ja, men disse gårdene er vel for lite lønnsomme da?”. For det første: Hva som er lønnsomme gårdsbruk er politisk bestemt. For det andre: Vi bør være villige til å betale mer for matproduksjon i eget land som kan redusere presset på andre lands naturressurser og være beredskap i krisetider. For det tredje: Vi betaler ikke bare for matproduksjon, vi betaler for arbeidsplasser og at kunnskap om å utnytte lokale ressurser holdes i hevd.

Så hvorfor er ikke de små bruka lønnsomme? Norske politikere (til og med i det som ofte omtales som “bondepartiet”, altså Senterpartiet) velger å satse på bønder som kan produsere mye volum. Hvordan er det mulig å gi tilskudd til volumproduksjon i et land som ikke er laga for å produsere mye volum? Hvorfor i alle dager skal vi i landbrukspolitikken herme etter land med en helt annen topografi?

Alliansen ny landbrukspolitikk er et alternativ til volumtankegangen. Derfor bør alle som brenner for levende distrikter og overlevelsen til bruk under gjennomsnittsstørrelse følge med nå: Vi mener at staten bør betale for at jord holdes i hevd, at folk er i arbeid med jorda og at matvareberedskapen er høy. Det er markedet som skal betale for volum, ikke staten.

Folk som driver med landbruk i dalen her, være seg skog eller mat, gjør dette på tross av politikken og ikke på grunn av. Dette må vi snu.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *