Regjeringen foreslår nedleggelse av familiejordbruket

jordbruk

Statens tilbud som ble lagt frem i går viser med all tydelighet at Høyre-FrP-regjeringen vil legge norsk landbruk brakk. Med en utfordrende framtid i vente legges retorikk om ”økt selvforsyning av beredskapshensyn” og ”økt rekruttering” på hylla for å støve ned. Alliansen ny landbrukspolitikk stiller seg sterkt kritiske til både virkemidler og overordnet mål om et ”tilbud” til de som bringer mat på bordet, nemlig bonden. Tilbudet representerer en omlegging av norsk landbrukspolitikk. En intensivering og effektivisering av landbruket, økt avhengighet av importerte fôrvarer og redusert rekruttering er konsekvensene.

Avstanden mellom bøndenes krav og Statens tilbud er på over en 1 milliard kroner. Med kun 10 prosent av kravet tilbudt kunne det ikke blitt formidlet et tydeligere signal om hvilken prioritering jordbruket har under det nåværende politiske regimet. Dette bidrar kun til å understreke viktigheten av nye synspunkter i debatten, som kan motvirke den stadig økende sentraliseringen og industrialiseringen av norsk matproduksjon.

Videre må virkemidlene i tilbudet ses som en direkte forlengelse av FrP og Høyres ideologiske prosjekt for nedbygging av det norske jordbruket. En kjapp gjennomgang viser flere forslag som sterkt vil bidra til økt sentralisering som vil være ensbetydende med lavere selvforsyning. I Norge ligger ressursene spredt, og det kreves en desentralisert bruksstruktur for å utnytte dem. All selvforsyning av beredskapshensyn, som det refereres til I regjeringserklæringen, vil måtte ta hensyn til hvordan ressursene i landet er geografisk fordelt og under hvilke forutsetninger det lar seg gjøre å bruke dem. Vi vil nå gjennomgå eksempler på tiltak som vil føre til en geografisk fordeling av jordbruket i utakt med målet om matsikkerhet .

I hovedsak kan forslagene grupperes i to kategorier: De hvor produksjonsbegrensningene endres, og de som fører til endringer i tilskuddene. Hva gjelder det første, foreslås det å endre produksjonstaket for alle melkeforetak til 1 200 000 liter. Dette vil helt klart føre til en sterk sentralisering med større fjøs og mer bruk av kraftfôr og mindre bruk av lokale grasressurser. Med større fjøs vil det også bli vanskeligere å la kyra utnytte beitene som både påvirker matsikkerhet og dyrevelferd i en negativ retning. Videre reduseres andelen kvoter som må bli solgt til staten fra 50 til 20 %. Endringen vil medføre at større bruk kan kjøpe opp mer av produksjonen fra mindre bruk, med samme resultat som tiltaket ovenfor. Regjeringen ønsker også å igangsette en utredning av større regioner for kjøp og salg av kvoter. I dag er det underskudd i enkelte regioner, mens det i andre er overskudd. Dette er fordi bruksavgangen er ulik i landets regioner; der hvor driftsulempene er mindre, er også bruksavgangen mindre slik at flere bønder står klare til å ta over færre kvoter enn i regioner hvor ulempene er større og flere ønsker å slutte. Dersom man åpner opp for større regioner, vil brukene i regionene hvor etterspørselen er høyere kunne tilby en høyere pris enn kjøperne i regionene hvor etterspørselen er lavere. Dermed vil produksjonen sentraliseres.

Det mest alvorlige forslaget er imidlertid målpris på korn som kun gis 5 øres økning. I en næring som allerede sliter sterkt økonomisk, vil ikke dette føre til inntektsøkningen som er nødvendig for å gjenopprette balansen i økonomien, og vil høyst sannsynlig føre til en brakklegging av norsk matjord vi ikke har sett maken til. Videre foreslås det å redusere tilskuddene for korn med 4 øre per kilo, eller 40 millioner kroner totalt. Det er også foreslått å legge bort differensieringen av tilskudd etter mengden areal på gården som vil gjøre det vanskeligere å drive korngårder med mindre areal. Dette gjør situasjonen meget alvorlig. Mange produsenter kan forsvinne på meget kort tid, slik at viktig kunnskap om jordbruksdrift, sammen med arealene går tapt.

Videre foreslås det å kompensere hele økningen i kornpris med økt prisnedskriving slik at nettoeffekten på kraftfôrprisen blir null i nominelle kroner. Dette vil føre til et reelt prisfall på kraftfôr som igjen vil gjøre det mer lønnsomt for bønder å senke grasandelen i fôrseddelen til dyra. Siden store deler av råstoffene brukt i produksjonen av kraftfôr er importert, vil dette føre til en lavere reell selvforsyning og svekket matsikkerhet. Når prisen på kraftfôr senkes, vil dette samtidig påvirke de ulike produksjonene forskjellig. De hvor gras utgjør en større andel av fôrseddelen (som ku, sau og gris) vil relativt til de hvor gras ikke benyttes (som kylling og kalkun) få et lavere fall i kostnader enn sistnevnte. Derfor vil prisen per kg i de kraftfôrbaserte produksjonene falle mer enn for grasbaserte. Dette vil igjen føre til at forbrukerne øker sitt konsum av kylling og kalkun relativt sett mer enn av de grasbaserte. Dermed vil kjøttkonsumet i større grad baseres på en type kjøtt som i mindre grad benytter norske ressurser, og derigjennom svekke matsikkerheten og dyrevelferden i næringa.

På tilskuddssiden foreslås det å flate ut flere av satsene. I dag avtar satsene per dyr med antall dyr, slik at man, forsøker, å gjøre muliggjøre drift på mindre produksjoner. For melkeku foreslås det å innføre tilskudd for 50 kyr for og oppover som vil gjøre det lønnsomt å øke antallet dyr per gardsbruk. Dersom grasressursene som er tilgjengelig på det enkelte bruk, ikke dekker næringsbehovet til de ekstra dyrene vil man måtte kompensere med økt bruk av kraftfôr som igjen vil forringe matsikkerheten og løsrive produksjonen fra ressursgrunnlaget. Satsene for grôvfortilskudd, som gis per dekar, er også foreslått utflatet slik at man får samme sats uavhengig av størrelse på produksjon. Dette skal gjennomføres ved å redusere satsene for mindre areal, og øke for større. Når man totalt sett kutter i budsjettmidlene, vil det bety at man overfører ressurser fra de små til de store brukene.

Alt i alt vil tiltakene føre til større og færre produsenter gjennom overføring av ressurser fra de små til de store brukene. Dette vil gi et mer industrialisert landbruk, dårligere dyrevelferd og redusert matsikkerhet. Det legges opp til et landbruk som baserer seg mer på andres lands ressurser enn dets egne. Statens tilbud drar jordbruket i baklengs inn i framtida, og imøtekommer ikke norsk matproduksjon på en klimasmart og bærekraftig måte En industrialisering av landbruket vil også bety lavere rekruttering fordi inngangsbarrierene blir mye høyere gjennom store investeringskrav. Dermed vil ungdom med arbeidslyst holdes utenfor yrket.

Alliansen er meget bekymret for utviklingen i jordbruket dersom tilbudet går gjennom. På den annen side viser regjeringen Solberg sitt virkelige ansikt. Under valgkampen ble det sagt at landbruket ikke hadde noe å frykte, i regjeringsplattformen står det at matsikkerheten ikke skal svekkes. Nå vet vi at ingen av disse lovnadene har noen rot i virkeligheten.

Ressursene i jordbruket er fellesressurser for kommende og nålevende generasjoner i Norge. Vi har ikke råd til å bytte dem ut mot ideologiske drømmer. Derfor er det mer enn noen gang viktigere at alternativene til dagens foreslåtte kurs kommer frem i lyset.

 Skrevet av: Harald Høyem og Helene Lind Jensen

 

Leave a Reply

Your email address will not be published.