Orgbloggen # 3: Bondens inntekt

Før jul deltok jeg i en landbruksdebatt med de andre ungdomspartiene på Agroteknikk-messen 2012. Som vanlig maste Unge Høyre om skattelette. Uansett hva spørsmålet er så er svaret til Høyre alltid skattelette. Mange unge sliter med å ha råd til å kjøpe sin første bolig på grunn av skyhøye boligpriser. Høyre løsning? Skattelette. Norske industriarbeidsplasser flyttes til Kina og Qatar. Høyres løsning? Skattelette. Hvert tredje gårdsbruk er lagt ned siden 1999. Høyres løsning? Skattelette.

Derfor kommer jeg aldri til å glemme da ung bonde fra salen reiste seg og stilte følgende spørsmål til representanten fra Unge Høyre: ”Du sier at du vil gi oss skattelette, men hva hjelper det når du ikke vil gi oss inntekt?”. Her ligger det grunnleggende skillet i norsk landbrukspolitikk. Det er helt riktig at Høyre vil gi skattelette til norsk bønder. Det er imidlertid svært få som kommer til å få nytte av når både Venstre, Høyre og Frp er enige om å både kutte all offentlig landbruksstøtte og fjerne tollsatsene. I praksis innebærer det at det kun vil være mulig å drive landbruk på Jæren, mens resten av landet må legge ned.

Alvoret av en slik politikk er vanskelig å overdrive. Hvis et gårdsbruk først er lagt ned er det ikke bare å knipse med fingrene for å få det tilbake. Høyresidens politikk vil rasere norsk landbruk. Hvis den blir en realitet vil landbruket være borte for lang tid fremover, kanskje for alltid. Generasjoner med kunnskap om matproduksjon vil gå tapt. Dyrkbar mark vil gro igjen. Det er et eksperiment som alene er grunn nok til å holde de borgerlige unna regjeringsmakten ved valget i september.

Jeg utrolig stolt av at SV er med i en regjering som har økt tollsatsene for første gang siden 1994. Det viser både mot og handlekraft. Bønder i Norge må komme foran byråkrater i Brussel. Men det er ikke nok. Sosialistisk Ungdom forventer mer av de rødgrønne regjeringspartiene enn trygg styring og middelmådige jordbruksoppgjør.

Norske bønders realinntekt har stått stille siden 1970-tallet. Av de 15 kronene du betaler i butikken for 1 liter melk får en melkebonde 3-4 kroner. Rimi-Hagen tar profitten. Det er ikke tilfeldig at noen av landets rikeste menn har tjent seg rike på å eie matvarekjeder. I følge Matkjedeutvalget forhandler alle norske og utenlandske leverandører i praksis med fire innkjøpere som kontrollerer adgangen til dagligvaremarkedet i Norge. Konsentrasjonen av makt og eierskap i matvarebransjen er en uholdbar situasjon både for norske forbrukere og bønder.

Det trengs en rekke strukturelle grep for å heve den norske bondens inntekt. En viktig begynnelse vil være å lovregulere eierskapet i matvarebransjen for å legge til rette for mer konkurranse og mindre oligarki. Det vil skyve makt vekk fra de store kjedene over til leverandørene, produsentene og forbrukerne.

Aleksander Eilertsen

Miljøpolitisk leder, Sosialistisk Ungdom

2 thoughts on “Orgbloggen # 3: Bondens inntekt”

  1. Å ønske å holde liv i norsk landbruk for å bevare “generasjoner med kunnskap om matproduksjon” er så utrolig bakstreversk. Dersom dere hadde levd på den tiden hvor personbilen utkonkurrerte transport med hest og kjerre, hadde dere kjempet mot utbredelsen av bilen for å bevare generasjoner med kunnskap og tradisjoner om transport med hest og kjerre.

    Folk ønsker egentlig ikke norske produkter. Hvis du spør folk på gaten vil de si at de ønsker det, men dersom de får velge mellom et norsk produkt og et tilsvarende importert produkt til halv pris, vil svært mange velge det importerte produktet. Dette poenget må dere godta, for dersom dere hadde ment at folk likevel vil kjøpe norske produkter, hadde dere ikke trengt å tollbeskytte og subsidiere dem.

    Det er synd og skam at bønder, altså høyst arbeidsføre mennesker, skal leve på overføringer fra staten.

  2. At SVs politikk er langt bedre for bøndene enn høyresidens, og at endringer i jordbruket er tid- og kostandskrevende å reversere, er det liten tvil om. Enkelte av argumentene for at det også er bra for andre, holder imidlertid ikke vann.

    At “Bønder i Norge må komme foran byråkrater i Brussel.”, er greit nok, men det er da på ingen måte der konfliktlinjen går. Det er ikke Brussel som betaler mer for matvarene sine. Det er ganske vanlige folk i Norge. Tiltaket hadde til hensikt å øke bøndenes salgsinntekter, og det skjer selvsagt ved at kundene betaler mer enn de ellers hadde gjort.

    Det ser vel heller ikke ut til at man kan legge skylda på butikkjedene. De har forholdsvist moderate marginer og konkurrerer knallhardt på pris. De tyner nok ganske rett produsenter og underleverandører hardt, men det er vanskelig å få et opplegg som sender en større del av gevinsten videre til forbruker. (Det skal sies at selv om det er situasjonen i dag, er det verdt å ta grep: Veien fra fungerende oligopolistisk konkurranse til noe som ikke fungerer er kort. Det kan være greit å ta grep før problemene oppstår.)

    Jeg skjønner behovet for å prøve å tolke dette feltet som en konflikt mellom arbeidsfolk på den ene sida og Brussel-byråkrater og kapitalinteresser på den andre, men synes det faller gjennom. Situasjonen er ganske enkelt slik at landbruket holdes i livet av tollbeskyttelsen som gir vanlige folk høyere priser, og overføringer som konkurrer med offentlig velferd vanlige folk nyter godt av. Det kan argumenteres (godt) for at det er nødvendig og rimelig om vi skal opprettholde landbruket på et visst nivå, og for at dette nivået ikke bør være lavere enn i dag. Men det er vanskelig å komme unna at det som gis til bønder tas fra forbrukere og skattebetalere/brukere av offentlige tjenester.

    Til slutt: Norske gårdbrukere hadde i 2011 en gjennomsnittlig inntekt på 511.300 kroner (SSB, tabell 05038). Mener du, helt på ramme alvor, at det er reelt uendret siden 70-tallet?

Leave a Reply to Rune Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *