Den amerikanske landbruksøkonomen Willard Cochrane døde den 20. april 2012 i en alder av 97 år. Han startet sin akademiske karriere i California og etter fullført doktorgrad ved Harvard-universitetet holdt han flere professorater, bl.a. ved University of Minnesota, Pennsylvania State University, University of Chicago og Wisconsin.  Han var også John F. Kennedys taleskriver, og senere, landbruksminister.

Han fremstod gjennom hele sitt liv som en forsvarer av det familiebaserte jordbruket og  var arkitekten bak «food stamps» og implementerte en rekke programmer designet for stabilisering av kornprisene.  Han kanskje viktigste bidrag er imidlertid teorien om «landbrukets tredemølle» som  beskriver den kontinuerlige kampen for overlevelse bøndene opplever.

Prisvariasjon på landbruksvarer

For å forstå teorien om landbrukets tredemølle, er det praktisk å starte med grunnleggende økonomiske egenskaper ved markeder for jordbruksprodukter.  De innehar noen trekk som gjør dem ulike andre typer markeder.

Et helt grunnleggende problem er store prisvariasjoner som oppstår når det ikke er likhet mellom tilbud og etterspørsel. Små avvik fra punktet der markedet er i likevekt kan få store utslag på prisen. Dette gjør planlegging av landbruksproduksjon på aggregert nivå til en vanskelig oppgave. Hvorfor er prisene på landbruksvarer ustabile?

I det følgende tenker vi oss en jordbrukssektor der dette gjelder:

• Mange små gårder
• Ingen markedsregulering
• Ingen mulighet for å importere mat

Inelastisk tilbud- og etterspørsel

For det første er etterspørselen for mat svært inelastisk mht pris. Det vil si at relativt store endringer i prisen på matvarer, har relativt liten innvirkning på etterspørselen. Dette er fordi mat er noe man alltid behøver (et nødvendig gode), men som regel finnes det en grense (metthet) for hvor mye som etterspørres. Når du er sulten nok, er du villig til å betale hva maten koster. Men når man har råd til å dekke utgiftene til det daglige brød, går gjerne pengene til forbruksvarer og andre goder istedenfor økt matkonsum. Når tilbudet av mat er større enn etterspørselen, må derfor prisen synke relativt mye for at overskuddet skal «spises opp».

Videre er også tilbudet av mange jordbruksprodukter inelastisk på kort sikt hvilket betyr at prisendringer har relativt liten innvirkning på den totale produksjonen av jordbruksvarer.  Tre forklaringer stikker seg ut når man vil forstå hvorfor: 1) arbeidskraft og jord er innsatsfaktorer som er «i full sving». På kort sikt er det altså vanskelig å øke antall arbeidstimer (bønder jobber i snitt lengre dager en gjennomsnittet av befolkningen) og tilsvarende jord (de fleste jordressursene er i bruk, utvidelse krever nydyrking som tar tid) 2) innsatsfaktorene reagerer lite på prisendringer (uformelt sagt: Kua må melkes uansett) 3) jordbruket omgir bøndenes liv i flere dimensjoner enn den økonomiske. Samlet sett gjør dette produksjonen av landbruksvarer inelastisk på kort sikt. Her er det viktig å presisere at elastisiteten vil variere mellom hvilke varer man ser på., mens tilbudet på lang sikt kan endres gjennom økte investeringer i nytt produksjonsutstyr, nydyrking av land etc.

Sammensatt gir inelastistiteten fare for store prissvingninger. Små overskudd krever store reduksjoner i pris for å bli «spist opp», mens liten underdekning kan føre til sterk prisøkning. Lave priser har negative konsekvenser for bøndene, mens høye priser typisk vil føre til et tap for forbrukerne. Dette vil imidlertid avhenge av om bøndene som opplever en prisøkning er netto kjøpere eller selgere av varen. I det første tilfellet vil bonden oppleve et tap, mens det siste tilsvarer en gevinst.

Slike prisvariasjoner leder til to grunnleggende økonomiske problemer: 1) Variasjoner mellom årstidene fører til inntektsproblemer, i det profitten avhenger like mye av tidspunktet man kommer inn i markedet på som hvor effektivt man produserer. 2) Variasjon mellom år fører til et generelt usikkerhetsproblem i bondens planlegging av neste års produksjon. Store prisvariasjoner gjør det vanskelig å vite hva man bør produsere og hvor mye. Siden den enkelte bonde kun tar hensyn til egen produksjon, kan det klokeste valget for en bonde være ødeleggende for alle. Hvis prisen på en vare er høy, f.eks. bygg, ser det økonomisk lønnsomt ut for den enkelte bonde å øke produksjonen av bygg til neste år. Problemet oppstår når mange tenker likt og øker produksjonen av bygg slik at man får et overskudd med tilsvarende prisfall. Usikkerhetsproblemet fører derfor til ineffektiv ressursbruk fordi enkelte varer kommer ut med overskudd, mens andre blir det for lite av. Dette er en av grunnene til markedsreguleringer og monopoldannelser i jordbruket.

Landbrukets tredemølle

I Cochrane (1958) lanseres teorien om landbrukets tredemølle. Fundamentet er forestillingen om et kappløp mellom tilbud og etterspørsel av mat. Tilbudet øker som en konsekvens av forbedret produktivitet i jordbruket, mens etterspørselen endres gjennom befolkningsvekst og endrede matvaner.  Kappløpet har to mulige utfall:

• Produktiviteten øker mer enn befolkningsveksten
• Befolkningsveksten øker mer enn produktiviteten

I det første tilfellet vil tilbudet bli større enn etterspørselen og prisene vil falle, hvilket er negativt for bøndene. I det andre, vil etterspørselen bli større enn tilbudet slik at prisene vil øke, hvilket forbrukerne taper på.

Tredemøllen fungerer som følger: I en økonomi med mange små gårder, der alle tar prisene for gitt finnes,  det en gruppe bønder som investerer i ny teknologi . Den senker kostnad per produsert enhet og øker produksjonen. Man kaller gjerne denne gruppen «pionérene». Siden det i første omgang er svært få som benytter det nye produksjonsutstyret, vil samlet tilbud bli nesten uendret. Dermed øker profitten for pionerene som lokker andre bønder til å investere. Men etter hvert blir produksjonen så stor at tilbudet øker nok til at prisene faller, og dermed faller profittøkningen fra det nye utstyret bort. Man står sådan på «stedet hvil», akkurat som på en tredemølle. De som ennå ikke har investert må enten gjøre det for å overleve, eller de lar være og forsvinner sådan ut av produksjonen. Deres bit av markedet blir så overtatt av de gjenværende. Man sitter igjen med færre bønder, større tilbud og samme økonomiske situasjon for produsentene. Så kommer en ny teknologisk innovasjon og prosessen gjentar seg helt til veksten i etterspørselen stopper opp.

Som regel er det bare pionerene som tjener på den teknologiske nyvinningen siden de kan nyte høyere inntjeningen i tiden før resten følger etter. De som tilpasser seg sent tjener ingenting fordi deres inntreden i markedet skjer når alle muligheter for profittøkninger er uttømt og nyinvesteringer kun handler om overlevelse. De som faller ut tjener selvsagt heller ikke på tredemøllen. Siden etterspørselen er inelastisk vil det meste av produktivitetsveksten, forutenom den lille delen som går til pionerene, tilfalle konsumentene gjennom lavere matvarepriser.

Kilder:

Cochrane, W (1958)  «Farm prices: Myth and reality»

 

Globaliseringskonferansen 2012 gikk av stabelen forrige helg. En flott affære, hvor det også ble plass til en rekke møter om landbruk og matsuverenitet. Et av møtene tok for seg matspekulasjon, hvor blant andre Sigurd Jorde fra FIVH og Kjell Jørgensen fra BI deltok. Jørgensen avviste her blankt at matvarespekulasjon i det hele tatt kunne påvirke prisen. Det er (dessverre) gode grunner til å utfordre Jørgensen på denne enkle og tilforlatelige sammenhengen. Her kommer en kort forklaring av verdipapirmarkedet for mat, og tre grunner til hvorfor spekulasjon er viktig.

Driverne av prisen på mat er omdiskutert. Skyldes de bratte stigningene i matvarepriser de seinere åra globale økninger i etterspørsel, uår i Russland, eksportrestriksjoner eller første generasjon biodiesel? En av de mest omdiskuterte driverne er matvarespekulasjon. Denne kan enten foregå på det fysiske markedet eller på verdipapirmarkedet. På det fysiske markedet kjøpes og selges det faktiske matvarer, og diskusjoner om spekulasjon blir i denne sammenhengen fort en diskusjon om oppbygging av lager. Men det er i hovedsak verdipapirmarkedet som har fått oppmerksomhet blant de som mener at spekulasjonen påvirker matprisene.

Verdipapirmarkedet skal i utgangspunktet fungere som et forsikringsmarked, hvor bonden og en selger har inngått en kontrakt på hvor mye f.eks. hveteavlinga skal selges for. Hvis bonden lover å selge 100 kilo korn for 1000 kroner om fire måneder, er bonden garantert denne prisen for avlinga si. Hvis markedsprisen faller under den avtalte prisen har bonden tjent penger. Hvis markedsprisen stiger over den avtalte prisen, har forsikreren tjent penger.

Slike kontrakter kan spores helt tilbake til antikken, hvor Aristoteles skriver om bruken av lignende avtaler. Kontraktene inngås for å sikre pris og leveringsvolum. I land uten sterke samvirketradisjoner og tiltak som henteplikt og målpris, kan slike kontrakter være et gode både for bønder og for industri.

Etter at eiendomsmarkedet sprakk i USA har antallet handler på verdipapirmarkedet økt dramatisk. I 2012 omsettes det omtrent 9 trillioner dollar i råvarederivater, og 80 – 90 % av denne handelen er såkalt «over the counter» eller over disken-handel, noe som innebærer at den kun foregår mellom en kjøper og selger, uten offentlig innsyn. Det er anslått at opptil 80 % av aktørene på disse markedene er rene spekulanter, uten faktiske interesser i råvarer (se Triple Crisisfor kilder).

Argumentasjonen til Jørgensen låter i utgangspunktet tilforlatelig: Prisene på verdipapirene kan ikke påvirke prisene på de underliggende produktene. Det blir som om et utfall av hesteveddeløp skulle bli påvirket av de som spiller på trav. Dette er på ingen måte en eksotisk posisjon – også Paul Krugman argumentert slik i 2011. Akkurat her skal jeg overse at hesteløp like fort som finansmarkeder er utsatt for manipulasjon fra drevne spillere, og fokusere på tre motargumenter:

FNs spesialrapportør på matvaresikkerhet, Olivier de Schutter, blir gjerne trukket fram som den som har kommet med den tydeligste advarselen om spekulasjon. Hans påstand er at både prisøkning og svingninger i matvareprisen kan forklares med spekulasjon. De Schutter mener at økende priser på verdipapirmarkedet fører til økning på det fysiske markedet fordi selgerne ikke ønsker å selge varen. I stedet ønsker de å se om de kan hente ut en større gevinst på verdipapirmarkedet. De økte prisene på det fysiske markedet gjør så at kjøperne av fysiske varer etterspør nye futures for å sikre seg mot framtidige prisøkninger. Sammen med etterspørsel fra spekulanter, vil dette by opp prisen på verdipapirene. I en situasjon med større etterspørsel enn tilbud vil prisene gå opp på det fysiske markedet, noe som fører til at verdipapirene øker i verdi, og dermed starter prosessen på nytt. Særlig er det storstilt investering i indeksfond som driver denne prosessen. Slik er det dermed mulig at investeringer i verdipapirer driver prisene på fysiske varer – mat – selv uten at store enkeltlager av mat dukker opp.

Et annet poeng er at hensikten med verdipapirmarkedet på mat ikke kun er å tilby forsikring, men å gi informasjon om prisen – noe både Kjell Jørgensen og Christian Tybring-Gjedde understreket i GK12-debatten. Men hva skjer hvis prisen på verdipapirmarkedet ikke er knyttet til faktisk tilbud og etterspørsel, men investorers forventning om framtidig avkastning, som WDM hevder? IATP er også blant de som mener å kunne dokumentere at et marked ikke blir mer effektivt under slike forhold: Det høye nivået på investeringer forstyrrer prisene og fører til økte svingninger. Dermed mister aktører i matvaremarkedene – de fysiske markedene – en viktig informasjonskilde.

Det tredje argumentet baserer seg på at store markedsaktører har trukket produkter fra markedet, nettopp med begrunnelser som over. Nordea, det største bankkonsernet i Norden, har trukket et spareprodukt hvor de blant annet tilbød privatkunder matvareinvestering. De står ikke alene: Commerzbank har fjernet landbruksprodukter fra et av sine indeksfond, østerrikske Volksbank likeså, og tidligere i år ga giganten Deutsche Bank også beskjed om at de ikke ønsket å tilby nye produkter på dette området. Hvis det var så enkelt som Jørgensen hevder, hva gjør da disse store aktørene nervøse?

Enn så lenge virker det tryggere å gjøre som Financial Times forslår: De potensielle konsekvensene av uregulert spekulasjon er sult for mange mennesker. Konsekvensene av regulering er i verste fall at noen ikke får penger, men må finne andre ting å investere i – som realkapital.

Eivind Hageberg, Arbeidsutvalget i Attac 

Vi i Alliansen ny landbrukspolitikk mener den norske landbruksdebatten behøver flere impulser utenfra. Derfor har vi startet en serie der ulike skribenter tar for seg aktuell forskning som ikke stammer fra Norge. Først ut er Erling Christiansen.

Jan D. Van der Ploeg:

Regionale kooperativer

I land med lav grunnrente i jorden er det vanskelig å være bonde uten subsidier, proteksjonisme, privatlån fra banken eller nasjonale kooperativer. Hvilken modell som fungerer best er et mildt sagt viktig forskningsområde. Å akseptere eksisterende strukturer som optimale er naturligvis en feilslutning, men god og solid forskning må gjøres for å etablere alternativer i en kompleks og integrert verden. I Europa sitter den nederlandske professoren Jan D. van der Ploeg i førersetet hva angår forskning på alternative, profitable modeller. Mens norsk forskning bærer preg av små, fragmenterte prosjekter, stiller Van der Ploeg med store forskningsteam fra stipendiater og oppover. De har belyst et tema som også burde være relevant for norsk landbruksforskning, nemlig private, regionale kooperativer som suksessoppskrift for sunn og inntektsbringende matproduksjon.

Hva er et regionalt kooperativ?

I forskningen til Van der Ploeg vises det at både nasjonale prosjekter og gjeldsbaserte, private prosjekter vanskelig kan kombinere profitabel og sunn matproduksjon. Derimot kan regionale kooperativer være en suksessoppskrift. Kooperativer i Nord-Friesland trekkes frem som et godt eksempel. I motsetning til nasjonale kooperativer forutsetter den regionale versjonen kort avstand mellom bøndene, da dette generer både kunnskapsoverføring og trygghet som en samlet gruppe. Videre reduserer den regionale produksjonen transaksjonskostnader og øker muligheten for gjensidig utnyttelse av produksjonsmidler. Gjeldsinvesteringer fordeles på alle medlemmer av kooperativet, og skaper slik en organisk heller enn regulert modell for begrenset ansvar.

I Nord-Friesland er det regionale kooperativet fordelt på seks organsisajoner med hvert sitt spesialfelt. Dette muliggjør organisering av både produksjons- og grossistleddet. Dyrevelferd og robuste landbruksmetoder med minimal kunstgjødsel- og sprøytemiddelbruk er også et prioriteringsområde. Maten produseres regionalt for både lokale og eksterne markeder, og det skapes store nok volumer til å konkurrere mot oligopoler – både på pris og markedsføring . Det er altså stordriftsfordeler på tross av den gjennomsiktige, regionale modellen. Eksempelet fra Nord-Friesland viser også at stordrift og økologisk produksjon er forenelige størrelser.

Nord-Friesland preges av god innovasjonsevne og kunnskapsoverføring, trolig fordi de seks organisasjonene deler kunnskap og sitter på ulik ekspertise og til dels representerer ulike interesser (bl.a. jobber en organisasjon primært med biomangfold og en annen primært med det kommersielle). Dette skaper nettverk som gir gode resultater og gjør regionen lite utsatt for feilgrep, siden organisasjonene korrigerer hverandre.

Kooperativet driver lobby-virksomhet overfor parlaments-politikere heller enn byråkrater for å oppnå anerkjennelse for frakoblingen fra nasjonale/supra-nasjonale integrasjon og produksjonsmetoder. Et gyllent prinsipp som benyttes i Nord-Friesland er at om du jobber med en politiker som ikke leverer resultater innen relativt kort tid må du begynne å påvirke nye.

I Nord-Friesland kombineres altså det beste fra kooperatisme og marked. Det er interessant for norske forskere og bønder å studere det regionale kooperativet. Verden er sjelden så låst fast som den kan virke som.

Erling Christiansen, Stipendiat i samfunnsgeografi v/UiO