Month: February 2018

Har du prøvd å forstå jordbrukspolitikk? Gikk du deg kanskje vill i “de fire søylene” – markedsregulering, juridiske virkemidler, tollvern og økonomiske virkemidler? Jordbrukspolitikk er egentlig enkelt! Kan du svare på disse fire spørsmålene, er du mer enn bra nok kvalifisert til å utforme virkemidlene i jordbrukspolitikken.

Marked: Hvor skal varene selges – i hvilket marked, i hvilket land? Svaret på dette, hvorvidt det er Norge, Skandinavia, EU eller verden, avgjør hvor store mengder som skal produseres. Deretter må man se på hvilke tiltak og virkemidler som egner seg for å ha riktig produksjonsvolum, og slik sikre avsetning og pris. Produserer mer enn det markedet ditt trenger, faller prisene plutselig dramatisk.

Areal: Hva slags arealgrunnlag skal produksjonen baseres på – arealer i Norge eller andre steder? Og hvilke virkemidler skal gjøre at det arealet som du ønsker å bruke, er det som er mest lønnsomt? Hvis du for eksempel mener at norsk jordbruk skal handle om å bruke jord i Norge, så må jordbrukspolitikken tilrettelegge for at produksjonen av mat og fôr foregår på norsk jord. Da er prisforholdet mellom egenprodusert fôr og importert kraftfôr avgjørende.

Arbeid: Hvem skal dyrke jorda og arbeide i fjøset? Hvor mange hender trengs for å drive et godt jordbruk? Skal jordbruket ha like standarder for arbeidsvilkår og inntekter som folk i andre næringer?

Kapital: Hvordan skal tilskudd og markedspris utfylle hverandre i bondens økonomi? Hvorfor skal jordbruket ha tilskudd? Og hvordan skal fellesskapets penger brukes i jordbruket? Hva slags jordbruk er det vi egentlig skal støtte? For eksempel brukes det i dag om lag 600 millioner kroner i tilskudd for å subsidiere billig kraftfôr. Dette er med på å redusere bruken av beite. Samtidig gis det også et eget beitetilskudd på omlag 800 millioner kroner for å holde beitene i hevd. Disse tilskuddene strider mot hverandre, og man har kanskje glemt å spørre seg hva som var hensikten å støtte i utgangspunktet?

Alliansen ny landbrukspolitikk ønsker bedre bruk av norsk jord og mindre bruk av utenlandsk jord. Målet med norsk jordbruk er å forsyne befolkningen med tilstrekkelig og trygg  mat. Vi skal ikke redusere fremtidige generasjoners muligheter til å kunne gjøre det samme. Det betyr at vi må holde jord i hevd og produsere mat på måter som forbedrer og ivaretar kvaliteten på matjorda.

Dagens jordbrukspolitikk oppfyller ikke dette målet godt nok. Jord går ut av drift og sjølforsyninga vår er avhengig av importerte fôrråvarer. Jordbrukets samfunnsoppdrag må være det overordna målet til jordbruksorganisasjonene, jf. § 1-1 Formålet med avtaleverket for jordbruket:

Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.

Skal fellesskapets mål for jordbruket realiseres, må fagorganisasjonene fremme tiltak og fordele penger på en måte som ikke styrer jordbruket vekk fra måla og økt sjølforsyning. Vi trenger fokus på produksjonsmåter, agroøkologi og et solidarisk jordbruk som bygger på prinsipper som matsuverenitet.

ANL vil ha økt matproduksjon på norske ressurser. Dette må ikke sammenblandes med økt matproduksjon generelt. Vi har overproduksjon på svin, kjøtt og melk. Derfor må vi jobbe for å øke norskandelen i fôret, men òg dempe volum-/produksjonsfremmende tiltak der vi har overproduksjon og være villige til å diskutere hvordan tilskudd kan innrettes for å premiere produksjonmåter som er bra for matjorda. Det må i større grad bli lønnsomt å pleie kulturlandskapet, ta vare på jorda og utnytte de ressursene som i dag er for marginale, framfor store fjøs løsrevet fra ressursgrunnlaget.

Derfor bør man løfte marginale arealer. Investeringer bør kunne gjøres på gårdsnivå uten at bonden må øke produksjonen. Vi foreslår at faglaga går inn for et driftsvansketilskudd som tar høyde for klima, jordsmonn, høydemeter over havet, hvor stor avling som er mulig på gårdens areal og hvor værutsatt gården er.

Videre foreslår Alliansen ny landbrukspolitikk at jordbruksorganisasjonene gir seterdrifta et løft i sitt felleskrav. Arealressursene i utmark og på fjellet er verdifulle i et beredskapsperspektiv og for folkehelsa. Kjøtt produsert på gras gir gunstig fettsyresammensetning. For mange dalstrøk hadde det ikke vært mulig å drive jordbruk uten nærheten til vidder og utmark, som en lett finner igjen i eldre beskrivelser av Hallingdal i dette tilfellet – “Enddå gjekk det vel ikkje um fjelle ikkje låg attåt”. Dette var før  rundballeplasten gjorde det mulig å frakte fôr over lengre avstander fra nedlagte bruk.

Alliansen ny landbrukspolitikk håper at verdien av riktig bruk av jord kommer på dagsorden i jordbruksforhandlingene.