Etter sesongpremièren av Folkeopplysningen må vi snakke litt om klima i jordbruket. Og vi må snakke om hvordan vi snakker om klima i jordbruket. Jordbruket burde ha som mål å bli fossilfritt, ikke utslippsfritt. Vi må ikke måle utslipp i jordbruket per produsert enhet. Vi må ikke ha et så «klimasmart» jordbruk at vi i framtida ikke har mat å fø oss med.
I fotspora til ei ku som beiter finner vi et biologisk mangfold om arealet skjøttes riktig. Et mangfold helt avhengig av samspillet mellom bonden, dyra og naturen. Ei ku skaper liv i jorda, rett over bakken og ikke minst i lufta. Jord er levende, planter tiltrekker insekter, som igjen tiltrekker seg fugler. Kua skaper liv.
En kylling som fôres på korn, det vil si menneskemat, bidrar ikke til alle disse godene som beitedyra bidrar med. I verste fall dyrkes råvarene i kraftfôret kyllingen eter i monokulturer og med innsatsmidler basert på fossil energi.
I Norge har vi rundt 3 prosent dyrka mark. Her kan vi produsere mer frukt, grønnsaker og bær – og det burde vi. Dyra burde i mindre grad være på de areala som kan brukes direkte til menneskemat uten å ta veien gjennom et dyr, og de burde være mer i utmarka. Dette arealet kan ikke brukes til å dyrke grønnsaker eller korn. Her burde kua, sauen og til og med grisen være. Noe av innmarka burde spares til vinterfôr til dyra som gjør en verdifull jobb i utmarka om våren, sommeren og tidlig høst. Da hjelper beitedyra oss med å holde landskapet åpent, vi tar vare på norske oste- og foredlingstradisjoner som holder på å dø ut, og et mangfold av planter.
Hvorfor skal vi ikke måle disse utslippene per produsert enhet? Jo, fordi da kan plutselig «det riktige» bli å sette kua inn på bås og fôre henne i mye større grad med kraftfôr dyrka på arealer vi kunne dyrka grønnsaker og korn til menneskemat, enn å sende kua ut i skog og mark, og ikke minst – til fjells før de siste 900 aktive setrene vi har igjen også forsvinner. Dersom høyt kraftfôrforbruk fører til mindre utslipp per liter produsert melk og kilo kjøtt kunne, da vi sagt takk og farvel til en viktig del av norsk kulturarv – høsting av utmarka gjennom seterdrift. Budeia kunne vi plassert på museum som et forhistorisk minne, i stedet for å se på budeia som en som gjør det mulig å leve av mat produsert på norsk jord og forvalter av utryddingstrua kulturplanter.
Men da må vi ha en ny jordbrukspolitikk. En politikk som gjør det lønnsomt å ha kua på beite og samtidig ivareta dyrevelferden. Alle som har passa på ei krøtterflokk veit at det er lettere å vokte dem for skader innendørs i et fjøs, enn når de beveger seg mellom kratt, busker, steiner og bratte lier. Vi må tilskudd til gjerder, leskur, vann og åpning av gjengrodde beiter, framfor store fjøs der traktorer som drives av diesel skal kjøre gras pakka inn i plast til dyra inne i fjøset, pluss en dose kraftfôr der råvarene kommer hele veien fra monokulturer i Brasil og andre steder i den store vide verden. Hadde vi vært smarte kunne dette kornet vært brukt til brød og i mindre grad til en drøvtygger som foretrekker gras. Noe kraftfôr bør hun likevel få, men ikke fordi bonden har skaffet seg flere kyr enn det hun/han har areal til og derfor henter inn noe på øke kraftfôrmengden.
La oss si at vi dropper å spise kjøtt. Alle i Norge blir vegetarianere. All dyrka mark går nå til produksjon av menneskemat. Da har vi likevel ikke nok til å fø Norge. Vi må importere. Og vi importerer. Så blir det matmangel i verden – kan vi da akseptere at vi kjøper maten ut av hånda på andre folk? Hva om ingen lenger vil selge maten sin til oss? Har vi dumma oss skikkelig ut har utmarka allerede grodd igjen (som den holder på å gjøre), det samme har innmarksareal som ikke egna seg til grønnsaksdyrking, og kanskje har vi til og med har vi mistet kunnskapen til en generasjon bønder som hadde kunnskap om aktivt beitebasert jordbruk. Norge har mye gras og utmark. Å la gras råtne på rot, framfor å ha dyr som høster naturens overskudd er matsvinn, og ikke minst arrogant mot den matmangelen verden kan møte på i framtida. Det er olje og gass som har skapt klimaproblemene, ikke alle dyr som eter gras (husdyr og ville) i utmarka. Vi skal ikke løse klimaproblemene med å spise mat dyrka på andre lands matjord.