Uncategorized

Solidaritet med Palestina

Alliansen Ny Landbrukspolitikk arbeider for å endre norsk og internasjonal landbrukspolitikk og fremme forståelsen av økologiske, sosiale og økonomiske systemforhold for å oppnå gjensidig velvære for natur og mennesker, spesielt de mest sårbare. Dette betinger prinsipp om matsuverenitet og lokalbefolkninger sine rettigheter til land. Grunnet den koloniale okkupasjonen og ubalansen i maktforholdet som kjennetegner krigen i Palestina, skiller vi pasifisme fra nøytralitet og nekter å passivt forlate de undertrykte og sårbare til sin skjebne.

Forferdet over volden i Israel og Palestina, står vi i solidaritet med alle ofre for krigen og fordømmer ethvert angrep på sivilbefolkningen og brudd på menneskerettighetene. Vi er rystet over kriminaliseringen av palestinske solidaritetsbevegelser, og den urettmessige stemplingen av det palestinske sivilsamfunn i internasjonale medier. Vi fordømmer både sionisme og antisemittisme og står fast ved at enhver rasistisk og kolonial ideologi som baseres på underkastelse av folk og land er dypt skadelig.

Vi stiller oss bak uttalelsene til spesialrapportører fra FN som vitner om palestinske bønder sin begrensede og farlige adgang til egne åkerlapper og intensjonelt ødelagte avlinger(1). Det bryter med prinsipp om matsuvernitet. Rapportører påpeker også gjentatte ganger at det haster med å få nødhjelp inn i Gaza og dette krever internasjonalt press.

Israels okkupasjon av Palestina er et blodig eksempel på en tro om at land kan føres fra et folk til et annet, og på en blindhet for eksisterende forbindelser mellom mennesker og natur. Britene bestemte seg i 1917 for å “gi” Palestina til det israelske folk, som har ført til frarøvelse av landområder og tvangsforflytning av det palestinske folk. I flere generasjoner har de tradisjonsrike oliventrærne blitt røsket bort fra sine familiære bånd av israelske bosettere. Slik har palestinske bønder mistet sin kilde til inntekt og næring samtidig med sin rett til kulturutøvelse og roten til palestinsk identitet.

Nå som Norge endelig anerkjenner Palestina sin eksistens krever vi også at regjeringen fremmer sanksjoner mot den israelske stat og stanser vårt bidrag til volden mot det palestinske folk gjennom våre handelsavtaler, investeringer og våpensalg.

Vi krever:

at vårt økonomiske sikkerhetsnett ikke skal tuftes på andres undergang. Ifølge rapporten «Dont Buy into Occupation» fra desember 2023, har oljefondet (SPU) aksjer verdt over 65 milliarder dollar i selskaper som bidrar, styrker og tjener på Israels okkupasjon av Vestbredden og Palestina(2). Norge må stanse sitt bidrag til Israels kolonialisering. og fordømme samarbeid med selskaper som tjener på okkupasjon og undertrykkelse av enhver lokalbefolkning.
umiddelbar våpenhvile og at det arbeides mot en varig fred og slutt på okkupasjonen av palestinske områder. For å få en slutt på bosetningskapitalismen og apartheidregimet i Palestina stiller vi oss bak oppfordringer til internasjonalt samarbeid for en samlet militær nedskalering.
at norskproduserte våpen ikke ender opp hos det israelske militæret eller hos andre autoritære regimer.
stans i all import av mat og andre varer produsert på okkuperte områder. Handelsavtaler med Israel gir økonomisk støtte til staten som ivaretar undertrykkelsen av det palestinske folk.
at Norge bidrar til gjennoppbygging av en palestinsk stat og sikrer sivilsamfunnets tilgang til jordbruksareal, vannressurser, skole og utdanningsinstitusjoner.

ANL ønsker å hylle frontlinjejournalister, arbeidere og omsorgspersoner som står i hverdagens grusomheter, og palestinere og israelere som kjemper for fred i stormen av dehumaniserende hatytringer. Vi ber om internasjonal solidaritet for å oppnå en rettferdig og varig fred i Midtøsten slik at fremtidige generasjoner kan leve i en verden der verdighet og matsikkerhet blir realiteter for alle.

Medlemsorganisasjoner i Alliansen Ny Landbrukspolitkk som stiller seg bak denne uttalelsen:

Ungdomsutvalget i Norsk bonde og småbrukarlag

Spire

Rød ungdom

Sosialistisk ungdom

Attac Norge

(oppdateres fortløpende)

Bakgrunn:

Lakhani, N. (2024) “Israel is deliberativly starving Palestinians, UN experts say.” The Guardian. https://www.theguardian.com/world/2024/feb/27/un-israel-food-starvation-palestinians-war-crime-genocide
Rapporten: «Don´t buy into Occupation» fra desember 2023. Tilgjengelig fra: https://dontbuyintooccupation.org/reports/dont-buy-into-occupation-report-2023/

Les vårt nye hefte! Norsk mat på norske ressurser

Vi lanserer vårt nye hefte! Norsk mat på norske ressurser: Hvordan øke selvforsyningsgraden i Norge?

Du kan lese heftet HER
Og du kan gå til lanseringsarrangementet HER

Norge er et særdeles godt egnet land for matproduksjon. Vi snakker mye om
at vi har lite dyrkbar mark, mye fjell og vidde, men faktum er at vi har mer
dyrkbar mark per person enn landbruksnasjonen Nederland. I motsetning til
mange andre land, har vi i store deler av Norge godt med nedbør, mye lys
deler av året og kalde vintre som senker sykdomspresset.

Vi trenger en retningsendring i dagens landbrukspolitikk for å sikre økt
selvforsyning. For å fø Norges befolkning på en større andel norske ressurser
på en bærekraftig måte, må vi endre på hva vi spiser, hvordan, hva og hvor vi
dyrker maten, og hvordan vi organiserer verdikjedene fra jord til bord og
internasjonal handel. Vi må også i større grad anerkjenne bondens arbeid og
verdien av næringsrik og bærekraftig mat. Skal vi få til denne omstillingen
trenger vi politisk handling, og flere som engasjerer seg for å stille krav til
politikerne!

Dette heftet gir en beskrivelse av hvordan vi kan øke selvforsyningsgraden
innen de ulike produksjonene. Til slutt vil vi oppsummere hva vi ser på som de
viktigste tiltakene for å øke norsk selvforsyningsgrad i et helhetlig perspektiv.

Vi håper dette heftet vil gi deg et lite innblikk i norsk landbruk og
selvforsyning, og gi et grunnlag for de viktige diskusjonene som trengs for å
sikre den retningsendringen som landbruket trenger.

God lesing!

ANLs innspill til årets jordbruksoppgjør

Hurdalsplattformen varslet endringer i norsk jordbrukspolitik. Plattformen satte mål om å jamstille inntekter i jordbruket med andre grupper i samfunnet, og mål om økt selvforsyningsgrad til 50 prosent, korrigert for importerte kraftfôrråvarer. Det ser vi lite til i årets jordbruksavtale.
I 2016 vedtok Stortinget enstemmig en Landbruksmelding som gir fire mål for jordbrukspolitikken. Når dere behandler denne avtalen ønsker vi at dere i komiteen har klart for dere hvilken rolle dere har. Faglagene, som alle andre fagorganisasjoner, har som rolle å sikre sine medlemmer best mulig inntekt og vilkår. Deres rolle som folkevalgte er å sikre jordbrukets samfunnsoppdrag.
I behandlingen av avtalen vil vi at dere ser på innholdet i avtalen og måler det opp mot deres vedtatte mål. Tar avtalen oss i retning mot eller vekk fra målene?

I vårt innspill vil vi fokusere på disse tre punktene:

1. Selvforsyning
2. Inntektsopptrapping og unge inn i landbruket
3. Klima og miljø

1- Sikre selvforsyning og matberedskap
Verden kommer en usikker tid i møte med kriser på mange hold, både klimakrise, ulikhetskrise og konflikter. Det er viktigere enn noen gang at Stortinget fører en jordbrukspolitikk som utøver solidaritet med verdens fattige og kriserammede, og sikrer matsuverenitet i Norge og internasjonalt. Et av de viktigste tiltakene Norge kan gjøre i jordbrukspolitikken er å øke norsk sjølforsyning og redusere vår beslagleggelse av arealer i andre land til produksjon av dyrefôr. Vi trenger en helhetlig plan og mye kraftigere tiltak for å nå selvforsyningsmålet på 50%, korrigert for import av fôrråvarer innen 2026. Vi må bedre økonomien for korn- og grøntprodusenter, og vi må ta de enorme utmarksressursene vi har i Norge bedre i bruk ved å gjøre det gunstigere økonomisk å benytte seg av beite, samtidig som vi øker prisen på kraftfôr.

Vi mener derfor at:
- Prisnedskrivingen på korn må gradvis fjernes og den midlertidige ordningen med prisnedskriving på importert kraftfôrråvare må avsluttes.
- Årets reduksjon i prisnedskrivingen er bra, men vi ønsker at den ikke følges av en lik reduksjon i prisen på norsk korn til kraftfôr som gjør at prisen på kraftfôr fortsatt går ned og kornøkonomien blir dårligere.
- Kvalitetstilskudd klasse O+ og bedre for både lammeslakt og storfekjøtt bør gradvis fjernes.
- Satsene for utmarksbeite og setring bør økes
- Arealtilskudd bør økes
- Driftsvansketilskudd eller teigbasert arealtilskudd bør innføres.
- Økningene på arealtilskudd hos “øvrige vekster” er bra! Men vi ønsker flere trappetrinn med økte satser til mindre arealer.
- Arealtilskuddet på korn må økes.

Samtidig er et av de viktigste tiltakene for sjølforsyning økt lønnsomhet for bonden og styrkede velferdsordninger. Uten bønder ingen mat.

2- Oppgjøret er for lite til å skape optimisme og framtidstro i landbruket.
ANL mener, på linje med NBS, at tallgrunnlaget som ligger til grunn for årets avtale gir et feilaktig bilde av den reelle økonomiske situasjonen og at Grytten-utvalgets indisier burde vært ivaretatt, selv om NOU’en ikke er ferdigbehandlet. Dermed er den såkalte tettingen av inntektsgapet, som regjeringen hevder dette oppgjøret vil bidra til, ikke reell. Tallgrunnlaget tar heller ikke høyde for kostnadsvekst og renteutgifter på dagens nivå. Det norske landbruket har enorm gjeld, og det er helt essensielt at bønder som har investert store summer i sitt driftsapparat får en normalavkastning på dette, og ikke går jevnt i tap. For melkebønder som ikke har lagt om løsdriftfjøs ennå, er det også avgjørende å ha råd til bygge om innen 2034 for å kunne fortsette driften. I dag må en stort sett planlegge for økt produksjon for å få lån til ombygging, hvilket er strukturdrivende. Årets avtale legger også til grunn et redusert arbeidsforbruk på 1,1 %, NBS gjør ikke dette i sitt krav og viser det er mulig å prioritere annerledes. På bakgrunn av dette mener vi at rammen for årets avtale er alt for liten.

Vi mener derfor at:
- Et godt jordbruksoppgjør innebærer at man sikrer inntektsgrunnlag som hindrer nedleggelse av bruk, og legger grunnlag for at flere bønder kommer til. Framtidige jordbruksavtaler kan ikke fortsette å legge til grunn en reduksjon i arbeidsforbruk.
- At næringskomiteen bør legge inn merknad om at nytt tallgrunnlag må ferdigstilles og legges til grunn for jordbruksoppgjøret 2024.
- Stortinget bør se på muligheter for å øke andre bevilgninger som ikke er produksjonsdrivende over jordbruksavtalen, for eksempel ved å øke SMIL.
- Kutt i mentorordningen må reverseres

3- Klima og miljø
Jordbruksavtalen prioriterte klima og miljø, men de fleste av tiltakene går til forskning og teknologiutvikling, og mangler helhetlige satsinger for bærekraftig landbruk. Jordbruket må formes ut i fra det lokale ressursgrunnlaget og bruke minst mulig langreiste innsatsfaktorer.
Vi er også skeptiske til hvordan noen av disse tiltakene kan være strukturdrivende med satsning på blant annet biogassanlegg. I sluttprotokollen hevdes det at det er satsning også på småskala grønt, men har her en flat sats med økning til alle produksjoner under 300 daa. Vi vil som NBS kreve økte satser for de minste grønt-produsentene, med en satsning på markedshager som drives på mindre enn 10 daa.

Vi mener derfor at:
- Støtte til grønt bør økes, med høyere satser til de minste produksjonsarealene (også under 10 daa.
- Satsene til SMIL må økes.
- Det bør gjøres en større satsning på jordhelse og karbonlagring i jord, i tråd med Norges innmelding i 4 per 1000 i 2020.
- Satsen for drenering bør økes.

Hvor blir det av regjeringens løfter om å jobbe for økt selvforsyning?

Verden står i en sultkrise med økende matusikkerhet. Når skal regjeringen konkretisere sine løfter om å satse på økt selvforsyning og matberedskap?
I Hurdalsplattformen ble det slått fast at regjeringen vil “legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser og sette et mål for sjølforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent.” Det er over et år siden, og dagens selvforsyningsgrad er bare 40 %, men i tiden som har gått ser vi få tiltak for å nå målet om økt selvforsyningsgrad. Ikke engang en arbeidsgruppe er nedsatt for å jobbe med denne opptrappingsplanen.

I løpet av dette året har krisene som truer matsikkerheten eskalert. Voldsomme flommer har rammet store deler av Vest- og Sentral- Afrika, mens de i Somalia opplever en av de kraftigste tørkene på mange år. Dette skjer samtidig som krigen i Ukraina bremser produksjon og eksport av korn. Klimakrise, krig og konflikter, og økende ulikhet blir til sammen en perfekt storm av kriser som fører verden ut i en global matkrise.

Tidligere i høst ble norske gulrøtter pløyd ned i jorda på grunn av høye strømpriser. Vi har også hatt store kornavlinger i år, men vi har ikke beredskapslager for å lagre det til år med lavere avlinger. Vi har heller ikke eksportert dette kornet til sultrammede områder. Istedenfor går mye av dette kornet til dyrefôr. Samtidig gror utmarksarealene igjen og gårdsbruk legges
ned. Det virker som det er fullstendig mangel på forståelse for de krisene vi står i. Hvordan kan vi rettferdiggjøre at vi i Norge sløser med matressurser på denne måten, mens verden sulter?

Regjeringa nedprioriterer sitt kanskje viktigste oppdrag og løfte: Ansvaret for egen matproduksjon. Mens sulten øker i verden har vi et ansvar for å produsere mer mat på norske ressurser og redusere vårt beslag av areal, energi, vann og andre innsatsfaktorer i andre land.

En viktig presisering i Hurdalsplatformen, som skiller denne regjeringen fra tidligere regjeringer, er at målet for selvforsyning skal være korrigert for import av fôrråvarer. Kraftfôrforbruket i husdyrproduksjonen har skutt i været, fra 350 000 tonn i år 2000 til 850 000 tonn i 2020. Dette består i stor grad av fullverdig menneskemat som soya, korn og oljefrø. I tillegg importeres store mengder fôrråvarer til å fore opp oppdrettslaks, kun 8% av råvarene til fiskefôr produseres i Norge.

I Norge har vi begrenset med dyrket mark, men store arealer med utmarksbeite. Vi må utnytte utmarka til beiting og redusere bruken av importert kraftôr. Dette er nøkkelen for å kunne øke selvforsyningsgraden i Norge. Å flytte husdyra fra innmark til utmark vil frigjøre arealer med god kvalitet til å dyrke mat som kan gå direkte til mennesker heller enn til dyrefôr. Dette vil dermed kunne øke selvforsyningsgraden på grønnsaker, matkorn, frukt og bær.

Det haster med å starte arbeidet med en helhetlig plan for økning av selvforsyningsgraden i Norge. Alliansen ny Landbrukspolitikk mener at dette vil kreve en omstilling av jordbruket og at arbeidet med inntektsutjevning i landbruket må sees i sammenheng med å øke selvforsyningsgraden.

I dag er det mer lønnsomt for bonden å la utmarka vår gro igjen mens kua står på bås og spiser importert fôr. Vi må ha to tanker i hodet på en gang: å sikre lønnsomhet for bonden og samtidig øke selvforsyningsgraden. Inntektsutjevning er nødvendig, men det kan ikke skje på hvilken som helst måte. Utjevningen må henge sammen med en reell økning av selvforsyningsgraden.

Hvis vi skal mate Norges befolkning på større andel norske ressurser på en bærekraftig måte kreves det en omstilling av hele matsystemet fra produksjon til konsum. Det vil kreve tydelig politisk styring og en helhetlig plan for økt selvforsyningsgrad. Nå må regjeringa komme på banen og legge fram og gjennomføre den opptrappingsplanen for matsikkerhet og selvforsyning som de har lovet oss!

Signert av Styremedlemmer i Alliansen ny landbrukspolitikk:
Mari Jensen Aas, Spire
Mari Beitnes, Latin- Amerikagruppene
Benedicte Brun, Norsk permakulturforening
Frøya Torvik, Ungdomsutvalget i Norsk bonde- og småbrukarlag
Viktor Moe Hegerberg, Sosialistisk Ungdom
Ulrikke Torgersen, Grønn Ungdom
Elise Sørensen, Natur og ungdom
Markus Lohne Hustad, Økologisk Norge (støttemedlem)
Sondre Dalen, Attac (støttemedlem)
Eric Brinkhof, Biodynamisk forening (støttemedlem)
Anne Sofie Hovden, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk
Kjetil Marstrander, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk

Alliansen Ny Landbrukspolitikk sitt innspel til høyring om Klimakur 2030

Innspela våre går til dei delane av Klimakur som handlar om jordbruk. Overordna vil me åtvare mot å bruke klima som argument for å forsvare eit industrialisert jordbruk, me opplever at industrialisering går ut over beredskap og berekraft etter andre faktorar. Areal ut av drift bør unngås – mindre volumintensiv drift av jorda og heller fleire tiltak for biologisk mangfald og jordfruktbarheit må vera betre enn reduksjon i jordbruksarealet. Fleire hender i jordbruket gir betre beredskap og evne til miljøomstilling enn færre. Og dyrare kjøtproduksjon er smartare enn avgift på kjøt i sluttleddet.

Overordna vil me åtvare mot å bruke klima som argument for å forsvare eit industrialisert jordbruk, me opplever at industrialisering går ut over beredskap og berekraft etter andre faktorar. Areal ut av drift bør unngås – mindre volumintensiv drift av jorda og heller fleire tiltak for biologisk mangfald og jordfruktbarheit må vera betre enn reduksjon i jordbruksarealet. Fleire hender i jordbruket gir betre beredskap og evne til miljøomstilling enn færre. Og dyrare kjøtproduksjon er smartare enn avgift på kjøt i sluttleddet.

Forøvrig meiner me Klimakur gir mange gode svar på ei naudsynt omstilling for å ta vare på eit leveleg klima for framtida. Ingen av våre argument må tolkas dit at me vil lempe på måloppnåing for reduksjon av klimagassutslepp. Me berre understreker viktigheita av å tenkje berekraft etter fleire faktorar samtidig.

Positivt med tiltaksliste for klimaomstilling

Alle sektorar, herunder jordbruket, må bidra i den gigantiske dugnaden for å unngå katastrofale klimaendringar. Det er positivt at det er vorte samanstilt eit breidt kunnskapsgrunnlag for klimatiltak. Me opplever at Klimakur anerkjenner at klimaeffektane av ulike tiltak kan vera vanskeleg å rekne, fordi ein endå ikkje har nok forsking innan alle felt. Det kan godt hende ein ikkje rekk å opparbeide seg heller før omstillinga må vera godt i gong. Difor er det også viktig å vurdere tiltaka som ein forventar gir god klimaeffekt, sjølv om ein ikkje veit nøyaktig kor mykje – særleg når dei ukvantifiserte tiltaka stemmer godt overens med god agronomi forøvrig. Klimakuren må vera fleksibel og bruke agronomisk og forskingsmessig skjønn ved fråvær av komplette talgrunnlag.

Fokus på sjølvforsyning

Eit av jordbrukets primærmål er å sikre matsuverenitet, altså ein høgast mogleg sjølvforsyning av matvarer for det norske folk – noko som kan koplast både mot berekraft, solidaritet og beredskap. Norges sjølvforsyningsgrad er i dag under 40%. Styrking av sjølvforsyninga må med når me no søkjer omlegging av norsk jordbruk. Omlegginga må ta utgangspunkt i ein heilskapleg og ressurseffektiv tankegang. Auka selvforsyning må samsvare med lågare klimagassutslipp fra jordbruket. Importavhengigheit er korkje god klima-, jordbruks- eller beredskapspolitikk.

Klimatiltaka må integrerast med andre, viktige miljøtiltak

Klima er éin av fleire truslar i ei djupare, økologisk krise. Å poengtere det betyr ikkje at klima skal neglisjerast for å innfri andre berekraftsmål. Tvert om er det ein føresetnad for å løyse andre kriser at klimaet ikkje kollapsar. Men me reddar ikkje verda av å stanse klimakrisa åleine, særleg når det kjem til jordbrukssystema. Naturkrisa, derunder insektdød, attgroing og avskoging, ferskvasskriser i alle kontinent og krisa med hurtig degradering av fruktbar jord må alle løysast samtidig. I tillegg skal me forsørgje ei vaksande verdsbefolkning.

Nokre tiltak løyser eitt problem og skapar andre. Når me stakar ut kursen for eit nytt jordbrukssystem er det avgjerande at me finn tiltaka som løyser fleire problem samtidig. Eit openbart døme er regenerativt jordbruk – bygging av karbonrik jord med rikare biologisk mangfald, høgare vasslagringsevne og evne til å tole ekstremvêr. Andre tiltak er smart gjødselhandtering, mangfald i produksjonssystemet og å redde matsvinn og neglisjerte ko-produkt gjennom heile verdikjeda. Klimakur 2030 er innom mykje.

Drøvtyggjaren er eit problem om dei blir for mange eller nyttar feil ressursgrunnlag, som er tilfelle for svært mykje norsk produksjon i dag. Redusert forbruk av raudt kjøt er eit tiltak som kan gje betre berekraft etter fleire faktorar samtidig, men kor suksessfull berekrafta blir ved dette tiltaket kjem an på korleis ein kuttar kjøtet. Det fyrste som bør skje er ein kraftig reduksjon i drøvtyggjaranes forbruk av kraftfôr. Vidare bør fôropptaket frå utmark og marginal innmark aukast på kostnad av innmark med høgare kvalitet, særleg om sommaren, sjølv om dette kan bety lågare grovfôrkvalitet. Innmarka bør nyttast til plantematproduksjon og vinterfôr. Deretter bør ein syte for at drøvtyggjarane får bidra med sine særskilde eigenskapar til positive synargiar i produksjonssystemet – som krinslaup, input-reduksjon og jordbygging, gjennom holistisk beiting, vekstskifte og omfordeling av møk.

Det er noko uklårt for oss kva Klimakur meiner skal skje med konsumet av husdyrprodukt frå einmaga dyr. Dei er i liten grad nevnt. Einmaga dyr avheng av kraftfôr, og kan ikkje spele same positive rolle i eit agroøkosystem som ein drøvtyggjar. Me har også i Norge begrensa moglegheit til å produsere kraftfôr i takt med det auka kraftfôrforbruket. Forbruket av kylling, svin og egg bør difor reduserast kraftig, og dette ser me på som vel så viktig som reduksjon av raudt kjøt. Det same kan me seie om laks. Lakseoppdretten krev fiskefôr av høgste kvalitet, både soya, raps og villfanga fisk – menneskemat. Klimarekneskapet kan vere så godt som det vil, men laksen gjer ikkje god ressursnytting eller berekraft etter andre faktorar. Klimakur peiker på fisk som ein av varene me skal erstatte raudt kjøt med, og det kan me vera eit stykke på veg einige i, men konsumet av laks bør ned.

Nokre fleire tiltak burde med i Klimakur

Regenerativt jordbruk
Klimakur bør leggje fram eit større mangfald av tiltak som bidreg til regenerativt jordbruk / karbonbinding i jord, og kan mellom anna hente inspirasjon frå Nibio sin rapport Muligheter og utfordringer for økt karbonbinding i jord. Kunnskap på dette feltet er under utvikling, og Klimakur bør oppdaterast fortløpande med ny forsking på feltet.
Vekstskifte og kløver som kunstgjødselerstatting
Produksjon av mineralgjødsel er utsleppsintensivt. Bruk av biologiske prosessar for å fiksere nitrogen frå lufta er eit enkelt og effektfullt tiltak for å redusere behovet for kunstgjødsel, som dessutan har positive effektar på jordas fruktbarheit.
Redusert yting for mjølkekyr
Meir av storfekjøtet bør kome frå dyr som har produsert både kjøt og mjølk. Kombikua har vore Norges klimafortrinn gjennom fleire tiår, fordi den gir fleire produkt på færre innsatsfaktorar. Ammekuutviklinga i Norge er soleis uheldig, då desse gir berre eitt produkt. No utgjer ammekyr ⅓ av Norges storfe, og andelen aukar i takt med at det blir færre og meir høgtytande mjølkekyr. Høgtytande mjølkekyr treng også mykje meir kraftfôr og protein, og er skuld i over halvparten av jordbrukets importerte kraftfôrråvarer, herunder soya. Det er openbare klimaeffektar, så vel som andre miljøeffektar, ved å gå vekk frå den intensive mjølkekua og få andelsmessig fleire mjølkekyr og færre ammekyr.
Kastrering av oksar
Klimakur peiker på beiting som eit klimatiltak. Maskiner slepp å hauste fôret, fordøyeligheita på særleg friskt beite er god, og innmark kan frigjerast til å produsere plantemat til menneske. Oksar over 6 mnd tek i dag ikkje del i beitinga, fordi dei er for farlege. Kastrerast dei kan dei beite – altså nytte andre fôrressursar og bidra i større grad til karbonbinding i jord gjennom holistisk beiting.

Matsvinn frå produksjonsleddet
Klimakur viser til bransjeavtala for matsvinn, og korleis butikkar, serveringsbransje og forbrukarar kan bidra til redusert matsvinn. Me meiner Klimakur også i større grad bør undersøke potensialet for redusert matsvinn frå produksjonsleddet. Om ein nytter heile dyret kan ein gje fleire måltid på færre dyr. Det ligg ei stor ressurssløsing med påfølgande klimaavtrykk i kassering av kje og høner. Frukt, bær og grønt med “ugunstig størrelse eller fasong” blir i stor grad degradert til dyrefôr eller kompost, eller verandes att på jordet. Potensialet for utsleppskutt som ligg i å sørgje for at desse blir menneskemat bør utgreiast, og tiltak for å realisere det foreslås.

Lansering: Seterpolitisk melding!

Alliansen ny landbrukspolitikk har dei siste månadane jobba iherdig for å få ihop Seterpolitisk melding. Det er eit politisk dokument som prøver å syne nokre nye vegar for eit jordbruk på feil kurs. Me ynskjer at seterdrifta må få eit lyft for å skape gode lokale levestader for folk, fe, insekt og plantar. Me i ANL har ei felles forståing for er at kapitalintensiv, industriell stordrift i landbruket ikkje svarar godt til samtidas og framtidas sosiale og miljømessige utfordringar, og at frihandel med mat ikkje kan løyse verdas fattigdoms- og matforsyningsproblem. Her kan du lese sjølve meldinga:

Setermelding 2019 Download

Lanserte nytt prosjekt under ØKOUKA: Seterpolitisk melding!

Alliansen ny landbrukspolitikk inviterte til en seterpolitisk helaften på Bruket i Oslo for å markere starten på et nytt prosjekt – en seterpolitisk melding!

Lanserte prosjektet under ØKOUKA i Oslo

At stølen er en viktig bidragsyter for både kulturlandskapet i Norge, det biologiske mangfoldet og som leverandør av kultur og kvalitetsmat var hovedpunktene da Alliansen Ny Landbrukspolitikk inviterte til seminar på Bruket i Oslo for å diskutere Norges glemte ressurs i anledning seterpolitisk melding: utmarksbeite og seterdrift. De rundt 50 tilhørende ble servert utvalgte oster, hallingdans, felespill og et engasjert panel bestående av tre støldrivere og representanter fra Norsk Institutt for bioøkonomi og Norsk seterkultur. Bakgrunnen var Alliansen ny landbrukspolitikk sitt nye prosjekt for en mer solidarisk matproduksjon som nytter norske ressurser, nemlig en seterpolitisk melding.

Landskapet vårt har underutnytta potensial

Seminaret ble innledet av Yngve Rekdal fra Norsk institutt for bioøkonomi som tok for omfanget av ressursen utmarksbeitet, og trendene i seterbruken siden årtusenskiftet. Det sentrale trekket her er at selv om en tredjedel av alle norske gårsdbruk fortsatt har seterdrift er det færre som tar ut det fulle potensialet som ligger i utmarksbeite, dette til tross for at ¾ av fastlandsarealet til Norge har gode beitemuligheter.

Rekdal delte interessante tall for publikummet. Han viste til at 45 prosent av landarealet har god eller veldig god beiteverdi, det vil si 138 millioner dekar. Dette tilsvarer ca 900 millioner fôrenheter. I dag tas det ut ca 300 millioner fôrenheter. Alliansen ny landbrukspolitikk problematiserte i sin innledning at norske bruk i større grad planlegger drifta si på innkjøpt og importert fôr mens dette arealet ikke nyttes til sitt fulle.

Store besetninger utfordrer seterdrifta

Norsk seterkultur representert av Hans Bondal, supplerte Rekdal med å påpeke at stordriftrettinga av landbruket i dag har gjort stølen utdatert som landbrukseiendom og blir gjort om til ferieboliger. Skal en støl være en attraktiv produksjonsenhet må det på plass både infrastruktur for å få stølsproduktene ut og oppdateringer av selve boforholdene for å gjøre det lettere å ha folk boende lengst mulig på fjellet, mener Bondal. Alliansen ny landbrukspolitikk har tidligere spilt inn til faglaga at investeringsmidler til infrastruktur på setra bør komme på plass. I tillegg er det et stort behov for et faglig nettverk for stølseiere, ettersom kunnskapen rundt denne driftsforma er på vei inn i glemmeboka, fortsatte Bondal.

Dette var seterbrukerene enig i. De frammøtte fikk flere beretninger fra seterbrukerene om ulike måter å drifte stølene sine på. Norges klart største seterfylke, Oppland, var godt representert med Ola Tangvik innehaveren av Brimi sæter i Lom, Katharina Sparstad som drifter Sparstadstølen i Vang i Valdres og Kåre Skogstad fra Lomen i Vestre Slidre.

I disse fjellområdene i Oppland har det vært en selvfølge å sende dyra til fjells og flytte etter graset. Nå er det ingen selvfølge lenger, forteller en av seterbrukerene.

Alle tre kunne fortelle om hvilke muligheter som ligger det å ta i bruk stølen, både om mulighetene for produksjon av etterspurte stølsprodukter og turisme som tilleggsnæring, men også utfordringer knyttet til produksjon, økonomi og størrelse på besetninger.

Seterbrukerene var òg opptatte av hva en støl er og skal være. Hva er det vi vil ha på setra? Kraftfôrautomater og tilleggsforing? Det ble latter i salen da Skogstad fortalte om ei ku av tradisjonell norsk rase som virkelig egna seg i utmarka: – Den ville ikke ha kraftfôr en gang den silda der! Og hva vil vi at en seter skal være? Jo, et sted der man først og fremst skal høste av utmarka.

Kvalitetene til stølsprodukter må synliggjøres

En utfordring for dagens støleiere er manglende synliggjøring av stølsproduktenes kvalitetsforskjell sammenliknet med «vanlig» ost og melk, og utfordringer knyttet til manglende kunnskap og kompetanse hos mattilsynet om foredling på setra, og at vi her har mye å lære av Sveits og Østerrike. Hanne Sickel, som dessverre ikke kunne stille på arrangementet, har i doktorgraden sin funnet at melk produsert på utmarksbeite i fjellet skiller seg kvalitetsmessig fra vanlig konvensjonell melk ved å ha en annen fettsyresammensetning og et høyere antioksidantinnhold. Dette er kvaliteter som melka beholder når den videreforedles til ost, smør eller fløte.

Budeia viktig i kampen mot gjengroing

Bonden skal først og fremst produsere mat, men kan et økt fokus på bonden som landskapspleier øke interessen for stølsdrift? Bonden som landskapspleier kan synliggjøres i at økt beiting og stølsdrift i større grad premieres i tilskudd, og ved å synliggjøre kvalitetsforskjeller i maten produsert på setra og i utmarka for forbrukeren. Sveits og Østerrike er nok engang en inspirasjon. Det blir bønder i alpeområdene trukket fram som landskapspleiere i minst like stor grad som matprodusenter. Selv om ikke alle hyttefolk setter pris på å møte en kuflokk er det når bonden har dyra på beite at hytteeierne får et landskap å se på.

Veien videre for seterpolitisk melding

Samfunnsoppdraget til jordbruket er å produsere ren, trygg og nok mat til befolkninga, og ikke ødelegge fremtidige generasjoner sin mulighet til å gjøre det samme. Når arealer gror igjen reduserer vi framtidige generasjoners mulighet til å produsere mat på samme arealer.

En norsk matproduksjon som baseres i mindre og mindre grad på bruk av egne arealer, og mer og mer importert fôr fra land med matsystemer som er innretta med et snevert fokus på profitt, og ikke trygg og nok mat til befolkninga, er usolidarisk.

En ny politikk for seterdrifta i Norge er nødvendig om verdifulle beiteressurser skal tas i bruk og ikke gå ut av drift. Utover at setrene tas i bruk, er dette viktige mål for seterdrifta:

Rikt biologisk mangfold og rike kulturlandskap.
Ivareta kulturarv og tradisjoner.
Ivareta og dele kunnskap om et beitebasert jordbruk.
Verdiskaping basert på lokale og fornybare ressurser.
Levende bygder og gode menneskehabitat.
God dyrevelferd.
Bidra til en mangfoldig matproduksjon

Alliansen ny landbrukspolitikk kommer snart til å lansere en kronerulling for å finansiere produksjonen av seterpolitisk melding. Følg med på vår facebookside i tiden framover!

Vi kan ikke løse klimaproblemene med å dyrke vår mat på andre lands matjord

Etter sesongpremièren av Folkeopplysningen må vi snakke litt om klima i jordbruket. Og vi må snakke om hvordan vi snakker om klima i jordbruket. Jordbruket burde ha som mål å bli fossilfritt, ikke utslippsfritt. Vi må ikke måle utslipp i jordbruket per produsert enhet. Vi må ikke ha et så «klimasmart» jordbruk at vi i framtida ikke har mat å fø oss med.

Skrevet av Kathrine Kinn i Alliansen ny Landbrukspolitikk

I fotspora til ei ku som beiter finner vi et biologisk mangfold om arealet skjøttes riktig. Et mangfold helt avhengig av samspillet mellom bonden, dyra og naturen. Ei ku skaper liv i jorda, rett over bakken og ikke minst i lufta. Jord er levende, planter tiltrekker insekter, som igjen tiltrekker seg fugler. Kua skaper liv.

En kylling som fôres på korn, det vil si menneskemat, bidrar ikke til alle disse godene som beitedyra bidrar med. I verste fall dyrkes råvarene i kraftfôret kyllingen eter i monokulturer og med innsatsmidler basert på fossil energi.

I Norge har vi rundt 3 prosent dyrka mark. Her kan vi produsere mer frukt, grønnsaker og bær – og det burde vi. Dyra burde i mindre grad være på de areala som kan brukes direkte til menneskemat uten å ta veien gjennom et dyr, og de burde være mer i utmarka. Dette arealet kan ikke brukes til å dyrke grønnsaker eller korn. Her burde kua, sauen og til og med grisen være. Noe av innmarka burde spares til vinterfôr til dyra som gjør en verdifull jobb i utmarka om våren, sommeren og tidlig høst. Da hjelper beitedyra oss med å holde landskapet åpent, vi tar vare på norske oste- og foredlingstradisjoner som holder på å dø ut, og et mangfold av planter.

Hvorfor skal vi ikke måle disse utslippene per produsert enhet? Jo, fordi da kan plutselig «det riktige» bli å sette kua inn på bås og fôre henne i mye større grad med kraftfôr dyrka på arealer vi kunne dyrka grønnsaker og korn til menneskemat, enn å sende kua ut i skog og mark, og ikke minst – til fjells før de siste 900 aktive setrene vi har igjen også forsvinner. Dersom høyt kraftfôrforbruk fører til mindre utslipp per liter produsert melk og kilo kjøtt kunne, da vi sagt takk og farvel til en viktig del av norsk kulturarv – høsting av utmarka gjennom seterdrift. Budeia kunne vi plassert på museum som et forhistorisk minne, i stedet for å se på budeia som en som gjør det mulig å leve av mat produsert på norsk jord og forvalter av utryddingstrua kulturplanter.

Men da må vi ha en ny jordbrukspolitikk. En politikk som gjør det lønnsomt å ha kua på beite og samtidig ivareta dyrevelferden. Alle som har passa på ei krøtterflokk veit at det er lettere å vokte dem for skader innendørs i et fjøs, enn når de beveger seg mellom kratt, busker, steiner og bratte lier. Vi må tilskudd til gjerder, leskur, vann og åpning av gjengrodde beiter, framfor store fjøs der traktorer som drives av diesel skal kjøre gras pakka inn i plast til dyra inne i fjøset, pluss en dose kraftfôr der råvarene kommer hele veien fra monokulturer i Brasil og andre steder i den store vide verden. Hadde vi vært smarte kunne dette kornet vært brukt til brød og i mindre grad til en drøvtygger som foretrekker gras. Noe kraftfôr bør hun likevel få, men ikke fordi bonden har skaffet seg flere kyr enn det hun/han har areal til og derfor henter inn noe på øke kraftfôrmengden.

La oss si at vi dropper å spise kjøtt. Alle i Norge blir vegetarianere. All dyrka mark går nå til produksjon av menneskemat. Da har vi likevel ikke nok til å fø Norge. Vi må importere. Og vi importerer. Så blir det matmangel i verden – kan vi da akseptere at vi kjøper maten ut av hånda på andre folk? Hva om ingen lenger vil selge maten sin til oss? Har vi dumma oss skikkelig ut har utmarka allerede grodd igjen (som den holder på å gjøre), det samme har innmarksareal som ikke egna seg til grønnsaksdyrking, og kanskje har vi til og med har vi mistet kunnskapen til en generasjon bønder som hadde kunnskap om aktivt beitebasert jordbruk. Norge har mye gras og utmark. Å la gras råtne på rot, framfor å ha dyr som høster naturens overskudd er matsvinn, og ikke minst arrogant mot den matmangelen verden kan møte på i framtida. Det er olje og gass som har skapt klimaproblemene, ikke alle dyr som eter gras (husdyr og ville) i utmarka. Vi skal ikke løse klimaproblemene med å spise mat dyrka på andre lands matjord.

Innspill til jordbruksforhandlingene – Prop. 94 S (2017-2018)

Alliansen ny landbrukspolitikk ga innspill til årets jordbruksforhandlinger på høring 31. mai. De kan leses her:

Helga Hustveit og Gaute Eiterjord presenterer alliansens innspill 31. mai 2018. Foto: Skjermdump fra høringssending, Stortinget.no.

Alliansen ny landbrukspolitikk takker for muligheten til å gi innspill til jordbruksforhandlingene i år.

Bruken av norske jordressurser i produksjonen av mat i Norge har over lang tid blitt erstattet av importert kraftfôr. Fokuset på volum har gitt lav sjølforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst. Jordbrukspolitikken handler ikke først og fremst om bøndene. Den handler om hva vi vil med norsk jordbruk og hva slags rolle matproduksjonen og bruken av jord skal ha i samfunnet vårt. Stortingets overordna fokus må ligge på samfunnsoppdraget til jordbruket, altså jordbrukspolitikkens formål. I dette ligger bruk av jord helt sentralt. Framfor å fokusere på lønnsomheten til utvalgte husdyrproduksjoner, geografiske områder eller bruksstørrelser, må fokuset til Stortinget være på lønnsomheten ved å bruke jord. Altså skape en politikk for bruk av jord, og hvordan gjøre bruk av jord i Norge lønnsomt. Dette klarer ikke jordbruksoppgjøret i år. Vi vil rette fokus mot setertilskudd, driftsvansketilskudd og sjølvforsyningsgrad.

Setertilskudd

Vi mener at seterdrifta er viktig for at Norge skal klare å utnytte beiteressurser over hele landet. Med seterdrifta følger gamle tradisjoner og kulturarv. Antall setre i drift har minka fra 100.000 til knapt 1000 på hundre år. Det er flere ting som gjør det vanskelig å drive ei seter i dag, men likevel tror vi det er et stort potensiale i beiteressurser og potensiale for at bonden kan selge et produkt på en annerledes måte i et tøft marked. I tillegg har seterdrifta positive følger for kulturlandskap og turisme. Seterdrifta er et unikt virkemiddel for at vi skal ta vare på kulturarv, kulturlandskap og nytte ressurser vi ellers ikke ville utnytta. Seterdrifta trenger en nasjonal satsing for å løftes.

Vi krever:

Et nasjonalt setertilskudd
Investeringsmidler til setre med melkeproduksjon til å sette driftsapparat i stand, gjerding, grøfting, systemer for vann, avløp og strøm
En arbeidsgruppe som ser på avsetningsmuligheter for setermjølk eller andre seterprodukter

Driftsvansketilskudd

Vi er skuffet over at driftsvansketilskudd ikke kom med i årets jordbruksforhandlinger. Vi bor i et land med ulike produksjonsforhold og ulike utfordringer i ulike deler av landet. For å ta hele landet i bruk trengs et tilskudd som jevner ut fordeler og ulemper som ulike produsenter har. Vi når ikke mål om økt bruk av norske ressurser når det kun finnes jordbruk på det sentrale østland og Jæren. Et driftsvansketilskudd vil øke sjølforsyninsgraden ved at man får økt bruk av norske beiteressurser og færre importerte. Vi mener at det må være flere faktorer som gir uttelling i et slikt driftsvansketilskudd, for eksempel bratthet, høyde over havet, arrondering, biologisk mangfold og klima. Vi krever derfor et driftsvansketilskudd som tar hensyn til faktiske driftvansker.

Sjølforsyningsgraden

Sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk oppgis av myndighetene å være på om lag 50 prosent på kaloribasis. Dette tallet inkluderer også kalorier fra matvarer produsert på importerte kraftfôrråvarer. Den reelle sjølforsyningsgraden fra norsk jordbruk, altså justert for importerte kraftfôrråvarer, ligger på om lag 40 prosent. Norge er med dette blant de landene i Europa med lavest sjølforsyningsgrad. Konsekvensen av at matproduksjonen forvaltes på en måte som gjør at det ikke er lønnsom næringsvei å dyrke jord i Norge, er at antallet gardsbruk reduseres, egne jordbruksarealer legges brakk, importen øker og norsk matvaresikkerhet blir kraftig redusert. Vi produserer stadig mindre og importerer mer av maten vi spiser. Målene med jordbrukspolitikken kan ikke nås med denne prioriteringen.

Å øke selvforsyningen til 50 prosent er bra, men vil ikke skje om det ikke finnes konkrete tiltak, og vil heller ikke skje om det ikke er vedtatt av stortinget.

Vi blir sårbare. Alliansen Ny Landbrukspolitikk ønsker en offensiv jordbrukspolitikk som baseres på det samfunnsoppdraget som fellesskapet har satt for politikkens formål. ANL oppfordrer Stortinget, i forbindelse med behandlingen av jordbruksoppgjøret, til å vedta at den reelle sjølforsyningsgraden skal økes fra 40 til 50 prosent

Det er på tide med et soyaoppgjør

Det er på tide med et oppgjør med den absurde jordbrukspolitikken som gjør det mer lønnsomt å fôre husdyra våre med soya fra Brasil, enn å ha dem ute på beite.

Når du drikker et glass melk til frokost, tenker du på hvor den kommer fra? På melkekartongen ser du beitende kyr, men faktum er at den norske kua i stadig større grad står inne og spiser kraftfôr, som blant annet inneholder soya fra Brasil. Soya er én av de viktigste ingrediensene i moderne kraftfôr, fordi det inneholder mye protein. Det gjør at dyra vokser raskere, og at kyra produserer mer melk. Ifølge Spires rapport Soyalandet spiser norske kyr så mye soya at det er mer soya bak en liter kumelk enn en liter soyamelk.

Forfattere: Mari Gjerdåker, brigadist for Latin-Amerikagruppene, Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom. 

Kronikk på trykk i Klassekampen 30. mai 2018.

Ødelegger naturmangfold og karbonlagre
Soyaen Norge importerer kommer i hovedsak fra Brasil på områder som tidligere var cerrado. Cerradoen er et savanneliknende område som er seks ganger så stort som Norge. Her finnes hele fem prosent av naturmangfoldet på jorda, og halvparten av plantene her finnes ingen andre steder på jorda. På grunn av økende etterspørsel etter soya og andre monokultur-produkter har imidlertid cerradoen blitt halvert. Det som står igjen er mil på mil med soyaplantasjer, ødelagt jord og forurensa vann på grunn av den omfattende bruken av sprøytemidler. Brasil har verdens største forbruk av sprøytemidler, og soyaindustrien bruker nesten halvparten av Brasils sprøytemidler. Innbyggerne her har blant verdens høyeste giftnivåer i blodet som følge av dette. Cerradoen er også et stort karbonlager, og når den blir omgjort til jordbruksarealer forårsaker det store klimagassutslipp.

Norsk import av soya skaper mer sult i Brasil
Soyaimporten vår truer matsuvereniteten i Brasil. Man skulle tro det var bra for fattige bønder i Brasil at vi kjøpte råvarer fra Brasil, og at det kunne gi inntekter og redusere sult lokalt. I virkeligheten er det totalt motsatt. I Brasil er jordfordelingen ekstremt skjev: Tre prosent av befolkningen eier to tredjedeler av all dyrkbar jord. Siden 90-tallet har multinasjonale selskaper fått stadig større kontroll over jorda, mens småbønder og jordløse fordrives og tvangsflyttes for å gjøre plass til soyaplantasjene. Soyaproduksjonen er lite arbeidskrevende og gir få arbeidsplasser lokalt. Rurale arbeidere må flytte inn til byene, hvor arbeidsledigheten er stor fra før.

Ettersom soyaen i Brasil i hovedsak produseres for eksport, er økt soyaproduksjon ensbetydende med mindre jord og mindre mat for brasilianere selv. Småbønder står for 70 % av maten som spises i Brasil. Flere soyaplantasjer er ensbetydende med økt sult i Brasil. Under matfestivalen Grune Woche i år ba den brasilianske landbrukseksperten Antonio Andrioli europeiske land om å slutte å kjøpe soya til dyrefôr, fordi det vil føre til mindre sult i Brasil.

Gjengrodde kulturlandskap i Norge
Soyaen påvirker også det norske jordbruket. Norsk import av soya legger beslag på jord i Brasil tilsvarende 240 000 fotballbaner. Det er nesten 1/5 av Norges jordbruksareal. I dag er Norge 40 prosent selvforsynt, noe som er historisk lavt. Men store deler av matproduksjonen vår er avhengig av soya og andre råvarer til kraftfôr, som gjør selvforsyningsgraden vår sårbar.

Dagens jordbrukspolitikk gjør det billigere for den norske bonden å la dyra spise soya-kraftfôr heller enn å ta i bruk norske gras- og beiteressurser. Mindre slått og beite gjør at kulturlandskapet vårt gror igjen og forsvinner, som er dårlige nyheter for naturen. En fjerdedel av alle de truede artene i Norge er avhengige av kulturlandskapet for å overleve. Deriblant humlene og biene, som pollinerer maten vår og som vi mennesker er helt avhengige av for å overleve.

Vårt syke globale matsystem

Det er noe grunnleggende galt med matsystemet vårt når det er billigere dyrke soyaen i Brasil, sende den over halve jordkloden og frakte den til en gård i Norge for å fôre husdyra våre, enn å sende kyrne våre ut på beite.

For det finnes alternativer. Både til den overdrevne soyabruken vår, og til matpolitikken vi fører i dag. Vi kan fôre dyra våre på våre egne ressurser og få mat av bedre kvalitet og som ikke står for et gedigent økologisk fotavtrykk. Forskning gjort ved NIBIO viser at beitebruken i Norge i teorien kan dobles. Ved å ha flere dyr på beite bevarer vi naturmangfoldet og øker både dyrevelferden og kvaliteten på maten vår.

Vi trenger en ny jordbrukspolitikk
Altfor lenge har norsk jordbrukspolitikk skapt miljøproblemer og ødelagt for lokal matproduksjon både Norge og Brasil. Nå mer enn aldri trenger vi et oppgjør med det urettferdige matsystemet og med soyaproblemet. Det haster med å få en matpolitikk som favoriserer de mindre gårdsbrukene som bruker lokale ressurser. Det er disse bøndene best ivaretar naturmangfoldet og som ikke minst forsyner folk med mat og reduserer sult over hele verden.

I årets jordbruksoppgjør inngikk bondeorganisasjonene og landbruksdepartementet en avtale mange er fornøyd med, fordi den styrket de mindre gårdsbrukene. Likevel er også årets avtale en videreføring av den samme, urettferdige matpolitikken vi finner over hele verden. Det vi trenger er en reell politikk endring, som setter bærekraftige småbønder først. Og ikke minst er det på tide å ta et oppgjør med en av de største miljøverstingene i norsk jordbruk. Det er på tide med et soyaoppgjør.