Landbrukspolitikken i Østerrike generelt og Vorarlberg spesielt, er relevant inspirasjon for norsk landbrukspolitikk på grunn av likhetene i naturgitte forutsetninger og politiske målsetninger. Målet med studieturen var å lære mer om landbrukspolitikken i Østerrike og spesielt alpejordbruket i Vorarlberg, for å identifisere tiltak med mulig overføringsverdi til Norge. Målet var også å øke vår kunnskap om hvordan østerrikske produsenter innretter seg mot å produsere varer av høy kvalitet. Programmet for turen ble laget i samarbeid med Christian Zurbuchen, som også var reiseleder og tolk.
Skrevet av: Caroline Berntsen, Vilde Haarsaker & Anna Karlsson
Jordbruket i Vorarlberg
Vorarlberg er den vestligste regionen i Østerrike. Regionen har mye fjell, og mesteparten av befolkningen bor i Rhindalen på grensen til Sveits. I dalene er gårdsbrukene større, men i fjellene er det småbruk som dominerer. Melkeproduksjon er den dominerende produksjonen, og de aller fleste produserer høymelk, såkalt Heumilch, det vil si melk som er produsert uten bruk av silofôr. Dette er på grunn av produksjonen av den klassiske osten Vorarlberger Bergkäse, som ikke kan lages på silomelk. Meieriene/ysteriene betaler mer for høymelk. Også når det gjelder konsummelk kan forbrukeren velge mellom høymelk og “vanlig” melk i butikken.
Foredling skjer i stor grad lokalt, noe som sikrer lokal verdiskaping og arbeidsplasser. Mens Vorarlberg står for fem prosent av Østerrikes melkeproduksjon, finnes 30 prosent av alle ysteriene her. Ysteriene/meieriene er organisert som små samvirker uten noen felles overbygning. Mange bønder leverer melken til sitt lokale meieri, og noen foredler også noe melk selv for direktesalg. Mye melk blir også levert til det store meieriet i Vorarlberg, men de betaler en lavere melkepris. Meieriene henter melka daglig. Dette gjør at enkelte meierier benytter muligheten til å yste upasteurisert, som Käserebellen.
De lokale meieriene har til en viss grad tatt over reguleringen av melkeproduksjonen. De kjøper bare den melka de trenger. Når melkeprisen er lav bruker en del av bøndene melka heller til å fôre opp kalver.
Det er tydelig at jordbruket har høy status og at lokalt produsert og foredlet mat er noe som folk flest er villig til å betale for. Det samme gjelder tradisjonelt håndverk. Det finnes mange små bedrifter som for eksempel driver med trearbeid, og det er en sterk tradisjon for bruk av lokalt tømmer ved nybygg. Turisme er en viktig næring for området, men lokalbefolkningen utgjør likevel et viktig kundegrunnlag.
På Metzler Käse-Molke. Geitefjøset synes til høyre, med solcellepaneler og åpne vegger. I bygningen til venstre er det kinosal og gårdsbutikk.
I Vorarlberg er det 525 støler, hvorav 130 foredler melka på stølen. Resten leverer til meierier. Det er ikke henteplikt på melk, men meieriene henter all melka, blant annet for å sikre tilstrekkelig produksjonsvolum om sommeren. Mange har ansatte på stølene. Meieriene produserer egne stølsprodukter, men ikke konsummelk som er merket spesifikt med at det er stølsmelk.
Mesteparten av gårdene i Vorarlberg er familiedrevne og har ikke ansatt arbeidskraft. 80 prosent av alle bønder har en annen jobb ved siden av, noe som skaper stor “crossover” mellom jordbruket og andre miljøer. De fleste har en fulltidsjobb ved siden av gården og jobber lange dager. Utdanningssystemet legger opp til at de som tar den treårige yrkesutdanningen i landbruk etterpå har mulighet til å ta en andre yrkesutdanning på to i stedet for tre år, på statens regning. Dette for å stimulere til å ta en annen jobb ved siden av gårdsdriften.
Jordbruksutdanning
Vi besøkte den eneste fagskolen for landbruk i Vorarlberg, Bäuerliches Schul- und Bildungszentrum für Vorarlberg (BSBZ), som ligger i Hohenems. Her tilbyr de en treårig og en femårig landbruksutdanning, en treårig husholdningsutdanning, voksenutdanning på deltid over to år og diverse kurs. Elevene på de tre- og femårige programmene begynner når de er 13/14 år gamle, etter åtte år med grunnskole. 40 prosent av elevene har ikke bakgrunn fra landbruket. Frafallet er på fem prosent. Programmene har en helhetlig tilnærming med undervisning knyttet til alle ledd i verdikjeden: dyrehold, dyrking, høsting, slakting, foredling av kjøtt, melk, frukt og grønnsaker, håndverk basert på lokale ressurser, salg og markedsføring gjennom skolens gårdsbutikk. Nesten 100 prosent av elevene på den treårige utdanningen går videre på en toårig håndverksutdannelse etter endt utdannelse. Man kan også velge å ta et seks ukers kurs for å bli godkjent skogarbeider.
Rektor ved skolen la vekt på at de voksne studentene som har andre jobber til daglig er viktige for landbruket og at de fungerer som ambassadører. “De kommer tilbake på jobben sin på mandag og sprudler om det de har lært”. Generelt er det stor bevissthet rundt det å bygge bro mellom jordbruket og øvrig befolkning, fordi man ser at det skaper et felles ønske om å opprettholde småbruksstrukturen i regionen. Man er opptatt av at folk utenfra jordbruket skal lære om og bli involvert i jordbruket. Det er krav om landbruksutdanning for å få lov til å kjøpe jord.
Vorarlbergs jordbrukspolitikk
Jordbrukspolitikken i Vorarlberg har som mål å opprettholde den småskala strukturen i jordbruket, bruke det lokale fôrgrunnlaget og ha en god dyrevelferd. Grunnet de politiske rammene blant annet med EU-medlemskap er jordbruket relativt markedsorientert, og kraftfôrprisen er høy siden den ikke er politisk styrt. Dette gjør at mange bønder unngår å bruke mer kraftfôr enn nødvendig. Bøndene vi møtte på gårdsbesøkene ønsket ikke en høyere avdrått på kyrne sine, blant annet da dette ikke ville lønne seg grunnet økte kostnader knyttet til innkjøp av kraftfôr i kombinasjon med en relativt lav melkepris. I tillegg ble det nevnt at høytytende kyr trenger mer tilsyn, og at dette kan bli en utfordring siden de aller fleste er deltidsbønder. Gjennomsnittlig avdrått for en melkeku i Vorarlberg er 7200 kg/år.
Myndighetene i Vorarlberg har brukt mye tid og krefter på å utvikle et system som passer inn i EU, men som samtidig gir dem fordeler. Vorarlberg sin tilnærming til landbruksstøtte er derfor å “toppe” tilskudd som EU allerede gir. Opprinnelsen til de fleste tilskuddene som bøndene får er derfor tredelt; en andel kommer fra EU, en andel kommer fra den østerrikske staten, og en andel kommer fra regionen Vorarlberg. Det varierer fra støtteordning til støtteordning hvor mye som kommer fra hvor. I tillegg har Vorarlberg valgt å gi støtte også til bruk under 20 dekar, som er for små for å kvalifisere til støtte både fra EU og fra staten. Hele Vorarlberg er integrert inn i Østerrikes program ÖPUL 2015 som er en del av Østerrikes landsbygdsprogram. Her står EU for 50 % og den østerrikske staten står for 50 %. ÖPUL har som mål å sikre en miljøvennlig forvaltning av Østerrikes landbruksareal, og her ligger blant annet miljøfremmende tiltak og tiltak for innskrenking av produksjonsfremmende tiltak, slik som kunstgjødsel. Et annet viktig tilskudd i området er EUs driftsvansketilskudd, som betales ut til bønder for å kompensere for topografi og klima (Areas facing Natural or other Specific constraints – ANCs). I Vorarlberg er mange bruk i denne kategorien, og dette er dermed en viktig støtteordning i regionen.
Vorarlberg har også utarbeidet en strategi med navnet Ökoland Vorarlberg – regional und fair. Strategien ble enstemmig politisk vedtatt. I strategien presenteres en rekke satsinger som skal ta Vorarlberg i en mer bærekraftig retning frem mot 2020. De fokuserer blant annet om livskvalitet hos bondefamilier, tilbud om utdanning og opplæring i jordbruket, entreprenørskap på gårdene, økt samarbeid mellom turisme og handel, og forbedring av jordbruksinntektene – spesielt for fjellgårder.
Mangsysleri og deltidsbønder
Myndighetene har gjort et aktivt valg om å støtte opp under deltidsjordbruket. Også de minste gårdene mottar støtte, det ligger til rette for at man kan ta en yrkesutdanning nr. to etter endt jordbruksutdanning, og støtte til opplæring og utdanning går ikke kun til de som allerede er bønder. Ikke minst blir det innenfor tilskuddspakkene deres gitt støtte til en rekke “diversifiseringstiltak” som aktiviteter rettet mot psykososial helse (i samarbeide med sosial- og helsevesenet), fornybar energi-produksjon, eller å starte opp overnattingsmuligheter på gården. Det var ingen av de gårdene som vi besøkte som ikke enten foredlet og solgte noe av det de produserte direkte, drev med flere forskjellige produksjoner, eller som kombinerte gårdsdriften med utdanningstilbud, overnatting eller noen form for leie av lokaler.
På besøk hos familien Bertsch, som har bygget et nytt fjøs til sine 10 melkekyr. Familien produserer også egg og grønnsaker til direktesalg.
Oppsummering
Vorarlberg/Østerrike og Norge er på ingen måte identiske og hver region har sine utfordringer og muligheter. Likevel mener vi som har vært der at det her finnes flere gode eksempler på tiltak og driftsmåter som vi i Norge kan la oss inspirere av når vi ønsker å endre norsk jordbruk i en både mer sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig retning. I Vorarlberg blir fellesskapets midler i stor grad brukt til å utjevne de naturgitte forutsetningene som finnes mellom de som driver på flatbygda og de som driver i mer utfordrende strøk. Innretningen på støtten er å gi bøndene betalt for å forvalte ressursgrunnlaget; for alle de funksjonene et aktivt jordbruk har, men som markedsprisen på matvarene aldri vil betale for. I Vorarlberg har de også skjønt at ingen er for liten for å drive og at alle ressurser tells, selv om ressursene rundt gården ikke gir nok grunnlag for å drive med det på heltid.