Forskningsserien # 2: Willard Cochrane og landbrukets tredemølle

Den amerikanske landbruksøkonomen Willard Cochrane døde den 20. april 2012 i en alder av 97 år. Han startet sin akademiske karriere i California og etter fullført doktorgrad ved Harvard-universitetet holdt han flere professorater, bl.a. ved University of Minnesota, Pennsylvania State University, University of Chicago og Wisconsin.  Han var også John F. Kennedys taleskriver, og senere, landbruksminister.

Han fremstod gjennom hele sitt liv som en forsvarer av det familiebaserte jordbruket og  var arkitekten bak «food stamps» og implementerte en rekke programmer designet for stabilisering av kornprisene.  Han kanskje viktigste bidrag er imidlertid teorien om «landbrukets tredemølle» som  beskriver den kontinuerlige kampen for overlevelse bøndene opplever.

Prisvariasjon på landbruksvarer

For å forstå teorien om landbrukets tredemølle, er det praktisk å starte med grunnleggende økonomiske egenskaper ved markeder for jordbruksprodukter.  De innehar noen trekk som gjør dem ulike andre typer markeder.

Et helt grunnleggende problem er store prisvariasjoner som oppstår når det ikke er likhet mellom tilbud og etterspørsel. Små avvik fra punktet der markedet er i likevekt kan få store utslag på prisen. Dette gjør planlegging av landbruksproduksjon på aggregert nivå til en vanskelig oppgave. Hvorfor er prisene på landbruksvarer ustabile?

I det følgende tenker vi oss en jordbrukssektor der dette gjelder:

• Mange små gårder
• Ingen markedsregulering
• Ingen mulighet for å importere mat

Inelastisk tilbud- og etterspørsel

For det første er etterspørselen for mat svært inelastisk mht pris. Det vil si at relativt store endringer i prisen på matvarer, har relativt liten innvirkning på etterspørselen. Dette er fordi mat er noe man alltid behøver (et nødvendig gode), men som regel finnes det en grense (metthet) for hvor mye som etterspørres. Når du er sulten nok, er du villig til å betale hva maten koster. Men når man har råd til å dekke utgiftene til det daglige brød, går gjerne pengene til forbruksvarer og andre goder istedenfor økt matkonsum. Når tilbudet av mat er større enn etterspørselen, må derfor prisen synke relativt mye for at overskuddet skal «spises opp».

Videre er også tilbudet av mange jordbruksprodukter inelastisk på kort sikt hvilket betyr at prisendringer har relativt liten innvirkning på den totale produksjonen av jordbruksvarer.  Tre forklaringer stikker seg ut når man vil forstå hvorfor: 1) arbeidskraft og jord er innsatsfaktorer som er «i full sving». På kort sikt er det altså vanskelig å øke antall arbeidstimer (bønder jobber i snitt lengre dager en gjennomsnittet av befolkningen) og tilsvarende jord (de fleste jordressursene er i bruk, utvidelse krever nydyrking som tar tid) 2) innsatsfaktorene reagerer lite på prisendringer (uformelt sagt: Kua må melkes uansett) 3) jordbruket omgir bøndenes liv i flere dimensjoner enn den økonomiske. Samlet sett gjør dette produksjonen av landbruksvarer inelastisk på kort sikt. Her er det viktig å presisere at elastisiteten vil variere mellom hvilke varer man ser på., mens tilbudet på lang sikt kan endres gjennom økte investeringer i nytt produksjonsutstyr, nydyrking av land etc.

Sammensatt gir inelastistiteten fare for store prissvingninger. Små overskudd krever store reduksjoner i pris for å bli «spist opp», mens liten underdekning kan føre til sterk prisøkning. Lave priser har negative konsekvenser for bøndene, mens høye priser typisk vil føre til et tap for forbrukerne. Dette vil imidlertid avhenge av om bøndene som opplever en prisøkning er netto kjøpere eller selgere av varen. I det første tilfellet vil bonden oppleve et tap, mens det siste tilsvarer en gevinst.

Slike prisvariasjoner leder til to grunnleggende økonomiske problemer: 1) Variasjoner mellom årstidene fører til inntektsproblemer, i det profitten avhenger like mye av tidspunktet man kommer inn i markedet på som hvor effektivt man produserer. 2) Variasjon mellom år fører til et generelt usikkerhetsproblem i bondens planlegging av neste års produksjon. Store prisvariasjoner gjør det vanskelig å vite hva man bør produsere og hvor mye. Siden den enkelte bonde kun tar hensyn til egen produksjon, kan det klokeste valget for en bonde være ødeleggende for alle. Hvis prisen på en vare er høy, f.eks. bygg, ser det økonomisk lønnsomt ut for den enkelte bonde å øke produksjonen av bygg til neste år. Problemet oppstår når mange tenker likt og øker produksjonen av bygg slik at man får et overskudd med tilsvarende prisfall. Usikkerhetsproblemet fører derfor til ineffektiv ressursbruk fordi enkelte varer kommer ut med overskudd, mens andre blir det for lite av. Dette er en av grunnene til markedsreguleringer og monopoldannelser i jordbruket.

Landbrukets tredemølle

I Cochrane (1958) lanseres teorien om landbrukets tredemølle. Fundamentet er forestillingen om et kappløp mellom tilbud og etterspørsel av mat. Tilbudet øker som en konsekvens av forbedret produktivitet i jordbruket, mens etterspørselen endres gjennom befolkningsvekst og endrede matvaner.  Kappløpet har to mulige utfall:

• Produktiviteten øker mer enn befolkningsveksten
• Befolkningsveksten øker mer enn produktiviteten

I det første tilfellet vil tilbudet bli større enn etterspørselen og prisene vil falle, hvilket er negativt for bøndene. I det andre, vil etterspørselen bli større enn tilbudet slik at prisene vil øke, hvilket forbrukerne taper på.

Tredemøllen fungerer som følger: I en økonomi med mange små gårder, der alle tar prisene for gitt finnes,  det en gruppe bønder som investerer i ny teknologi . Den senker kostnad per produsert enhet og øker produksjonen. Man kaller gjerne denne gruppen «pionérene». Siden det i første omgang er svært få som benytter det nye produksjonsutstyret, vil samlet tilbud bli nesten uendret. Dermed øker profitten for pionerene som lokker andre bønder til å investere. Men etter hvert blir produksjonen så stor at tilbudet øker nok til at prisene faller, og dermed faller profittøkningen fra det nye utstyret bort. Man står sådan på «stedet hvil», akkurat som på en tredemølle. De som ennå ikke har investert må enten gjøre det for å overleve, eller de lar være og forsvinner sådan ut av produksjonen. Deres bit av markedet blir så overtatt av de gjenværende. Man sitter igjen med færre bønder, større tilbud og samme økonomiske situasjon for produsentene. Så kommer en ny teknologisk innovasjon og prosessen gjentar seg helt til veksten i etterspørselen stopper opp.

Som regel er det bare pionerene som tjener på den teknologiske nyvinningen siden de kan nyte høyere inntjeningen i tiden før resten følger etter. De som tilpasser seg sent tjener ingenting fordi deres inntreden i markedet skjer når alle muligheter for profittøkninger er uttømt og nyinvesteringer kun handler om overlevelse. De som faller ut tjener selvsagt heller ikke på tredemøllen. Siden etterspørselen er inelastisk vil det meste av produktivitetsveksten, forutenom den lille delen som går til pionerene, tilfalle konsumentene gjennom lavere matvarepriser.

Kilder:

Cochrane, W (1958)  «Farm prices: Myth and reality»